Knut Rød – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Knut Rød

Født

30. juni 1900, Oslo

Død

19. mai 1986

KnutRød

Knut Rød i retten i 1946, tiltalt for blant annet å ha ledet jødedeportasjonen den 26. november 1942. Rød ble frikjent i i 1946 og igjen i 1948.

Knut Rød var en norsk polititjenestemann. Under andre verdenskrig arbeidet han i Statspolitiet, og var med på å forberede aksjonene mot de norske jødene i oktober og november 1942. Samtidig deltok han også i motstandsarbeid mot den tyske okkupasjonsmakten.

Rød var medlem av Nasjonal Samling (NS) fra 1941 til 1943.

Etter frigjøringen ble Rød arrestert. Under landssvikoppgjøret ble han tiltalt for frihetsberøvelse og landsforræderi, men frikjent. Saken og frifinnelsen av Knut Rød har i ettertid vært svært omstridt.

Bakgrunn

Rød ble ansatt ved kriminalavdelingen til politiet i Aker i 1927. Parallelt med arbeidet som politimann utdannet han seg til jurist, og tok juridisk embetseksamen i 1929.

Statspolitiet

Høsten 1940 ble Rød overført til overvåkningsavdelingen ved politiet i Oslo. Da overvåkingsavdelingen 1. juli 1941 ble overført til det nyopprettede Statspolitiet, ble Rød med som fullmektig. Et års tid senere ble han forfremmet til politiinspektør, og fungerte som avdelingsleder for Statspolitiets Oslo og Aker-avdeling fram til sommeren 1943, da han sa opp sin stilling i Statspolitiet. Han fratrådte den 1. september samme år, og meldte seg kort tid etterpå ut av NS.

Aksjonen mot de norske jødene

I løpet av sin tjeneste i Statspolitiet var Rød med på å forberede aksjonene mot jødene i Norge i oktober og november 1942. 529 norske jøder ble deportert med DS «Donau» den 26. november 1942, og det store flertallet ble drept like etter ankomst til tilintetgjørelsesleiren Auschwitz-Birkenau noen dager senere. Rød deltok også i Statspolitiets forfølgelse av jødene i Norge etter denne tiden.

Samtidig var Rød også involvert i motstandsarbeid. I kraft av sin stilling beskyttet Rød en motstandscelle internt i sin egen avdeling, og bidro også selv med opplysninger, blant annet om aksjoner Statspolitiet hadde til hensikt å sette i verk. Denne informasjonen ble videreformidlet til motstandsbevegelsen og hjemmefronten gjennom motstandsmennene blant Røds underordnede.

Tiltalt og frifunnet

Den 14. mai 1945 ble Knut Rød arrestert, og satt fengslet fram til han i februar 1946 ble stilt for retten tiltalt for bistand til fienden og ulovlig frihetsberøvelse. Kjernen i tiltalen mot Rød gjaldt hans opptreden under aksjonene mot de norske jødene høsten 1942. Til tross for at Eidsivating lagmannsrett fant det bevist at Rød hadde gitt ordre om å iverksette aksjonen tidlig om morgenen den 26. november 1942, ble han likevel frifunnet under dissens da saken kom opp for Eidsivating lagmannsrett i februar 1946.

Påtalemyndigheten anket saken til Høyesterett, som opphevet dommen i august samme år, også da under dissens. Etter en ny rettsrunde i Eidsivating lagmannsrett i april 1948 ble Rød på nytt frifunnet, denne gangen enstemmig.

Den 1. juni 1950 trådte Rød inn igjen i Oslo-politiet, og tjenestegjorde der til han gikk av med pensjon i 1965.

Ettertidens vurdering

Saken og frifinnelsen av Knut Rød har i ettertid vært svært omstridt. Sentrale punkter i debatten har vært i hvilken grad Rød faktisk bistod motstandsbevegelsen, i hvor stor grad han kunne stilles ansvarlig for arrestasjonene og deportasjonen av de norske jødene, og ikke minst hvor vidt hans hjelp til motstandsbevegelsen ble ansett som viktigere enn hans bistand da aksjonene mot de norske jødene fant sted. Framtredende historikere og forfattere har omtalt frifinnelsen av Rød som et nullpunkt i norsk rettshistorie. En omstridt statue av Rød, der han er iført politiuniform og gjør nazi-hilsen, ble i 2006 utstilt ved Holocaust-senteret i Oslo. Statuen er laget av kunstneren Victor Lind, som selv har jødiske aner, og som i likhet med sin amerikanskfødte mor under krigsårene var i reell fare for å bli utsatt for nazistenes forfølgelser av den jødiske befolkningen i Norge.

Sentrale jurister, deriblant professor i strafferett Johs. Andenæs, som også var ekspert på landssvikoppgjøret etter krigen, har imidlertid uttalt at det rent juridisk ikke er noe å innvende når det gjelder dommen mot Rød. Andenæs legger i likhet med sin yngre kollega Georg Fredrik Rieber-Mohn vekt på at retten mente at Rød også bidro til varsling i forkant av aksjonen mot jødene. Andre jurister, som professor i rettsvitenskap Hans Petter Graver, har vært mer kritiske til utfallet i Rød-saken, og har ansett frifinnelsen som en juridisk gåte.

Debatten om Rød-saken

I den bredere offentligheten har likevel flere journalister og forfattere uttalt seg til dels sterkt kritisk om frifinnelsen av Rød, og mange har ment at den frifinnende dommen i for stor grad ser bort fra Røds deltakelse under aksjonen mot de norske jødene. Slik disse forfatterne ser det, skyldtes frifinnelsen av Rød dels hans gode kontakter med hjemmefronten og motstandsbevegelsen, dels at ofrene var jøder.

I den innflytelsesrike artikkelen «Landssvikoppgjørets merkeligste rettssak» skrevet av kriminologen Knut Sveri i 1982, ble det blant annet hevdet at lagmannsretten i dommen mot Rød «bagatelliserer helt hans objektivt sett straffbare handlinger», og at Røds rolle i aksjonen mot jødene av retten ble «ansett som en bistandshandling av ubetydelig art». Slik Sveri så det, vekket lagmannsrettens dom «til liv den høyst ubehagelige tanke at domstolen ikke har ansett de norske jøder som likeverdige med andre nordmenn».

En rekke forfattere og historikere, deriblant Bjarte Bruland, Marte Michelet, Espen Søbye og Odd-Bjørn Fure, har sluttet seg til Sveris argumentasjon. I tillegg har historikeren Olav Njølstad utarbeidet en alternativ hypotese, som også tilsier at Rød ble frikjent som følge av sine kontakter i hjemmefronten, men likevel av litt andre grunner, nemlig at han av sine tidligere hjemmefrontkontakter var blitt engasjert i overvåkningen av kommunister under det som da var forløpet til den kalde krigen. Rød kunne etter denne hypotesen bli en nyttig person i etterretningsøyemed – men ikke hvis han ble dømt for landssvik.

Utdrag fra dommene mot Rød

Et sentralt premiss for Sveris argumentasjon er utvalgte sitater fra dommene fra Rød, der det blant annet i dommen fra 1948 heter at «Når retten skal bedømme [Røds] samlede virksomhet kan den ikke finne det bevist at [Rød] i virkeligheten har ytet fienden noen bistand av verdi. De handlinger som isolert sett kan ses som bistandshandlinger var nødvendige for at han kunne utføre det annet meget mer betydningsfulle motstandsarbeid». Både Sveri og mange forfattere som i etterkant av hans artikkel har skrevet om saken, har ment at dette og andre tilsvarende sitater viser at retten har vurdert motstandsarbeidet til fordel for hjemmefronten som viktigere enn jødenes skjebne. Jødenes skjebne anses for å ha blitt neglisjert gjennom rettens beslutning om å frifinne Rød.

Rød-dommenes premisser

I begge de to rettsrundene var det enighet blant dommerne om at Knut Rød faktisk hadde utført de straffbare handlingene han sto tiltalt for, noe han også selv innrømmet. Rød, som sto anklaget for forbrytelser mot straffeloven § 86 (bistand til fienden) og under den første rettssaken også mot straffeloven § 223 (ulovlig frihetsberøvelse), erkjente seg imidlertid ikke straffeskyldig. Han hevdet at de straffbare handlingene han hadde utført, var utført nærmest i en tvangssituasjon der han måtte handle i tråd med de oppgavene som lå til hans stilling for ikke å vekke mistanke. Slik Rød framstilte det, hadde han drevet et dobbeltspill, der han under dekke av å utføre sine oppdrag i Statspolitiet var i stand til å utføre motstandsarbeid i det skjulte.

Denne argumentasjonen fikk gjennomslag hos lagmannsrettens flertall, som på bakgrunn av Røds egen forklaring og vitneutsagn fra blant annet motstandsmennene i Røds avdeling, men også fra tre jødiske vitner, mente at den ga en korrekt beskrivelse av Røds rolle i sitt arbeid i Statspolitiet under okkupasjonen. De la også vekt på at Rød bidro til varsling i forkant av aksjonen mot jødene, og at han slik de så det forsøkte å gjøre tillempninger ved gjennomføringen av aksjonen der det var mulig.

Flertallet i lagmannsretten mente i sum at Røds motstandsarbeid, som særlig besto i å varsle i forkant av Statspolitiets aksjoner fra sin stilling som sentralt plassert tjenestemann høyt oppe i organisasjonens hierarki, var av en så vesentlig art at det veide opp for de bistandshandlingene han måtte utføre i kraft av å tjenestegjøre i den samme stillingen. Rettens flertall mente dette også gjaldt under aksjonen mot de norske jødene, det vil si at for å kunne varsle og foreta tillempninger, måtte Rød også bli i stillingen og til en viss grad utføre de oppgavene han ble satt til, også under aksjonen mot jødene. I motsetning til det Sveri hevdet, anså dommerne dermed Røds varsling av jødene som en del av hans motstandsarbeid, og skilte slik sett heller ikke mellom denne varslingen og andre aspekter ved Røds bidrag til fordel for hjemmefronten. Det var mot denne bakgrunnen at Rød i begge rettsrundene ble frikjent.

Lagdommer Cappelens dissens

Den første dommen mot Knut Rød i Eidsivating lagmannsrett ble imidlertid avsagt under dissens, der rettens formann, lagdommer Johan Munthe Cappelen, tok sterk avstand fra flertallets konklusjon, og mente at Rød «da en av tyskernes største skjendselshandlinger i Norge fant sted – sviktet som politimann». På prinsipielt grunnlag hevdet Cappelen at «Den som på det tidspunkt da slike forbrytelser innledes står på en overordnet post hvor han beordres til å delta i forbrytelsen må svare nei – uansett konsekvensene». Cappelen mente derfor at Røds bidrag til motstandsarbeidet bare kunne telle med som formildende omstendigheter.

Diskrepans mellom domspremissene og kildematerialet

En utfordring ved vurderingen av utfallet i Rød-saken i ettertid er at enkelte trekk ved domspremissene skiller seg markant fra noen av de sentrale skriftlige kildene etter aksjonen mot de norske jødene. Kort tid etter arrestasjonen av de jødiske mennene den 26. oktober 1942 skrev for eksempel en nær medarbeider av Rød en rapport om aksjonen, der det ble hevdet at Rød hadde arbeidet i ett strekk i nesten halvannet døgn i forbindelse med gjennomføringen av arrestasjonene. Rød hevdet imidlertid at hans rolle under aksjonen mot de jødiske mennene var betydelig mindre omfattende, og det var også dette retten la til grunn i begge sine frifinnende dommer etter å ha gjennomført bevisførselen i de to rettssakene. Historikere og forfattere som har skrevet om Rød-saken i ettertid, har imidlertid gjerne lagt de skriftlige rapportene, og ikke dommens premisser, til grunn for sine historiske framstillinger. Domstolen har etter all sannsynlighet har vært klar over innholdet i rapportene, ettersom de utgjorde en del av tiltalegrunnlaget i saken mot Rød, og påtalemyndigheten dermed benyttet rapportene i sitt arbeid.

Ettersom det i ettertid kun i meget begrenset grad går an å etterprøve rettens bevisførsel i Rød-saken, vil en stor framtidig oppgave for okkupasjonshistorieforskningen bli å undersøke diskrepansen mellom domspremissene og de skriftlige rapportene om Knut Røds rolle under aksjonen mot de norske jødene. Åpningen av Landssvikarkivet og den pågående digitaliseringen av innholdet herfra kan bidra til å gjøre nytt kildemateriale tilgjengelig, noe som igjen kan åpne for nye innsikter også om utfallet i landssviksaken mot Knut Rød. Samtidig er lagdommer Cappelens prinsipielle innvendinger mot vurderingene rettens flertall la til grunn en nyttig inngang til fortsatt diskusjon om saken. Frifinnelsen av Knut Rød framstår fortsatt som meget omstridt, og det er sannsynlig at det vil ta lang tid før det kan sies at man har kommet fram til noen form for endelig avklaring av de sentrale prinsipielle og historiefaglige aspektene ved saken.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Faktaboks

Knut Rød

Historisk befolkningsregister-ID

PFd00129051986M19016A

Kommentarer