elefanter – Store norske leksikon (original) (raw)
Afrikansk savanneelefant er den største arten, her på savannen i Øst-Afrika.
Elefanter er de største av alle landdyrene og de eneste gjenlevende i pattedyrordenen elefantdyr. Det finnes to arter i Afrika, savanneelefant og skogselefant, og én i Asia, asiatisk elefant.
Faktaboks
Uttale
elefˈanter
av gresk elefas
Elephantidae
Elefanter er svært sosiale, og regnes som noen av de mest intelligente dyrene. Elefantene er utrydningstruet på grunn av jakt og fordi de naturlige leveområdene deres er i ferd med å forsvinne.
Beskrivelse
Afrikansk skogselefant, hunn med unge i en nasjonalpark i Kongo.
I tillegg til sin enorme størrelse kjennetegnes elefanter av store, flate, viftelignende ører og en nese som er forlenget til en lang, bevegelig snabel som rekker ned til bakken. Elefanter har også lange støttenner. De største hannelefantene kan oppnå en høyde på fire meter målt fra bakken og opp til nakken, og kan veie 7500 kilo. Hunnene er generelt mindre enn hannene. Denne kjønnsdimorfien skyldes antageligvis at hannene konkurrerer mot hverandre om tilgang til hunner og at det derfor er en fordel å være stor og sterk.
Ulikheter mellom afrikanske og asiatiske elefanter
En flokk asiatiske elefanter som kjøler seg ned med vann og som har gnidd seg inn med gjørme som beskyttelse mot solen.
De afrikanske elefantene er større enn sine asiatiske slektninger. Blant de afrikanske er det savanneelefanten som er størst. Den asiatiske elefanten har buet rygg, i motsetning til de afrikanske elefantene som skrår nedover fra nakken til halefestet. Savanneelefanten har de største ørene i forhold til kroppsstørrelsen og de største støttennene. Skogselefanten har rettere støttenner enn savanneelefanten. Hos afrikanske elefanter har begge kjønn støttenner, mens det bare er hannene i den asiatiske typen som har støttenner. Mens de afrikanske elefantene har rund panne, har den asiatiske elefanten en fordypning i midten av skallen. På tuppen av snabelen har den asiatiske elefanten én fingerlignende utvekst, mens de afrikanske elefantene har to.
Spesielle tilpasninger
Elefantens store, flate ører spiller en viktig rolle for avkjøling.
Den store overflaten av elefantens ører gir effektiv avkjøling. Ørene kan også brukes som vifter i varmen. Snabelen har stor tetthet av muskler og nerver og er et meget følsomt organ. Den brukes til å drikke, til å gripe tak i mat og føre den inn i munnen, til å lage lyder, som dusj, som snorkel og til å rykke opp trær. Støttennene kan brukes til å grave i bakken etter mat eller vann og til å skrelle barken av trær. Hannene kan bruke støttennene som våpen i konfrontasjoner seg imellom. Elefantenes fotsåle er dekket av et tykt lag med fett og bindevev som fjærer når de går.
Hud
Elefantens hud er tykk, om lag 2,5 centimeter, og skrukkete. Skrukkene gjør at huden kan holde på mye vann, noe som gir en avkjølende effekt. Dyrene dekker seg ofte med jord eller gjørme for å beskytte seg mot solforbrenning. Huden til voksne elefanter har spredte, stive hår, mens ungene har tettere behåring.
Tenner
Elefanter trives i vann og er gode svømmere. De kan svømme helt under vann og bruke snabelen som snorkel.
Elefantens tenner utsettes for mye slitasje fra fiberrik kost, og de har flere lag med kinntenner som vokser ut og erstatter gamle som er utslitt. Når alle er brukt opp, kan ikke elefanten lenger få i seg mat og vil sulte i hjel. Støttennene er forstørrede hjørnetenner, og de vokser også hele livet. Ikke alle voksne elefanter (verken hunner eller hanner) utvikler støttenner.
Hode og hjerne
Elefanter tilfører økosystemet store mengder gjødsel.
Elefantens hjerne er plassert i bakhodet, mens den fremre delen av skallen har lettere beinstruktur for å veie opp for den tunge snabelen. Lukteorganet er svært velutviklet og sitter i hulrommene i nesebeinet (bihulene). Elefanter har også godt syn og god hørsel. De er regnet blant de mest intelligente av alle dyr og er kjent for sin utmerkede hukommelse. Dette gjør at de for eksempel kan huske veien til vannkilder over lang tid og kan kjenne igjen elefanter de har møtt tidligere. Elefanter er vanskelige å studere i vill tilstand, men kognitive eksperimenter på dyr i fangenskap har avdekket avanserte evner innen redskapsbruk og annen problemløsning.
Levevis
Mesteparten av døgnet går med til å lete etter mat og til å spise. Maten føres til munnen ved hjelp av snabelen.
Elefanter lever i skog, på sletter og i ørken. Kosten er plantebasert. Akkurat hva den inneholder kommer an på hva som vokser i leveområdet og hva som er i sesong. Elefanter er ikke drøvtyggere (som gir mer effektiv nedbryting av fiber) og må derfor spise veldig mye for å få i seg nok næring. De bruker derfor mesteparten av døgnet til å lete etter mat og spise. De både gresser og plukker blader, kvister, blomster, frukt, frø og bark fra busker og trær. Å lete etter mat på denne måten kalles å furasjere.
Hvis det er lite mat tilgjengelig i et område eller i løpet av en årstid, må elefantene bevege seg over store arealer for å finne nok mat og vann. Det høye matinntaket og den lite effektive fordøyelsen gjør at elefanter produserer store mengder avføring, opptil et tonn i uken, som gir god gjødsel og bidrar til at planter får spredt frøene sine over store avstander. Dette spiller en viktig rolle i økosystemet.
Sosial struktur
Hannelefanter i must har forhøyet testosteronnivå og kan være aggressive. Dette er en asiatisk elefant i Nepal.
Elefant i solnedgang.
Elefanter lever i grupper av voksne hunner og deres avkom. Størrelsen på gruppene varierer mellom artene, mellom ulike områder og over tid. Unge hanner forlater flokken før de blir kjønnsmodne og vil da kunne holde sammen med andre hanner, men uten like tette bånd som mellom individene i flokken rundt moren.
Formering
Elefanthunnen har en kjønnshormonsyklus på 14–16 uker og er fruktbare noen dager i løpet av denne perioden. Hun vil da signalisere at hun er paringsklar ved hjelp av lukt, lyd og bevegelser. Hannene konkurrerer om å befrukte hunnene, og ikke alle får muligheten. Paring kan ikke gjennomføres uten at hunnen og hannen samarbeider. Hun kan ha flere partnere i løpet av den fruktbare perioden. Hannene kan kjempe mot hverandre om tilgang til hunner, og kan da påføre hverandre skader med støttennene.
Hos brunstige hanner øker testosteronnivået fra forstørrede testikler og setter elefanten i en tilstand som kalles must. Hannene blir da mer aggressive mot andre hanner og forsvarer et større territorium. Det renner et sekret fra kjertler i tinningene som har en sterk lukt og blir smurt ut over hodet ved hjelp av snabelen. At en hann er i must, tyder på at han er ved god helse og han vil ha økt sjanse for å få pare seg med fruktbare hunner.
Livsløp
Elfenben fra elefantens støttenner er ettertraktet, men kjøp og salg er ulovlig. Krypskyting er den største trusselen mot overlevelse for de afrikanske elefantene.
Elefanthunner føder normalt én unge, og drektighetstiden er på 18–23 måneder. Den nyfødte ungen har en vekt på omtrent 100 kilo. Ungen kan reise seg allerede 20 minutter etter fødselen, men er avhengig av moren i mange år. Det går minst 4–5 år mellom hver fødsel, ofte lenger hos eldre hunner. Elefantene blir kjønnsmodne som 10–15-åringer. Ville elefanters forventede levealder er 60–70 år.
Kommunikasjon
Elefanter kan bruke snabelen til å lage mange ulike lyder som kan uttrykke ulike sinnsstemninger. Noen lyder er for dype til å kunne høres av mennesker. De kan også kommunisere med andre elefanter ved hjelp av visuelle signaler med ørene, snabelen og andre bevegelser samt ved berøring. I tillegg bruker de vibrasjon i bakken fra tramping som et kommunikasjonsmiddel. Kjemisk kommunikasjon foregår med lukt fra urin, lort, sekreter fra kjertler i tinningen og andre feromoner.
Status og trusler
Utbredelse av afrikansk savanneelefant (Loxodonta africana) (rød) og asiatisk elefant (Elephas maximus) (blå). Basert på data fra verdens naturvernunion (IUCN Red List, versjon 3, 2017).
Den afrikanske skogselefanten er regnet som kritisk truet av verdens naturvernunion (IUCN), mens savanneelefant og asiatisk elefant begge er regnet som sterkt truet. Elefantenes leveområder er under sterkt press både i Afrika og Asia som følge av befolkningsvekst. Natur erstattes med infrastruktur, annen bebyggelse og landbruksområder. Elefantene blir da presset til å oppholde seg nærmere folk og det oppstår konflikter som årlig fører til tap av liv for både mennesker og elefanter. En situasjon som typisk fører til konfrontasjon er når elefanter spiser fra plantasjer og tramper ned avlinger. Habitatfragmentering fører til at ulike elefantflokker ikke lenger får vært i kontakt med hverandre.
Ulovlig jakt for elfenben, kjøtt og i økende grad hud er også blant de største truslene mot elefanters fremtidige overlevelse. I Afrika er det den viktigste årsaken til den kraftige nedgangen i bestandene.
Systematikk og fossile elefantdyr
Modell av ullhåret mammut (Mammuthus primigenius) med fossilt skjelett av samme art i bakgrunnen.
Savanneelefant og skogselefant ble først formelt beskrevet som separate arter i 2005. De har utviklet seg hver for seg i flere millioner år, men hybridisering kan fortsatt forekomme der artenes leveområder overlapper.
Elefanter er de eneste nålevende medlemmene av ordenen snabeldyr (Proboscidea). Elefantfamilien (Elaphantidae) hadde fortsatt stor utbredelse under pleistocen, det vil si fram til for omkring 11 700 år tilbake. Blant annet fantes ullhåret mammut (slekt Mammuthus som er den nærmeste slektningen til asiatiske elefanter) i Eurasia og Nord-Amerika. På øyer i Middelhavet fantes dvergelefanter som ikke ble mer enn én meter høye. Disse tilhørte slekten Palaeoloxodonder, som også inkluderte flere store arter. Den største av dem, som kunne veie opptil 13 tonn, ble jaktet av neandertalere i nordlige deler av Europa.
Elefanter i fangenskap
Asiatisk elefant som opptrer på sirkus i Tyskland.
Temming av elefanter har foregått i tusenvis av år i Asia, der en person som trener elefanter har tittelen mahout. Elefanter kan trenes, og har vært – og er fortsatt, mye brukt som ridedyr og hjelper i skogsarbeid.
Elefanter har også blitt trent til underholdning i for eksempel sirkus og zoologiske hager, og de har blitt brukt i krig. Hærføreren Hannibal fra Karthago er kjent for å ha brukt 37 krigselefanter i sin invasjon av Italia i 218 før vår tidsregning. Hvorvidt de krysset Alpene, er omdiskutert. Bruk av elefanter i krigføring var imidlertid utbredt i antikken i hele Middelhavsområdet, og i India fra langt tidligere og inn i moderne tid. Elefanter formerer seg dårlig i fangenskap, og det tilføres derfor stadig viltfangede dyr til de temmede bestandene. Livet de får i fangenskap er ofte ensomt og plassbegrenset, noe som medfører at overvekt og adferdsproblemer er utbredt.
Elefanter i kulturhistorien
Elefantflokk hugget i sten i Mamallapurham i India.
Prehistoriske avbildninger av elefanter finnes i både Asia og Afrika. De tidligste hulemaleriene av elefanter er funnet i Sørøst-Asia, i blant annet Indonesia, Kambodsja, Laos, Malaysia, Myanmar, og Thailand. De eldste har blitt datert til å ha vært malt for rundt 40 000 år siden.
I Afrika inngår elefanter i dyremotiver som er malt på eller inngravert i stein av jeger-sanker-folk i perioden 12 000–4000 år før vår tid. Wadi Mathendous i Libya og Tassili n'Ajjer i Algerie er kjente arkeologiske funnsteder der det er gjort store funn av elefantkunst. Det siste er inkludert i UNESCOs verdensarvliste. Det er også Mamallapuram i Sør-India der det i tillegg til templer utsmykket med elefanter er hugget ut et enormt relieff som illustrerer elven Ganges' nedstigning. Motivet inneholder en flokk elefanter i full størrelse. I India forbindes elefanten med den hinduiske guddommen Ganesha som fjerner alle hindringer. Det er fortsatt vanlig at det holdes en levende elefant i tempelet for å hedre Ganesha.
Det republikanske partiet i USA har en elefant i sin partilogo som skal symbolisere styrke og verdighet.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Faktaboks
Elephantidae
GBIF-ID