Newfoundland and Labrador – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
Uttale
nju:fən(d)lˈænd, nju:fˈaundlænd
Newfoundland, engelsk for nytt land, etter fransk Terre-Neuve og portugisisk Terra Nova. Labrador er oppkalt etter den portugisiske oppdageren João Fernandes Lavrador (1453-ca. 1501)
Kart over provinsen Newfoundland og Labrador (i gult), innfelt i høyre hjørne provinsens plassering i Canada (i rødt).
Newfoundland and Labrador er Canadas østligste provins og omfatter to geografiske områder: øya Newfoundland og fastlandsområdet Labrador på den nordøstlige delen av Labradorhalvøya. Strait of Belle Isle skiller Newfoundland og Labrador.
Provinsen, som har forkortelsen NL, omfatter Newfoundland og mesteparten av Labradorhalvøya, til sammen 405 212 kvadratkilometer. Labrador er på 292 300 kvadratkilometer og Newfoundland på 112 912 kvadratkilometer.
Øya Newfoundland, som har tilnærmet trekantet form, er omgitt av Atlanterhavet og er i nord og nordvest skilt fra fastlandet ved Strait of Belle Isle og Gulf of Saint Lawrence i vest.
Labrador grenser i vest til provinsen Québec og har lengst nord en kort grense på Killiniq Island til provinsen Nunavut. Newfoundland ligger sør for, og Labrador nord for Strait of Belle Isle.
Newfoundland and Labrador har 529 696 innbyggere (2017). Hovedstad er St. John's på Newfoundland.
Geografi og miljø
Mye av provinsen er skogdekt bortsett fra tundraen i det nordlige Labrador og enkelte kystområder med lite vegetasjon.
På Newfoundland er det en stor halvøy i nordvest (Great Northern Peninsula) og en annen i sørøst (Avalon Peninsula). Det er mange bukter spesielt på nord- og østkysten. Long Range Mountains på vestkysten stiger bratt opp fra kysten til Newfoundlands høyeste punkt, The Cabox, 814 meter over havet. De danner kanten til et platå som skråner nedover mot øst. Platået er et bølget platålandskap med mange innsjøer og vassdrag. Lengst er Exploits River (246 kilometer). Den nordlige delen av øya utgjøres av Great Northern Peninsula. Øyer og bukter på nord- og østkysten blokkeres ofte av drivis om vinteren og våren. Slikt skjer mindre hyppig på sørkysten.
I Torngat Mountains langt nord i Labrador stiger terrenget bratt fra kysten opp til over 1600 meter over havet. Mount Caubvick på grensen til Quebec i nordvest er Labradors høyeste punkt, 1652 meter over havet. Innlandet er et platå med mange innsjøer. Den nordlige regionen er preget av fjell og tundra, de sørlige og indre områdene av skog. Kystlinjen er dypt innskåret av mange elver. Churchill River er 856 kilometer lang og provinsens lengste elv. Smallwood Reservoir på 6275 kvadratkilometer er Labradors største innsjø. Kysten har mange bukter og øyer.
Det er tre nasjonalparker (to på Newfoundland og én i Labrador) og 32 provinsparker i provinsen.
Klima
Klimaet varierer betydelig i provinsen og Newfoundland har et mildere klima enn Labrador. Det indre Labrador har kontinentalt klima mens de sørøstlige delene av Newfoundland har maritimt klima.
St. John's på Newfoundlands sørkyst har en gjennomsnittlig maksimumstemperatur på cirka -1 °C i januar og 20 °C i juli. Cirka 20 prosent av nedbøren faller som snø. Kjølige luftmasser over den kalde Labradorstrømmen og varme luftmasser over Golfstrømmen skaper tåke i østlige og sørlige kystområder spesielt vår og forsommer. Nordøstlige og østlige vinder bærer ofte med seg stormer til Newfoundland og Labrador.
Det indre av Labrador har et kontinentalt klima. I nord er klimaet subarktisk med kjølig og tørt vær det meste av året. Ved kysten utjevner havet temperaturforskjellene mellom sommer og vinter. Kystbygda Nain i Labrador har en gjennomsnittlig maksimumstemperatur på omkring -13 °C i januar og 15 °C i juli. Årsnedbøren er 892,6 millimeter; mer enn halvparten faller som snø. Indre områder i Labrador har varmere somrer og kaldere vintrer enn kystområdene.
Folk og samfunn
95 prosent av provinsens befolkning er bosatt på Newfoundland. 51 prosent av befolkningen der bor på Avalon Peninsula med St. John's, provinsens største by. 59 prosent av Newfoundlands befolkning er urban (2011). Det er ingen byer og få tettsteder i Labrador; Happy Valley-Goose Bay er størst (8109 innbyggere i 2016).
Ved folketellingen i 2001 oppga 39,4 prosent at de var av engelsk opprinnelse, 19,7 prosent av irsk, 6,0 prosent av skotsk, 5,5 prosent av fransk og 3,2 prosent av urfolk-opprinnelse (inuitter, inuitt-métiser og innu i Labrador, og m'iqmaq på Newfoundland).
89 prosent hadde engelsk og 10,4 prosent fransk som morsmål (2011).
Protestanter utgjorde 57,3 prosent, katolikker 35,8 prosent og ikke-kristne 6,5 prosent av befolkningen (2011).
Næringsliv og økonomi
Jordbruk har liten betydning på grunn av klimaet og dårlig jordsmonn. Halvparten dyrkes på Avalon- og Burin-halvøyene. De viktigste avlingene er poteter, gulrøtter, kålrot og kål. Produksjonen av bær (blåbær, jordbær, tranebær) er betydelig.
Torskefisket på Grand Banks (Newfoundlandsbankene) var i flere århundrer en hjørnestein i økonomien inntil det ble stanset i 1992 etter overfiske. Fiske drives andre steder på blant annet torsk, flyndre, sild og makrell. I akvakultur drives oppdrett av blant annet laks og ørret. Fangst av skalldyr (snøkrabbe, reke, musling) har fått økt betydning.
Skogindustrien (tømmer, cellulose, papir) er omfattende. Gruvedrift og mineraler er provinsens viktigste naturressurser. Viktigst er jernmalm, spesielt i det vestlige Labrador, nikkel og kobber. Det utvinnes også blant annet sink, gull, sølv, kobolt, dolomitt og pyrofyllitt.
De viktigste industriene er prosessering av fisk og skalldyr, papirproduksjon og oljeraffinering. Fire offshoreplattformer produserer råolje og naturgass.
Tross stor betydning av ressursbaserte industrier er omkring tre av fire arbeidstagere sysselsatt i tjenesteytende næringer.
Turisme, blant annet naturopplevelser, jakt, fiske, hvalsafari og golf, har stor betydning, mest fra juni til september. De er åtte store og flere mindre flyplasser i Newfoundland og Labrador.
Historie
Det var mennesker i Newfoundland and Labrador for cirka 10 000 år siden. Innuer innvandret til Labrador og beothuker fra Labrador til Newfoundland. Omkring år 1000 hadde norrøne folk en kortvarig bosetning i L'Anse aux Meadows på nordspissen av Newfoundland. Giovanni Caboto (John Cabot) oppdaget Newfoundland i 1497. Kort tid etter fisket fartøyer fra England, Frankrike, Spania og Portugal hver vår på Grand Banks og returnerte om høsten til Europa med saltet torsk.
Jacques Cartier fastslo i 1535–1536 at Newfoundland er en øy, og to år senere gjorde John Gilbert krav på øya for England. Fra 1610 ble det opprettet flere engelske bosetninger på Newfoundland. Den første franske bebyggelsen ble opprettet i 1662. Krig mellom England og Frankrike brøt ut i 1689 og pågikk også i årene 1696–1697, og i 1705 ødela franskmenn mange engelske bosetninger. Ved Utrecht-traktaten i 1713 ble Newfoundland underlagt Storbritannia.
Etter hvert slo også mange irer seg ned, og i 1775 var folketallet rundt 12 000 innbyggere. De arbeidet hovedsakelig med båtbygging, fiske utenfor kystene og fangst av pelsdyr. Napoleonskrigene la fra 1799 en sterk demper på fisket, som fikk et oppsving da det franske nederlaget for Spania i 1811 gjenåpnet søreuropeiske markeder.
Folketallet økte under hele 1800-tallet, og Newfoundland ble en britisk koloni i 1855. På slutten av århundret åpnet bygging av jernbane indre områder. Franske fiskerettigheter ble gjeninnført i 1904.
Fiske, gruvedrift og cellulose- og papirproduksjon slet med gjeld og den økonomiske depresjonen i 1929 førte til konkurser. Andre verdenskrig førte til en høykonjunktur i Newfoundland and Labrador, og det ble bygd flyplasser for transatlantisk flyging. Med et knapt flertall i en folkeavstemning ble Newfoundland en del av Canada i 1949.
Fiskerier, fiskeindustri, cellulose- og papirfabrikkene samt mye jernmalm i Labrador førte til velstand i byer og vekstsentre, men spesielt fra bygdene utvandret mange yngre mennesker til andre deler av Canada og til USA. Arbeidsledigheten steg etter forbudet mot fiske på Grand Banks i 1997. Mellom 1970 og 2000 førte nedgangstider til ny utvandring, men starten på offshore oljeproduksjon i 1997 og av nikkelgruven Voisey's Bay i det nordlige Labrador i 2005 førte til økt økonomisk aktivitet og budsjettoverskudd for provinsen. Den fjerde offshoreplattformen kom i produksjon 2017.
Inuitene i Newfoundland and Labrador fikk i 2002 indre selvstyre i området Nunatsiavut (75 520 kvadratkilometer) som utgjør hele Labrador nord for Nain og en del av kystområdet sør for dette.