vassdragsregulering – Store norske leksikon (original) (raw)
Vassdragsregulering, inngrep for å endre naturlig vannføring i elver, nivå i innsjøer (vann), eller føring av vann bort fra naturlige avløp eller overføring mellom nedbørfelt. Inngrepene kan bestå i bygging av demninger, forbygninger, kanaler, renner og tunneler.
Faktaboks
Også kjent som
regulerte vassdrag
Vassdragsreguleringer innebærer varierende magasinering av vann i innsjømagasiner eller oppdemte elver. Noen dammer stenger utløpselva, og muliggjør nedtapping under naturlig vannstand. Andre reguleringer innebærer at tidligere myr eller skogområder setter under vann, for så å bli tørrlagt (som bildet). Dette skjer vanligvis på slutten av vinteren, før snøsmeltingen igjen fyller opp vannmagasinene. Hvor stor reguleringssonen blir avhenger av topografi, driftsforhold, tilsig og høyest/laveste vannstand.
Formål
Det kan være en rekke årsaker til at et vassdrag reguleres, blant annet:
- sikre eller bedre vannforsyning til husholdninger eller næringsliv (for eksempel settefiskanlegg)
- vanning i landbruket (irrigasjon)
- oppdemming for å lage kunstige magasin/vannfall
- fremføring av vann til drift av turbiner (elektrisitet fra vannkraft), løfteinnretninger og lignende
- oppmagasinering av vann fra én periode til bruk i andre perioder (flerårsmagasin)
- flomdemping
- erosjons- og rassikring
- flytting av elveleier for å gi plass til veier, jernbaner, hus og lignende
- innvinning av jordbruksarealer
- elve- og kanaltransport og tømmerfløting
Historisk utvikling
Gigantiske sluser på siden av Tre kløfter dammen i Kina, for å slippe store fraktskip videre oppover Yangtzi-vassdraget, verdens tredje lengste elv, som fortsatt er en viktig ferdselsåre innover i Kina.
Vassdragsregulering for ulike formål har vært gjort siden mennesket utviklet landbruket. Reminisenser etter reguleringstiltak finnes fra forhistorisk tid, eksempelvis på Sri Lanka. Romerne bygde akvedukter for føring av vann over dalsenkninger.
I nyere tid er reguleringsanlegg bygd i de fleste land, ofte i form av gigantiske demninger og svære og lange kanaler. De største demningsanleggene finnes i land med store elver, og har ført til neddemning av meget store arealer og til dels flytting av et stort antall mennesker (se for eksempel byggingen av Tre kløfter-demningen). Demninger og vannmagasiner hører med til de aller største enkeltstående menneskelige inngrep i naturen. Slike inngrep har ført til protester og har i kanskje større grad enn noe annet ledet til oppmerksomhet om naturens sårbarhet, dannelsen av miljøbevegelser og til politisk handling når det gjelder å ta vare på naturen.
Norge
Norge er rikt på vassdrag av forskjellige typer. Tidlig ble vann utnyttet til drift av innretninger som stamper, kvernkaller, sager og løfteinnretninger. Vanningsanlegg ble bygd i Ottadalen.
Særlig fra begynnelsen av 1900-tallet ble reguleringer gjennomført i en rekke vassdrag, vesentlig for utnyttelsen av vannfallsenergi til elektrisitetsproduksjon.
Miljøvirkninger
Regulerte vann kan ha utrygg is og råker.
Helt fra tidlige tider har det i Norge eksistert lovverk som regulerer forhold ved inngrep i vassdrag og som skal sikre at ulike interesser blir hørt. Særlig merkbare inngrep er endring av minstevannføring i elver, som kan ha stor innvirkning på allmenne interesser som biologisk mangfold, fiske og ferdsel. Heving og senking av vannstandsnivå i innsjøer eller raske endringer i vannføring (effektkjøring) vil ofte føre til skade på natur og dyre- og planteliv, men kan avbøtes med tiltak som miljøbasert vannføring eller pålegg om naturforvaltningstiltak. Noen av de mest miljøtilpassede vassdragsreguleringene er i nasjonale laksevassdrag, som i Altaelva.
Konsesjonstillatelser
Ved store inngrep, som gjerne følger med regulering for kraftverksformål, blir saken lagt til rette av Norges vassdrags- og energidirektorat, og føres via departementsforeleggelse til avgjørelse i Stortinget (Kongelig resolusjon). Norge har mer enn halvparten av den regulerbare vannkraften i Europa, og kan dermed omtales som en stormakt innen vassdragsreguleringer.
Reguleringsforeninger eller såkalte brukseierforeninger er organisert for samordnet bruk av vannet i lengre vassdrag der det er bygd flere og større reguleringsinnretninger som utnyttes av flere eiere. Glommen og lågen brukseierforening er et eksempel på slikt samarbeid.
Internasjonalt
Lovverk om regulering av vassdrag finnes i de fleste land, og omfattes også av spesifikke bestemmelser i EUs vanndirektiv av betydning for norsk forvaltningspraksis.
Reguleringsinnretninger i elver som danner eller flyter over grenser (for eksempel Donau, Nilen og Eufrat) er kilde til konflikt og krever avtaler mellom landene om utnyttelse av vannet.