røye – Store norske leksikon (original) (raw)

Røye

Røye

Røye er en fiskeart i laksefamilien. Mange kaller denne Norges vakreste ferskvannsfisk, og den kan i alle fall kalles den mest kulde-tolerante. I tillegg er den arten med størst variasjon i morfologi, atferd og generell biologi.

Faktaboks

Også kjent som

røyr rør

Vitenskapelig navn

Salvelinus alpinus

Beskrevet av

(Linnaeus, 1758)

Rødlistestatus i Norge

LC – Livskraftig

Global rødlistestatus

LC – Livskraftig

Utbredelse

Utbredelse av røye (Salvelinus alpinus). Basert på data fra Den internasjonale naturvernunionen (IUCN Red List, versjon 3, 2017).

Røya er utbredt i hele Norge, og er den nest vanligste ferskvannsfisken. Kun ørreten har større utbredelse. Den er i tillegg den eneste ferskvannsfisken som finnes med reproduserende bestander på Bjørnøya og på Svalbard. Arten er avhengig av kjølig og rent vann, og tåler dårlig forurensning.

Røya vandret inn i norske vassdrag tidlig etter at isen smeltet vekk etter den siste istiden. Trolig var den den første arten som kom. Dette gjorde at den kunne trenge relativt langt inn i landet. Røya er ikke like god til å forsere sterk strøm som ørreten, derfor kom den ikke langt til fjells. Røya har imidlertid blitt flyttet av mennesker fra gammelt av, og har også blitt drettet opp i anlegg og satt ut i vann der de ikke fantes fra før. Det er derfor vanskelig å si helt sikkert hvor stor naturlig utbredelse røya har hatt i innlandet.

I tillegg til å komme inn i landet via elver østfra (fra Østersjøen i dens tidlige faser), så kunne røye også invadere kysten, siden den også kan tolerere saltvann i visse perioder (den er anadrom, og kalles da sjørøye). Sjørøye finnes i dag langs kysten fra Nordland og nordover.

I nyere tid har røye forsvunnet fra en del innsjøer. Mange steder i Sør-Norge var forsuring en viktig årsak til at mange bestander av røye døde ut.

Biologi

Røya har en meget variabel biologi og forekommer i flere ulike former. Den gyter hovedsakelig på høsten, og vanligvis på stille vann i innsjøer. Da foregår gytingen på grusbanker der eggene kan graves ned i gytegroper av hunnrøya. Røya kan også gyte på rennende vann, selv om det er mindre vanlig.

Røya anlegger i gytetiden en praktfull gytedrakt med skinnende rød buk og hvitkantede bryst- og bukfinner. Særlig hannrøya har intense farger. Denne gytedrakten er vakrest hos stor og gammel fisk.

Varianter

Røya forekommer i Norge i to hovedtyper: ferskvannsrøye, som lever hele sitt liv i ferskvann og som finnes i alle landsdeler og sjørøye, som vandrer mellom ferskvann og sjøen, og finnes fra Nordland og nordover. Den ferskvannsstasjonære røya kan i tillegg forekomme i en rekke ulike former eller typer (noen ganger kalt morfer).

I de fleste innsjøer forekommer den vanlig røya, som lever i de øvre vannlag. Der lever den ofte av dyreplankton, og kan ofte finnes i frie vannmasser. Dersom røya ikke har konkurranse fra ørret så finnes den ofte også i strandsonen der den lever av ulike typer bunnlevende virvelløse dyr.

I en del dype innsjøer kan man ofte finne en særlig småvokst form av røye. Denne røya har ofte store øyne som en tilpasning til å søke mat i mørket. Denne formen av røye kalles ofte for dypvannsrøye eller dvergrøye. Denne dvergformen lever ofte sammen med den vanlige røya (normalrøya). Ofte gyter dvergrøya og normalrøya på ulike gyteplasser og til ulik tid. Forekomst av slike par av røyeformer er godt beskrevet blant annet fra Fjellfrøsvatn i Nord-Norge, Vangsvatnet på Voss og i Sirdalsvatn ved Flekkefjord.

Noen ganger er den dyptlevende røya slett ikke liten. Kjente unntak er den dyptlevende gautefisken i Tinnsjø og den storvokste røya som lever dypt i Randsfjorden. Den kalles lokalt for kolmunn og kan nå størrelser rundt ti kg.

I Tinnsjøen forekommer også dyptlevende dvergformer av røye. Denne innsjøen er et eksempel på at røye kan forekomme i fra tre til fire ulike former i samme innsjø. Også i Limingen i Trøndelag forekommer det tre ulike former av røye: en normal røye som lever av zooplankton, en dvergform som lever dypt og spiser bunndyr samt en dyptlevende og relativt stor røye som lokalt kaller grårøye på grunn av fargen. Grårøya lever også dypt.

Sjørøya vandrer, som navnet tilsier, til havs for å spise seg stor. Elve- og/eller innsjølevende sjørøye finnes i cirka 100 nord-norske vassdrag, men bestandene er mange steder sårbare. Unge røye lever i ferskvann i flere år før de gjennomgår en smoltifisering. Denne prosessen gjør at atferd, morfologi og fysiologi endrer seg slik at de er tilpasset et liv i saltvann. Utvandringen skjer på våren. Til forskjell fra laksen, og tildels også sjøørreten, så oppholder sjørøya seg relativt kort i sjøen. De fleste individene kommer tilbake for å overvintre i ferskvann etter fire til seks uker i fjordene. Overvintringen behøver ikke skje i hjemmevassdraget. Etter flere årlige vandringer til og fra sjøen så kjønnsmodnes røya. Da har de en klar tendens til å vandre tilbake til vassdraget de ble født i for selv å gyte.

Forvaltning

Der forholdene er gode har røya lett for å danne tette bestander. Dette kalles overbefolkning. Under slike forhold blir den mager og lite attraktiv. Dette skyldes at tilgangen på næring er for liten i forhold til antall fisk i bestanden. Holdes bestanden nede på passende størrelse, blir den imidlertid av utmerket kvalitet. Dette er studert i detalj i Takvatn av forskere ved Norges Arktiske Universitet – Universitetet i Tromsø.

Røya kan være attraktiv sportsfisk. Spesielt i fjellet og nordpå er den vel ansett. Mange steder fiskes det mye røye ved isfiske på vinteren.

Oppdrett

I de senere år er røye blitt en interessant fiskeart for kommersielt fiskeoppdrett. Røya er en stimfisk som tåler å gå tett, den vokser fort, tåler også å leve i saltvann (ikke om vinteren), og har etter oppdrettet en lekker form og farge for fiskemarkedet.

Systematikk

Systematikken følger Artsdatabankens inndeling (2024).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

• Direktoratet for naturforvaltning 2012. Sjørøyevassdragene i Nord-Norge; 100 av 400 mulige – en zoogeografisk analyse av de aktuelle vassdragene. DN-utredning 1-2012.
• Klemetsen A. The charr problem revisited: exceptional phenotypic plasticity promotes ecological speciation in postglacial lakes. Freshwater Reviews. 2010;3:49-74.

Faktaboks

Vitenskapelig navn

Salvelinus alpinus

Tidligere vitenskapelig navn

Salvelinus lepechini (Gmelin, 1789)

Artsdatabanken-ID

42665

GBIF-ID

4284021

Kommentarer