plantevernmidler – Store norske leksikon (original) (raw)

Roundup er et ugressmiddel som inneholder glyfosat.

Sprøyting av plantevernmidler med åkersprøyte.

Plantevernmidler er kjemiske stoffer som brukes mot skadegjørere (plantesykdommer, skadedyr og ugress) på planter. De fleste kulturplanter kan bli utsatt for én eller flere snyltende organismer. Resultatet blir som regel at det utbyttet (avlingen) som kulturplantene kan gi, blir redusert. For å unngå dette kan man bruke plantevernmidler.

Sammen med kjemiske midler mot skadelige organismer i hus og hjem, lager, tekstiler, mot helsefarlige insekter og så videre, inngår plantevernmidler i hovedbetegnelsen pesticider. Overgangen mellom plantevernmidler, soppdrepende midler (fungicider), ugressbekjempningsmidler og insektdrepende midler (insekticider) kan være uklar, men alle er giftstoffer, som skal brukes med forsiktighet.

De som bruker plantevernmidler (hobbybruk unntatt), må ha gjennomgått et autorisasjonskurs. Fordi plantevernmidler kan gi forgiftninger ved bruk og for forbrukeren, må den som utfører bekjempningen, bruke nødvendig verneutstyr og følge regler om sprøytetid, både for å unngå å drepe nytteinsekter (for eksempel bier) og for at det ikke skal være rester av plantevernmidler i frukt eller grønnsaker når det kommer til forbrukeren.

Alle plantevernmidler må være offentlig godkjent før de kan selges. Mattilsynet, som forvalter forskriften om plantevernmidler, godkjenner et middel for fem år om gangen. Det stilles svært strenge krav til et plantevernmiddel før det blir godkjent, og når det er godkjent, kreves det en tydelig og entydig bruksanvisning. For noen plantevernmidler er det satt behandlingsfrister i forhold til høstingstidspunktet for plantekulturen. Preparatene skal ha tilfredsstillende agronomisk virkning, ikke ha uakseptable skadevirkninger på mennesker, husdyr, dyre- og planteliv, biologisk mangfold og miljøet for øvrig. De skal være like egnet eller ha fordeler fremfor allerede godkjente preparater.

Det er cirka 200 godkjente plantevernmidler i Norge, og de representerer cirka 110 forskjellige kjemiske stoffer.

Grupper

Etter de organismer midlene er rettet mot, inndeles plantevernmidler gjerne i følgende grupper:

De fem siste er skadedyrmidler. Hvert middel kan omfatte flere handelspreparater, men det internasjonale standardnavn for det virksomme stoffet (alfacypermetrin, dimetoat, mancozeb, tolylfluanid, linuron, MCPA og så videre) står alltid på etiketten like under preparatnavnet.

Giftighet

Plantevernmidler skal behandles som giftstoffer og oppbevares forsvarlig avlåst og utilgjengelig for uvedkommende. Pakninger beregnet på å brukes av privatpersoner inneholder ofte så lave konsentrasjoner at helserisikoen ved riktig bruk er relativt liten, men det forutsettes likevel at bruksanvisningen følges, og at man ikke bruker høyere konsentrasjoner enn angitt. Stoffer som selges konsentrert for uttynning og sprøyting, er som regel meget giftige og forutsetter bruk av verneutstyr (hansker ved utblanding og verneklær med kullfiltermaske ved trykksprøyting). Flere plantevernmidler er svovelholdige og lukter kvalmt, eller er tilsatt illeluktende varselsstoffer slik at man tidlig skal bli klar over at eksponering kan forekomme.

Plantevernmidlene deles inn i fareklasser, Xn, T, T+, etter sin giftighet der klasse T+ er meget giftig. Noen få plantevernmidler klassifiseres i fareklasse T+. Forgiftning med plantevernmidler i fareklasse T+ inntrer fort og kan være dødelig.

Moderat eksponering av enkelte plantevernmidler mistenkes å kunne påvirke foster og svangerskap ugunstig, men man har trolig ikke full oversikt over langtidsvirkninger i form av reproduksjonsskade, fosterskade og kreftrisiko ved utstrakt bruk.

Utstyr

Bildet viser frukttrær i Hardanger som sprøytes med plantevernmidler i aerosol-form.

Til spredning av plantevernmidler brukes forskjellige typer plantevernutstyr.

Aerosolspredning krever ofte ikke spesielt utstyr, idet plantevernmiddelet leveres sammen med drivgass i en beholder (sprayboks). Det meste av sprøytearbeidet i Norge skjer ved bruk av åkersprøyte, der væsken pumpes under trykk på 1–5 bar gjennom dyser og rives derved opp til dråper på 100–400 μm. Ved tåkesprøyting besørges findelingen og transporten av en luftstrøm; dråpestørrelsen blir 50–300 μm. Små dråper gir størst dekket flate per liter væske, men driver lett av med luftdrag eller dunster bort. Store dråper kan renne av plantene.

Granulatspredere plasserer granulert plantevernmiddel i en rad ved siden av frøet eller plantene.

Miljøeffekt

DDT har blitt sprayet over store arealer. Her i Oregon USA i 1955. I Norge har middelet vært forbudt siden 1970.

Alle plantevernmidler er giftige, men graden av giftighet varierer sterkt. Den akutte giftighet er stort sett lav hos sopp-, ugress- og middmidler. De fleste midlene nedbrytes hurtig i planter og jord. Ved bruk av en del stabile stoffer opptrer forurensning av naturen og akkumulering gjennom biologiske næringskjeder som fører til skadelige konsentrasjoner hos visse dyrearter.

I verdensmålestokk er DDT, dieldrin og alkylkvikksølv spesielt i søkelyset. Etter at disse ble forbudt i Norge i 1970- og 80-årene, brukes i norsk landbruk ingen plantevernmidler som man vet kan føre til langsiktige forurensninger. Etter hvert er det blitt tatt langt større hensyn til de økologiske og miljømessige forholdene ved godkjenning av plantevernmidler.

Plantevernmidler har sidevirkninger og faremomenter: En del av midlene er sterkt akutt giftige, hvilket er en fare for brukerne om ikke angitt verneutstyr og forsiktighetsregler følges, de kan etterlate seg rester i det matnyttige produktet og i jord og vann. Mengden av eventuelle rester av middelet er avhengig av plante- og jordart, nedbør, dosering og ikke minst av behandlingsfrist, det vil si tiden mellom siste tillatte behandling og høsting. Fristen som står på preparatenes etikett er basert på restanalyseforsøk og sikrer at restene vil ligge under gjeldende toleransegrenser, som stort sett har en 100 gangers sikkerhetsmargin.

I plantevernforskningen arbeides det stadig med å redusere bruken av plantevernmidler, blant annet ved biologisk bekjempelse og integrert bekjempelse. Biologisk bekjempelse er plantevern drivet ved hjelp av biologiske midler, som konkurrerende, men ikke-ødeleggende insekter eller spesielle planter som avgir luktstoffer. Dersom slike midler blir brukt i kombinasjon med de kjemiske midlene, snakker man om integrert plantevern.

• Les mer om integrert bekjempelse og biologisk bekjempelse.

Plantevernmidler i jordbruk

Siden andre verdenskrig har anvendelsen av plantevernmidler økt sterkt og bidratt til at matproduksjonen per arealenhet har økt. Dertil kommer den betydning de samme stoffene har hatt for bekjempelse av helsefarlige insekter. En undersøkelse fra 1990 viste at plantesykdommer, skadedyr og ugress reduserer verdens planteproduksjon innen åtte viktige kulturer (ris, hvete, bygg, mais, potet, soyabønner, bomull, kaffe) med i gjennomsnitt 42 prosent.

I 2002 representerte ugressmidlene i kvantum 77 prosent av det norske plantevernmiddelforbruket, soppmidlene 18 prosent, skadedyr-(insekt-)midlene 1,3 prosent og andre midler (vesentlig vekstregulerende stoffer) 3,3 prosent.

Norges geografiske beliggenhet og klima gjør at behovet, spesielt for skadedyrmidler, er mindre enn i sørligere land, og at resistens mot plantevernmidler er et relativt underordnet problem i Norge.

Midlene omfatter stoffer av vidt forskjellige karakter og virkemåte. De fleste er nå relativt korttidsvirkende og nedbrytes i løpet av noen uker eller måneder. Bruken av langtidsvirkende (persistente) stoffer, spesielt klorerte hydrokarboner (aldrin, dieldrin med flere) ble sterkt begrenset i 1964–1965, og fra 1970 er verken disse eller DDT tillatt brukt i Norge. Et unntak var bruk av DDT til dypping av bartreplanter mot angrep av gransnutebille, men i 1988 ble også denne bruken av DDT forbudt i Norge. Alkylforbindelser av kvikksølv til beising av såkorn ble forbudt i 1966.

Plantevernmidler i skogbruk

Såkalt «basalsprøyting» – kjemisk forgiftning av rothalser – på bjørketrær med sikte på at de skal dø og dermed måtte vike plassen for mindre bartreplanter. Vi ser en arbeidskledd ung mann med en oval metalltank med sprøytevæske på ryggen og med et lite rør med ei dyse i ytterenden i hendene. Røret holdes mot rothalsene på ei lita klynge med bjørketrær. Denne metoden ble særlig brukt på plantefelt der en del uønskete lauvtrær hadde vokst seg for store til at det lot seg gjøre å sprøyte dem effektivt med manuelle sprøyting, og der helikoptersprøyting (på grunn av høye kostnader på små plantefelt) ikke var noe alternativ.

Plantevernmidler for skog brukes tre steder: skogplanteskolene, juletreprodusenter og i forbindelse med virkesproduksjon.

Skogplanteskoler

Skogplanteskolene produserer planter som selges videre til enten juletreplantasjer eller til skogeiere. Trærne produseres i to faser, den første i veksthus og den andre på friland. Håndtering og sprøyting av plantevernmidler er gjerne en spesialisert arbeidsoppgave som kun få har ansvaret for å utføre. Skogplanter er en krevende kultur å dyrke, og i produksjonen benyttes både ugrasmidler, skadedyrmidler og soppmidler.

Juletreplantasjer

Juletrær produseres i juletreplantasjer med intensivt stell over 8–10 år før de kan selges. I de store feltene sprøytes med traktormontert utstyr (bom eller tåkesprøyte). I de små feltene sprøytes det manuelt med ryggsprøyte eller annet håndholdt utstyr. Det brukes ugrasmidler, i hovedsak glyfosat, diflufenikan og jodsulfuron-metyl natrium. Det er lite bruk av soppmidler. Skadedyrmidler, særlig mot lus, brukes ved behov og da avgrenset til det rammede området. Vekstregulatoren etefon er, ifølge Mattilsynets hjemmeside, godkjent (off-label) for bruk til toppskuddregulering.

Virkesproduksjon

Det moderne skogbruket selger sine produkter til en industri som kjøper gran- og furutømmer. For å optimalisere produksjonen av slikt tømmer ble det etter andre verdenskrig vanlig å hogge snauflater som skulle tilplantes, som oftest med gran. Parallelt med granplantinga etablerte det seg gjerne lyselskende lauvtrær på hogstflatene. Lauvtrærne konkurrerte med de små grantrærne om viktige vekstfaktorer som lys, vann og mineralnæring. Hvis ikke lauvkrattet ble holdt under kontroll, ville dette skygge for bartrærne som ville få redusert vekst, og i verste fall dø. Målet var rask etablering av tette, ensaldrete bestand av bartrær. For å lykkes med dette forsøkte skogeierne å begrense lauvtrærne. Rydding av ukrutt og buskas med håndredskaper var imidlertid arbeidskrevende og kostbart, og selv om det utover 1950-tallet dukket opp mekaniske ryddingssager på markedet, var det vanskelig å motivere skogeiere til å utføre arbeidet. En mulig løsning i bekjempelsen av uønsket vegetasjon i skogbruket var kjemiske hjelpemidler, slik det ble gjort i jordbruket, hagebruket og gartnernæringa.

Allerede på 1920-tallet ble det gjennomført forsøk med natriumklorat (NaClO3 ) som ble strødd, eller sprøytet i vannløsning, for å bekjempe gras og lyng. Etter andre verdenskrig begynte svenske skogeiere å sprøyte ugrasmidler over skogene for å bekjempe uønsket lauvskog for at de økonomisk sett viktige gran- og furubestandene skulle få redusert konkurranse og raskere vekst.

I kampen mot ugras ble fenoksysyrer brukt i størst grad like etter krigen. Et av de mest kjente midlene innenfor denne kategorien gikk under navnet «Busk- og krattdreper» i Norge og «Hormoslyr» i Sverige og besto av en blanding av fenoksysyrene 2,4-D og 2,4,5-T, samme innhold som avløvningsmidlet Agent Orange, brukt av amerikanerne under Vietnamkrigen. Dette gikk for å være et tilnærmet ufarlig middel for mennesker og var svært effektivt mot ei rekke ugras. Senere undersøkelser viste at disse syrene ikke var like ufarlige som en først hadde trodd. Dette kunne delvis skyldes at sprøytemidlet var forurenset med små mengder dioksin dannet som et biprodukt under produksjonen. Skogarbeidere som hadde sprøytet plantefelt, samt enkelte andre som kom i kontakt med midlet, fikk senskader som en mistenker var relatert til preparatet, og det ble forbudt i Norge i 1973. Man fikk da et nytt preparat av lignende art, MCPA, som var i bruk fram til 1976. Dette stoffet kunne på ingen måte erstatte 2,4,5-T med hensyn til bruk som krattdreper, og sprøytingen avtok.

En spesiell form for sprøyting kalt basalsprøyting var en del brukt på den tida fenoksysyrer ble benyttet. Dette innebar at rothalser og frittliggende røtter på enkelttrær eller treklynger ble sprøytet med preparat som trakk inn gjennom barken og drepte treet.

I 1976 ble et nytt stoff introdusert i krattbekjempingen i skogbruket, nemlig glyfosat. Dette skulle vise seg å være en fullgod erstatter for 2,4,5-T. Fra midten av 1970-tallet til midten av 1980-tallet nådde bruken av plantevernmidler i skogbruket ein topp. Sprøytinga skjedde som oftest med helikopter. Sprøyting fra lufta ga for liten kontroll med sprøytinga i følge kritikerne. På slutten av 1970-tallet ble cirka 25 prosent av alle hogstflater sprøytet, noe som tilsvarte rundt 100 000 dekar i året.

I skogproduksjon kan det sprøytes med glyfosat ved etablering av nye hogstfelt. Det er kun en liten del av det arealet som tilplantes som sprøytes, og som regel skjer sprøyting kun en gang i skogens omløpstid, det vil si 60-90 år. I følge SSBs informasjonsside om skogkultur, er det totale arealet som nå sprøytes hvert år snaut 4000 dekar. Tidligere ble den største andelen av arealet sprøytet fra helikopter, men en regelverksendring i 2015 ga mye strengere krav til hva kommunene skal vurdere før tillatelse gis. Det vanlige er derfor nå å sprøyte manuelt fra bakken med ryggsprøyter, i noen tilfeller traktormontert sprøyte. Unntaksvis benyttes stubbebehandling, det vil si å påføre preparatet på snittflata etter at treet er blitt felt; eller såkalt hoggsprøyting, der preparatet påføres umiddelbart etter at et sår er blitt hogd i stammens overflate.

Arbeidet organiseres ofte av skogeierandelslagene, og det er gjerne sesongarbeidere som gjør denne jobben, ofte utenlandsk arbeidskraft. Arbeidet foregår hovedsakelig i august måned når granplantene tåler sprøyting. Alle sprøytemannskap må ha autorisasjonskurs selv om de er arbeidsinnvandrere, men man antar at kan foreligge språklige utfordringer. I 1995 ble det innført sertifikatsordning og større avgifter på plantevernmidler for å redusere bruken av glyfosat. Det er dokumentert at glyfosat nedbrytes relativt raskt og har liten akutt giftighet overfor mennesker og dyr. Allikevel har enkelte studier konkludert med at mulige senskader etter eksponering ikke kan utelukkes, selv om noen klar sammenheng ikke kan påvises. Andre argumenter mot bruk av glyfosat i skog er forringelse eller ødeleggelse av ville bær og bærproduserende planter, samt endring av viltbiotoper på sprøytede arealer. Det aller meste av bruken av dette plantevernmidlet skjer imidlertid i jordbruket, og ikke i skogbruket.

Bekjempelse av skadeinsekter

DDT ble tatt i bruk som effektivt middel mot mange typer skadeinsekter etter andre verdenskrig, i jord- og hagebruk (frukt, bær og grønnsaker), men også mot lus, møll, fluer, biller og annet utøy i husdyrbruk, til hushold og helse, i varehandel og næringsmiddel- og annen industri. Skogbruket tok i bruk DDT i 1958/59 mot gransnutebille i nyplantet skog. Da DDT generelt ikke var tillatt brukt etter 1970, fikk skogbruket på grunn av manglende erstatningsmiddel dispensasjon til bruk i skogplanteskoler fram til 1989.

DDT-bruken i skogbruket skilte seg frå bruken i andre samfunnssektorer på to måter: Skogbruket benyttet DDT i 19 år etter at det var tatt ut av bruk i andre sektorer, og bruken ved skogplanteskolene resulterte i avfall som etter fastsatte retningslinjer kunne disponeres i lokale deponier. Deponiene representerte en forurensningstype det var relativt lett å sette krav om tiltak mot, selv om DDT i deponiene bare utgjorde cirka fire prosent av totalforbruket. Resten av DDT-en fulgte med granplantene ut i skogen og vil på grunn av persistens trolig fremdeles kunne påvises som diffus forurensning. DDT-bruken i planteskolene ble i første omgang avløst av preparatene Sumicidin og Gori (aktive stoffer henholdsvis fenvalerat og permetrin). Først en generasjon senere begynte norske skogplanteskoler å gi granplantene et giftfritt vokslag som vern mot snutebilleangrep.

Insektmidlet lindan, en syntetisk klororganisk forbindelse, ble tidligere brukt i betydelige mengder for å bekjempe granbarkbillen på tømmervelter. Det dreide seg om et forbruk på opp til 5–10 tonn per år på 1970- og 1980-tallet. Foruten til insektbekjempelse i skogbruket har lindan vært brukt blant annet til beising av frø mot skadeinsekter på kålrot, gulrot og kål, samt til beising av såkorn. Stoffet har også vært brukt til bekjempelse av skadedyr på mennesker og husdyr. Stoffet er ikke tillatt omsatt etter 1993, og bruken i skog opphørte i praksis noen år tidligere. Lindan er giftig overfor vannlevende organismer. Stoffet nedbrytes sakte og er fettløselig, noe som gjør at stoffet kan oppkonsenteres i organismer og næringskjeder. Reproduksjonsskader og økt kreftrisiko er påvist hos varmblodige dyr.

I ettertid har det vært størst oppmerksom omkring avrenning til vassdrag fra lokale barkfyllinger og tømmerlagringsplasser. I undersøkelser har det vært målt konsentrasjoner som har overskredet EUs fastsatte grenseverdi for bruk til drikkevann. Fortynningseffekten fører sannsynligvis til så lave konsentrasjoner at det er lite trolig at lindan forårsaker direkte gifteffekter på vannorganismer når avrenningen kommer ut i vassdrag.

Lovgivning og regulering

Omsetning og bruk av plantevernmidler er i Norge regulert i henhold til matloven av 2003 med tilhørende forskrift om plantevernmidler. Alle preparater (innhold, emballasje, etikett, bruksanvisning, forsiktighetsregler med mer) må være godkjent av Mattilsynet før de kan selges. En rekke opplysninger om biologisk effektivitet, kjemisk analyse, akutt og kronisk giftighet, nedbrytning, restmengder, giftighet overfor bier og andre nyttige insekter, påvirkning av miljøet med mer kreves før de eventuelt godkjennes.

Forordning om plantevernmidler fra 1943 og senere tillegg ble samlet i lov om plantevernmiddel mv. av 5. april 1963 med tilhørende forskrifter, som omfatter de egentlige plantevernmidler og vekstregulerende midler med mer. Denne loven ble opphevet i 2003, og plantevernmidler med tilhørende forskrifter ble en del av matloven.

Før 2005 ble risikovurdering av plantevernmidler utført av Rådet for plantevernmidler. Etter 2005 ble dette overtatt av Vitenskapskomiteen for matsikkerhet (nå Vitenskapskomiteen for mat og miljø). Hensikten er å ivareta et klarere skille mellom den vitenskapelig risikovurderingen og myndighetenes risikohåndtering.

I henhold til Forskrift om plantevernmidler er det krav om autorisasjon for kjøp og bruk av plantevernmidler. Slik autorisasjon kan gis til personer over 18 år som bruker plantevernmidler i forbindelse med yrke, og som har gjennomgått kurs og bestått en obligatorisk prøve. Personer uten autorisasjonsbevis kan bare bruke plantevernmidler som er godkjent til hobbyhager, stueplanter med mer og makrobiologiske preparater (levende nytteinsekter og midd, se biologisk bekjempelse).

Importør og forhandlere som omsetter plantevernmidler, må være godkjent av Mattilsynet.

All bruk av et plantevernmiddel må skje i samsvar med den informasjonen som står på etiketten. All annen bruk er forbudt. Det er for eksempel ikke tillatt å bruke et preparat i en annen plantekultur enn det som er oppgitt på etiketten.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer