jøder – musikk – Store norske leksikon (original) (raw)
Rekonstruksjon av Herodes´tempel. Israel Museum, Jerusalem.
Jødedommen fører sin historie mer enn tre tusen år tilbake i tid. Ifølge tekstene i Det gamle testamentet og Tanakh, var sang og musikk allerede i den tidligste tiden en viktig del av det religiøse livet (2. Mosebok 15,20–21) og av tempelkulten. Melodiene ble, helt til moderne tid, videreført fra generasjon til generasjon, uten bruk av noter.
Både musikken selv og bruken av musikk har endret seg, både gjennom tidene og fra sted til sted i diasporaen. Jødisk musikk ble også påvirket av stedets ikke-jødiske musikk. Derfor kan jødisk musikk fra for eksempel Jemen, lyde helt forskjellig fra musikken som stammer fra Øst-Europa.
Betegnelsen jødisk musikk kan ha flere betydninger. Det kan dreie seg om musikk laget og brukt av jøder, for eksempel i forbindelse med gudstjenesten i synagogen eller religiøse seremonier i hjemmet. Men det kan også dreie seg om forskjellige typer musikk, som jøder fra ulike land og verdensdeler brukte og bruker til glede og fest, blant annet bryllupsviser, vuggeviser, romantiske sanger og pop- og dansemusikk.
I tillegg brukes betegnelsen ofte når en person med jødisk tro eller bakgrunn har komponert musikken, også der musikken har et mer internasjonalt preg.
Det gamle Israel
Modell satt opp i Davidsbyen, syd for Tempelhøyden i Jerusalem.
Det gamle Israels religiøse musikk var opprinnelig knyttet til liturgien ved tempelet i Jerusalem. Men også i det profane (verdslige) liv ble sang og musikk brukt ved festlige eller betydningsfulle anledninger.
Bibeltekstene nevner blåse-, stryke- og rytmeinstrumenter (2. Mosebok 19,16–19 og 1. Samuelsbok 10,5). Det fortelles om blåsing i bukkehorn (shofar) allerede i forbindelse med lovgivningen på Sinai og innvandringen til Eretz Israel (landet Israel). Sang ser ut til å ha vært viktig i mange sammenhenger, instrumentalmusikken var nok hovedsakelig av ledsagende art. Vi vet ikke hvordan denne tidlige musikken lød, men den hadde sannsynligvis sine paralleller i det gamle Midtøstens musikkpraksis.
Krønikebøkene forteller om hva slags musikkinstrumenter som ble brukt i forbindelse med religiøse seremonier, og nevner harper, lyrer og cymbaler (1. Krønikebok 15,16–24). I det første tempelets tid var offerkulten ledsaget av korsang, og et orkester bestående av harper og lyrer. I det andre tempelets tid hadde man også fløyter, trompeter og et slags vannorgel.
Etter tempelets fall
Da tempelkulten opphørte etter tempelets fall i år 70 evt., begrenset rabbinerne bruken av musikk i forbindelse med gudstjenesten som et tegn på sorg. Instrumenter, unntatt bukkehornet ved spesielle anledninger, ble forbudt. Bare tekstresitasjon og salmesang var tillatt, unntatt ved festlige anledninger som brylluper.
Dette hindret likevel ikke at det utviklet seg forskjellige musikalske tradisjoner. Siden det nå bodde jøder i hele området, fra Spania til Mesopotamia, og etter hvert også i landene nord for Alpene, ble både melodiene som ble brukt i gudstjenesten og den mer verdslige jødiske musikken, påvirket av omverdenens musikalske tradisjoner. Slik er det også i dag.
Synagogemusikken
Den jødiske måten å fremføre bibeltekstene på er en mellomting mellom resitasjon og egentlig sang, en såkalt kantillasjon («messetone»). Spesielt i sine eldste former har denne betydelig likhet med bysantinsk og gregoriansk sang. Den ledes av en forsanger (kantor, hebraisk chazzan).
Hvordan tekstene skulle fremføres, ble opprinnelig videreformidlet muntlig ved hjelp av kheironomi (tegngivning med hånd og fingrer). Men allerede på 700-tallet evt. begynte rabbinerne å utvikle et system for å markere hvordan de forskjellig tekstene skulle resiteres i henhold til tradisjonen. Det finnes tre forskjellige systemer. Det mest brukte er det såkalte tiberianske (fra byen Tiberias) som går tilbake til Aaron ben Asher (900-tallet). Disse tegnene blir markert i den trykte Tanakh, men ikke i torarullenes tekst.
Hovedtyper
Brukes av spansk-portugisk menighet i London.
I løpet av en totusenårig tilværelse i diasporaen har synagogemusikken utkrystallisert seg i tre hovedtyper. Den ene er fra Midtøsten og viser de eldste overleveringer (i bruk blant annet hos jemenittiske, marokkanske og persiske jøder). Den andre er den sefardiske som er i bruk hos spansk- og portugisisktalende jøder.
I landene nord for Alpene utviklet det seg en askenasisk musikktradisjon. Denne viser i sterkere grad overgang til harmonisk tonefølelse, metrisk rytmikk og improvisatorisk ornamentikk.
Vår tids synagogesang går i vesentlige trekk tilbake til oldtidens. Den har ikke streng, motorisk rytme, men følger og gir liv til tekstens metriske struktur. Det melodiske grunnlaget dannes av et antall modi (skala- og melodiformler), som til dels har sitt motstykke i de gregorianske kirketoneartene. Til bønnetekstene, som til dels hører til middelalderens religiøse poesi, brukes en noe friere musikk.
Reformer
På 1700-tallet stod den liturgiske tradisjon i Europa i fare for å drukne i et utall av varianter, særegne for de mange forskjellige menighetene. På 1800-tallet ble den askenasiske synagogesangen gjenstand for en gjennomgripende systematisering og en mesterlig, men ofte ganske hardhendt modernisering (Samuel Naumbourg, Salomon Sulzer og Louis Lewandowski). Orgel og flerstemmig korsang ble innført i den ikke-ortodokse gudstjenesten. I våre dager har også mange ortodokse menigheter egne kor.
Innenfor de ikke-ortodokse jødiske retningene, og spesielt i USA, er det også skjedd en utvikling etter opprettelsen av staten Israel og de mange krigene. Menighetene ønsker ofte mer sangbare melodier, gjerne inspirert av moderne israelsk folkemusikk. Enkelte menigheter tillater nå også mer pop-preget musikk for å tiltrekke seg de unge.
Siden alle de nyere retningene i dag (reformjødedom, konservativ jødedom og rekonstruksjonisme) også ordinerer kvinnelige rabbinere, og mange bruker kvinnelige forsangere, kan musikken som brukes i vår tids synagoger være svært forskjellig innenfor de forskjellige retningene.
Folkelig musikk
Spania
Også jødisk sekulær musikk utviklet seg forskjellig i ulike land og verdensdeler. I Spania utviklet jødene en form for folkelig musikk, de såkalte "spanske romanser", som omhandlet alt fra kjærlighet til folkelige helter. De har til dels et ganske åpent erotisk preg. Mange av disse sangene ble også brukt i forbindelse med religiøse fester som sabbats-måltidet, brylluper og så videre, selv om rabbinerne ikke alltid tillot dette. I motsetning til de sefardiske religiøse sangene, som har et sterkt preg av Midtøsten, minner disse sangene ofte om spanske folkeviser. De ble oftest sunget på ladino (jødespansk).
Etter jødenes utdrivelse fra Spania i 1492, slo en stor del av de fordrevne seg ned på Balkan eller i Midtøsten og Nord-Afrika, der de opprettholdt sin vakre musikktradisjon, både den rituelle og den folkelige. Etter annen verdenskrig sto denne tradisjonen i fare for å bli glemt, men flere israelske musikere har arbeidet for å bevare den for ettertiden.
De spanske jødene som flyttet nordover, for eksempel til Amsterdam og Sør-Amerika, ble mer påvirket av vestlige tradisjoner.
Midtøsten
Jemen utviklet en helt spesiell musikktradisjon, og det ble sunget på både hebraisk og en jødisk form for arabisk (judeo-arabisk). Sangen ble ledsaget av trommer, fordi myndighetene nektet jødene å bruke andre instrumenter. Det var forskjell på menns og kvinners sanger, men begges sang ble brukt til å danse etter. Melodiene ble også populære da de jemenittiske jødene immigrerte til Israel på 1950-tallet.
Jødene i resten av Midtøsten og Nord-Afrika hadde også sine egne musikktradisjoner, ofte preget av arabisk musikk. Moderne israelsk folkemusikk bærer derfor preg av å være påvirket av både den sefardiske tradisjonen og de mange immigrantene med bakgrunn i Midtøsten og Nord-Afrika.
Askenasisk tradisjon
1800-tallets nasjonalromantiske strømninger vakte interesse for den jødiske folkemusikken. Den er, som synagogemusikken, overveiende vokal. I tidens løp har denne folkelige musikken, i sterkere grad enn den som brukes i synagogen, tatt farge av sine omgivelser. Svært ofte er visene blitt danset til, og har derfor en mer rytmisk karakter. Det moderne Israels nasjonale folkedans, hora, er for eksempel preget av rumensk folkemusikktradisjon.
Det finnes viser med religiøst innhold (til sabbaten, pesach-festen, såkalte Elijasanger og lignende), men også kjærlighets- og bryllupsviser, naturlyrikk, ballader og humoresker, gjerne på jiddisk. Mange av sangene, som vuggeviser og romantiske viser, ble sunget av kvinner. De stadige forfølgelsene har satt sitt preg på innhold og form av mange av dem.
Også hasidismen har frembrakt en egenartet viselitteratur og musikk, blant annet ekstatiske sanger uten ord. Også disse melodiene er preget av østeuropeisk folkemusikk. Flere av melodiene er også blitt en del av den allmenne kulturen i det moderne Israel.
Ved siden av sangtradisjonen utviklet de østeuropeiske jødene også en kjent form for orkestermusikk, kalt klezmer (av hebraisk klei zemer, som betyr musikkinstrumenter). Musikken var laget for å danse til, og slike kleszmerorkester spilte gjerne ved brylluper og andre festlige anledninger. Denne typen musikk er også svært populær i dag.
Moderne musikk
Den nyvakte nasjonalfølelse i forbindelse med sionismen frembrakte komponister som søkte å skape en syntese mellom synagogal eller folkelig og moderne europeisk tonespråk (Mikhail Gnesin, L. Sawinsky, Joel Engel, Aleksandr Krejn; i nyere tid Ernest Bloch, Alexandre Tansman, Darius Milhaud, Mario Castelnuovo-Tedesco, Moses Pergament). Denne prosessen fortsetter i staten Israel, hvor et relativt stort antall immigranter fra europeiske land virker som komponister og har bidratt til å skape en ny musikergenerasjon.
Moderne israelsk folkemusikk kan være inspirert både av øst-europeisk musikktradisjon og av Midtøstens musikkformer. Både sefardiske jøder, og jøder med opprinnelse i landene i Midtøsten, har bidratt mye til å utvikle Israels populærmusikk.
Vestlig kunstmusikk
Vestlig kunstmusikk har fått vesentlige bidrag fra jødiske komponister og utøvere, blant andre: