Erik av Pommern – konge 1389–1442 (Kalmarunionen) – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Erik av Pommern

Eirik/Erik 3. (Norge), Erik 7. (Danmark), Erik 8. eller Erik 13. (Sverige, avhengig av hvilke konger som medregnes i kongerekken)

født Bogislav eller Bugislav

Født

1382, Rügenwalde slott, Pommern (nå Darłowo slott, Polen)

Død

1459, Rügenwalde slott, Pommern (nå Darłowo slott, Polen)

Begravelsessted

Mariakirken i Rügenwalde (Darłowo)

Virke

Konge av Norge, Danmark og Sverige

Erik av Pommern

Maleri av Erik, hertug av Pommern og konge av Danmark, Norge og Sverige. På bildet står det: Erich till Pommern Dronning magretis søsterdatter Søn Regiered 26 aar forlod Riget ANNO 1438. døde till Rügen wollt i sit feederneland ANNO 1458. Oversatt til moderne norsk: Erik til Pommern, dronning Margretes søsterdattersøn. Regjerte i 26 år, forlot riket i 1438. Døde i Rügenwalde i sitt fedreland i 1458.

Erik var hertug av Pommern og konge av Norge (1389–1442), Sverige og Danmark (begge 1396–1439). Han var sønn av Vartislav av Pommern og søsterdattersønn av dronning Margrete, som utpekte ham til tronfølger etter at hennes sønn Olav var død.

Erik ble konge av Norge som sjuåring i 1389, mens i Sverige og Danmark ble han valgt til konge i 1396. I 1397 ble han i Kalmar kronet som konge over alle de tre rikene da Kalmarunionen ble grunnlagt. Full regjeringsmyndighet fikk Erik først da Margrete døde i 1412.

Erik fortsatte dronning Margretes arbeid for et sterkt og arvelig unionsmonarki, men savnet hennes diplomatiske evner. Hans utenrikspolitiske mål var et østersjøimperium og å gjenvinne herredømmet over Sønderjylland. Krig og økonomiske nedgangstider skapte sosial uro og oppstand, samtidig som riksrådene ville ha mer makt. Erik klarte ikke å omstille seg, og til slutt ble han avsatt som konge, først i Sverige, dernest i Danmark og endelig i Norge.

Valgt til tronfølger og konge

Eriks kroning 1397

Erik ble kronet i Kalmar i 1397. Moderne fantasifremstilling fra 1898.

Eriks kroningsbrev 1397

Kong Eriks kroningsbrev fra 13. juli 1397. Ingen norske bisper beseglet brevet som bevitnet kong Eriks kroning i Kalmar (kroningsbrevet), men flere nordmenn står som utstedere, blant andre riksrådene Eindride Erlendsson og Ogmund Bolt. I kroningsbrevet står det blant annet (i modernisert språk): «Vi [...] vår herre kong Eriks og hans tre kongerikers, Danmarks, Sveriges og Norges rådgivere og menn [...], som bygger og bor i disse tre kongeriker, Danmark, Sverige og Norge, erkjenner åpenlyst med dette vårt åpne brev over for alle nålevende og fremtidige, at ettersom vår kjæreste herre, kong Erik, har vært i alle dis­se tre forskrevne kongeriker, Danmark, Sverige og Norge, og tidligere i hvert især av dem med Guds nåde er blitt mottatt og med kjærlighet, god vilje og samtykke fra alle disse tre rikers innbyggere, både biskoper, prelater og andre geistlige, ridderskapet og det menige folk er tatt til vår og alle disse tre kongerikers rette herre og konge.»

At Erik ble valgt til skandinavisk tronfølger, skyldtes at Olav 4. Håkonsson, konge av Danmark og Norge, døde i 1387. Olav var bare 17 år gammel og uten livsarvinger. Året etter valgte det norske riksrådet Olavs mor, dronning Margrete, til regent på livstid og fastslo at kongearven skulle regnes fra henne. Riksrådet anerkjente hennes søsterdatter Marias sønn som nærmeste tronarving. Han het sannsynligvis Bogislav, men kalles Erik i riksrådets anbefalingsbrev til kongehyllingen i 1389. Dette var et navn som hadde vært båret av tidligere konger i alle de tre nordiske rikene. St. Erik var dessuten Sveriges nasjonalhelgen.

Erik ble hyllet på tradisjonelt vis på Gradene ved domkirken i Nidaros 8. september 1389. Riksråden Håkon Jonsson, som selv var en etterkommer etter Håkon 5., gav ham kongsnavn. Erik ble trolig kronet som norsk arvekonge av erkebiskop Vinald Henriksson i domkirken i Oslo påskedag 1392. En usikker utenrikspolitisk situasjon og behov for å konsolidere dynastiet var grunnen til at han ble kronet før han var myndig.

Først i 1396 ble Erik valgt til dansk og svensk konge. Trefoldighetssøndag 1397 ble han kronet i Kalmar som dansk, norsk og svensk konge av den danske erkebiskopen. Dermed var Kalmarunionen et faktum. Kroningen av Erik i Kalmar var den eneste nordiske felleskroning som skjedde i unionstiden. Bare de verdslige riksrådene fra Norge var til stede og mottok ridderslaget; biskopene hadde allerede kronet Erik til norsk arvekonge. På møtet ble det utarbeidet to statsakter, kroningsdokumentet og unionsbrevet, som ble unionens statsrettslige grunnlag.

Ekteskap

Erik og Filippa

Dronning Margrete startet undersøkelser om et engelsk giftermål for Erik i 1393. I 1401 ble det innledet forhandlinger om ekteskap med Henrik 4.s datter Filippa. Høsten 1406 ble hun viet til Erik ved stedfortreder, og hun ble kronet under bryllupet, som ble feiret i Lund i 1407. Kongeparet tok Kalmar som residens. Erik foretok en lengre norgesreise i 1405, men oppholdt seg deretter ikke i Norge.

Krig med Holstein og hansaen

Erik søkte å realisere et østersjøimperium, der unionen var en forutsetning. Den tyske orden var svekket etter slaget ved Tannenberg (1410) og Gotland var gjenvunnet fra Albrecht av Mecklenburg. Den holsteinske greveslekten hadde imidlertid satt seg fast i Sønderjylland og pantsatt mange slott der til holsteinsk adel. Erik hevdet å ha bedre arverett til hertugdømmet Slesvig (Sønderjylland) enn de holsteinske grevene. I 1410 brøt det ut krig (1410–1435) med hansabyene og Holstein om herredømmet over Sønderjylland. På danehoffet i Nyborg i 1413 ble kongen tildømt Sønderjylland som forbrutt len (Nyborg-dommen). Dette vil si at danehoffet vedtok at kong Erik var Sønderjyllands rette lensherre, og at holsteinernes kontroll over området var lovstridig.

Krigen kompliserte forholdet til hansaen. Erik forsøkte å sette det innfødte borgerskapet i stand til å drive utenrikshandel gjennom bygrunnleggelser, handelspolitisk kontakt med England og Nederland og gjeninnføring av øresundtollen, som han innførte i 1429. I årene 1423–1425 dro Erik på pilegrimsreise til Jerusalem gjennom Tyskland, Polen, Ungarn, Venezia og Kroatia, og skaffet seg underveis all den støtte han kunne få. I 1424 fastslo kong Sigismund (senere tysk-romersk keiser) at Sønderjylland ikke var et arvelig len, men de holsteinske grevene nektet å rette seg etter dommen. På et nordisk riksrådsmøte i København ville både det norske og svenske riksråd forhandle med Holstein, men det ble krig, og seks hansebyer gikk inn på Holsteins side.

Krigen ble aldri avgjort militært. Erik oppnådde våpenstillstand i 1432 og 1435, men fikk ikke Sønderjylland tilbake til den danske krone. Ved fredsslutningen måtte han la grev Adolf 8. av Holstein beholde hertugdømmet.

Erik tok aldri fast opphold i Norge, men riksrådet ivaretok de norske interessene i hans sted. Rådet fornyet Perth-traktaten av 1266 alene og med full traktatkompetanse (1426). Men krigen mot Holstein skadet utenrikshandelen, og de tyske kjøpmennene forlot Bergen. I årene 1428–1430 ble byen flere ganger angrepet av vitaliebrødrene, som førte kaperkrig mot unionsrikene, uten at kongen klarte å beskytte innbyggerne. Leidangen ble budt ut for siste gang under angrepet i 1429.

Handelen med Island

Sølvmynt fra Sverige fra Eriks regjeringstid.

Erik klarte heller ikke å opprettholde det kongelige monopol på handelen med Island. Engelskmenn fisket i islandske farvann fra 1408 og drev snart direkte handel, utenom stapelen (omsetningsstedet) i Bergen. I begynnelsen var dette en fordel for islendingene, men engelskmennene tok seg snart til rette; de satte opp festningsverk, drev slavehandel og tok kongens utsendinger til fange (1425). En riksrådsdelegasjon fikk Eriks svoger, kong Henrik 5. av England, med på å forby islandshandelen, men det engelske parlamentet motsatte seg dette (1415). Heller ikke et nytt fremstøt i 1429 gav resultater. Men etter at norske riksråder underveis til et rådsmøte i Danmark i 1431 ble tatt til fange av engelske sjørøvere, ble det endelig inngått en freds- og vennskapsavtale med England. Den engelske islandsfarten fortsatte likevel gjennom hele 1400-tallet. Engelskmennene forsøkte seg også med direkte handel i Nord-Norge, men her håndhevet det nordafjellske riksrådet sin myndighet.

Administrasjon

Eriks unionssegl

Eriks unionssegl, kjent fra dokumenter fra perioden 1398-1435. Løven (i midten) representerer Norge. De tre løvene med Dannebrog (oppe til venstre) representerer Danmark. Tre kroner (oppe til høyre) representerer Sverige, eller hele Kalmarunionen. Folkunge-løven (nederst til venstre) representerer Sverige. Griffen (nederst til høyre) representerer Pommern.

Erik fortsatte dronning Margretes unions-, administrasjons- og kirkepolitikk og arbeidet for et arvelig unionsmonarki mest mulig uavhengig av riksrådene. København ble hovedstad i 1417, og det danske kanselli ble regjeringskontor for hele unionen. Antallet utenlandske lensherrer gikk ned i Danmark og Sverige, sammenlignet med forholdene under dronning Margrete. I Norge var det motsatt, men noen av de utenlandske lensherrene her hadde norske aner. Reaksjonene på Eriks forleninger var sterkest i Sverige.

Riksembetene ble stående ledige i alle tre riker. I Norge ble drottseten erstattet av en rikshøvedsmann, og kansleren ble rettertingskansler (justitiarius). Erik innkalte nordiske riksrådsmøter, men aldri i Norge. Det norske riksrådet hadde derimot flere møter uten kongens nærvær.

Kirken

Johannes, Sigismund og Erik

Kong Erik (til høyre) sammen med den bysantinske (østromerske) kongen Johannes 8. Palaiologos (til venstre) og den tyske kongen Sigismund av Luxembourg (i midten). De tre herskerne møttes i Buda (nå Budapest, Ungarn) i 1424. På møtet ble Eriks overhøyhet over Slesvig stadfestet. Samtidig tegning, originalen oppbevares på Louvre Museum i Paris.

Utviklingen innen kirken tenderte under Erik mot full kongelig kontroll. Biskopene ble tilsatt ved pavelig provisjon i samarbeid med kongen. I Norge hadde de nye biskopene uten unntak bakgrunn fra den kongelige kapellgeistlighet eller dansk kongstjeneste. Flere biskoper var kongelige pantelensmenn. Det er intet å utsette på deres embetsførsel.

Kirkepolitisk var Eriks regjeringstid preget av konsilbevegelsen med konsilene i Pisa i 1409, Konstanz i årene 1414–1418 og Basel i årene 1430–1448. Det var ingen utsendinger fra de nordiske kirkeprovinsene til konsilet i Pisa. Erik og dronning Margrete sluttet seg først til konsilets pave etter at Johannes 23. var valgt. Biskopen i Ribe, Peder Lykke, og biskopen i Slesvig var Eriks utsendinger til Konstanz-konsilet. Deres fremste oppgave var imidlertid ikke kirkelig, men å få Eriks søskenbarn, keiser Sigismund, til å godkjenne Nyborg-dommen (Eriks lensoverhøyhet over Sønderjylland) fra 1413. Erik tok det ikke nådig opp at pave Martin 5. ville gjøre seg til dommer i striden mellom kongen og holsteinerne etter at keiser Sigismund hadde felt sin dom i hans favør.

I den svenske kirken var det strid om flere bispeutnevnelser. Erkebiskop Jens Gereksson, Eriks tidligere kammermester, ble avsatt av paven i 1422 etter klager på hans embetsforvaltning og livsførsel. Han oppholdt seg deretter i Eriks følge, blant annet på kongens pilegrimsferd, og ble i 1426 providert til biskop i Skålholt. Der ble han drept i 1433.

Opprør i Sverige og Norge

Eriks unionspolitikk møtte stadig mer motstand i Sverige. Kongens lenspolitikk var upopulær, hans utenrikspolitikk kostbar og lite fremgangsrik, det ble stadig utskrevet ekstraskatter, og malmhandelen fra Stockholm led under krigen med hansestedene. Ved erkebispevalget i Uppsala i 1434 ønsket Erik at biskop Arent av Bergen skulle velges, men domkapitlet valgte en annen. Kongen hevdet å ha samtykkerett ved bispevalg, men fikk bare medhold når det gjaldt valg av erkebiskop. Arent tiltrådte i embetet, men døde kort etter, og ved det nye valget fikk domkapitlet sin kandidat igjennom. Da Engelbrekt Engelbrektsson i 1434 ledet en folkereisning fra Bergslagen, fikk han tilslutning fra riksrådet. På et møte i Kalmar i 1436 måtte Erik love å regjere med riksrådets samtykke.

I Norge ble biskop Olav Nilsson i Bergen valgt og innviet av erkebiskop Aslak Bolt i 1434, i samsvar med Basel-konsilets bispevalgdekret. Aslak Bolt stilte seg i spissen for en riksrådspolitikk inspirert både av konsilet og riksrådskonstitusjonalismen. Han brøt med norsk konstitusjon og sedvane, men maskerte sin politikk som tilbakeføring til gammel sedvane. I det verdslige norske aristokratiet var det større tilslutning til Eriks tradisjonelle arverikeideologi.

Lavadelsmannen Amund Sigurdsson Bolt stilte seg i 1436 i spissen for et opprør av bønder og knaper, som spredte seg over hele Østlandet. Reisningen var inspirert av Engelbrekts opprør i Sverige, men hadde også bakgrunn i norske sosiale og økonomiske forhold. Det var således bondeopprør på Romerike og i Østfold allerede i 1420-årene. Amund Sigurdsson måtte kapitulere og sverge Erik troskap, men fikk likevel gode vilkår i forliket våren 1437. Samtidig markerte det norske riksrådet seg på ny i forhold til kongemakten og tok opp mye av opprørsbevegelsens program. Hallvard Gråtopps opprør i 1438 var derimot et sosialt opprør som lignet de samtidige danske bondeopprørene og Erik Pukes reisning i Sverige.

Etter møtet i Kalmar i 1436 slo Erik seg ned på Gotland, hvor han drev kapervirksomhet eller sjørøveri fra Visborg slott. Han hadde et kort opphold i Danmark i 1437–1438. Han omplasserte da folk i viktige norske len: Olav Nilsson ble hirdstjore på Island og høvedsmann på Bergenhus, mens Olav Bukk ble høvedsmann på Akershus. Dessuten innkalte han riksrådet. På dette møtet (1439) ble Erik bedt om å utnevne en drottsete. Det ble Sigurd Jonsson. Prosten i Mariakirken i Oslo ble på nytt kansler – i lang tid hadde det vært oslobiskopen.

Valg av etterfølger

Etter dronning Filippas død i 1430 tok Erik en av dronningens hoffdamer, Cecilia, til frille og levde sammen med henne til ca. 1439. Erik var barnløs, og søsteren Katarina var en tid utpekt som tronfølger. Da Eriks fetter Bogislav 9. av Pommern-Stolp ble født, stod han nærmere i arvefølgen og tok Katarinas plass. Men dette vakte etter hvert uvilje, og Katarinas sønn, Christoffer av Bayern, ble den mest aktuelle etterfølgeren.

Erik avsettes

Det danske riksrådet hadde i 1438 innkalt Christoffer av Bayern og sa sommeren 1439 opp sin troskap og lydighet til Erik. Det svenske riksrådet fulgte etter i oktober samme år. Kongen forsøkte å gjenvinne unionsriket med militærmakt, uten å lykkes. Norge ønsket å beholde unionen, men var presset av riksrådene i nabolandene, som hadde sagt opp Erik. Danmark og Sverige valgte Christoffer av Bayern til konge henholdsvis 1440 og 1441, samme år som Norge besluttet å si opp sin troskap til Erik. Men dette siste budskapet nådde ikke kongen før i 1442.

Erik foretrakk Gotland som eksil. Han spilte fortsatt en rolle i østersjøpolitikken og som tronkandidat i unionen. Da Karl Knutsson avløste Christoffer av Bayern som svensk og norsk konge, beleiret han straks Gotland (1449), men Erik lyktes i å få dansk unnsetning og dra til Pommern, der han levde de siste årene av sitt liv.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Faktaboks

Erik av Pommern

KulturNav-ID

aea3fa12-7504-459b-baa2-7bd32e0368a0

Kommentarer