Londonregjeringen – Store norske leksikon (original) (raw)
Londonregjeringas tilholdssted var Kingston House i Prince's Gate i Kensington, like sørøst for Hyde Park, London. En plakett på bygningen til minne om den norske eksilregjeringa.
Londonregjeringen er en betegnelse for den norske eksilregjeringen som under den tyske okkupasjonen av Norge hadde sitt sete i London. Den 7. juni 1940 gikk regjeringen ved avreise fra Tromsø sammen med kongen og kronprinsen i eksil, og returnerte ikke til Norge før etter den tyske kapitulasjonen fem år senere. Londonregjeringen var likevel landets lovlige regjering under krigen, og ble i hele perioden ledet av statsminister Johan Nygaardsvold.
Faktaboks
Også kjent som
Londonregjeringa; London-regjeringa
den norske regjering i eksil; eksilregjeringen; eksilregjeringa
Londonregjeringen ledet Norges krigføring utenfor den okkuperte delen av riket, og bygde opp et omfattende samarbeid med motstandsbevegelsen hjemme. I tillegg utstedte den en rekke provisoriske anordninger vedrørende ulike forhold som oppsto som følge av den ekstraordinære situasjonen krigen skapte. En slik provisorisk anordning var den omstridte «bigamiloven», som gjorde det lovlig for nordmenn i utlandet å skille seg og gifte seg på nytt uten at partneren i hjemlandet var informert eller hadde gitt sitt samtykke. Mest kjent er likevel de provisoriske anordningene Londonregjeringen utstedte med henblikk på rettsoppgjøret etter krigen. Blant annet ble dødsstraff for visse alvorlige forræderiforbrytelser innført gjennom provisorisk anordning, i tillegg til at medlemskap i Nasjonal Samling ble kriminalisert gjennom landssvikanordningen.
Konstitusjonelt og politisk grunnlag
Enigheten mellom kongen og regjeringen i alle viktige og relevante spørsmål bidro til å styrke Londonregjeringen politisk utover i krigen. Norske regjeringsmedlemmer fotografert i London på kong Haakons 70-årsdag 3. august 1942. Statsminister Nygaardsvold lengst til høyre, Trygve Lie ved siden av.
Regjeringa Nygaardsvold leverte avskjedssøknaden 12. juni 1945, og fungerte fram til 25. juni 1945, da den ble avløst av Einar Gerhardsens første regjering. På bildet er Nygaardsvold nummer tre fra venstre.
Eksilregjeringen i London var en fortsettelse av den norske Arbeiderparti-regjeringen fra før krigsutbruddet, og det foregikk skifte av statsråder på tilnærmet normal måte, blant annet utenriks- og forsvarsminister. Regjeringen ble supplert med en representant hver fra Høyre, Venstre, Bondepartiet og hjemmefronten. Regjeringen fungerte fram til 25. juni 1945, da den ble avløst av Einar Gerhardsens første regjering.
Konstitusjonelt hersket det ingen tvil med hensyn til Londonregjeringens legitimitet, noe også den såkalte Elverumsfullmakten avgitt av et enstemmig Storting bidro til å styrke. I politisk forstand var imidlertid grunnlaget svakere i krigens tidlige fase. Store deler av den norske befolkningen mente at regjeringen hadde skyld i at den norske beredskapen hadde vært altfor dårlig i forkant av det tyske angrepet den 9. april 1940, og at den forsvars- og utenrikspolitikken som var blitt ført fram til krigsutbruddet hadde vært feilslått.
Sommeren 1940 var det under riksrådsforhandlingene med den tyske okkupasjonsmakten flertall blant de gjenværende stortingsrepresentantene for å avsette eller suspendere konge og regjering. Kong Haakon 7.s avvisning av anmodningen om å si fra seg tronen («Kongens nei»), og den åpenbare enigheten mellom kongen og regjeringen i alle viktige og relevante spørsmål bidro til å styrke Londonregjeringen politisk utover i krigen. Likevel ble kritikken av manglende beredskap og forberedelser i forkant av det tyske angrepet også rettet mot regjeringen Nygaardsvold etter krigen. Særlig daværende utenriksminister Halvdan Koht og forsvarsminister Birger Ljungberg ble gjenstand for kritikk i rapporten fra Undersøkelseskommisjonen av 1945.
Sammensetning
Liste over ministrene som var med i den norske eksilregjeringen hele eller deler av perioden juni 1940 til juni 1945. Perioden de hadde stillingen er oppgitt i parentes. Ministrene tilhørte Arbeiderpartiet med mindre noe annet er spesifisert.
Statsminister
Utenriksminister
Som utenriksminister fra 1935 til 1941 førte Halvdan Koht en nøytralitetspolitikk, og etter andre verdskrig ga mange ham skylda for at Norge ble okkupert. Senere historikere har gitt et mer nyansert syn på saka.
- Halvdan Koht (1935–1941)
- Trygve Lie (1941–1945)
Forsvarsminister
Justisminister
- Terje Wold (1939–1945)
Finansminister
- Oscar Torp (1939–1941)
- Paul Hartmann (hjemmefrontens representant, 1941–1945)
Handelsminister
Landbruksminister
Arbeidsminister
- Olav Hindahl (1939–1945)
Kirke- og undervisningsminister
Sosialminister
Konsultative statsråder
Nygaardsvolds eksilregjering i London hadde medlemmer også fra opposisjonspartiene. Anders Fjelstad var Bondepartiets representant.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
Riste, Olav: « London-regjeringa»: Norge i krigsalliansen 1940-1945, 1973–1979, 2 b.
Hans Fredrik Dahl et. al. (red.), Norsk krigsleksikon, 1940–1945 (Oslo: Cappelen, 1995).
Oscar Torp var finansminister, forsvarsminister og sosialminister i Nygaardsvold-regjeringa. Foto fra London under andre verdskrigen.
Regjeringen Nygaardsvold kommer hjem til Norge 31. mai 1945. Fra venstre: Trygve Lie, ukjent, C. J. Hambro (halvt skjult) og statsminister Johan Nygaardsvold. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.