Otto 1. den store – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
Otto 1. den store
Otto I den store, tysk Otto der Große, italiensk _Ottone il Grande, engelsk Otto the Great
Født
23. november 912
Død
7. mai 973
Otto 1 den store. Hodet av rytterstatuen i Magdeburg, laget omkring 1250.
Otto 1. den store var en tysk konge (fra 936 evt.) og tysk-romersk keiser (fra 962).
Han var sønn av Henrik 1. Fuglefanger og tilhørte fyrsteslekten som senere historikere har kalt liudolfingerne, og etterfulgte faren som konge over det østfrankiske riket. I februar 962 ble han kronet til keiser av pave Johannes 12. Dette regnes som den formelle begynnelsen av det tysk-romerske riket.
Østfrankisk (tysk) konge 936–973
Otto den store (sittende i midten) seirer over langobardenes konge Berengar (knelende til venstre), fremstilling fra 1100-tallet.
Otto den store og hans kone ankommer Magdeburg i 937 i anledning Hoftag (tingforsamling, senere utviklet til riksdag). Moderne kunstnerisk fremstilling fra 1898.
Otto var konge av Det østfrankiske rike (det senere Tyskland) fra 936. Han utvidet sitt rike gjennom kriger mot sakserne og slaverne i nord (939–941) og mot madjarene i øst (954–955). Madjarene hadde greid å trenge langt inn på kongens territorium, men måtte trekke seg tilbake etter et sviende nederlag i slaget ved Lechfeld i Bayern 10. august 955.
Ved rikets ytterkant lengst mot nord hadde Ottos far oppnådd å tvinge den danske herskeren til å betale tributt siden 928. Sønnen videreførte dette vasallaktige forholdet, men det egentlige Danmark (nord for befestningslinjen Dannevirke) ble aldri en del av hans rike. Som en forsonende gjenytelse styrket Otto misjonsinnsatsen blant de skandinaviske folkene, blant annet ved å få misjonsbiskopen Ansgar utnevnt til erkebiskop av Hamburg og Bremen, og støtte hans fremstøt mot Danmark og Sverige. Men den lokale motstanden mot kristningsforsøkene var for sterk, og innsatsen satte få varige spor.
I 951 invaderte Otto de nordlige delene av Italia og utropte seg selv til langobardenes konge, men han lot den forrige kongen, Berengar 2, fortsette å styre området inntil han selv tok makten der under et nytt italiensk felttog ti år senere.
Innenriks styrket Otto kongemakten ved å trenge de gamle stammehertugene tilbake og plassere medlemmer av sin egen slekt i ledende stillinger. Han måtte imidlertid også forsvare sin posisjon mot flere indre opprør, der den viktigste motstanderen var hans eldste sønn, hertug Liudolf av Schwaben. Liudolf døde i 957, og i 961 fikk Otto den yngste sønnen, Otto, valgt til tysk konge. Sønnen ble seks år senere kronet til medkeiser.
Tysk-romersk keiser 962–973
Otto den store opprettet erkebispedømmet Magdeburg i 962.
Ottos makt bygde særlig på hans samarbeid med den katolske kirken. Kirkens lokale biskoper ble kongelige embetsmenn, de fikk krongods og ble riksfyrster, men dermed også keiserens vasaller. Dette blir gjerne kalt den ottonske kirkeordning. Til gjengjeld fikk Otto pavens støtte for sin keiserverdighet og sine fremstøt mot rivaler i Nord-Italia. De fremste av disse var Berengar 2 og hans sønn Adalbert, som faren opprinnelig hadde planer om å få gift med sin forgjenger Lothars enke Adelheid, men som isteden ble gift med Otto. Berengar endte sine dager som tysk krigsfange. Sønnen fortsatte motstanden mot Ottos styre i Italia, men ble beseiret av en keiserlig hær i 965 og rømte landet.
Ottos forhold til pavene var ofte konfliktfylt. Kort tid etter keiserkroningen i 962 inngikk Otto og pave Johannes 12. en avtale, Diploma Ottinianum, som bekreftet paven som kirkens åndelige leder og keiserens som dens verdslige forsvarer. Keiseren anerkjente pavens rettigheter som verdslig fyrste over Kirkestaten og utvidet den med andre territorier som han selv hadde erobret, men i realiteten ga han ikke fra seg makten i disse områdene. Avtalen fastslo også at det var geistligheten og representanter for befolkningen i Roma som hadde rett til å velge pave, men før en ny pave kunne bli innsatt, måtte han avlegge en troskapsed til keiseren.
Johannes 12. var kritisk til Ottos økende makt i Italia. Da paven i 963 i hemmelighet allierte seg med Adalbert i opprøret mot keiseren og forsøkte å få madjarene og den bysantinske keiseren med i sammensvergelsen, ble hans planer avslørt. Otto svarte med å innkalle til et bispemøte, som avsatte Johannes og utnevnte en ny pave, Leo 8. Han var imidlertid legmann, og selv om han før innvielsen ble vigslet til alle underordnede grader opp til biskop (alt i løpet av én dag), ble han ikke godtatt av folket i Roma. Et nytt bispemøte i 964, innkalt av det romerske presteskapet, avsatte ham og gjeninnsatte Johannes 12., men da han døde samme år, valgte romerne Benedikt 5. til hans etterfølger. Keiseren reagerte med å beleire byen, tvang dem til å godta hans kandidat Leo og sendte Benedikt i landflyktighet. Da også Leo døde, etter et drøyt halvår på pavetronen, ble Johannes 13., med keiserens godkjennelse, valgt til ny pave, etter at kirken i åtte måneder hadde vært uten overhode. Også denne paven fikk problemer med å hevde sin makt innad, men han ble støttet av keiseren, som nå hadde tatt varig opphold i Roma.
En annen rival i Ottos italienske politikk var den bysantinske keiseren Nikeforos 2. Fokas, som hevdet at han hadde overhøyhet over det sørlige Italia og som heller ikke anerkjente Ottos bruk av keisertittelen, som han selv mente å ha enerett til. Nikeforos ble myrdet i 969 under et militærkupp og etterfulgt som keiser av Johannes 1. Tzimiskes. Han fikk slutt på striden ved at Puglia og Calabria ble definert som bysantinske områder, mens hans niese Theofano i 972 ble gift med Ottos sønn og medhersker. Da problemene i Italia var løst, flyttet Otto og hans familie tilbake til Tyskland, der han døde. Han ble begravet i domkirken i Magdeburg.
Familie og etterkommere
Otto var gift to ganger, først fra 930 med Eadgyth (omkring 911–946), datter av den angelsaksiske kongen Edvard den eldre, og fra 951 med Adelheid, datter av den burgundiske kongen Rudolf 2. I første ekteskap hadde han blant annet sønnen Liudolf (930–957), som sto bak det mislykkede opprøret mot faren fra 951. I sitt andre ekteskap ble han blant annet far til etterfølgeren keiser Otto 2. og stamfar til det som av senere historikere har vært kalt den ottonske (eller saksiske) slekt, som hadde keiserverdigheten i det tysk-romerske riket frem til 1024.
Otto hadde også en utenomekteskapelig sønn, Vilhelm (929–968), som han i 954 fikk paven til å utnevne til erkebiskop av Mainz, den gang det viktigste kirkelige embetet i de tyske områdene.