deodorant – Store norske leksikon (original) (raw)
Deodorant er et produkt som brukes for å unngå ubehagelig svettelukt, som regel under armene.
Faktaboks
Uttale
deodorˈant
Frisk svette fra de apokrine svettekjertlene er nærmest luktfri. Bakteriene i hudens normalflora kan imidlertid bryte ned noen av innholdsstoffene i svetten, og det er denne nedbrytningsprosessen som lukter sjenerende. De viktigste ingrediensene i moderne deodoranter er vanligvis aluminiumforbindelser, bakteriedrepende tilsetningsstoffer (alkohol, klorheksidindiacetat, cetrimon eller triclosan), parfyme og talkumpudder.
Deodoranter kan forårsake irritasjon, og i noen tilfeller allergiske reaksjoner.
Virkning
Deodoranter kan virke på flere måter: ved å maskere lukt, nøytralisere lukt, fjerne bakterier eller ved adsorbsjon. Adsorberede deodoranter kan for eksempel ha en antiperspirererede effekt; det vil si hindre svetting (perspirasjon) ved å hemme svettekjertlene. Dette kan oppnås enten ved hjelp av svettehemmende kjemikalier eller ekstrakter fra naturen.
En deodorants oppgave er primært å hindre bakterievekst, og i noen tilfeller å tilføre god lukt, mens hovedoppgaven til en antiperspirant er å dempe svette.
Ulike typer
Deodoranter finnes i dag i forskjellige former: væsker (lotions, roll-on), salver og kremer, stifter, og en liten andel aerosolspray. Deodoranter kombineres også ofte med antitranspirasjonsmidler som skal nedsette svetteutskillelsen. En rekke sportsklær med teknologiske fibre som fordeler fukt og gir effektiv lufting har redusert behovet for deodoranter i forbindelse med fysiske aktiviteter.
Historie
I oldtidens Egypt barberte folk armhulene i forsøk på å redusere uønsket kroppslukt. Det var også vanlig å kamuflere lukt med parfymer, utvunnet av oljer fra blomster og planter fra naturen. I Asia var det vanlig å bruke naturlige mineralsalter under armene; en effektiv teknikk som brukes også i dag, med en mengde produkter som selges gjennom helsekostbutikker og på nettet. Rundt Victoriatiden var det vanlig å sy et lag med absorberede stoff under armhulen på finere kjoler, bluser, jakker og skjorter. Disse kunne fjernes og vaskes, for deretter å syes på igjen.
Nyere tid
Den første deodoranten som hemmet bakterievekst het Mum, og ble patentert av Edna Murphy i Philadelphia i 1888. Den kom i en salveform som ble påført med fingertuppene, besto blant annet av sinkoksid og alkohol, og virket antiseptisk. Roll-on-varianten, inspirert av kulepennen, kom noen år senere.
Den første antiperspiranten, som virket både mot bakterier og svette, het EverDry og ble lansert i 1903. Syreinnholdet i EverDry var imidlertid så sterkt at deodoranten spiste seg gjennom klærne, og etterlot store gule skjolder. På 1950-tallet kom aerosol-spraydeodorantene, som ble svært populære og tok over 80 prosent av markedet. Aerosol-sprayflasken var en norsk oppfinnelse, patentert av Erik Rotheim i 1926. Deodorantspray inneholdt tidligere klorfluorkarboner, men disse ble tatt ut av bruk på starten av 1980-tallet siden det ble oppdaget at disse ødela ozonlaget. I 1989 trådte Montreal-protokollen i kraft der alle deltakerlandene forpliktet seg til å redusere bruken av KFK-gasser. Deodorantspray som selges i Europa bruker derfor andre klimagasser.