Medier i Frankrike – Store norske leksikon (original) (raw)

AFP

I Frankrikes medielandskap spiller staten en sentral rolle, både som (andels)eier, regulator og sponsor.

Allmennkringkasterne Radio France og France Télévisions, private aksjeselskaper med staten som eneste aksjonær, skal reformeres og slås sammen. De kommersielle aktørene er så å si alle franske, og eies av milliardærer med forretningsinteresser utenfor mediesektoren.

Agence France-Presse (AFP) er verdens eldste nyhetsbyrå, grunnlagt av Charles Havas i 1835. I dag er det er ett av verdens største og viktigste nyhetsbyråer med verdens største enhet for faktasjekk. Det er selvstendig, men mottar midler av staten for sitt oppdrag for offentligheten og for statens abonnement.

På Reportere uten grensers pressefrihetsindeks ligger Frankrike med 79 poeng av 100 mulige på en 24. plass blant 180 land (2023).

Mediemangfold, pressefrihet og tillit til mediene

Det franske mediemangfoldet trues i forholdsvis liten grad med tanke på medienes grunnleggende beskyttelse, politiske uavhengighet og sosiale inkludering. Men med tanke på markedsmangfoldet er den høye eierkonsentrasjonen blant nyhetsmedier problematisk. Konglomeratene som har investert i mediene siden 1980-tallet, har interesser i sektorer som er enten veldig avhengige av offentlige oppdrag (våpen), eller som er sterkt regulert av staten (telekommunikasjon, transport). Kontroll over mediene fører i denne konteksten til både utstrakt lobbyvirksomhet og tette bånd mellom mediemoguler og ledende politikere.

På Reportere uten grensers pressefrihetsindeks ligger Frankrike med 79 poeng av 100 mulige på en 24. plass blant 180 land (2023). Reportere uten grenser kritiserer blant annet at mekanismene for å løse interessekonflikter i mediene er utilstrekkelige og utdaterte. Videre er finansieringen av allmennkringkastingen truet etter avskaffelsen av lisensavgiften.

Franskmennene stoler mest på offentlig TV og radio, etterfulgt av avisene og deres nettsteder. Et stykke bak ligger private TV- og radiokanaler. Med tanke på enkelte medier er tilliten høyest til regionale og lokale aviser, etterfulgt av de offentlige TV-nyhetene og nyhetskanalen France Info.

Medieteknologi

93 prosent av franskmennene har internettilgang (2023). Det finnes små forskjeller mellom bygd og by. De aller fleste franskmenn bruker mobiltelefonen for internettilgang, men sju av ti har også nettbrett eller bærbar datamaskin, og hver tredje har stasjonær datamaskin.

Mediebransjen og -økonomi

Aktører

Allmennkringkasterne France Télévisions og Radio France er private aksjeselskaper med staten som eneste aksjonær. France Télévision er den mest sette aktøren i TV-markedet og Radio France aktøren med størst markedsandel i radiosektoren.

De kommersielle aktørene er så å si alle franske, ofte involvert i to eller flere forskjellige typer medier og har vanligvis økonomiske interesser utenfor mediesektoren.

Finansiering

Allmennkringkasterne France Télévision og Radio France finansieres ved hjelp av statlige subsidier, som finansieres gjennom merverdiavgiften, og reklame siden 2022. Konkurrenten TF 1-gruppen har lagt inn protest mot finansieringsmodellen hos EU-kommisjonen.

En vesentlig del av pressens finansiering skjer ved hjelp av statlige subsidier (Le fonds stratégique pour le développement de la presse, FSDP) og skattelettelser.

I reklamemarkedet er digital reklame størst og utgjør litt mer enn halvparten av markedet, etterfulgt av TV-reklame, pressereklame, utendørsreklame, radioreklame og kinoreklame.

Mediebruk og medietilbud

Nyhetskilder

Franskmenn bruker først og fremst TVen for å oppdatere seg med tanke på nyheter, etterfulgt av radio, nettsteder og sosiale medier.

Sosiale medier

Med tanke på sosiale medier og messengertjenester er Facebook mest brukt, etterfulgt av WhatsApp, YouTube, Instagram og Messenger. Færre bruker Snapchat, TikTok, Twitter / X og LinkedIn.

Presse, nettsteder og bøker

Av Paris-pressen kan særlig nevnes Le Monde (NJJ Presse), som spiller en spesiell rolle som uavhengig og seriøs kvalitetsavis, og Le Figaro (Dassault Médias), som er den ledende avisen på høyresida. Den største dagsavisen i Paris er Le Parisien (UFIPAR), medregnet den nasjonale utgaven Aujourd'hui en France.

Flere av de store avisene, også den største, finnes utenfor hovedstaden; blant annet Ouest-France (Rennes), La Voix du Nord (Lille) og Sud-Ouest (Bordeaux). Regionavisenes sterke stilling skyldes ikke minst et utstrakt samarbeid om annonser.

Ukepressen spiller en betydelig rolle i Frankrike.

Med tanke på viktige nyhetsnettsteder er de største så å si alle digitale versjoner av aviser eller TV-kanaler.

Franskmennene ser på seg selv i stor grad som lesende (86 prosent i 2023). I gjennomsnittet leser de 22 bøker eller tegneserieblad i fritida. Mest populær er bøker med fokus på fritidssysler og andre praktiske ferdigheter, etterfulgt av bøker om historiske temaer og tegneseriebånd. Det finnes omtrent 15 500 biblioteker med mer enn 150 millioner bøker i Frankrike.

TV, radio og strømmetjenester

France Télévisions sender program i ni kanaler_._ Den franske staten eier også halvparten av den fransk-tyske kulturkanalen Arte, etablert i 1991/1992, av France 24 (grunnlagt i 2006), som sender nyheter på arabisk, engelsk, spansk og fransk 24 timer i døgnet, og av TV5 Monde (1984), som sender franskspråklige programmer via satellitt til hele verden.

Frankrikes eldste og mest sette TV-kanal er kommersielle TF 1 (Bouygues-gruppen).

De fleste franske TV-kanaler har et gratis strømmetilbud, dessuten er YouTube populær. Også store internasjonale selskaper som Netflix, Disney+ og Amazon Prime Video har et fransk tilbud – med Netflix som det mest abonnerte. Musikkstrømming tilbys av en rekke tjenester som Spotify, Deezer, YouTube Music og Amazon Music. Svenske Spotify er markedsledende og har flere abonnenter enn franske Deezer siden 2019. Musikkstrømming er sterkt økende og står for 77 prosent av det franske musikkmarkedet (2023).

Sju av ti franskmenn lytter daglig til radio, og 20 millioner franskmenn lytter hver måned til podkaster. Totalt finnes nesten 1000 radiokanaler i landet.

DAB+ eksisterer i landet siden 2014.

Historikk

Pressehistorien fram til andre verdenskrig

Grunnleggeren av den franske presse er Théophraste Renaudot, som 30. mai 1631 sendte ut det første nummeret av ukebladet Gazette. Utviklingen gikk langsomt, med få nystartinger og mange vanskeligheter for de forskjellige blad inntil tiden omkring den franske revolusjonen. Like før var det første dagbladet blitt grunnlagt: Le journal de Paris (1777–1840). I perioden 1789–1793 ble mer enn 1000 nye aviser startet. Det var den voldsomt økte politiske interessen som gav seg utslag, samtidig som trykke- og ytringsfrihet var blitt innført. Blant de mest kjente av revolusjonstidens aviser var Jean-Paul Marats L'Ami du Peuple, Jacques Pierre Brissots Le Patriote Français og Journal des Débats, som gjennom halvannet hundre år hevdet sin stilling som et av Frankrikes førende blad.

Pressen fikk imidlertid mange vanskeligheter å kjempe med under det autokratiske styret som fulgte, både under Napoleon Bonaparte (napoleonstiden) og senere. En lang rekke aviser måtte gå inn som følge av myndighetenes inngrep, og like til 1881 hemmet sensuren mer eller mindre den franske pressens virksomhet. Likevel ble en rekke av de mest kjente franske aviser grunnlagt omkring midten av 1800-tallet (Le Figaro i 1854, Le Temps i 1861), og pressen fikk en stadig større utbredelse takket være nye tekniske hjelpemidler, høyere levestandard og stigende folkeopplysning.

Det første telegrambyrået ble grunnlagt av Charles Havas i 1835, og i 1836 lanserte Émile de Girardin den første billige populæravis, La Presse. Den ble i 1863 fulgt av Le Petit Journal, som i 1898 hadde et opplag på over en million. I 1914 var Le Petit Parisien verdens største presseforetak med et opplag på 1,5 million.

Franske aviser kunne tidligere deles klart i nyhetsaviser, journaux d'information, og politiske aviser, journaux d'opinion. Blant de største avisene i den første gruppen var i mellomkrigstiden Paris-Soir, den venstreorienterte Le Petit Parisien, de konservative Le Journal, L'Intransigeant og Le Matin. Artikkelstoffet var hovedinnholdet i typiske journaux d'opinion som de ledende konservative aviser Le Temps, Le Figaro og Le Journal des Débats, sosialistenes Le Populaire og kommunistenes L'Humanité. Det rojalistiske L'Action Française var organet for en fascistisk preget politikk. Blant de mest kjente tidsskriftene var La Revue des Deux Mondes, Le Mercure de France, La Nouvelle Revue Française og en rekke politiske ukeaviser som Le Canard Enchaîné, Gringoire og Candide.

Pressehistorie: andre verdenskrig og etterkrigstiden

Okkupasjonstiden 1940–1944 (se Frankrike under andre verdenskrig) førte til en fullstendig omlegging av den franske pressestrukturen. Mange blad ble overflyttet til den frie sonen, andre ble nedlagt, overført til utlandet (London eller Alger) eller utgitt illegalt, og enkelte ble nazifisert. Få av de illegale avisene fortsatte etter frigjøringen. Ved en lov i 1944 ble alle blad som kom ut med okkupasjonsmaktens samtykke forbudt, og deres eiendom ble konfiskert. Nystartede blad fikk overta trykkpresse og lokaler, og enkelte ble også bevilget startkapital.

Som følge av denne drastiske utrenskningen gikk antall blad sterkt ned, og tendensen fortsatte i etterkrigstiden: I 1946 var det 203 dagsaviser i Frankrike, hvorav 26 i Paris; 20 år etter var tallene 100 og 12. Samtidig forsvant den politiske pressen mer og mer til fordel for nyhetsavisene. I 1945 hadde tre partiaviser de største opplagene: L'Humanité (kommunistisk), Le Populaire (sosialistisk) og L'Aube (MRP). Ti år senere hadde den første tapt en tredjedel av sine lesere, den andre var ved å gå inn, og den tredje hadde stanset.

Etter 1945 skjedde det også en fullstendig omveltning i forholdet mellom Paris-avisene og provinsavisene. I 1945 hadde Paris-avisene et opplag på sju millioner og provinsavisene fire millioner; vel 20 år etter hadde provinsavisene seks millioner i opplag og Paris-avisene 3,1 millioner.

Fenomenet gratisaviser dukket for alvor opp i Frankrike etter at den sveitsiske gratisavisen 20 Minutes (grunnlagt 1999 av det norske Schibsted-konsernet) etablerte en fransk utgave i Paris i 2002.

Løssalgsavisen France-Soir, som tidligere var størst blant hovedstadsavisene, mistet i 1990-årene mye av sitt opplag. Den ble en ren nettavis i 2011 og lagt ned i 2019. Også gratisavisen Metro ble kun utgitt på nettet fra 2015 og innstilt komplett året etterpå.

Radio og TV

Frankrikes regelmessige radiovirksomhet startet i 1922. Dagens allmennkringkaster Radio France ble etablert i 1975 etter delingen av Office de Radiodiffusion Télévision Française (ORTF) i radio- og TV-virksomhet. Fjernsynssendinger i Frankrike begynte for første gang i 1935. Fra 1975 var det statsdrevne fjernsynet organisert i tre kanaler. Den første TV-kanalen kom i 1948 (TF 1), den andre i 1964 (Antenne 2) og den tredje i 1974 (France Région 3).

Kringkastingsbildet i Frankrike forandret seg svært mye i 1980-årene. Reglene for radio- og fjernsynsvirksomhet ble liberalisert, private aktører erstattet statsdrevet virksomhet, og nye formidlingsformer, som kabel- og satellittfjernsyn, spilte en økende rolle.

Den viktigste av TV-kanalene, TF 1, ble privatisert i 1987. France Télévisions ble grunnlagt som en sammenslutning av de to kanalene France 2 og France 3 i 1992 og eksisterer i sin nåværende form siden 2000. De statlige kanalene ble i 1994 supplert av undervisningskanalen La Cinquième (kalt France 5 fra 2002) og den digitale France 4 i 2005. Via kabelfjernsyn var det i 2007 cirka 220 tilgjengelige fjernsynskanaler i landet, delvis abonnements- og pay-per-view-tjenester.

Frankrike var tidlig ute med direktesendende kringkastingssatellitter; TDF 1 og 2 ble sendt opp i 1988–1989. Fra 1984 startet satellittfjernsynskanalen TV 5 som et samarbeid mellom fjernsynsstasjoner i Frankrike og andre franskspråklige land.

Eksterne lenker

Medielandskapet

Statistikk

Mediemangfold og pressefrihet

Litteratur

Kommentarer