lakselus – Store norske leksikon (original) (raw)

Lakselus er en hoppekreps som lever som parasitt på laksefisker i sjøen. Lakselus forårsaker store problemer i oppdrettsnæringen og for vill laksefisk som vandrer mellom sjøen og ferskvann.

Faktaboks

Vitenskapelig navn

Lepeophtheirus salmonis

Beskrevet av

(Krøyer, 1837)

Skadene lakselusa gjør på oppdrettsfisk fører til dårligere dyrevelferd for fisken. Skadene og ressursene som brukes på bekjempelse fører til store utgifter for næringen.

Økt lusetrykk fra oppdrettsanlegg regnes som biologisk påvirkning. Lusesmitte i kystnært vann er særlig utfordrende for sjøørret og sjørøye, som er mer knyttet til kyst og fjorder enn villaksen som vandrer lengre til havs.

Livssyklus

Lakselusa sin livssyklus er tilpasset et liv hvor det å finne en vert, det vil si en laksefisk å slå seg ned på uti havet, er en sjelden hendelse. Etter at lakseoppdrett ble vanlig har tilgangen på vertsfisk økt enormt, og dermed også mengden lakselus.

Lakselus har en livssyklus som består av åtte stadier. De to første stadiene, der de kalles naupliuslarver er de frittlevende, mens det tredje stadiet infiserer en fisk. På alle disse tre stadiene er lakselusa mindre enn 1 mm lang.

Det er de senere stadiene som gjør skade på fisken. De voksne hannene blir 5 til 6 mm lange, og hunnene blir 10 til 12 mm. De har i tillegg en halelignende eggstreng, slik at den totale lengden kan bli nesten 30 mm.

De voksne individene av lakselusa parer seg på verten. De trenger bare én vert for å utvikle seg til kjønnsmodent individ. Når eggene til hunnen er ferdig utviklet, gytes de ut på den såkalte eggstrengen før de små naupliuslarvene klekker og svømmer vekk.På en enkelt fisk kan det leve flere hundre lakselus i ulike livsstadier.

På de parasitterende stadiene ernærer lakselusa seg ved å spise hud, underhudsvev, blod og vevsvæske. Skadene som oppstår er avhengig av utviklingsstadium og antall individer. De største skadene forårsakes av det preadulte og adulte stadiet. Sterkt angrepne fisk er gjerne avmagret, har oppspiste finner, får problemer med saltbalansen, og skadene i huden kan gå så dypt at hodeknoklene blir blottlagt. Sekundærinfeksjoner med bakterier og sopp forverrer tilstanden, og uten behandling er dødeligheten høy. Lakselus er også relativt vanlig hos ville laksefisker i sjøen, men lusa faller av etter en tid (noen dager) når fisken vandrer opp i ferskvann. Det er kjent at hardt luseinfisert fisk bruker kortere tid i sjøen enn den ellers ville gjort før den vandrer tilbake til ferskvann. Fisken får dermed mindre tid i sjøen hvor næringstilgangen er bedre, og veksten hos slik villfisk vil dermed bli dårligere.

Under utvandring fra elvene kan laksesmolt og andre anadrome laksefisker bli infisert med de frittlevende stadiene av lakselus. Slike infeksjoner kan føre til økt dødelighet, og det har vist seg at angrepet laks tilbringer lengre tid i havet før den vandrer tilbake for å gyte i elvene.

Utbredelse og underarter

Lakselus er utbredt i alle verdenshav på den nordlige halvkule. Den er vanlig langs Norges kyster. Ifølge Havforskningsinstituttet har nyere forskning vist at det er store forskjeller på lakselus fra Stillehavet og Atlanterhavet. De kan nå betraktes som to underarter, men fordi det går an å krysse de to, er ikke arvestoffene så forskjellige at det dreier seg om to arter.

• Lakselus fra Atlanterhavet tilhører underarten Lepeophtheirus salmonis salmonis
• Lakselus fra Stillehavet underarten Lepeophtheirus salmonis oncorhynchi

Lakselus opptrer ofte sammen med arten Caligus elongatus, også kalt skottelus. Denne arten er mindre enn lakselus, og er funnet på mer enn 80 andre arter av fisk, deriblant torsk.

Bekjempelse

Den enorme økningen i norsk lakseoppdrett siden 1980-tallet, som har gjort Norge til den desidert største lakseoppdrettsnasjonen i verden, har medført store økonomiske og økologiske konsekvenser. Betydelige forskningsmidler har bidratt til å utvikle og optimalisere ulike tiltak for å redusere lakselus i og fra norsk oppdrettslaks. Det er innført strenge regler om maksimal tillatt mengde lakselus per laks i oppdrettsanleggene. Bekymringene gjelder særlig det økte smittepresset på vill laksefisk og hvilke følger dette kan få for lokale bestander av vill laks, sjøørret og sjørøye. I tillegg kommer konsekvensene lakselus kan ha for dyrevelferden hos oppdrettsfisk.

Brakklegging og oppdrettsfrie fjorder

En effektiv måte å redusere smittetrykket lokalt er brakklegging. I en periode etter at all oppdrettslaksen er slaktet ut i en sone skal det gå flere uker før det kan settes ut smolt igjen i merdene. Når dette skjer sonevis og koordinert, så er dette trolig et av de mest effektive tiltakene mot lakselus i havbruksnæringen. Opprettelsen av nasjonale laksefjorder kom som en følge av de økologiske konsekvensene fra lakseoppdrett. Mange av laksefjordene er frie for lakseoppdrett, eller eksisterende oppdrettsanlegg er underlagt strengere krav.

Mekanisk/fysisk fjerning og beskyttelsesskjørt

Mekanisk lusefjerning gjøres på flere måter, der vannspyling av fisken har vist seg mest effektiv. Det er også gjennomført forsøk med bruk av laser til å skyte vekk lus fra fisken. Her er det også forsøkt med kunstig intelligens (maskinlæring) for å styre laseren. Alle disse metodene har en del utfordringer knyttet til fiskevelferd.

Det er kjent at lakselus særlig spres og treffer på utvandrende vill laksefisk i øvre vannlag. Derfor monteres det presenningskjørt i øvre del rundt merdene for å hindre påslag av lus på oppdrettsfisken i merdene. Det har også blitt gjort forsøk der laksen i merdene tvinges dypere i vannmassene for å unngå lusepåslag.

Kjemisk behandling

Lakselus bekjempes også med ulike kjemiske behandlingsmetoder (godkjente legemidler). Det er en rekke ulike stoff som brukes, som for eksempel pyretroider, kitinhemmere, organiske fosforforbindelser og hydrogenperoksid. Det brukes stoffer som enten tilsettes vannet (badebehandling i brønnbåt eller det trekkes en tett presenning rundt merden) eller spesialfôr (i en periode opp mot 14 dager). For bekjempelse er det viktig å vite hvilken underart det dreier seg om, da det ikke er sikkert at metoder utviklet for bekjempelse av den ene virker på den andre. Det viser seg at lakselus relativt raskt blir resistent mot mange av midlene som brukes, noe som gjør at kjemikaliene kun kan nyttes i begrensede perioder.

Rensefisk

I oppdrettsanlegg kan lakselus også bekjempes ved hjelp av «rense- eller pussefisk». Detter er vanligvis ulike arter i leppefiskfamilien, blant annet bergnebb, berggylt og grønngylt. Det er også vanlig å bruke rognkjeks. Viltfanget eller oppdrettet rensefisk kan være effektivt for å holde lusetallene nede i oppdrettsmerder. Pussefiskene spiser lakselus som sitter på laksen. Ved bruk av leppefisk brukes det ca. 2 til 4 % leppefisk i forhold til antall laks i en merd. Dyrevelferden til rensefiskene i merdene er imidlertid omdiskutert, og det er også uklart hvor effektive disse er i å bekjempe lakselusene.

Kostnadene med å overvåke og bekjempe av lakselus forbundet med norsk lakseoppdrett har økt betydelig de senere årene, fra 3,2 milliarder kroner i 2014 til over 5 milliarder i 2018. Kostnadene øker kraftig for hvert år og beløper seg til flere kroner per produsert kilo. I tillegg anses påslag av lakselus fra norsk lakseoppdrett som den klart største negative påvirkningen på mange ville bestander av laks, sjøørret og sjørøye i Norge.

Internasjonalt

Utfordringer og behov for omfattende tiltak knyttet til drastiske økninger i lakselus rapporteres også fra andre store lakseoppdrettsnasjoner som Chile og Skottland. Det er godt dokumentert at lakseoppdrett kan ha betydelig negativ påvirkning på ville bestander av laksefisk gjennom økte mengder lakselus og rømning fra anleggene. Det er derfor utviklet bransjestandarder for å håndtere disse miljøpåvirkningene best mulig.

Systematikk

Systematikken følger Artsdatabankens inndeling (2024).

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

• EU Sustainable Aquaculture: Guidelines on application of the Water Framework Directive and the Marine Strategy Framework Directive in relation to aquaculture (2016).
• NASCO (2016). Addressing impacts of salmon farming on wild Atlantic salmon: Challenges to, and developments supporting, achievement of NASCO’s international goals. Report of a Theme-based Special Sessionof the Council of NASCO. NASCO Council document CNL(16)60. 196pp
• Overton, K. med flere (2019). Salmon lice treatments and salmon mortality in Norwegian aquaculture: a review. Reviews in Aquaculture (2019) 11, 1398–1417.
• Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (2019). Klassifisering av tilstanden til 430 norske sjøørretbestander. Temarapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 7, 150 s.

Faktaboks

Vitenskapelig navn

Lepeophtheirus salmonis

Tidligere vitenskapelig navn

Caligus salmonis Krøyer, 1837, Caligus stromii Baird, 1848, Caligus vespa Milne-Edwards,

Artsdatabanken-ID

16071

GBIF-ID

9140419

Kommentarer (2)