blåtone – Store norske leksikon (original) (raw)
Blåtoner i musikk er tonene som ligger mellom to tempererte toner, og ikke hører hjemme i vanlige vestlige (diatoniske) skalaer. Disse tonene oppfattes dissonerende («sure» eller «falske»), og brukes som sporadiske effekter i musikken.
Faktaboks
engelsk blue note
Begrepet blåtoner brukes først og fremst innen jazz- og blues-sjangrene, men på folkemunne har begrepet også blitt brukt for å beskrive andre sjangre. Lignende fenomen finnes også i blant annet nyere klassisk musikk, populærmusikk og ulike folkemusikktradisjoner, men da brukes gjerne begrepene mikrotonalitet, kvarttoner eller renstemthet.
I jazz og blues oppnås gjerne blåtonene ved å bruke intonasjon for å heve eller senke en tone (bende) fra «vanlig» tonehøyde, og bruke intonerende instrumenter som vokal, strenge- og blåseinstrumenter.
Begrepet kommer fra bluesens fremvekst på tidlig 1900-tall, hvor man observerte at sangere og gitarister intonerte litt lavere enn tempererte tonehøyder, primært på 3. (ters), 5. (kvint) og 7. (septim) trinn i skalaen. Blåtonene skapte friksjon i samspill med det tempererte akkompagnementet, og understrekte sjangerens «triste» (blue) karakter i fremførelse. Dette mener mange er opphavet til blues-skalaen, som tilnærmer seg blåtonene ved å inneholde både moll- og durters, ren og forminsket kvint og en liten septim.