Johannitterordenen – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Også kjent som

Sovrano Militare Ordine Ospidaliero di San Giovanni di Gerusalemme de Rodi e di Malta, 'Den suverene militære hospitalsorden av St. Johannes av Jerusalem fra Rhodos og Malta'

Uttale

johannˈitterordenen

Johannitterordenen er en geistlig ridderorden opprettet i 1113, da med base på Kypros. Ridderordenen styrte over Rhodos (1310–1522) og Malta (1522–1798), og har siden hatt hovedsete i Roma.

Ordenen har fortsatt en særlig suveren stilling med observatørstatus i FN og selvstendige diplomatiske relasjoner til 104 land.

Ordenen driver omfattende hjelpevirksomhet (sykehus, ambulansefly) og annet humanitært arbeid, blant annet for flyktninger og statsløse. Medlemmer av ordenen deltar også aktivt som medhjelpere ved valfartene til Lourdes.

Den katolske Johannitterordenen

Historikk

Ordenen har sitt utgangspunkt i et hospital i Jerusalem, stiftet ca. 1050 til hjelp for pilegrimer. Etter at Jerusalem var tatt av korsfarerne i 1099, organiserte medlemmene av hospitalet seg som munkeorden etter Augustins regel. Paven godkjente ordensreglene i 1113. Samtidig ble ordenen omorganisert, og fikk militære oppgaver til vern av de hellige stedene i tillegg til å yte hjelp til pilegrimer. Den første stormester var Raymond du Puy (1120–1160).

Johannitterordenen ble en mektig internasjonal orden; stormesteren hadde en nesten suveren stilling og anerkjente bare paven som sin overherre. Medlemmene var delt i tre klasser: riddere (bare adelige), prestene og tjenende brødre (legbrødre), en slags lavere klasse som gjorde tjeneste i ordenens forskjellige institusjoner. De avla munkeløfte om fattigdom, kyskhet og lydighet; legfolk kunne også bli medlemmer, men avla ikke de bindende løftene. Kvinner kunne også bli med som sykepleiere (legsøstre).

Det ble stiftet mange johannitterklostre rundt om i Europa, i Danmark sju, i Norge ett (Værne kloster). Klostrene tjente ofte som hjem for gamle adelige menn og kvinner. På 1300-tallet ble Johannitterordenen organisert i åtte provinser: tre i Frankrike, to i Spania, dessuten Italia, England og Tyskland.

Hovedoppgaven for ordenen var i Det hellige land, og hovedsetet var i Jerusalem til byen ble tatt av Saladin i 1187. Da ble det flyttet til Acre, korsfarernes sterkest befestede by. Sammen med tempelherrene kjempet johannittene videre mot muslimene, men fikk etter hvert også andre interesser, blant annet transport av pilegrimer og handel med Østen.

Johannittene på Rhodos og Malta

Da Acre falt 1291, hadde ordenen en tid sete på Kypros, men i 1309 erobret den øya Rhodos, der den organiserte et handels- og sjøvelde. I 1480 ble øya angrepet av tyrkerne, men ordenen slo angrepet tilbake. Da sultan Suleiman angrep Rhodos i 1522, måtte johannittene kapitulere, fordi hjelpen fra Europa uteble. Tyrkerne gav stormesteren fritt leide, han dro til Messina på Malta, og fikk etter forhandlinger med keiser Karl 5 overdratt øya i 1530 (derav navnet Malteserordenen), der ordenen regjerte frem til 1798.

Da Tempelridderordenen ble oppløst i 1312, overtok Johannitterordenen en stor del av dens eiendommer. Under reformasjonen mistet johannittene mye av sine eiendommer i Tyskland. Enkelte steder levde den allikevel videre som en protestantisk orden; se nedenfor (Den protestantiske Johannitterordenen).

Nyere tid

I Sør-Europa hadde ordenen en ny blomstring fra ca. 1700, og dens statutter ble fornyet i 1782. Under den franske revolusjon i 1789 mistet den alle sine eiendommer i Frankrike, og i 1798 overgav stormesteren Malta til Napoleon uten kamp. Keiser Paul av Russland, som hadde omgjort ordenens polske avdeling til et russisk storpriorat, krevde øya utlevert til seg, og da Napoleon nektet, ble han med i krigen mot Frankrike (napoleonskrigene). I 1800 tok britene Malta, og da de også nektet å utlevere den til keiser Paul, kom det til brudd mellom Storbritannia og Russland. Pauls etterfølger, Aleksander, forbød ordenen i Russland i 1817, men lot allikevel katolske undersåtter motta den. Ordenen var nå nærmest i oppløsning. Retten til å velge stormester gikk over til paven.

Roma

Fra 1834 har Johannitterordenen hovedsete i Roma. Ordenen ble anerkjent av Italia i 1935, og har siden 1984 observatørstatus i FN.

Den har ekstraterritorielle rettigheter til sitt palass og sin villa på Aventinerhøyden i Roma, den har eget postvesen, utsteder pass og er anerkjent som suveren juridisk person av en rekke land. En ny konstitusjon for ordenen ble etablert 1961. Ordenens overhode, stormesteren, fører tittel av fyrste.

Johannitterordenen er i dag organisert i fem storpriorater – Roma, Lombardia og Venezia, Sicilia, Böhmen og Østerrike. Ordenens medlemmer er inndelt i tre avdelinger – rettsriddere, lydighetsriddere og riddere av nåde og ære; hver avdeling er inndelt i klasser – storkors, kommandør og ridder. Blant ordenens nåværende medlemmer er omtrent halvparten adelige.

Ordensdrakten

Ordensdrakten er en svart kappe med et hvitt malteserkors på venstre side av brystet, og rød våpenkjole. Ordenens våpenskjold og banner har et hvitt malteserkors på rød bunn.

Det er antatt at Dannebrog kan ha sin opprinnelse fra johannittenes våpen.

Den protestantiske johannitterordenen

Tyskland

Den tyske del av Johannitterordenen oppstod trolig på slutten av 1100-tallet, og hadde fra 1382 halvautonom status med hovedsete på slottet Sonnenburg i Østpreussen (nå i Polen).

Ordenen kom imidlertid i skyggen av den større og mektigere Tyske orden, og ble sterkt svekket mot slutten av middelalderen. Etter reformasjonen gikk mange av ridderne over til den protestantiske siden, og i 1580 ble ordenens tyske del splittet i to. Den protestantiske delen ble opphevet i 1811, men kongen av Preussen opprettet året etter en fortjenstorden av samme navn. Denne ble opphevet i 1852, og erstattet av en gjenopprettet suveren ridderorden, Die Balley Brandenburg des ritterlichen Ordens St. Johannis vom Spital zu Jerusalem, med en prøyssisk prins som herremester og med humanitært arbeid som hovedformål.

Under Det tredje rike (Nazi-Tyskland) var Johannitterordenen et adelig motstandssentrum mot nazismen. Ved Tysklands deling i 1945 mistet ordenen 33 sykehus i øst samt slottet Sonnenburg og store gods. Siden har ordenen spesielt drevet ambulansetjeneste, foruten at den driver mange eldrehjem og sykehus. Den teller ca. 3000 medlemmer, hvorav omtrent halvparten er adelige, men kravet om adelskap bortfalt i 1948. Under den tyske Johannitterordenen sorterer avdelinger (kommanderier) i Østerrike, USA og Canada.

Storbritannia

Johannitterordenen kom til England allerede i 1144, men den engelske delen av ordenen ble i praksis oppløst da Henrik 8 ved reformasjonen konfiskerte ordenens eiendommer i England.

I slutten av 1820-årene opprettet en gruppe engelskmenn og skotter et økumenisk ordensfellesskap, som ble offisielt anerkjent av britiske myndigheter i 1870, og den britiske monarken er i dag overhode for den britiske Johannitterordenen, The Most Venerable Order of the Hospital of St. John of Jerusalem.

Ordenen ledes av en storprior, som er medlem av kongehuset; nåværende storprior (2017) er prins Richard, hertug av Gloucester (fetter av Elizabeth 2.). Ordenen, som har sitt hovedsete i London, driver blant annet en rekke sykehus og en landsomfattende ambulansetjeneste, og organiserer ca. 250 000 frivillige mannskaper.

Under ordenen sorterer kommanderier i Australia, Canada, New Zealand, Sør-Afrika og USA. Det amerikanske kommanderiet driver blant annet et øyehospital i Jerusalem.

Andre land

I Nederland ble en avdeling av den tyske Johannitterordenen grunnlagt i 1909, og ble helt selvstendig i 1946. Ordenens leder, rechtsridder, er kong Willem-Alexander.

Selvstendige kommanderier finnes også i Finland (grunnlagt 1923), Frankrike (1959), Sveits (1937), Ungarn (1924), Nederland (1946) og Sverige (1946).

Disse er, sammen med den britiske og den tyske Johannitterordenen og deres underavdelinger, sammensluttet i en allianse.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer