Koreakrigen – Store norske leksikon (original) (raw)
Amerikanske soldater ved Nakdong-elva i Sør-Korea, fotografert 17. august 1950, kort tid etter at krigen brøt ut.
To koreanske barn funnet ved siden av sin døde mor ved Pyongyang i oktober 1950. Mellom 3 og 4 millioner mennesker døde i krigen, mange av dem sivile.
Amerikanske soldater på vei inn i Sør-Korea mens lokalbefolkningen flykter.
Koreakrigen. Amerikansk artilleri skyter på nordkoreanske stillinger.
Amerikanske soldater i aksjon i Incheon, Sør-Korea, 15. september 1950.
Koreakrigen var en krig mellom Nord-Korea og Sør-Korea som varte fra 1950 til 1953. Krigen brøt ut 25. juni 1950.
Krigsskueplassen var den koreanske halvøya, som etter andre verdenskrig var blitt delt i en sovjetisk og en amerikansk okkupasjonssone i 1945. Det nordkoreanske angrepet var akseptert av Kina og Sovjetunionen, mens Sør-Korea straks fikk støtte av USA og FN. Dermed ble krigen et oppgjør mellom øst og vest som varte i tre år og endte med en våpenhvile.
Partene har imidlertid ennå ikke underskrevet en fredsavtale.
Konfliktens bakgrunn
Koreahalvøya ble innlemmet i det japanske rike etter Japans seier i den russisk-japanske krigen i 1905 og landet ble, med vestmaktenes aksept, et japansk protektorat. Fra 1910 utviklet dette seg til et regulært koloni-forhold, hvor Korea ble tvunget til å forsyne Japan med råvarer, landbruksprodukter, arbeidskraft og soldater. Etter de allierte styrkenes seier og Japans nederlag i andre verdenskrig, ble Korea i 1945 delt ved den 38. breddegrad i to midlertidige okkupasjonssoner; en sovjetisk i nord og en amerikansk i sør. Planen var å forhandle fram en koreansk gjenforening i regi av FN. Tilspissede politiske og ideologiske motsetninger mellom de to okkupasjonsmaktene og mellom deres lokale representanter umuliggjorde dette.
15. august 1948 ble Sør-Korea opprettet som en selvstendig republikk med Syngman Rhee i spissen for et antikommunistisk, provestlig styre, hvoretter Kim Il Sung proklamerte den nordkoreanske folkerepublikk 9. september samme år, støttet av Sovjetunionen. Da de sovjetiske okkupasjonstroppene trakk seg ut, hadde de med utgangspunkt i eksisterende geriljastyrker bygd opp en slagkraftig nordkoreansk hær. Det samme skjedde ikke i sør, hvor Sør-Koreas befolkning på denne tiden var sterkt splittet. Rhees regjering manglet oppbakking, og hæren var derfor neppe klar til den kommende konfrontasjonen.
Etter en periode med økte spenninger og militære sammenstøt mellom Nord og Sør brøt krigen ut 25. juni 1950, da Nord-Korea angrep Sør-Korea for å gjennomføre en koreansk gjenforening med militære midler. Konflikten var allerede i utgangspunktet preget av den kalde krigens motsetninger. Gjennom intervensjon av USA og 15 andre FN-medlemsstater på den ene siden, og den nyetablerte Folkerepublikken Kina samt Sovjetunionens deltagelse på den andre, var Koreakrigen nå en internasjonal væpnet konflikt. Det er fortsatt uenighet om hvorvidt det var Sovjetunionens regjeringssjef Josef Stalin som oppfordret den nordkoreanske lederen Kim Il Sung til angrepet, eller om Stalin aksepterte Kims plan om et angrep. At Stalin insisterte på at Kim skulle sikre seg aksept av planen fra den nye kinesiske lederen, Mao Tse-tung, vet man med sikkerhet.
FN-intervensjonen til støtte for Sør-Korea kunne gjennomføres fordi Sovjetunionen hadde boikottet FNs sikkerhetsråd i protest mot at det var Taiwan (Republikken Kina) og ikke det kommunistiske Kina (Folkerepublikken Kina), som ble permanent medlem av Sikkerhetsrådet. Sovjetunionen var derfor avskåret fra å bruke sin vetorett til å bremse en militær støtte til Sør-Korea.
16 av FNs medlemsland deltok med militære styrker (USA sto for 90 prosent av disse). Fem andre medlemsland (blant annet Norge) deltok med feltsykehus og annen medisinsk hjelp. Det norske humanitære bidraget Norwegian Mobile Army Surgical Hospital (NORMASH) var i Korea i perioden 1951–1954.
Krigen
Sørkoreanske soldater får servert mat ved et feltkjøkken nord for Taegu, september 1950
Sørkoreanske marinesoldater under FN-offensiven mot Nord Korea september 1950
Den amerikanske generalen Douglas Mac Arthur ønsket å bruke atomvåpen under Koreakrigen. Bildet fra september 1950 viser MacArthur (nummer 2 fra venstre, i skinnjakke) ved Incheon, Sør-Korea, under krigen.
25. juni 1950 rykket nordkoreanerne over demarkasjonslinjen ved den 38. breddegrad. Etter anmodning fra den amerikanske president Harry S. Truman, sammenkalte FNs generalsekretær Trygve Lie Sikkerhetsrådet, som 27. juni vedtok en henstilling til Nord-Korea om å trekke styrkene tilbake. Da dette ikke skjedde, vedtok Sikkerhetsrådet to dager senere en resolusjon som henstilte til medlemslandene å yte den assistanse som var nødvendig for å slå angrepet tilbake og gjenopprette fred i området. Fra 1. juli begynte amerikanske fly og marinestridskrefter å yte Sør-Korea militær bistand.
De nordkoreanske styrkene hadde i krigens første fase rask fremgang og trengte de sørkoreanske styrkene sammen i et begrenset område helt sør i landet, omkring havnebyen Busan. Styrkene i sør klarte likevel å konsolidere stillingen. Med den amerikanskledede militære assistansen, især landsettingen av tropper ved havnebyen Inchon nær Seoul, ble den nordkoreanske hæren splittet og dens forsyningslinjer avskåret. Om høsten erobret FN-styrkene hele det tapte området tilbake, og hermed var FN-misjonen fullbrakt.
Den amerikanske øverstkommanderende for FN-styrkene, general Douglas MacArthur, krigshelten fra Stillehavskrigen under andre verdenskrig, var imidlertid innstilt på å fortsette krigen, for med militær makt å oppnå et samlet Korea. President Truman ønsket fortsatt et FN-mandat, hvilket han ikke ville kunne få i Sikkerhetsrådet, hvor Sovjetunionen var gjeninntrådt. Saken ble derfor behandlet i Generalforsamlingen, hvor ingen hadde vetorett, og 7. oktober 1950 tilsluttet et flertall seg forslaget om bruk av militærmakt for å sikre stabiliteten i Korea. Dermed var det gitt grønt lys, og FN-troppene kunne fortsette inn på nordkoreansk område. Imidlertid ga Truman ordre om at amerikanske soldater ikke skulle delta i denne operasjonen, av frykt for at dette ville gi så vel Kina som Sovjetunionen anledning til en direkte militær inngripen.
FN-styrkenes øverstkommanderende overhørte presidentens ordre, og avanserte inn i Nord-Korea og fram mot Kina. Den kinesiske regjering sendte nå advarsler om at de ville gå inn i krigen hvis FN-styrkene truet Kinas sikkerhet. I november 1950 støtte FN-kommandoens styrker sammen med de første militære enheter fra Kina. Etter hvert økte det kinesiske engasjementet vesentlig, og med 300 000 kinesiske soldater på vei inn i Korea ble FN-styrkene tvunget til retrett. På to uker ble troppene, herunder de amerikanske, drevet tilbake over den 38. breddegrad.
General McArthur var ikke desto mindre fortsatt innstilt på å opptrappe krigen og angripe mål på kinesisk territorium, og om nødvendig anvende atomvåpen, med risiko for åpen krig med Kina og Sovjetunionen. Dette var i strid med FN-mandatet så vel som USAs politiske ledelses vurdering av situasjonen, og førte derfor til at generalen ble avskjediget og hjemsendt 11. april 1951. Her fikk han en heltemottagelse, en «ticker-tape parade» i New York. Heretter ble målet for den USA-ledede FN-innsatsen ikke lenger Koreas gjenforening, men å sikre Sør-Koreas nasjonale uavhengighet.
De første våpenhvileforhandlingene kom i gang 10. juli 1951, og 23. november samme år ble partene enige om å stanse kampene. Forhandlingene fortsatte deretter i mer enn to år, med gjentatte sammenbrudd og nye forhandlinger. I denne perioden fortsatte krigen likevel med lokale kamphandlinger på landjorden og bombetokter over Nord-Korea. Krigens ødeleggelser var enorme både i sør og nord. I juni 1951 var det verken byer eller infrastruktur igjen å bombe i Nord-Korea. Da USA/FN ønsket å opprettholde et militært press under våpenhvileforhandlingene ble 78 landsbyer i nord valgt som angrepsmål og deretter totalt utslettet. Etter dette ble bombetoktene over Nord-Korea innstilt, da det ikke lenger var regulære mål å angripe. En avtale om våpenhvile ble inngått 27. juli 1953.
Det er stor usikkerhet om antall falne i Koreakrigen, men det er bred enighet om at mellom tre og fire millioner mennesker, sivile og militære, døde, og at tallet på sårede var enda større.
Norske bidrag
Personell ved det norske feltsykehuset NORMASH i Korea. Kaptein Dr. Inger Schulstad (1920–2010) er nummer to fra høyre. Nummer én fra venstre major Dr. Fredrik Blom Hartvigsen (1912–1982). Nummer fire fra venstre major Dr. Erling Skouge (1898–1970).
Etter krigsutbruddet deltok norske skip i transport av USA-tropper til Koreahalvøya. Sovjetunionens boikott av FNs Sikkerhetsråd tillot resolusjoner som oppfordret medlemmene til å sende styrker for å slå tilbake angrepet fra Nord-Korea, og Norge ble bedt om å yte ytterligere bidrag. Utenriksdepartementet spurte til slutt Norges Røde Kors om å sende et mobilt feltsykehus. Norwegian Mobile Army Surgical Hospital (NORMASH) dro til Korea i slutten av mai 1951 og skulle operere 8–16 kilometer bak fronten, som hadde stabilisert seg rundt 38. breddegrad, den opprinnelige delelinjen mellom Nord-Korea og Sør-Korea. Den første oppsetningen besto av 83 personer, hvorav tolv leger og 20 sykepleiere. Leiren besto av prefabrikkerte hytter og telt. Operasjonsteltet hadde fire bord, og det kunne komme så mye som 300–400 sårede inn på én natt. Personellet bar uniformer og var underlagt amerikansk kommando til tross for at de ble administrert av Røde Kors. Om høsten 1951 fikk sykehuset formelt militær status, og staben ble økt til 105.
I alt 625 nordmenn tjenestegjorde ved sykehuset og behandlet omkring 90 000 sivile og soldater fra begge sider. Bare 1,2 prosent av pasientene døde på sykehuset. Feltsykehuset var i drift til november 1954, over ett år etter at våpenstillstanden kom 27. juli 1953. Egne tap i perioden var én sjåfør skutt og en kvinnelig labratoriesykepleier drept i en bilulykke. USA ønsket også norske kampsoldater, men oppbyggingen av forsvaret hjemme og engasjementet i Tysklandsbrigaden gjorde dette vanskelig.
Arven etter krigen
Kim Dae Jung (til venstre) arbeidet for forsoning mellom Sør- og Nord-Korea. Sommeren 2000 møttes han og Nord-Koreas president Kim Jong Il (til høyre). Bildet, som er tatt 14. juni 2000, viser de to koreanske statslederne på dag to av det tre dager lange møtet i Pyongyang i Nord-Korea.
Korea er en gammel konfutsiansk kulturnasjon. Det er også et land som gjennomlevde 35 års undertrykkende japansk kolonistyre, sanksjonert av vestmaktene. Deretter kom delingen som resultatet av andre verdenskrig, hvor kolonimakten Japan var på tapernes side. Seierherrene delte verden i interessesfærer, og Korea var så uheldig å dekke begge sfærene, med én halvdel i hver. Dette er, sett fra et koreansk perspektiv – i nord som i sør – en gjennomført urettferdig skjebne. Delingen, og etableringen av to stater med diametralt motsatte ideologiske, politiske og økonomiske systemer, medførte en krig med ekstreme ødeleggelser og ufattelige lidelser. På begge sider ble det gjennomført handlinger som helt klart var krigsforbrytelser.
Koreahalvøya og dens befolkninger i nord og sør preges fortsatt av krigens ettervirkninger. De to koreanske regimene har vært – og er – hverandres ideologiske motsetninger og har inntatt innbyrdes uforsonlige holdninger. Disse holdningene er holdt ved like – i nord som i sør – gjennom kraftig politisk indoktrinering via oppdragelse, utdanning og medier. Korea forble derfor et av de mest spenningsfylte områdene i verden inntil valget av Kim Dae-jung, som var Sør-Koreas president fra 1998 til 2003. Hans forsoningspolitikk overfor nord, som ble videreført og utdypet av president Moon Jae-in, valgt for perioden 2017–2021, har i høy grad bidratt til at spenningsnivået nå senkes, og at dialog kan følges opp av konkrete avtaler.
En full normalisering er imidlertid ikke kun et spørsmål om relasjonene mellom de to Koreaer, da USA fortsatt spiller en avgjørende rolle i regionen, blant annet som Sør-Koreas viktigste alliansepartner. Nord-Korea har en løsere allianse med Kina, men disse alliansene gjør at en mulig løsning på konflikten i høy grad også er et spørsmål om forholdet mellom Kina og USA.
Fortsatt ingen fredsavtale
Da de møttes i 2018, hersket det øyensynlig hjertelig stemning mellom de to koreanske statslederne Kim Jong-un (til venstre) og Moon Jae-in. Noen fredsavtale har man imidlertid ikke lyktes i å få på plass.
I 2021 er våpenhvileavtalen fra 1953 ennå ikke avløst av en fredsavtale. Dette har ikke lyktes på tross av toppmøter mellom president Kim Dae-jung og Kim Jong Il i 2000, mellom Roh Moo-hyun og Kim Jong Il i 2007, eller mellom Moon Jae-in og Kim Jong Un i 2018. Møtene mellom USAs president Donald Trump og Kim Jong Un i 2018 og 2019 brakte heller ikke noen gjennombrudd. Konfliktens hovedpunkter er nå, sett fra Nord-Koreas side, USAs militære tilstedeværelse i Sør-Korea og store årlige militærøvelser som lederne i Pyongyang ser som en overhengende trussel. Sett fra USAs side er Nord-Koreas militære oppbygging, som inkluderer atomvåpen og langtrekkende missiler, årsaken til at konflikten fortsetter. Begge krever at den andre tar de første skritt mot nedrustning.
Forsoning og normalisering av forholdet mellom Nord- og Sør-Korea er først og fremst en oppgave for de to koreanske statene, men det er hevet over enhver tvil at «verdenssamfunnet», som også i vår tid representeres av De forente nasjoner, har et stort moralsk ansvar for å bistå Korea med denne gigantiske oppgaven. 22. september 2020 foreslo den sørkoreanske presidenten Moon Jae-in i en tale til FNs generalforsamling opprettelsen av «et permanent fredsregime» i Korea. Forslaget ble støttet av USAs FN-ambassadør Kelly Craft. Inntil dette skjer er grenseområdet mellom nord og sør, som offisielt heter «Den demilitariserte sonen» (DMZ) og ikke er en statsgrense, fortsatt et av de mest spenningsfylte områder i verden.