myte – religionsvitenskap – Store norske leksikon (original) (raw)

Athene

Mattei Athena, statue i Louvre i Paris. Skulptøren er Kefisodotos eller Eufranor.

Gud skaper Eva av Adams ribbein.

Freske i Det sixtinske kapell, Peterkirken i Roma.

Den norrøne guden tor kjemper mot jotnene.

Nasjonalmuseet, Stockholm.

En myte er opprinnelig en fortelling om guder eller overnaturlige skikkelser. Slike myter finnes i alle kjente kulturer. De ble tidligere overlevert fra generasjon til generasjon i muntlig form. Innenfor den religiøse tradisjonen de tilhører har mytene status som sanne beretninger og skiller seg derfor fra eventyr, fabler, legender og epos. Overgangen fra myte til legende, der historiske hendelser kan ligge til grunn for fortellingen, kan likevel være glidende.

Faktaboks

Etymologi

av gresk mythos, ‘fortelling’

Ordet myte brukes også om ikke-religiøse forestillinger, og da oftest med negativ betydning, som «det er bare en myte». Det kan dreie seg om konspirasjonsteorier, forestillinger om utenomjordiske vesener eller fantasier rundt «kjendisers» personlige liv. Også vitenskapelige teorier eller påstander blir ofte betegnet som myter av dem som har en annen oppfatning, eller når teorien blir motbevist. Et eksempel er ideen om at mennesker kan deles inn i raser, som nå gjerne kalles en myte.

Det er heller ikke uvanlig at tilhengere av én religion betrakter andre religioners religiøse forestillinger som myter, eller løgn, i motsetning til sannhet.

Ulike former

Isis og Horusbarnet

fra ca. 600-tallet til 300-tallet fvt. Museet Eglizio, Firenze.

Fordi mytenes hensikt er å forklare verden, hvordan den ble til og hvordan den fungerer, ble det utformet mange ulike typer mytologiske fortellinger. Innenfor religionsvitenskapen er det vanlig å dele dem opp etter tema.

Mytenes rolle i dag

Blant alle disse ulike former for myter er det nok skapelsesmytene som fremdeles har størst betydning. De bibelske mytene om hvordan Gud skapte himmel og jord og de første mennesker er en del av barnelærdommen innenfor både jødedom, kristendom og islam. Mytene rundt Adam og Eva har preget synet på mennesket helt frem til i dag.

I Nord-Europa er de norrøne mytene en del av kulturarven. På norsk har både gudene Tor og Odin fått ukedager oppkalt etter seg. I Norge har både gater og områder fått navn etter de norrøne gudene, som Odinsgate, Torshov (norrøn kultplass viet til Tor), Frøyas gate, Frøya kommune og mange, mange flere.

Mange i Vesten forbinder begrepet myte med antikkens verden. Greske myter er kjent for mange gjennom litteraturen og i populærkulturen. Fortellingene om Gaia, Kronos, Zevs, Athene, Afrodite og mange flere utgis i stadig nye utgaver. Myten om Atlas som bærer verden og om den flotte og sterke Herkules er fremdeles godt kjent. De gammelegyptiske mytene rundt Isis og Osiris, Horus og Seth er også kjent av mange.

Hinduismens kosmologi og syn på universet er kjent for mange, også utenfor India. Det samme er mytene rundt Shiva og Krishna, Parvati og Lakshmi, Ganesha og Rama. Buddhismens myter rundt personen Buddha, hans fødsel, ungdomstid og liv er en svært viktig del av buddhismens trosgrunnlag.

I tillegg til de mytologiene som er godt kjent i Vesten, blir myter fra flere steder og kulturer nå samlet og utgitt i bokform. Dette gjelder ikke minst de mange ulike mytene som var/er en del av amerikanske urfolks kultur, Australias urbefolkning og mange andre kulturer der mytene har beholdt sin muntlige overleveringsform helt frem til våre dager.

Mytenes språk

I noen kulturer ble de mytiske forestillingene presentert i lange og sammenhengende fortellinger. I andre, som i Det gamle Egypt, må vi sette sammen mytene fra kortere innskrifter, bilder eller senere forfatteres versjoner. I noen tilfeller fortelles myten på et eget, eventuelt alderdommelig språk (for eksempel ble sumerisk brukt i Babylon i religiøs sammenheng i mange århundrer etter at det var forsvunnet som talespråk).

Mytenes dypere mening kan ofte være vanskelig for oss å forstå, og ulike mennesker kan oppfatte fortellingene på ulikt vis. Ofte er gjenfortellingen av myten begrenset til bestemte tider eller steder (for eksempel Juleevangeliet). I mange kulturer ble/blir enkelte myter også dramatisert eller minnet gjennom tilbakevendende ritualer, som den jødiske pesachfeiringen.

Mytetolkning

Herakles kjemper mot Geryonus.

Attisk krukke fra cirka 540 fvt. Louvre, Paris.

Allerede i antikken ble det gjort forsøk på å «forklare» mytene, fordi deres opprinnelige religiøse budskap ikke lenger ble forstått. Mytene ble derfor ofte tillagt en dypere, symbolsk betydning. Flere av disse tidlige myteforklaringene er de samme som er blitt fremsatt i vår tid. Dette gjelder både den allegoriske mytetolkning der man ser mer på mytens dypere budskap enn på fortellingens tilsynelatende innhold og mening. Men det gjelder også de ulike psykologiske tolkningene, for eksempel at myter var skapt av menneskets naturlige frykt for det ukjente.

Den greske filosofen Platon (427–347 fvt.) så gudefortellinger i kontrast til de evige ideer, slik at «myte» kom til å bety «usann historie». Hans syn kan også ligger til grunn for den moderne betydningen «illusjon, løgn».

I religionsvitenskapen

Det akademiske studiet av myter innen religionshistorisk forskning begynte først sent på 1700-tallet. En rekke forskere, inspirert av romantikkens ideer om naturens betydning for menneskets følelsesliv, utarbeidet på 1800-tallet teorier om myten som bilde på naturfenomenene («den naturmytologiske skole»). Den mest kjente blant dem var Max Müller (1833-1900). Siden den tid er det oppstått mange ulike retninger og «skoler» innenfor religionsvitenskapelig forskning.

I første del av 1900-tallet rettet forskernes interesse seg særlig mot forbindelsen mellom myte og ritual, og en rådende oppfatning var lenge at myten var underordnet og ledsaget ritualet, oppfattet som magisk handling («myte–rite skolen»). Flere nordiske forskere, som norske Sigmund Mowinckel (1884–1965), tilhørte denne skolen. Disse teoriene er nå stort sett forlatt.

Psykologer som Sigmund Freud og Carl Gustav Jung (1875–1961) har ment at myter var uttrykk for grunnleggende sannheter. Jung mente at myter og drømmer stammer fra et «felles ubevisste» og at vi trenger mytene for å fungere som samfunn. Jungs lære om arketypene har også inspirert en rekke andre myteforskere. Mircea Eliade (1907–1986) var opptatt av myten som en form for hellig beretning, og mente mytenes formål er å gjenskape den skapende tid (Den gyldne tidsalder). Forskere som regnes blant strukturalistene, som Claude Lévi-Strauss (1908–2005), mente blant annet at myter kunne tjene til å utjevne og glatte over motsetningene i livet.

De fleste forskere i dag er enige om at myter er uttrykk for de enkelte kulturers oppfatning av verden og menneskets plass i verden. Ulike forskere har likevel svært forskjellig syn på mytenes betydning for samfunnet og den enkelte, og mange trekker heller ikke et skarpt skille mellom myte, eventyr og legende.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer (4)