nylatin – Store norske leksikon (original) (raw)

Nylatin er ikke et eget språk, men språket latin slik det har blitt brukt etter middelalderen og helt fram til i dag. Særlig fra omkring 1500 til 1800 finnes det enorme mengder verker skrevet på latin om all slags temaer, naturvitenskap, teologi, matematikk, historie, statsvitenskap; samt tekster vi i dag vil kalle skjønnlitteratur.

Mange er av forskjellige grunner er de vanskelig tilgjengelige uten til dels omfattende forskning. Én grunn er latinkompetansen: I den nevnte perioden foregikk undervisningen på latin på europeiske skoler og universiteter. Det var vanlig å skrive latinske dikt til anledninger som brylluper, fødselsdager og begravelser. En annen grunn er avstanden i tid, samfunnsforhold og tankegang.

Latin fra antikken til tidlig moderne tid

Det latinske språkets første periode er antikken, fra cirka 600 fvt. til cirka 700 evt., da latin var morsmål. Senere, i middelalderen, ble latin brukt særlig innen skoler og i lærd sammenheng, i den kristne kirken i Vest-Europa, administrasjon og internasjonale relasjoner, i verdslig diktning og forfatterskap.

Det første renessansemennesket vi møter, er den italienske dikteren og humanisten Francesco Petrarca (1304–1374). Han skapte begrepet 'den mørke middelalder', og det er gode grunner til å hevde at selve renessansebevegelsen var et prosjekt han satte i verk. Renessanse betyr gjenfødelse, og det som ble gjenfødt eller skulle gjenfødes, var antikken.

Tiden imellom ble kalt nettopp det: middel- eller mellomalderen. Petrarca ville gjenopplive Ciceros latin og skrev brev til sine antikke forbilder. Han ble henrykt da han fikk tak i en Homer-utgave på gresk, enda han ikke kunne lese den. I dag er han mest kjent for sine dikt på italiensk, men samtiden satte hans latinske forfatterskap over hans italienske. Det var hans nylatinske epos Africa om den andre punerkrigen som skaffet ham laurbærkransen på Kapitol i Roma i 1341.

Tidlig moderne tid

Viktige skiller i overgangen til tidlig moderne tid – også av betydning for latinbruken – var boktrykkerkunsten, framveksten av vitenskapene og at den globale verden åpnet seg. Latin ble tatt i bruk over hele verden, skrifter kunne mangfoldiggjøres på en langt mer effektiv måte enn før, og vitenskapsmenn på alle fagområder publiserte viktige verker på latin – datidens lingua franca. Et slagord for humanistene var Ad fontes ‘til kildene’.

Erasmus av Rotterdam

Den mest kjente humanisten er Erasmus av Rotterdam (cirka 1465–1536), som hadde en stor produksjon. Han var blant annet den første utgiveren av Det nye testamentet på gresk (1516). Erasmus var en viktig støttespiller ved opprettelsen av Collegium Trilingue i Leuven i 1517. Trilingue betyr 'det trespråklige' og viser til Bibelens tre språk: gresk, hebraisk og latin. Dette kollegiet kom til å bli svært viktig for klassiske studier.

Viktig for formidlingen av antikkens kultur til samtiden var Erasmus' adagier, en samling av ordspråk fra antikkens litteratur med Erasmus' kommentarer. Adagiene kom i mange utgaver i Erasmus' levetid, med stadig flere ordspråk og mer utfyllende kommentarer. Tittelen på verket er egentlig Adagiorum Chiliades 'Tusener av ordspråk'. Erasmus oversatte de greske sitatene til latin; mange kunne på hans tid latin, men ikke gresk.

Thomas More

En god venn av Erasmus var den engelske humanisten og katolikken Thomas More (1478–1535). Mens Erasmus takket nei til professorater og andre stillinger var More kansler for kong Henrik 8. Da More ikke ville godkjenne kongens skilsmisse, tok kongen England ut av den katolske kirke og fikk sin kansler halshugget.

Thomas More er i dag særlig kjent for sin bok Utopia, som er skrevet på latin og utkom første gang i 1516. Tittelen er laget fra gresk u 'ikke' og tópos 'sted'. Beretningen om øya Utopia – en slags kommunistisk idealstat – fortelles av den fiktive Raphael Hythloday, som More etter sigende var blitt kjent med på en forretningsreise til Nederland. Ifølge boken hadde Hythloday vært med på Amerigo Vespuccis ekspedisjon til Den nye verden. Spøken ble understreket gjennom forord av flere av datidens kjente intellektuelle, og boken var forsynt med både kart over øya og dikt på ‘utopisk’. Med denne boken var begrepet utopi skapt, og likeså den utopiske sjanger. Den kom i mange utgaver på latin og i oversettelser til en rekke språk.

Latin som det felles lærde språket i Europa

Petrarca skrev på både latin og italiensk, More skrev på latin og engelsk, Holberg skrev på latin og dansk. Men det var latin som var det internasjonale lærde språket.

For dem som skulle studere videre på 1500-, 1600- og 1700-tallet, var det både nødvendig og praktisk å være en dyktig latinist. Latin var undervisningsspråket på universitetene over store deler av Europa. Det var derfor språklig sett enkelt å studere ved forskjellige universiteter, hvilket mange også gjorde. Nordmannen Nils Thomessøn, for eksempel, som levde på 1600-tallet, studerte først i København, så i Rostock, deretter i Leiden og til slutt i Wittenberg.

Latin var både basisfag og hovedfag i utdanningen gjennom hele den tidlig moderne perioden. Latin var undervisningsspråket; elevene lærte for eksempel matematikk på latin. Latin var språket de skulle snakke, også når de hadde fri. De lærte å holde taler på latin og å skrive dikt på latin. Den praktiske språkbeherskelsen må ha vært imponerende. Opptaksprøven til Københavns Universitet varte i en halv time, og eksaminasjonen foregikk på latin.

Språklige trekk

Det var klare språklige forskjeller mellom daglig talt nylatin og idealet, klassisk latin, til tross for at latinske grammatikker, begynnerbøker og lærebøker for høyere nivåer var tilgjengelige.

Ortografien var preget av uttalen, som igjen bar på arven fra middelalderen. At t og c ble uttalt likt foran e eller i, som s, ts eller lignende, hadde innvirkning på skriftspråket. Likeså ble ae og oe uttalt likt, noe som førte til forvirring. Ortografien i trykte verker er ofte inkonsekvent.

Tempusbruken i et undersøkt verk, nordmannen Hallvard Gunnarssons Chronicon Carionis ('Carions krønike') fra 1596, har avvik fra klassisk norm, blant annet ved bruk av pluskvamperfektum der det ikke er noen grunn til det. Kanskje hadde ikke datidens grammatikkforfattere selv full forståelse av tempussystemet.

Ordforråd

Aktiv bruk av latin i en ny verden gjorde det nødvendig å lage en rekke nye ord. Et eksempel er prelum, som i antikkens latin betyr 'tøypresse' eller 'vinpresse', og som i tidlig moderne tid fikk en tilleggsbetydning: 'trykkpresse'.

Det nyoppdagede kontinentet i vest fikk sitt navn etter en av oppdagerne: Amerigo Vespuccis fornavn ble latinisert og fikk _a_-endelse, America, slik navn på land og kontinenter hadde fra antikken av: Italia, Hispania, Graecia, Africa.

Bibeloversettelse og reformasjon

Få år etter Erasmus' utgave av Det nye testamentet på gresk i 1516, utkom en stor bibelutgave i Alcalá i Spania. Den omfattet Det gamle testamente på hebraisk, gresk og latin og Det nye testamente på gresk og latin.

Den greske oversettelsen av Det gamle testamente var den antikke oversettelsen Septuaginta, som betyr 'sytti'; den var etter sagnet oversatt identisk av 70 lærde. Arbeidet med å forbedre bibelteksten fortsatte: Utgaver av Det gamle og Det nye testamente utkom, basert på forskjellige manuskripter og på filologisk gransking. Det er dette som kalles tekstkritikk. Slik forskning har som mål å kunne utgi bedre tekster, altså tekster som sannsynligvis ligger nærmere de originale. Når det gjelder Bibelen og andre tekster fra antikken, ligger det ofte opp imot to tusen år mellom tekstens tilblivelse og den første trykte utgaven. Siden de opprinnelige manuskriptene er tapt, er vi avhengige av avskrifters avskrifter.

De nye og forbedrede tekstutgavene ble brukt til å forbedre bibeloversettelsene. Et viktig trekk ved reformasjonen var overgangen til bruk av folkespråkene under gudstjenester. Bibelen ble oversatt til tysk, engelsk, dansk og svensk, men ikke til norsk. Det har sin historiske forklaring i den nasjonale uselvstendigheten i perioden (dansketiden), og det fikk store følger for (den manglende) utviklingen av et norsk skriftspråk.

Den faglige debatten foregikk imidlertid på latin, som var det internasjonale lærde og kirkelige språket. Det lærde fellesskapet er blitt kalt res publica literarum – filologiens stat. Når teologer diskuterte fortolkningen av bibelsteder, skjedde det på latin, også etter reformasjonen. Martin Luthers bibeloversettelse til tysk hadde stor betydning, men han utgav også en revidert utgave av den vanlige latinske bibeloversettelsen, Versio vulgata (‘den vanlige oversettelsen’).

I perioden som fulgte, ble det et felles prosjekt for protestantiske teologer å forbedre den latinske bibelen de brukte: Biblia Sacra. Martin Luther og den enda lærdere Philipp Melanchthon var slett ikke negative til den klassiske kulturen – tvert imot. Et viktig protestantisk dokument som ble forfattet på latin, var Confessio Augustana (‘den augsburgske trosbekjennelsen’) fra 1530.

Presentasjon av vitenskapelige resultater på latin

Avhandlinger om alle slags emner ble skrevet på latin, som var det internasjonale fagspråket. Det var slik man kunne nå ut over landegrensene med faglige resultater. Latin var dessuten lenge mer velutviklet og bedre egnet til avanserte faglige framstillinger enn folkespråkene, og det var på latin vitenskapelige termer ble utviklet og videreutviklet. Som et resultat av dette arbeidet er internasjonale fagspråk innen vitenskaper som medisin, astronomi og botanikk også i dag sterkt preget av latin.

Et utvalg personer som har gjort at latin fremdeles påvirker moderne vitenskap:

Latin i Norge og Danmark

Selv om latin stod veldig mye svakere i Norge enn hos naboene Danmark og Sverige, fantes det latinforfattere også her til lands, først og fremst i Oslo. Det er beregnet at vi har omkring 1400 nylatinske tekster fra Norge, med smått og stort, antagelig mindre enn 5 % av tilsvarende tall for Danmark. Hovedgrunnen til denne forskjellen er at Norge var underlagt Danmark i perioden da latin var enerådende som vitenskapelig fellesspråk. Med reformasjonen i 1536 ble situasjonen enda vanskeligere: Istedenfor en norsk kirke ledet av erkebiskopen i Nidaros ble kirken nå underlagt danskekongen.

I Norge fantes katedralskoler, knyttet til domkirkene, med mål om å utdanne prester og lærere; og der undervisningen foregikk på latin. Norge fikk sitt første universitet 400 år etter nabolandene. Mens dronning Kristina av Sverige (regjerte 1644–1654) grunnla Åbo Akademi i Finland (da underlagt Sverige), tok ingen dansk regent tilsvarende grep for å bedre utdanningsnivået i Norge.

Oslohumanistene

Det fantes noen humanistiske miljøer i Norge. Oslohumanistene kan grupperes i to generasjoner. Den første var virksom i andre halvdel av 1500-tallet fram til cirka 1615. De fleste av dem var giftet inn i familien til den danskfødte Oslobispen Frants Berg. Den andre generasjonen virket fra cirka 1615 til omkring 1670. Begge disse gruppene kjennetegnes ved forfatterskap på latin. Også en tredje gruppe, Bergenshumanistene, hadde litterær produksjon, men skrev på morsmålet.

Den første generasjonen av Oslohumanister var en lærd krets tilknyttet kirken og skolen. De etterlot seg skrifter både på latin og på morsmålet. Hallvard Gunnarssøn (1550–1608) var lenge regnet som Norges fremste latinforfatter. Men bildet av ham bleknet da latinforskeren Inger Ekrem påviste at store deler av hans verdenshistorie Chronicon Carionis 'Carions krønike' var ren avskrift fra et tysk historieverk. Likevel: Synet på plagiat var annerledes, og et av Hallvards motiver var å skaffe lærebøker til Oslo katedralskole, der han var lektor. Norgeshistorien hans, Chronicon Regum Norvegiæ 'Norges kongekrønike', hadde han etter alt å dømme diktet selv; den var på vers for at skoleguttene lettere skulle lære stoffet. Hallvards bøker ble trykt i Rostock i Tyskland; Norge fikk ikke trykkeri før i 1643, som det siste landet i Europa.

Jens Nilssøn (1538–1600) overtok som biskop i Oslo etter sin svigerfar, Frants Berg. Av ham har vi blant annet latinske dikt, blant annet et sørgediktet over datteren Catharina som døde brått i en alder av tre år, og De portentosa cometa ‘Om den ulykkesvarslende kometen’ et dikt om en komet som viste seg på himmelen ved årsskiftet 1577–1588.

Mens den første generasjonen Oslo-humanister levde og virket i det gamle Oslo, var den andre generasjonen Oslo-humanister aktive i perioden etter den omfattende bybrannen i 1624. Etter at kong Christian 4. omdøpte byen til Christiania, skiftet Schola Osloensis ‘Oslo (katedral)skole’ navn til Schola Christianensis ‘Christiania (eller Christians) skole’ (se Oslo katedralskole). Som rektor ved skolen skrev Trugels Nilssøn latinske dikt ved store anledninger, ved hyllingen av kong Frederik 3. i 1648 og ved hyllingen av arveprinsen (Christian 5.) etter overgangen til eneveldet. Han skrev også en lærebok i gresk aksentuering.

I 1661 ble presten Nils Thomessøns verk Cestus sapphicus 'Et kjærlighetsbelte i sapfisk versemål' trykt i Christiania. Dette er en rebusbok med over 200 små bilder fordelt på 31 diktstrofer, og det er opp til leseren å finne riktig glose på latin og fortolke diktet. Bilderebuser (på folkespråk) ble brukt i propagandaen fra begge sider under trettiårskrigen, og den unge nordmannen kan ha blitt inspirert av dem under sin studietid i Mellom-Europa på den tiden.

Selv om rebuser var utbredt, var det uvanlig med latinske rebuser, og Cestus sapphicus er spesiell. Boken inneholder også et sett med regler for hvordan bilderebuser bør komponeres. Det heter blant annet at avstanden mellom ord og bilde bør være like stor som mellom natt og dag, bildene skal framstille konkrete substantiv og rebusene skal ikke være så vanskelige at de blir umulige for leseren å gjette. Boken er i det hele tatt en imponerende utgivelse, og den må ha vært svært kostbar i framstilling, med så mange kobberstikk.

Bildekunstneren bak rebusene, Didrik Muus, kunne også dikte på latin. Som 17-åring lot han seg inspirere av navnet Muus til å dikte et morsomt latinsk bryllupsdikt, der paret tilhørte forskjellige dyrearter, men fikk hverandre til slutt. De tilhørende kobberstikkene viser hvordan Jupiter forviser Amor fra Olympen fordi han igangsetter forelskelser på kryss og tvers også der.

Norgeshistorie på latin

Tormod Torfæus (1636–1719) fikk i oppdrag av kongen å skrive en norgeshistorie på latin, slik at verket kunne bli lest over hele den lærde verden og kaste glans over Danmark og kongen selv.

Historia rerum Norvegicarum 'Historien om norske bedrifter' kom i 1711, et imponerende verk og det største skrevet på latin i Skandinavia noen sinne. Torfæus brukte sagamanuskripter som kilder; de var i mange tilfeller ennå ikke trykt eller oversatt, men som islending kunne Torfæus forstå tekstene. Av norrøne personnavn, stedsnavn og termer dannet han latinske. Han utvidet også området for eksisterende termer: ‘Viking’ er hos Torfæus pirata.

Ludvig Holberg

Bergenseren Ludvig Holberg (1685–1754) gjorde karriere i København, der han ble professor og en uhyre produktiv forfatter innen mange sjangere; best kjent i dag er hans komedier, skrevet på dansk. I Erasmus Montanus gjør han narr av påtatt lærdhet. Komediens tittel er et eksempel på skikken å latinisere navn, i dette tilfellet Rasmus Berg. På latin skrev Holberg epigrammer, korthugde dikt i den romerske dikteren Martials stil. Hans latinske mesterverk er den nyskapende utopiske satiren Nicolai Klimii iter subterraneum 'Niels Klims underjordiske reise' (1745).

Nylatinske verkers skjebne i ettertiden

Utallige nylatinske verker er å finne i biblioteker og private samlinger; ingen har full oversikt. I Sverige har man registrert nesten 20 000 avhandlinger på latin fra perioden. I 1971 ble det tatt et initiativ for å fremme forskningen på dette feltet; International Association for Neo-Latin Studies (IANLS) ble stiftet. Organisasjonen har konferanser hvert tredje år og utgir redigerte og fagfellevurderte acta etter konferansene. Her gjenstår mye arbeid.

Uheldigvis forekommer det at publiserte omtaler av nylatinske verker er basert på annet enn lesning av de aktuelle verkene. Et eksempel er omtalen av Historia animalium sacra ‘Dyrenes hellige historie’ av Wolfgang Franzius, som utkom første gang i 1612. I Geschichte der Biologi ‘Biologiens historie’ heter det blant annet at Franzius kun baserte seg på hellige skrifter som kilder. Men Franzius viser i sin bok til både øyenvitneberetninger og egne observasjoner. Han angriper ut fra dette datidens tanke at levende organismer kan oppstå av råttent materiale; det stemmer ikke, skriver Franzius, de oppstår av egg. Dermed er han såvidt vites den første som hevder dette, men det har han ikke fått anerkjennelse for. Franzius var slottsprest i Wittenberg, og skriver at den som vil vite hvordan en hval er, kan komme til slottskirken, for der er det et hvalskjelett utstilt! – Det må være sacra i tittelen på hans bok som har villedet biologihistorikerne. Det Franzius har ment med å inkludere det hellige, er å gi prester illustrerende materiale de kan bruke i prekener. Men så er han altså blitt mistolket, av historikere som har basert sin omtale på ikke-lesningens ‘metode’.

Men vi trenger ikke gå utenlands; vi kan se på Francis Bulls omtale av Nils Thomessøns Cestus sapphicus (1661) i Norsk Litteraturhistorie, bind 2. Her skriver han at verket er en tilnærming til prinsippene i bildeordboken Orbis sensualium pictus ‘den synlige verden avbildet’ av Jan Amos Comenius (1592-1670).

Men slik er det ikke. Bildeordboken består av tematiske tablåer med gloser som elevene skulle lære, for eksempel et klasserom med elever, lærer, pulter og skriveredskaper, eller et jorde med en bonde som går og pløyer, samt forskjellige dyr. Tall på bildet viser til en liste med nummererte gloser på latin med oversettelse. Rebusboken inneholder 31 strofer i sapfisk versemål, utformet i samsvar med rebusregler som er presentert innledningsvis og som Nils Thomessøn sannsynligvis har laget selv. Blant annet må det være minst ett rebusbilde på hver verslinje.

Nils Thomessøn skriver i sin innledning at boken er skrevet som underholdning for lærde menn. Han viser til Aristoteles, som sier at sjelen ikke kan være i ro. Følgelig kan man ikke hvile ved ikke å tenke på noe som helst – nei, man må la hjernen arbeide med noe annet, for eksempel disse rebusene! Da passer det ikke når Bull skriver at «dessverre stod teksten ikke helt på høyde med den pedagogisk tiltalende idé».

Litteraturhistorien, som Bull skrev sammen med tre andre professorer i norsk litteraturhistorie, må ses som en del av et nasjonalt prosjekt, bare et par tiår etter at Norge ble selvstendig etter det Ibsen kaller «firehundreårignatten». Da er det kanskje ikke unaturlig at man lette etter det norske, og at det lille vi har av nylatinske verker falt igjennom. Men synd er det, for Bulls dom er blitt stående, og senere litteraturhistorier har utelatt de norske nylatinverkene – ikke minst, antagelig, på basis av Bulls generelt negative omtale av dem. Nå finnes både studier og oversettelse av de viktigste norske nylatinverkene man kjenner til, utført innenfor et nylatinprosjekt ved Universitetet i Oslo i siste del av 1900-tallet. Men disse utgavene er dessverre langt fra like utbredt i de tusen hjem som litteraturhistorien til Bull, Fredrik Paasche, Hoem og Winsnes.

Bak slik negativ omtale som den nevnte ligger det en motvilje mot den nylatinske litteraturen. Tenk om de hadde skrevet dette på morsmålet! Men latin var datidens lingua franca, som engelsk i dag, og alle lærde behersket latin. Ville man nå ut over landets grenser med sitt arbeid, eller i det hele tatt bli tatt alvorlig som intellektuell, var språket latin.

Bruk av latin i nyere tid

Etter Holbergs tid stod ikke latin lenger like sterkt, men språket ble fremdeles brukt. Eksempler på aktiv bruk av latin i nyere tid:

At flere land og institusjoner i Øst-Europa hadde latin som offisielt språk, skyldtes nok ønsket om å unngå russisk.

Bruken av latin under Benito Mussolini hadde en helt annen årsak. Under fascistperioden i Italia (1922–1943) så lederne det som formålstjenlig å bygge på Romas fortid. Roma var i antikken det politiske og militære sentrum for det enorme Romerriket. Når Italia i 1936 utvidet områdene under Italias kontroll ved å seire i krigen mot Abyssinia, ble det sett på som første skritt i oppbygningen av et imperium.

Talen Mussolini holdt i den anledning ble snart oversatt til latin. Latin ble også brukt i innskrifter på propagandistiske monumenter som ble reist, særlig i Roma. Regimet knyttet an til den aktive bruken av latin i samtiden, i første rekke som den romersk-katolske kirkens språk, men også blant annet i diktning. Det ble avholdt skrivekonkurranser i både latinsk prosa og poesi, og Benito Mussolini delte ut prisene personlig under høytidelige seremonier.

De fascistiske lederne holdt ikke bare fram Julius Caesar og Augustus som forbilder, men også ham som er regnet som den første kristne keiseren, Konstantin den store (306–337).

Bruk av latin i dag

Den viktigste praktiske bruken av latin i dag, er innen naturvitenskap: Når det oppdages nye planter, insekter og andre dyrearter, får de latinske navn. Men latin er ikke lenger noe lands offisielle språk, brukes ikke som diplomatisk språk, og forslag om latin som fellesspråk i EU har naturlig nok ikke fått gjennomslag.

Noen eksempler på aktiv bruk av latin i dag:

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer