Émile Verhaeren – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
Émile Verhaeren
Uttale
ferhˈarən
Født
21. mai 1855, Sint-Amands, Belgia
Død
27. november 1916, Rouen, Frankrike
Émile Verhaeren var en belgisk franskspråklig forfatter. Han var utdannet jurist, men førte bare to saker før han ble dikter på heltid.
Forfatterskap
Bruddet med katolisismen
Verhaerens første diktsamlinger var preget av naturalismens pessimistiske livsopplevelse. Tonen var direkte, for eksempel i omtalen av erotikk, og dette begeistret samtidens radikale diktere og kunstnere, men den katolske kirken reagerte negativt på flere av Verhaerens diktsamlinger. Dette førte til at han på slutten av 1880-tallet gjennomgikk en religiøs krise.
Men etter 1892, da han giftet seg, ble lyrikken hans igjen fylt av lysere stemninger. En gudstro uten dogmer, og en kjærlighet til medmenneskene som også var inspirert av anarkismen, erstattet nå den katolske overbevisningen han hadde mistet.
En hyllest til den nye tiden
Verhaeren regnet seg etter hvert som udogmatisk sosialist. Diktene fra denne tiden viser særlig slektskap med Victor Hugo og Walt Whitman. Hans skildringer av de moderne storbyene er fylt både av uro og av begeistring for det nye. De gav blant annet impulser til de futuristiske dikterne i Italia. Samtidig er Verhaerens beskrivelser av det enkle livet blant bønder og arbeidere i Flandern preget av sterk sosial og menneskelig patos.
Verhaeren var pasifist og opplevde en ny krise da første verdenskrig brøt ut. Men under krigen skrev han patriotiske dikt og dikt til støtte for Frankrike og Storbritannia. Ved begynnelsen av forrige århundre var han en av Europas aller mest kjente lyrikere. Mange ventet at han ville fått Nobelprisen i 1911, da prisen gikk til hans venn Maurice Maeterlinck. Verhaeren omkom da folk som ville hylle ham, dyttet ham foran et tog på jernbanestasjonen i Rouen.
Sentrale utgivelser
- Les Flamandes (1883, «Kvinnene fra Flandern»).
- Les Villes tentaculaires (1895, «Fangarmsbyene»)
- Les Heures claires (1895, «De lyse timer»)
- La Multiple splendeur (1906, «Den mangeartede stråleglans»)
- Toute la Flandre (fem bind mellom 1904 og 1911, «Hele Flandern»)
- Les Ailes rouges de la guerre (1916, «Krigens røde vinger»)
Han skrev også noveller og skuespill, samt essayer om diktere og malere, blant annet om Rembrandt og Rubens og om flamske billedkunstnere fra hans egen tid.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- Bodart, Roger (1966): Émile Verhaeren hier et aujourd'hui. Le Miroir des Poètes.
- Gullentops, David (2001): Poétique de la lecture: figurativisations et espace tensionnel chez Emile Verhaeren. VUB University Press. ISBN 90-5487-298-5
- Gullentops, David (2015): Émile Verhaeren inédit. Éditions VUB-Press. ISBN 978-9057184628
- Höfel, Jutta (1994): _Der belgische Lyriker Emile Verhaeren. Dissertationsschrift. Europäische Hochschulschriften. Reihe 13: Französische Sprache und Literatur. Peter Lang GmbH, Internationaler Verlag der Wissenschaften. ISBN 978-3-631-47758-8
- Marx, Jacques (1996): Verhaeren: Biographie d'une oeuvre. Académie Royale de Belgique. ISBN 978-2803200207
- Wardavoir, Marcel (1995): Les heures sombres d'Émile Verhaeren. Le Livre. ISBN 978-2930135076
- Worthing, Béatrice (1992): Émile Verhaeren (1855-1916). Mercure de France. ISBN 978-2715217508
- Zweig, Stefan (2015): Émile Verhaeren. Sa vie: son œuvre. CreateSpace Independent Publishing Platform. ISBN 978-1-5116-9265-6