okkupasjonen – Store norske leksikon (original) (raw)

Okkupasjonen, eller okkupasjonstiden, er i Norge en betegnelse på perioden 9. april 1940–8. mai 1945 da Norge var okkupert av Tyskland. Under okkupasjonen ble Norge styrt av den tyske nazisten Josef Terboven, som fikk tittelen rikskommissær og kunne støtte seg på et tysk undertrykkelsesapparat med Gestapo i spissen. Andre tyske nazistiske organisasjoner som var representert i Norge, var Abwehr, Sipo og SD og Wehrmacht. Alle norske politiske partier ble forbudt bortsett fra Nasjonal Samling, ledet av Vidkun Quisling. Det ble innført streng sensur, og motstandere av regimet ble forfulgt.

Faktaboks

Uttale

okkupasjˈonen

Også kjent som

okkupasjonstiden, okkupasjonsmakten, okkupasjonsregimet, okkupasjonsstyret

Norge okkuperes

Tyske soldater i Oslo 9. april 1940.

Det tyske angrepet på Norge om morgenen 9. april 1940, Weserübung, skulle etter planen overraske så fullstendig at nordmenn ville oppgi all motstand og akseptere at Tyskland «overtok beskyttelsen av landet». Det legale styret skulle fortsette under tysk kontroll.

I Norge ble omkring 10 000 soldater ble sendt med krigsskip til Oslo, Kristiansand, Egersund, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik for å opprette brohoder og sikre landgangen. Ytterligere et par tusen mann ble sendt med fly til Fornebu og Sola. Angrepet lyktes alle steder, bortsett fra i Kristiansand, der angrepsstyrkene ble oppholdt i noen timer av kystbevoktningen, og i Oslofjorden, der Oscarsborg festning senket krysseren «Blücher». Det ble ingen landgang i Oslo denne morgenen.

Etter ordre overleverte den tyske sendemannen (ambassadøren) i Oslo, Curt Bräuer, ultimatumet til regjeringen tidlig om morgenen. Han hadde imidlertid ingen styrker i byen og fikk svaret: «Vi bøyer oss ikke. Kampen er alt i gang.» Kongen og regjeringen fikk tid til å komme seg bort for å føre kampen videre. I noen dager forsøkte Bräuer likevel å sikre et norsk legalt styre, helst via kongen.

Men i en radiotale om kvelden 9. april hadde Vidkun Quisling utropt seg selv til ny norsk statsminister, og nå forlangte Adolf Hitler at Bräuer skulle få kongen til å akseptere Quisling. Svaret var fortsatt et klart nei. Et norsk krisestyre, Administrasjonsrådet, fikk Bräuers støtte, men Hitler hadde fått nok av norsk vrangvillighet og sendte en av sine partimenn, Josef Terboven, til Norge som Reichskommissar med diktatoriske fullmakter. Fra 21. april 1940 til kapitulasjonen i mai 1945 hadde Terboven makt over liv og død i Norge.

Under felttoget sloss sju tyske divisjoner på bred front i Norge. Det ble harde kamper flere steder. Den allierte støtten kom for sent og for svakt, og Sør-Norge gikk tapt i begynnelsen av mai 1940. Under kampene i Nord-Norge kom den allierte hjelpen i et omfang som virkelig monnet, og Narvik ble gjenerobret. Men de allierte sto nå selv overfor et truende nederlag i Frankrike og besluttet å trekke seg ut av Norge. De norske styrkene kapitulerte 10. juni 1940, mens kongen, regjeringen og deler av det norske forsvaret dro over til Storbritannia for å fortsette krigen derfra.

Rikskommissæren og Rikskommissariatet

Josef Terboven

Josef Terboven var rikskommissær for det okkuperte Norge i årene 1940–1945.

Josef Terboven var 41 år gammel og hadde en lang politisk karriere bak seg da han kom til Oslo 21. april 1940 for å bli Hitlers mann i Norge. Nå skulle han «vinne nordmennene» for Hitler. Helst skulle han ordne det sivile styret av Norge på fredelig vis, men han hadde rett til å bruke makt. Bare Hitler selv sto over ham.

Heller ikke Terboven syntes at Quisling var en leder å satse på. Sommeren 1940 forsøkte han derfor å få etablert et norsk riksråd under forhandlinger med stortingspartiene, men da det slo feil, erklærte han i en radiotale til det norske folket 25. september 1940 at han satte inn konstituerte statsråder i departementene. De fleste av disse statsrådene var medlemmer av Quislings parti Nasjonal Samling (NS), men Quisling selv fikk foreløpig ikke plass i styret.

Det var imidlertid Terboven og hans eget Rikskommissariat som hadde den egentlige makten i Norge under okkupasjonen. Han valgte Stortingsbygningen som kontorbygg og bodde standsmessig på Skaugum. Høsten 1940 hadde Rikskommissariatet stort sett fått den formen det beholdt hele tiden. Det var tre hovedavdelinger, Forvaltning, Propaganda og presse og Næringsliv. Avdelingen for Teknikk og samferdsel ble senere skilt fra næringsliv til en egen hovedavdeling. Det var lokalt tjenestested for Reichskommissariat i Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Harstad, Narvik, Tromsø, Hammerfest og Kirkenes.

Terboven og hans folk skulle holde tilsyn med det norske forvaltningsapparatet som fortsatte det praktiske styret av Norge. Wehrmacht hadde naturligvis den rent fysiske makten, men skulle hovedsakelig befeste landet og føre krigen utad. Det var imidlertid uhyre viktig for tyskerne at det hersket ro og orden innad. For å sikre dette hadde Terboven sine garantister for ro og orden – Heinrich Himmlers SS og politi.

Nye lover og nye domstoler

Terboven og Rediess

Josef Terboven (til venstre) og Wilhelm Rediess (til høyre). Fra mai 1940 var Rediess øverste sjef for det tyske politi i Norge (Der höhere SS- und Polizeiführer Nord und General der Polizei). I denne egenskap sorterte han også under Reichskommissar Josef Terboven, og var hovedansvarlig for Terbovens bruk av politiet til politisk undertrykkelse.

Okkupasjonsregimet med Reichskommissar Josef Terboven innførte en rekke nye forordninger. Forordningene kunngjorde strenge straffer for handlinger, herunder også ytringer, som okkupasjonsmakten regnet for aktiv bistand til Tysklands fiender (altså de allierte).

I august 1941 kom en forordning som åpnet for unntakstilstand med bruk av tysk standrett, og i oktober 1942 ble Terbovens lovgivning ytterligere skjerpet med en forordning som kunngjorde dødsstraff for utgivelse av illegale aviser og lytting til fiendtlige radiostasjoner. Den tyske krigsretten (Reichskriegsgericht) ila strenge straffer for spionasje eller bistand til innsendte etterretningsgrupper, og allerede høsten 1940 falt de første dødsdommene mot nordmenn for etterretningsvirksomhet og organisering av «Englandsfart». En egen SS-politidomstol (SS- und Polizeigericht Nord), som kom i virksomhet i mars 1942 og sorterte under den tyske SS- og politisjefen for det okkuperte Norge (Wilhelm Rediess), skulle avlaste den militære domstolen og avsi dommer mot norske motstandsfolk for særlig alvorlige forbrytelser. I alt ble omkring 400 nordmenn henrettet for sin motstand mot den tyske okkupasjonsmakten.

Med hjelp fra Reichskommissar Terboven fikk også det norske NS-regimet anledning til å straffe sine motstandere for «politiske forbrytelser». I desember 1940 dømte den nye Folkedomstolen en rekke av Arbeiderpartiets formannskapsmedlemmer i Oslo til fengselsstraffer på mellom 12 og 18 måneder. I august 1943 ble det opprettet en egen særdomstol for Politiet, som etter tysk mønster raskt og effektivt skulle håndtere alvorlige anklager. Denne særdomstolen avsa en rekke dommer etter summariske rettssaker mot norske motstandsfolk. Dødsdommene ved særdomstolen og de tyske standrettene ble vanligvis eksekvert umiddelbart etter avslag om benådning.

Gestapo, Sipo og SD

Etter den tyske invasjonen gikk Gestapo og de øvrige delene av SS' politi- og sikkerhetsorganer i gang med å kartlegge grupper og personer som var definert som Det tredje rikets farligste fiender. Øverst på listene stod jøder og kommunister. I denne tidlige fasen var Gestapo og de øvrige tyske sikkerhetstjenestene (SD) avhengig av opplysninger fra norsk politi og andre statlige forvaltningsorganer. Også andre politiske grupper og religiøse minoriteter som var svartelistet i Tyskland, skulle følges med argusøyne. En rekke norske politikere, funksjonærer og organisasjonsfolk som etter 9. april hadde fulgt regjeringen nordover for å delta i forsvaret av landet, ble avhørt og pålagt meldeplikt for det tyske politiet (Sipo).

Reichsführer-SS Heinrich Himmlers folk i Norge var fortsatt underlagt Himmler, men Terboven hadde likevel full kontroll over dem. Sjefen deres, SS-Gruppenführer Wilhelm Rediess, bodde sammen med Terboven på Skaugum og rettet seg alltid etter Terbovens ønsker. Under Rediess hørte Waffen-SS.

Heinrich Fehlis var sjef for Sicherheitspolizei (Sipo) i Norge fra høsten 1940. Han var jurist, 33 år gammel og SS-Sturmbannführer (major) da han ble sendt til Norge i april 1940. Fra november 1940 var han både øverste Sipo-sjef i landet og Sipo-kommandør for Oslo-området, med hovedkvarter på Victoria terrasse i Oslo sentrum. Under seg hadde han Sipo-kommandører i Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. Tallet på Sipo-tjenestemenn økte fra rundt 300 i 1940 til omkring 850 ved kapitulasjonen. Samme organisasjonsinndeling som i Oslo ble brukt i kommandørdistriktene.

Politistyrken var delt i seks avdelinger, som igjen ble delt i kontorer. Mest kjent var avdeling IV – Gestapo, den utøvende avdelingen som arresterte, forhørte og torturerte. Ofte kalte folk hele sikkerhetspolitiet Gestapo. Mens Wehrmacht hadde ordre om å oppføre seg pent mot sivilbefolkningen i Norge, handlet Sipo/Gestapo like ille her som andre steder. Ubeskrivelige redsler foregikk i fengsler og forhørsrom. Minst 172 norske menn og kvinner mistet livet på grunn av Gestapos metoder – i tillegg kommer drøyt 400 som ble henrettet.

Wehrmacht

Tyske soldater på Hamar

Tyske soldater marsjerer gjennom Hamar. Norge var det tyskokkuperte landet med flest tyske soldater per innbygger under andre verdenskrig.

Mens Gestapo var mest fryktet, var Wehrmacht mest synlig – hær, marine og flyvåpen. På det meste omfattet okkupasjonsstyrken nesten en halv million mann, noe som i seg selv ble et problem i et land med bare tre millioner innbyggere. For eksempel tok tyskerne i bruk en stor del av landets skolebygninger til soldatkaserner, noe som gikk utover skolegangen til svært mange norske barn. De rekvirerte alt de trengte, og enkelte steder var det snart flere tyskere enn nordmenn.

De kom til et land med store avstander, strengt klima og vanskelig terreng, der jernbanen nordover gikk til bare like nord for Trondheim, og der veiene ofte var stengt over fjellet om vinteren. Fordi Hitler snart begynte å frykte at den allierte invasjonen ville komme nettopp i Norge, begynte en storstilt utbygging til det som er blitt kalt Festung Norwegen, med bedre veier, havneanlegg, nye jernbanestrekninger, flyplasser og kystbefestninger.

Generaloberst Nikolaus von Falkenhorst hadde ledet invasjonen i Norge. I juli 1940 ble han forfremmet til øverste militærsjef i Norge, Wehrmachtsbefehlshaber Norwegen, en stilling han beholdt til 18. desember 1944, da generaloberst Lothar Rendulic overtok. Allerede i januar 1945 ble Rendulic fulgt av general Franz Böhme. Det tyske flyvåpenets Luftflotte 5 deltok under Weserübung og ble så stasjonert i Norge. Fra sommeren 1941 ble flyavdelinger også stasjonert i Nord-Finland i kampen mot Sovjetunionen på Østfronten. Her ble hovedoppgaven snart angrep mot de allierte konvoiene til Murmansk og Arkhangelsk.

Kriegsmarine satte seg fast langs hele kysten, med utallige kyststasjoner. Kommanderende admiral hadde sitt sete i Oslo. Fra april 1940 til januar 1943 var det Hermann Boehm, fra mars 1943 Otto Ciliax og fra april 1945 Theodor Krancke. Under marinesjefen i Oslo var det én admiral for vestkysten med sete i Bergen, én admiral for nordkysten i Trondheim og én for polarkysten i Tromsø.

Norge var særlig mot slutten av krigen viktig som base for den tyske ubåtkrigen, men det var overflateflåtens skjebne som ble sterkest knyttet til Festung Norwegen. Fordi Hitler ved nyttår 1942 fryktet en alliert invasjon i Nord-Norge, flyttet han de fleste større tyske krigsskipene dit. De ble i stor grad liggende for anker, for den britiske flåten hersket i Nordsjøen, og Hitler forlangte store resultater av Kriegsmarine uten risiko for skipene. Likevel ble slagskipet «Scharnhorst» senket ved Nordkapp julen 1943, og i november 1944 senket RAF «Tirpitz» ved Tromsø. Dermed hadde fem av tyskernes 16 store overflateskip gått ned i norske farvann – tre var blitt senket under Weserübung: den tunge krysseren «Blücher» ved Oscarsborg, krysseren «Königsberg» i Bergen (skadd av festningen, senket av RAF) og krysseren «Karlsruhe» (senket av en britisk ubåt).

De sju invasjonsdivisjonene ble alle værende i Norge en tid, men ingen gjennom hele krigen. Da angrepet på Sovjetunionen begynte i juni 1941, var tre av disse divisjonene med. Mens behovet for tropper på Østfronten gjorde at antall okkupasjonstropper ble redusert andre steder i vest, for eksempel i Nederland, skjedde en opprustning i Norge med styrking av kystforsvaret for å kunne stå imot en eventuell invasjon. Derfor var det resten av krigen fortsatt minst sju divisjoner her – i tillegg til dem på Murmansk-fronten i nord. Men krigen låste seg fast både på Murmansk-fronten og på resten av Østfronten, og Hitler trengte nye tropper. Mangelen på mannskaper gjorde at de nesten måtte bli stampet opp av jorden – også i Norge, der nye divisjoner ble oppsatt av avgitte tropper fra andre divisjoner her, fra reservetropper eller fra kystbevoktningen.

Henrettelser, terror og unntakstilstand

Sonofrene i Trøndelag

Den tyske ledelsen i Norge, med Terboven og Rediess i spissen, var sterkt opptatt av å slå hardt ned på all motstand. Det var ikke nok å eliminere de kreftene som arbeidet direkte på oppdrag av britiske eller norske myndigheter for å undergrave okkupasjonsregimet. Både de som sympatiserte med Tysklands fiender, og de som kunne tenkes å gjøre det på et senere tidspunkt, måtte skremmes til lydighet. Virkemidler som henrettelser, særdomstoler og unntakstilstand innebar at harde straffer ikke bare skulle benyttes overfor de mest aktive motstandskreftene, men også ramme personer innenfor organisasjons- og samfunnslivet som etter tysk oppfatning stod bak og dirigerte. I byer og distrikter ble det utarbeidet egne «jøssinglister» for raske pågripelser.

Denne tyske jernhansken viste seg frem under unntakstilstanden i Oslo i september 1941, da fagforeningslederne Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble dømt til døden av en tysk standrett og henrettet. I april 1942 rammet den tyske terroren det lille tettstedet Telavåg på Sotra utenfor Bergen med full tyngde. Som hevn for at to gestapooffiserer var blitt drept i en trefning med to Linge-operatører, bestemte Terboven seg for å jevne hele bebyggelsen med jorden. Hele 72 menn mellom 16 og 60 år fra det lille fiskeværet ble sendt til Sachsenhausen, mens den øvrige befolkningen (nærmere 300 kvinner, barn og eldre menn) ble internert frem til våren 1944.

I oktober 1942 kom turen til Trondheim, da det tyske okkupasjonsregimet henrettet ti sivile nordmenn som hevn for sabotasje og militært motstandsarbeid (sonofrene i Trøndelag). De ti ofrene kom i tillegg til henrettelsene av 24 norske motstandsfolk fra Helgeland som hadde deltatt i det militære motstandsarbeidet omkring Mosjøen og Majavatn.

Agenter og angivere

Radiooperatør

Den tyske militære etterretningsorganisasjonen Abwehr hadde under andre verdenskrig en avdeling i Norge. Bildet viser en av Abwehrs radiooperatører. På veggen henger et bilde av Adolf Hitler.

For å komme på sporet av de organiserte gruppene som drev etterretning, flukttrafikk (såkalt «eksportvirksomhet») og illegale aviser, rekrutterte både Gestapo og den tyske militære etterretningstjenesten (Abwehr) hundrevis av norske menn og kvinner til sin agentvirksomhet. Agentene skulle utgi seg for å være gode nordmenn og oppsøke personer eller miljøer med en antatt tilknytning til hjemmefronten. Gjennom sine nye bekjentskaper skulle de norske Gestapo- eller Abwehr-agentene infiltrere motstandsorganisasjonene og rapportere om den illegale virksomheten til tyske føringsoffiserer.

Infiltrasjonene gjorde det mulig for Gestapo å foreta omfattende opprullinger, og effekten var særlig stor i perioden fra 1941 og frem til siste halvdel av 1943. Angiverne medvirket til at nærmere 10 000 norske motstandsfolk ble arrestert, hvorav flere hundre gikk til grunne i tyske konsentrasjonsleirer og mer enn 100 ble henrettet. I den tidlige fasen synes mange av gruppene å ha vært et lett bytte, men sikkerhetskulturen og de konspirative ferdighetene innenfor motstandsbevegelsen ble gradvis bedre. Advarsler om navngitte angivere med nærmere beskrivelser av disse florerte i de illegale avisene. Regler og retningslinjer for beskyttelse og sikring av virksomheten ble stadig innskjerpet. Innenfor den organiserte motstandsbevegelsen var også de fleste enige om at de farligste og mest iherdige angiverne måtte tas av dage. Dette ble regnet som en form for nødverge – en siste utvei. En overveiende del av de omkring 90 likvidasjonene som den norske hjemmefronten foretok under okkupasjonen, falt inn under denne kategorien.

Tortur og mishandling

For å få fremdrift i etterforskningen av alvorlig saker og hurtig avdekke et størst mulig omfang av den statsfiendtlige virksomheten, kunne Gestapos etterforskere benytte seg av såkalt skjerpet forhør («Geschärftes Vernehmung»). Torturen skulle få fangene til å oppgi nye opplysninger om den illegale virksomheten. Ettersom de aller fleste sakene sett med tyske øyne dreide seg om alvorlige forbrytelser, ble terskelen for tortur som virkemiddel i etterforskningen svært lav. Det store omfanget av tortur resulterte trolig i at flere tusen nordmenn fikk varige fysiske og psykiske helseplager. Mellom 20 og 30 motstandsfolk døde under forhør eller i varetekt som følge av mishandlingen. For å slippe videre mishandling og unngå å avsløre større deler av det motstandsarbeidet, valgte omkring 50 motstandsfolk å ta sitt eget liv. Innenfor det norske Statspolitiet forkom det også mange tilfeller av grov fangemishandling.

Under felttoget i 1940 begikk tyske tropper til dels grove krigsforbrytelser på Østlandet, der minst 60 sivile ble skutt og flere norske soldater henrettet uten noen form for dom. Også i Finnmark og Troms ble det begått krigsforbrytelser av de tyske styrkene, som vinteren 1944–1945 brente alt under tilbaketrekningen fra Finland og Murmansk-fronten (se Operasjon Nordlicht og tvangsevakueringen).

I fengsler og fangeleirer

Grini fangeleir

Fanger oppstilt utenfor fangeleiren på Grini. Bildet er tatt en gang mellom 1941 og 1943.

Aulabrannen

28. november 1943 brøt det ut brann i aulaen på Universitetet i Oslo. På bildet er Gestapo og Statspolitiet samla for å undersøke.

Av de omkring 44 000 nordmenn som ble holdt i tysk eller tysk-alliert fangenskap under andre verdenskrig, var omkring 40 000 norske menn og kvinner blitt arrestert i det okkuperte Norge for motstandsvirksomhet, eller fordi de av andre ideologiske årsaker ble definert som fiender av Hitler-Tyskland. De tyske okkupasjonsmyndighetene ønsket vanligvis ikke å blande norske motstandsfolk med kriminelle fanger. Derfor sørget det tyske sikkerhetspolitiet allerede i 1940 for å få etablert egne tyske avdelinger ved alle de norske kretsfengslene. I tillegg opprettet tyskerne egne fangeleirer («Häftlingslager») i hver landsdel hvor de politiske fangene lettere kunne skjermes og isoleres; Grini (Østlandet), Ulven og Espeland (Vestlandet), Falstad (Midt-Norge), samt Sydspissen, Tromsdalen og Bardufoss (Nord-Norge).

Nordmenn som var arrestert for «alvorlige politiske forbrytelser» eller aktiv bistand til Tysklands fiender, ble sendt til tyske tukthus og konsentrasjonsleirer på Kontinentet. De 773 norske og statsløse jødene som ble deportert fra Norge til Kontinentet i perioden fra november 1942 og frem til februar 1943, hvorav de fleste endte i Auschwitz, skulle alle tilintetgjøres. Også de nærmere 1000 norske «Natt og tåke»-fangene som etter de nazistiske makthavernes oppfatning hadde mistet all rett til en fremtidig eksistens, ble utsatt for et særlig brutalt fangeregime. De skulle isoleres og gå til grunne med hardt tvangsarbeid og minimale matrasjoner.

Da de allierte fikk overtaket i krigen, iverksatte den tyske okkupasjonsmakten aksjoner for å hindre at nye grupper i sterkere grad ble involvert i motstandskampen. Den 16. august 1943 ble omkring 1100 norske offiserer arrestert og deportert til den tyske krigsfangeleiren Schildberg utenfor byen Ostrzeszów i det nåværende Polen. Samtidig ble vel 270 politifolk pågrepet og sendt til den tyske konsentrasjonsleiren Stutthof i nærheten av Danzig. Som gruppe ble også studentene ved Universitetet i Oslo betraktet som et sikkerhetsproblem. En påsatt brann i Universitetets aula natt til 28. november 1943, utløst en storstilt aksjon to dager senere (studentdeportasjonen 1943). Omkring 1200 studenter ble pågrepet, og totalt 668 mannlige studenter ble deportert til de to tyske konsentrasjonsleirene Sennheim og Buchenwald for å «omvendes» og oppdras til «gode germanere».

Norge hadde ikke nok arbeidskraft til å dekke de nye behovene innenlands, og tyskerne sendte derfor inn tusenvis av utenlandske tvangsarbeidere for å bygge ut Festung Norwegen. Størsteparten av dem var jugoslaviske fanger og sovjetiske krigsfanger som ble grusomt behandlet. Omkring 13 000 sovjetiske krigsfanger døde i Norge, mens over halvparten av de 4200 jugoslaviske fangene døde. Ved frigjøringen i 1945 var det over 80 000 utenlandske krigsfanger i Norge. 77 000 av dem var sovjetiske statsborgere.

Redning og frigivelse

Gjennom den humanitære redningsoperasjonen «hvite busser», som den svenske diplomaten grev Folke Bernadotte fikk den øverste SS- og politisjefen Heinrich Himmler og andre tyske nazitopper med på, klarte svenske og danske Røde Kors-frivillige i løpet av mars–april 1945 å hente ut omkring halvparten av de 8000 norske tysklandsfangene. Nordmennene ble først samlet i konsentrasjonsleiren Neuengamme sørvest for Hamburg, inntil Himmler tillot videre transport til Danmark og Sverige. De nordmennene som ikke kom seg hjem med de hvite busene, ble i de fleste tilfeller tatt hånd om av allierte myndigheter. Men i kaoset som fulgte med det tyske sammenbruddet, var de fleste av dem ikke tilbake i Norge før ut på sommeren i 1945. I Norge valgte okkupasjonsmyndighetene i løpet av krigens siste måneder og uker å løslate noen tusen fanger som var blitt arrestert for mindre alvorlige forhold i allerede overfylte fengsler og fangeleirer. Men det store flertallet av de norske politiske fangene ble først frigitt under frigjøringsdagene fra 7. til 9. mai 1945.

Menneskelige omkostninger

Da krigen i Europa nærmet seg slutten våren 1945, var det fortsatt usikkert hvordan okkupasjonsmakten ville handle i Norge, der 350 000 mann sto bevæpnet og i sine stillinger. Ville de velge å slåss? Dette var usikkert helt til Hitler begikk selvmord og Wehrmacht valgte å kapitulere på alle fronter. Ved midnatt 8. mai var kapitulasjonen et faktum også i Norge, og svært disiplinert avvæpnet tyskerne seg selv. Sammenlignet med landene i Øst-Europa slapp Norge forholdsvis lett unna den tyske okkupasjonen. Likevel har de fem årene satt varige spor. At en rekke byer og en hel landsdel ble jevnet med jorden i 1940 og i 1944–1945, var ille nok. Langt verre var tapene av menneskeliv – eller ødeleggelse av liv og helse.

De nærmere 1400 nordmennene (norske jøder ikke medregnet) som enten ble henrettet, gikk til grunne i tyske døds- og konsentrasjonsleirer, ble mishandlet til døde under forhør, begikk selvmord for å slippe videre tortur, eller ble drept i væpnede trefninger med okkupasjonsmaktens politi og soldater, betalte alle en høy pris for sin patriotisme. De utgjorde omkring 14 prosent av alle de registrerte norske krigsdødsfallene. Men deltakelsen hadde også store omkostninger for et langt større antall av motstandskampens kvinner og menn. I likhet med de overlevende aktive krigsdeltakerne på utefronten, slet mange av dem med varige fysiske og psykiske helseplager.

Traumatiske opplevelser fra møter med Gestapo eller det norske statspolitiet, vonde minner fra den nådeløse tilværelsen under et brutalt tysk fangeregime, eller den store personlige risikoen de utsatte seg for, kunne bidra til forringet livskvalitet og forkortet levealder. De sterke påkjenningene preget også de hjemlige krigsdeltakernes familier, hvor ektefeller og barn etter beste evne måtte hanskes med senskadene.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer