fyrtårn – Store norske leksikon (original) (raw)

Fyrtårn er et tårn for montering av fyrlys i en slik høyde at signalene kan oppfanges i den nødvendige avstand. Begrepet «tårn» brukes ikke mer. Dagens navigasjonsmerking bruker fyr og fyrlykt. Begrepet «fyrtårn» blir også benyttet i overført betydning for å markere lederskap og veiledning i teoretiske spørsmål.

Fyrtårn ble opprinnelig bygd av tre eller stein. Senere er man gått over til støpejern, stål, betong eller plastkompositter.

I Norge er drøyt 110 av de klassiske fyrstasjonene i drift som navigasjonsinstallasjoner. I tillegg har Kystverket vel 6400 fyrlykter, lanterner, HIBer (hurtigbåtmerker med indirekte belysning), og lysbøyer langs kysten.

Norske fyr med lykter mer enn 45 meter over havnivå:

• Ytterøyane (59 m)
• Litløy (55 m)
• Lindesnes (50,1 m)
• Anda (50 m)
• Jomfruland (48 m)
• Fruholmen (47,7 m)
• Ytterholmen (47,3 m)
• Skomvær (47 m)
• Færder (47 m)
• Grip (47 m)
• Oksøy (47 m)
• Hellisøy (46,5 m)
• Svinøy (46,2 m)
• Slettringen (46 m)
• Slåtterøy (45,8 m)
• Kråkenes (45,2 m)
• Kvitsøy (45,2 m)
• Sklinna (45 m)
• Utvær (45 m)

Selve tårnbygningene har ikke så stor høyde da de oftest er plassert på land i et visst nivå over havet.

De høyeste fyrene langs norskekysten med høyde over 30 meter:

• Slettringen (45 m)
• Grip (44 m)
• Færder (43 m)
• Andenes (40 m)
• Slettnes (39 m)
• Oksøy (36 m)
• Store Torungen (34,3 m)
• Måløy-Skarholmen (34,2 m)
• Jomfruland (34 m)
• Lista (34 m)
• Hellisøy (32,3 m)
• Skomvær (31,7 m)
• Utvær (31 m)