dansketida – Store norske leksikon (original) (raw)
På et møte i Kalmar i 1397 ble Erik kronet til konge over de tre rikene Danmark, Norge og Sverige, og et evig kongefellesskap mellom dem avtalt (Kalmarunionen). Danmark ble etter hvert den dominerende parten i unionen. Sverige trakk seg ut i løpet av 1400-tallet, mens Norge ikke var i stand til å gjøre det samme. Kong Eriks unionssegl. Løven (i midten) representerer Norge. De tre løvene med Dannebrog (oppe til venstre) representerer Danmark. Tre kroner (oppe til høyre) representerer Sverige, eller hele Kalmarunionen. Folkunge-løven (nederst til venstre) representerer Sverige. Griffen (nederst til høyre) representerer Pommern. Scannet fra Anders Thiset (1850-1917): Danske kongelige Sigiller, 1917.
Under Christian 3 ble Norge politisk underordna Danmark. Norske historikere har karakterisert landet som et dansk «lydrike». I Christians håndfestning (kontrakten mellom ham og det danske riksrådet) står det i den såkalte Norgesparagrafen at «Fordi Norges rike nå er så forringet, både av makt og formue, og Norges innbyggere ikke alene har råd til å underholde en herre og konge, er samme rike forbundet til å bli hos Danmarks krone til evig tid. Flesteparten av Norges riksråd, spesielt erkebiskop Olav, som er det største hodet der i riket, har nå to ganger i løpet av en kort tid, med mesteparten av riksrådet, gått imot forpliktelsene til Danmarks rike. Da har vi derfor lovet og sagt til Danmarks riksråd og adel at dersom den allmektige Gud har ment det slik at vi skal ha Norges rike, eller noen av de tilhørende landsdeler, slott, land eller sysler, under vår lydighet, skal det heretter være og bli under Danmarks krone, slik som de andre land, Jylland, Fyn, Sjælland eller Skåne. Norge skal heretter ikke være eller hete et kongerike for seg, men være en del av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid.»
Dronning Margrete blei valgt til norsk og dansk riksstyrer av riksrådene i de to landa etter sønnens tidlige død i 1387. Et år senere ble hun også valgt til riksstyrer i Sverige. Bildet viser det norske valgbrevet hennes av 2. februar 1388. Riksrådenes segl er hengt ved brevet som bevis på dets ekthet.
Dansketida er en utbredt betegnelse på den tida Norge var i kongefellesskap eller union med Danmark (1380–1814).
Faktaboks
Også kjent som
dansketiden; Danmark-Norge; foreningstida
Kongefellesskapet mellom Norge og Danmark begynte da Olav 4., dansk konge fra 1376, blei norsk konge i 1380. Han var sønn av Håkon 6. av Norge og Sverige, og den danske kongsdatteren Margrete. Da Olav døde i 1387, blei moren Margrete norsk og dansk regent, fra 1397 for det skandinaviske kongefellesskapet Kalmarunionen. Danmark blei tidlig den dominerende parten i unionen. Da Sverige løsrev seg på begynnelsen av 1500-tallet, var det bare Danmark og Norge igjen.
I 1536 blei Christian 3. dansk og norsk konge. I håndfestninga hans blei det bestemt at Norge ikke lenger skulle være et eget rike, men underlagt Danmark på linje med de danske landsdelene («Norgesparagrafen»). Dette året blei også det norske riksrådet oppheva, og den egentlige dansketida kan sies å ta til da.
Dansketida har tidvis blitt vurdert negativt av norske historikere på grunn av tapet av politisk sjølstendighet, favorisering av København og Danmark, overføring av norske skatteinntekter og byrder som militærtjeneste og pliktarbeid. Økonomisk og demografisk var imidlertid dansketida en vekstperiode, med rask befolkningsøkning fra slutten av 1500-tallet, vekst i varebyttet og generelt økt økonomisk aktivitet.
Nordiske relasjoner på 1300-tallet
De skandinaviske kongeslektene hadde lange tradisjoner for politiske allianser, ofte gjennom ekteskap. Ved begynnelsen av 1300-tallet søkte den norske kongemakta økt innflytelse i det danske området Halland og allierte seg med den svenske kongemakta gjennom giftemål. Den norske kongsdatteren Ingebjørg Håkonsdatter blei gifta bort til den svenske hertug Erik, bror av Birger Magnusson. Indre svenske konflikter gjorde så at deres sønn, Magnus 7. Eriksson, i 1319 blei valgt til svensk konge, samtidig som han stod nærmest til å arve det norske riket, noe han gjorde samme år.
Magnus Eriksson styrte Sverige og Norge hver for seg, men la vekt på svenske interesser i utenrikspolitikken. Å sikre Skåne, Halland og Blekinge (som da hørte til Danmark) for den svenske krona var et viktig mål, men her møtte han sterk motstand fra danske Valdemar 4. Atterdag, som gjenerobra Skåne og deler av Halland. Tapet og skattlegging av adelen og geistligheten gjorde at svenske stormenn gjorde opprør mot kong Magnus og sønnen hans, Håkon 6. Magnusson, som blei kasta fra den svenske krona i 1364. I stedet valgte de Albrecht 3., hertug av Mecklenburg, sønn av Magnus Erikssons søster.
For å styrke sin stilling hadde Håkon Magnusson gifta seg med Valdemars datter Margrete i 1363, tross erobringen av Skåne. Alliansen var viktig i Håkon Magnussons forsøk på å vinne tilbake den svenske krona. Samtidig måtte den norske kongemakta da samkjøre sin utenrikspolitikk med danske interesser, som førte til krig med det nord-tyske Hansaforbundet. I fredsavtalen fra 1370 fikk Hansaen rett til å gripe inn i det danske kongevalget.
Konge- og dronningfellesskapet
Håkon og Margrete sin sønn Olav blei valgt til dansk konge i 1376, etter at Valdemar Atterdag døde året før. Albrecht 4. av Mecklenburg var først en sterkere kandidat til krona, som sønn av Valdemars eldste datter Ingeborg og brorsønn av svenske Albrecht 3. Olavs mor Margrete overbeviste derimot danske stormenn om sønnens kandidatur, og fikk Hansaen til ikke å gripe inn i valget ved å fornye deres handelsrettigheter. Da Håkon Magnusson så døde i 1380, arva Olav 4. Norge etter sin far. Landet kom da i et politisk fellesskap med Danmark som kom til å vare i ulike utforminger til 1814. Kongen og hoffet tok residens i Danmark, der hans råd tok over oppgaver utført av en egen norsk sentralforvaltning, kanselliet i Oslo. Noen opprinnelig avtale mellom landene om innholdet i det politiske fellesskapet er ikke kjent.
Olav Håkonsson var seks år da han blei dansk konge og ti da han blei norsk. Margrete var den som hadde mye av det politiske initiativet før han blei myndig. Utenrikspolitisk lykkes hun både med å legge Sønderjylland under dansk styre og å tilbakeføre slotta i Skåne, etter svært utfordrende forhandlinger med Hansaen, som hun fikk fullmakt til av det norske riksrådet i 1381. Det svenske aristokratiet gjorde samtidig opprør mot Albrecht 3., etter konflikter om skattlegging, andelen mecklenburgere i riksstyret og retten til slotta etter riksdrosten Bo Jonsson Grip. Svenske stormenn vendte seg heller til Margrete for hjelp.
I 1387 døde så Olav brått. Det danske aristokratiet valgte da Margrete til Danmarks «fullmektige formynder» og «frue og husbonde», mens det norske riksrådet utnevnte henne til «mektig frue» og «rett husbonde» året etter. Samme tittel fikk hun av det svenske riksrådet kort tid etter, og da Albrecht 3. blei nedkjempa i 1389 satt Margrete med riksstyret i alle de nordiske landene. I Norge blei hun kalt dronning, det blei hun ikke i Danmark og Sverige, men hun var i praksis regent i hele Norden.
Kalmarunionen (1397–1537)
Kong Eriks kroningsbrev fra 13. juli 1397. Ingen norske bisper besegla dette brevet som bevitna kong Eriks kroning i Kalmar (kroningsbrevet), men flere nordmenn står som utstedere, blant andre riksrådene Eindride Erlendsson og Ogmund Bolt.
Albrecht 4. stod i 1387 nærmest til å arve den norske krona, og i 1376 var han utpekt som etterfølger om Olav falt fra. Albrecht erklærte seg derfor straks som dansk konge, men danske stormenn kalte inn til landsting, som innen en uke hylla Margrete som regent, grunngitt med hennes gode styringsevner. I Norge var Albrecht uønska, grunna forholdet til huset Mecklenburg, og Margrete fikk det norske riksrådet til å vedta at hans krav var frafalt, siden Mecklenburg hadde ført krig mot riket. I stedet skulle kongsætta nå regnes fra Margrete.
Som arving fikk Margrete utpekt søsterdattersønnen Erik (opprinnelig Bugislav) fra Pommern, som også var tipptippoldebarn av Håkon 5. Erik blei utsett til tronfølger i alle tre rikene og hyllet som norsk konge på Øyrating i september 1389. Det norske riksrådet utstedte samtidig et dokument der det blant annet het at dronning Margretes regentskap i Norge skulle opphøre når kong Erik blei myndig. I 1396 blei Erik også hylla som konge i Danmark og Sverige. På et møte i Kalmar i 1397 blei Erik så krona til konge over de tre rikene og et evig kongefellesskap mellom dem avtalt (senere omtalt som Kalmarunionen). Margrete holdt likevel fram med å styre rika og var den av de felles monarkene som i størst grad interesserte seg for Norge.
Etter Margretes død i 1412 forsøkte kong Erik å videreutvikle et sterkt kongelig sentralstyre. I 1417 gjorde han København til hovedstad og det danske kanselliet til regjeringskontor for unionen. Riksråda blei forsøkt satt til side, sentrale embeter i riksstyret blei ikke erstatta når innehaverne falt fra. Svenske stormenn klandra han for å gi len til utlendinger, geistligheten for einerådig kirkestyre. Mislykka handelspolitikk og dyr og resultatløs krigføring mot Hansaen og grevskapet Holstein nørte opp om misnøyen. Erik oppholdt seg ikke i Norge etter 1405 og makta ikke å forsvare norsk handel eller Bergen mot angrep fra de tyske kaprerne vitaliebrødrene. Flere opprør brøyt ut i Sverige og Norge, støtta av riksråda, som til slutt avsatte kong Erik.
Riksrådskonstitusjonalismen
Riksrådskonstitusjonalisme betyr at kongen styrte landet i samarbeid med riksrådet. Kongen var forplikta til å styre i tråd med valghåndfestningene, som var de løftene kongene hadde gitt riksrådet før han ble valgt til konge. Disse håndfestningene var en form for grunnlover for de enkelte kongenes styringstid.
Riksrådet og drottseten tok over mer av styringa i løpet av Eriks regjeringstid, i Norge vart det holdt rådet flere møter uten kongen. En praksis der rådet formelt medvirket i riksstyret utvikla seg under hans etterfølgere, der kongen garanterte sin lojalitet mot rådet og lova ved innsettelsen, riksrådskonstitusjonalisme. Christoffer av Bayern, som regjerte til 1449, forsøkte å kontrollere det norske riksrådet ved å utnevne flere utenlandske rådsmedlem, men hadde for svakt maktgrunnlag til å styre rådsarbeidet. En ny norsk sentralforvaltning blei likevel ikke oppretta, tross framstøt fra riksrådet, kansleren sine oppgaver var begrenset til rettsstellet.
Kongemakta i Norge hadde tradisjonelt gått i arv, ulikt Danmark og Sverige der tronfølgen blei avgjort ved valg (valgkongedømme). Med sin sterke stilling brøyt riksrådet derimot med arverekkefølgen ved utnevninga av Christoffer, for å følge det danske valget av en kandidat som ikke stod nærme kong Erik. Kongen blei krona i alle land for seg, som markerte en løs personalunion. Ved neste tronskifte i 1449 oppstod det splid mellom den svenske kandidaten Karl Knutsson Bonde og den danske Christian fra fyrstehuset Oldenborg. Flere norske riksråder frykta en for sterk styring fra Danmark, og Karl blei opphavelig valgt til norsk og svensk konge. Han utstedte da den første norske håndfestninga, som markerte overgangen til et norsk valgkongedømme. Christian hadde likevel mektige støttespillere og svenske stormenn godtok hans krav på Norge, for å bygge bro mot Danmark. I 1450 godtok kong Karl og det norske riksrådet Christian som norsk og dansk konge. Landa slutta en «evig union» under samme konge, valt av riksråda, som slik egentlig bar rika sin suverenitet. Det norske riksrådet kom til til å styre landet med liten kongelig inngripen under Christian 1.
Krona styrte til gjengjeld utenrikspolitikken. Christian 1. var opptatt av vinne tilbake Sverige, som han gjorde i perioden 1457—1464, og å tilegne seg Slesvig og Holstein, som han sikra for danske monarker i 1460. De diplomatiske manøvrene på vegen svekka norske interesser. Hansaens makt i Bergen blei heller stadfesta enn avgrensa, fordi Christian trengte støtte fra tyske stater til kravet på Slesvig og Holstein og å føre en handelsblokade mot Sverige. De gamle norske skattlandene Orknøyene og Hjaltland pantsatte kongen til den skotske krona for å styrke et forbund mellom rika. Riksrådet protesterte mot at deler av det norske riket blei pantsatt, og påla Christians etterfølger Hans 1. å løse inn pantet i hans håndfestning, uten at det blei gjort.
Sentralisering og svensk brudd
Kong Hans sentraliserte heller kongemakta og svekka norsk aristokrati ved å dele ut len og viktige slott til danske adelsmenn. Norske stormenn gjorde derfor opprør i 1501, støtta av svenske riksrådet, som i 1497 hadde godtatt Hans som svensk konge, men ønska at han skulle etterfølge krava om ei svak kongemakt i Halmstad-recessen. Der Sverige på ny brøyt med treriksunionen, blei opprøret i Norge slått brutalt ned. Opprørslederen, den store godseieren og ridderen Knut Alvsson blei drept i et bakhold under forhandlinger. Myrda blei også den danske rikshovmesteren Poul Laxmand, en avgjørende representant for dansk aristokrati og riksrådskonstitusjonalisme. Etter Laxmands død styrte kongen rika mer egenmektig, forma kanselliet til sitt eget redskap og utforma kongebrev for styringa av Norge, som det norske riksrådet vanskelig kunne overstyre.
For å styrke grepet om Noreg blei den seinere Christian 2. norsk visekonge fra 1506–1511, som første vedvarende tilstedeværende kongelige representant i landet siden Margretes styre. Riksrådet blei da sjelden sammenkalt, dansk borgerskap fikk norske len og kirka fikk mindre kontroll med utnevninga av biskoper. Som konge (1513–1523) innskrenka Christian kirkas handlingsfrihet ytterligere og utfordra adelen ved å holde borgerlige rådgivere. Christian knuste et langvarig svensk opprør, men da han fikk nær 100 opprørere myrda i «Stockholms blodbad», brøyt landet endelig ut av Kalmarunionen og valgte Gustav Vasa til konge.
Norsk opprør
Christian 2. gav sterkere handelsretter til borgerskapet på bekostning av den danske adelen, som i 1523 gjorde opprør for tap av privilegia og valgte Frederik 1. til dansk, og dermed også norsk, konge. For å befeste maktgrunnlaget sitt nærma den nye kongen seg tilhengere av protestantismen og svekka sjølråderetten til kirka. Erkebiskop Olav Engelbrektsson blei i 1524 valgt til leder av det norske riksrådet, som utforma en håndfestning til kongen med krav om forsvar fra lutherdommen og utdeling av len til norske eller norskinngifta adelsmenn. Da Gustav Vasa gjennomførte reformasjonen i Sverige i 1527, mista Olav Engelbrektsson så en viktig mulig alliert. Frederik 1. utnytta den styrka stillinga si til å plassere danske adelsmenn i norske slottslen og dermed det norske riksrådet, som han slik fikk mer kontroll med. Kongen konfiskerte i 1529 norske klostergods og delte de ut til sine tilhengere, et tegn på at han heller ikke ville respektere kravet om å hindre lutherdommens innpass i landet.
Da Frederik 1. døde, var det nærmeste kongsemnet, den seinere Christian 3., åpent lutheraner. Katolikkene i det danske riksrådet, som var leda av erkebiskopen, motsatte seg nytt kongevalg. Dansk borgerkrig, Grevefeiden, brøyt ut. Uten ny konge styrte riksrådet også i Norge, men ulikt situasjonen ved foregående kongevalg var ikke rådet samla om å forsvare norske interesser. Rådsarbeidet blei heller hindra av motsetninger mellom riksrådene fra kirka og de danske lensherrene som støtta Christian 3. Vinteren 1535/1536 tvang de Olav Engelbrektsson til å godta Christian 3. som konge, men kort tid etter blei de danske adelsmennene fengsla og lederfiguren Vincens Lunge drept. Olav Engelbrektssons tropper forsøkte så å ta kontroll over det sønnafjellske Norge, men fikk aldri en lovt militær støtte fra katolske allierte. Da Christian 3. tok kontroll over København i juli 1536, hadde han ryggen fri til å angripe Norge. I februar 1537 invaderte danske styrker og Olav Engelbrektsson flykta fra landet.
Lydriketida (1537–1660)
Under Christian 3. blei Norge politisk underordna Danmark. Norske historikere har karakterisert landet som et dansk «lydrike». I Christians håndfestning (kontrakten mellom ham og det danske riksrådet) står det i den såkalte Norgesparagrafen at «Fordi Norges rike nå er så forringet, både av makt og formue, og Norges innbyggere ikke alene har råd til å underholde en herre og konge, er samme rike forbundet til å bli hos Danmarks krone til evig tid. Flesteparten av Norges riksråd, spesielt erkebiskop Olav, som er det største hodet der i riket, har nå to ganger i løpet av en kort tid, med mesteparten av riksrådet, gått imot forpliktelsene til Danmarks rike. Da har vi derfor lovet og sagt til Danmarks riksråd og adel at dersom den allmektige Gud har ment det slik at vi skal ha Norges rike, eller noen av de tilhørende landsdeler, slott, land eller sysler, under vår lydighet, skal det heretter være og bli under Danmarks krone, slik som de andre land, Jylland, Fyn, Sjælland eller Skåne. Norge skal heretter ikke være eller hete et kongerike for seg, men være en del av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid.»
«Norge skal heretter ikke være eller hete et kongerike for seg, men være en del av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid», het det i den såkalte «Norgesparagrafen» i Christians håndfestning. Et eget norsk riksråd blei nå avskaffa. Fremtidige kongsemner måtte dermed ikke godta norske krav, mens dansk adel fikk len i Norge uten norsk politisk motstand. «Lydriketida» (1536–1660) blei likevel i praksis ikke en fullstendig innlemmelse av Norge i det danske rike. Vedtak som oppheva Norges riksstilling kom ikke, heller omtalte krona Norge som eget rike i utsagn og kontrakter. Det norske riksvåpenet blei fortsatt brukt, egne norske mynter blei slått og egne norske lover blei kodifisert. Embetet som norsk rikskansler holdt fram, fra 1572 blei det også utnevnt en norsk stattholder. Norge blei et lydrike fordi kongeriket fortsatt eksisterte, men riksstyret blei nå flytta ut av landet.
Danske adelsmenn fikk etter 1537 forlent brorparten av norske len, særlig hovedlena, og blei i stigende grad utnevnt til lagmenn og andre norske embeter. Dansk adel prega slik lokalstyret, som de før hadde dominert i riksstyret. Kongen fikk derimot sterkere kontroll med lensinntektene og lensherrenes underordna fogder utover 1500- og 1600-tallet.
Den nordiske sjuårskrigen (1563–1570) og Kalmarkrigen (1611–1613) viste at Norge var dårlig rusta mot svenske angrep. En egen norsk hær blei bygd opp, men tross vellykka krigføring, gikk norske landområder tapt etter Hannibalfeiden (1643–1645) og så på ny etter Krabbekrigen (1657–1658). Rustningskappløpet med Sverige krevde store ressurser, som førte til økte skatter og utskriving av mange norske bønder til hæren. Riksrådet var motvillig mot kongens aggressive utenrikspolitikk, med påfølgende press på statsfinansene. Under Christian 4. (1588–1648) oppstod det dyp splid, som førte til at hans sønn Frederik 3. (1648–1670) i sin håndfestning måtte godta en sterk innskrenking av kongelig makt.
Eneveldet (1660–1814)
Da Frederik 3. blei valgt til konge i 1648, måtte han underskrive en svært streng håndfestning som gjorde ham helt avhengig av riksrådet. I 1660 tvang derimot Frederik igjennom at håndfestninga skulle avskaffes og arvekongedømmet innføres. Danmark-Norge blei da et enevelde. Fordi håndfestninga fra 1648 blei kassert, er Frederiks håndskrift klippet ut fra det bevarte dokumentet (hullet midt på siden).
Som mottrekk mot riksrådets økte makt fikk Frederik 3. styrka tronekravet til sin sønn, den seinere Christian 5., ved å la ham bli kongehylla mens han selv var i live. Rettshistoriske granskinger blei utført, som styrka kongens arvekrav på Norge. Samtidig fikk kongen domstolen til å fjerne de mektige riksrådene Corfitz Ulfeldt og Hannibal Sehested, som også var norsk stattholder. Avsettingene viste brytninger mellom høgadelen i riksrådet og dansk lavadel. I 1660 utnytta kongen uenighetene og borgerskapet og geistligheten sin misnøye med adelens manglende skattebidrag, til å innføre arverett og enevelde.
Etter eneveldet lå i prinsippet all makt over Danmark-Norge hos kongen. I praksis måtte mye avgjøres i embetsverket. Tendensen blei forsterka av at noen av enevoldskongene var mindre styrignsdyktige, særlig Frederik 5. og Christian 7. Saksmengda i riksstyret hadde vokst mye på 1600-tallet og styringsverket blei utvida etter innføringa av eneveldet. Kanselliet og de andre departementene blei omforma til kollegiale råd, som drøfta vedtak i fellesskap, heller enn å bli avgjort av én mann. Formennene i disse kollegiene satt i geheimekonseilet, oppretta i 1670, som samordna statsarbeidet. Konseilet blei så erstatta av geheimestatsrådet i 1772. Fra kollegiene var det bare utenriksministeren som fikk sete. Sentrale statsmenn satte dessuten statsrådet til side og styrte ved hjelp av gjennom personlige oppnevnte rådgivere, i et kabinettstyre, særlig under styret til kronprins Frederik, den senere Frederik 6.
Eneveldet utforma nye lovbøker, Danske og Norske lov. I Norge erstatta lovverket fra 1687 Magnus Lagabøtes landslov fra 1277, som hadde vært viktig for norsk identitet. Deler av den nye lova bygde på Moselova, med strenge straffer for blasfemi, trolldom eller avvikende seksuell omgang. Det danske regimet hadde stramma det religiøse grepet på 1600-tallet, sterkest uttrykt ved trolldomsprosessene. Disiplineringa holdt fram på 1700-tallet, i autoritære lover for strengere kirketukt, tvungen kirkegang, samisk omvending og forbud mot utenomkirkelig forkynning. Lekmannsrørsla haugianerne opponerte særlig mot autoriteten i den eneveldige kirka. Skatteøkninga vakte samtidig regelrette opprør, i strilekrigen og reisinga leda av Christian Jensen Lofthuus.
I 1814 blei Norge sjølstendig fra Danmark. Kong Frederik 6. måtte da avstå Norge til Sverige fordi Danmark-Norge var på den tapende siden under Napoleonskrigene. Avståelsen kom som en følge av betingelsene i Kieltraktaten, en fredsavtale mellom kongen i København og den svenske kronprinsen, Karl Johan, undertegna i januar 1814.
«Norges nedgang»
Tradisjonelt er pestepidemien svartedauden på midten av 1300-tallet blitt sett på som en viktig årsak til det som ofte er blitt kalt «Norges nedgang» i den seinere dansketida. En vanlig forklaring har vært at Norge blei uvanlig hardt ramma av svartedauden, og dermed ikke var sterkt nok til å hevde seg mot Danmark. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at Norge blei hardere ramma av svartedauden enn andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Nyere forskning har vist at Sverige hadde like stor befolkningsnedgang under pestepidemiene som Norge, uten at de opplevde den samme politiske underordninga. Svartedauden kan derfor ikke forklare hvorfor Norge blei underlagt Danmark.
En annen årsak til at Norge, i motsetning til Sverige, blei underordna Danmark, kan ha vært koblinga mellom det norske riksrådet og katolisismen. Uten egen konge var det (den katolske) kirka som var den viktigste politiske institusjonen i Norge, og erkebiskopen var leder for riksrådet. I både Danmark og Sverige blei det flere protestanter blant den politiske eliten i åra som fulgte etter reformasjonen i 1517, mens dette ikke var tilfellet i Norge. Den norske politiske eliten, med riksrådet i spissen, ønska et sjølstendig Norge med en katolsk konge, og forsøkte å gjeninnsette den tidligere kongen Christian 2. Han blei imidlertid nedkjempa av den protestantiske kongen Frederik 1 i 1531. Da Frederiks sønn Christian 3. innførte reformasjonen i Danmark og Norge i 1536, blei erkebiskopen tvunget til å forlate landet, og den norske politiske eliten blei i stor grad erstattet med danske protestantiske adelsmenn.
Dansketida i historieskrivinga
Absalon Pederssøn Beyers mesterstykke var norgeshistoria Om Norgis Rige fra 1567. Verket gir oss synet hans på Norges situasjon i samtida, beundringa han hadde for landets historie og forventningene han hadde til den videre utviklinga i landet. Bildet viser tittelsida til ei utgave fra 1928 (400-årsjubileet for Beyers fødsel). I Om Norigs Rige skriver Beyer blant annet følgende om dansketida:
«Fra den dag Norge kom under Danmark og mistet sine egne herrer og konger, så har det også mistet sin manndoms styrke og makt, og begynner nå å bli gammel og gråhåret og så tung at det ikke kan bære sin egen ull.
Derfor begynner her Norges alderdom, fordi hun ble så gammel, kald og ufruktbar, at hun nå ikke selv kunne føde kongebarn, som skulle være hennes regenter. Hennes adel, gode kjemper og stridsmenn, faller henne i fra, en part ved sverd og en part ved pest i den store mannedød […].»
Oppfatninger i samtida
Midten av 1500-tallet blei også i samtida oppfatta som et bunnpunkt i norsk historie. Den norske historieskriveren og teologen Absalon Pederssøn Beyer skrev i sin Om Norigs rige fra 1567 at «Fra den dag Norge kom under Danmark og mistet sine egne herrer og konger, så har det også mistet sin manndoms styrke og makt, og begynner nå å bli gammel og gråhåret og så tung at det ikke kan bære sin egen ull».
Seinere oppfatninger
Perioden da Norge hadde vært styrt fra Danmark blei i liten grad studert de første tiårene etter 1814. Rudolf Keyser og Peter Andreas Munch, ledende i ei gruppe historikere kalt den norske historiske skole, la særlig vekt på vikingtida og tidlig middelalder. Norge var bosatt gjennom innvandring nordfra, fra Russland, hevda de. Norge var da hovedlandet, der den reineste forma for nordisk kultur og språk fantes, som Danmark så var befolket fra. Påvirka av nasjonalromantikken framheva flere diktere, kunstnere og akademikere fra 1830-tallet av tradisjoner i det norske bondesamfunnet som grunnlaget for en egentlig norskhet.
Framveksten av norskdomsrørsla (se Noregs Ungdomslag) førte til større kritikk av det som blei regna som fremmede element i norsk kulturliv og språk. Rørsla hevda det norske folket var delt mellom ei grunnleggende norsk bondebefolkning og en overklasse med utenlandske røtter og tilknytning til det danske skriftspråket. Begrepet dansketida blei på 1800-tallet brukt i negativ betydning, for eksempel i Kristofer Jansons roman Fraa Dansketidi (1875).
Gjennom venstrerørsla blei denne kulturnasjonalismen løfta opp politisk og dansketida framstilt som en arv som fremdeles levde gjennom det samtidige politiske systemet. Dansketid kunne her bli jamført med embetsmannsstyre og manglende demokrati. Venstres store folketaler Bjørnstjerne Bjørnson brukte historia aktivt til å underbygge «dagens kamp» og talte om at Norge som «biland» hadde lidd skade under Danmark som «hovedland». Konservative politikere og tenkere avviste derimot den historisk funderte delinga i to norske kulturer kategorisk.
I sitt verk Norge i dansketiden fra 1987 hevda to sentrale historikere, Sverre Bagge og Knut Mykland, at begrepet dansketida var i ferd med å gå ut av bruk til fordel for det nøytrale «foreningstida». Nye sosiale mønster og andre emner i kulturdebatten gjorde begrepet utdatert, hevda de. Uttrykket har derimot holdt seg levende i norsk offentlighet inn i 2000-tallet, både som ei objektiv formulering for perioden og som ei retorisk vending for å kritisere moderne politisk sentralisering, gjerne i overnasjonale sammenslutninger som EU.