Fredsprosessen mellom Israel og Egypt – Store norske leksikon (original) (raw)

Camp David-avtalen

Fredsprosessen mellom Israel og Egypt var en politisk prosess som i 1979 førte til inngåelse av en tosidig fredsavtale mellom Israel og Egypt. Dette var den første fredsavtalen mellom Israel og en arabisk stat.

Se også artiklene

Fredsprosessen mellom Israel og Egypt var etter Seksdagerskrigen i 1967 en integrert del av forsøkene på en multilateral fredsprosess for Midtøsten, men ble etter Oktoberkrigen i 1973 gradvis utviklet til å bli en mer bilateral prosess med USA som megler. Samtidig holdt både Egypt og stormaktene som var involvert, så vel som FN, fast på at fred mellom Israel og Egypt skulle søkes innenfor rammen av en helhetlig løsning som også skulle omfatte Palestina-spørsmålet. Da Egypt i 1979 inngikk en fredsavtale med Israel, ble landet derfor fordømt av andre arabiske stater, og for en lengre periode søkt isolert i den arabiske verden, beskyldt for å ha svekket den arabiske fronten mot Israel og den palestinske saken.

Egypt og Israel hadde utkjempet kriger i 1948, 1956 og 1967, og under Seksdagerskrigen okkuperte Israel Gaza, som var administrert av Egypt, og Sinaihalvøya, som tilhørte Egypt. Etter krigen i 1967 ble det fra begge parter, på ulike tidspunkt, gitt signaler om vilje til fred, uten at dette førte fram. Israels regjering tok allerede i juni 1967 en beslutning om å ville slutte fred med Egypt og Syria, men forslaget, formidlet til de to landene via USA, ble avvist. Under det arabiske toppmøtet i Khartoum, Sudan i august 1967 ble fred og direkte forhandlinger med Israel avvist.

Før forsøkene på å starte en mulig fredsprosess som også inkluderte kontakt mellom Egypt og Israel – først basert på initiativ fra FN, og deretter fra USA – tidlig på 1970-tallet, var det kontakt tidlig på 1950-tallet: Etter revolusjonen i Egypt i 1952 var det hemmelig kontakt mellom Egypts leder Gamal Abdel Nasser og Israels statsminister Moshe Sharett (1894–1965), etablert med amerikanske mellommenn kort tid etter at Sharett i januar 1954 tok over etter David Ben-Gurion. Ved siden av møter mellom diplomater ble det utvekslet usignerte brev mellom Nasser og Sharett. Disse handlet særlig, fra israelsk side, om at Egypt måtte heve blokaden av israelsk skipsfart gjennom Suezkanalen, og fra egyptisk side om det palestinske flyktningspørsmålet. Nasser hadde også indirekte kontakt med Ben-Gurion.

Før Oktoberkrigen

Etter Seksdagerskrigen ble Gunnar Jarring (1907–2002) fra Sverige utpekt som spesialutsending fra FNs generalsekretær, U Thant, og ble FNs fredsmekler i Midtøsten. Han la fram flere forslag til en fredsløsning, basert på FN-resolusjon 242. En første forhandlingsrunde tok slutt i 1968, hvoretter det kom til nye militære sammenstøt mellom Egypt og Israel langs grensen; den såkalte Utmattelseskrigen (War of Attrition) som vart fram til 1970. Manglende framgang i meklingen mellom Egypt og Israel førte til at de to supermaktene, Sovjetunionen og USA, engasjerte seg i prosessen der de støttet hver sin aktør. Sovjetunionen bisto sin forbundsfelle Egypt, mens USA bisto Israel. I 1969 la USAs utenriksminister William P. Rogers (1913–2001) fram en plan («Rogers-planen»), som i august 1970 førte til at det ble oppnådd en våpenhvileavtale, og at Utmattelseskrigen tok slutt.

Rogers-planen la til grunn at Israel måtte trekke seg ut av egyptisk territorium okkupert under krigen i 1967, og at de to landene skulle inngå en fredsavtale. Planen tok sikte på å få i gang igjen fredsprosessen, med videre FN-mekling under Jarring. Egypt brøt våpenhvilen, og Israel frøs fredsprosessen inntil Jarring, i tråd med Rogers-planen, i februar 1971 oversendte Egypts og Israels regjeringer en plan for fred. Den foreslåtte fredsavtalen var tuftet på resolusjon 242, med tilbakelevering av Sinai mot israelsk adgang til Suezkanalen, og en egyptisk anerkjennelse av Israel. Allerede etter en uke svarte Egypt positivt på forslaget, som ble avvist av Israel. Samtidig, 4. februar 1971, kunngjorde Egypts president Anwar al-Sadat, i en tale til landets parlament, et fredsinitiativ med sikte på en israelsk tilbaketrekking fra kanalsonen, som grunnlag for en varig våpenhvile, og som i sin tur skulle legge grunnlaget for en fredsløsning. Dette hadde utspring i et forslag om adskillelse av styrkene, fremmet av Israels forsvarsminister Moshe Dayan i september 1970, men som ble avvist av hans statsminister Golda Meir.

Verken Jarrings diplomati, Rogers’ plan eller Sadats invitt førte fram. Etter fredsinitiativene vinteren 1971, og særlig fra 1972, så Sadat på mulighetene for en ny krig med Israel, for å komme ut av en fastlåst politisk og militær situasjon, og for å igangsette en prosess med det mål å få Sinai tilbake. Den egyptiske presidenten etablerte tettere, og til dels hemmelig, kontakt med USA, og utviste i 1972 de sovjetiske militære rådgiverne fra landet, samtidig som han overfor USA uttrykte vilje til å forhandle med Israel. Da dette ikke førte fram, gjenopptok Egypt samarbeidet med Sovjetunionen, rustet opp og gikk sammen med Syria til krig i 1973. Krigen omtales gjerne som Yom Kippur-krigen eller Oktoberkrigen.

Etter å ha tatt Israel på senga og brutt gjennom de israelske forsvarslinjene både i Sinai og på Golanhøyden, snudde etter hvert krigen og de egyptiske og syriske styrkene ble slått tilbake. Deretter inngikk Egypt og Israel en våpenhvileavtale den 24. oktober 1973, to dager etter at FNs sikkerhetsråd hadde vedtatt resolusjon 338 som oppfordret partene til å stanse krigshandlingene. Våpenhvileavtalen ble brutt, og førte til at USAs utenriksminister Henry Kissinger fremforhandlet en avtale mellom partene 11. november 1973, hvor de forpliktet seg til å overholde våpenhvilen.

Etter Oktoberkrigen

Etter nederlaget i Oktoberkrigen var Egypt på nytt klar til å søke en fredsløsning med Israel. Landet brøt samarbeidet med Sovjetunionen og forsterket sine politiske forbindelser med USA, noe som åpnet for mekling fra USA, og etter hvert direkte dialog med Israel, med en fredsavtale som resultat.

Etter krigen ble det søkt en internasjonal løsning på hele Midtøsten-konflikten, først gjennom en konferanse i Genève, Sveits i desember 1973. Prosessen som ble forsøkt startet i Genève stanset imidlertid opp, mens kontakten mellom Egypt og Israel fortsatte. Utveksling av krigsfanger i november 1973 bidro til grunnlaget for videre forhandlinger. USA spilte tidlig en sentral diplomatisk rolle under og etter krigen, blant annet gjennom det såkalte skytteldiplomatiet til utenriksminister Kissinger. Den første direkte kontakten mellom partene ved krigens slutt ble ført mellom militære ledere ved den såkalte «Kilometer 101» – ved et merke som markerte avstanden til Kairo – som la grunnlaget for en våpenhvile.

Våpenhvile

En formell våpenhvileavtale, basert på FN-resolusjon 338 av 22. oktober 1973, ble undertegnet av partene 11. november 1973. Den ble etterfulgt den 18. januar 1974 av den såkalte «Sinai I-avtalen» (Egyptian–Israeli Disengagement of Forces Agreement), som ble definert som et første skritt mot varig fred. Avtalene skulle sikre en adskillelse av de militære styrkene, delvis tilbaketrekking av de israelske styrkene, samt innsetting av en fredsstyrke fra FN – United Nations Emergency Force (UNEF II) – i en demilitarisert sone. Derved fikk Egypt tilbake vestbredden av Suez-kanalen. En ny avtale, «Sinai II», ble inngått 4. september 1975. Partene forpliktet seg til å avstå fra maktbruk mot hverandre, og at konflikten skulle løses med fredelige midler, med en varig fred basert på resolusjon 338. Avtalen innebar en ytterligere israelsk tilbaketrekking, og en utvidelse av den FN-overvåkede buffersonen. Dermed fikk Egypt også tilbake kontrollen over sine oljefelt i Abu Rudeis. Fra 1976 ble FN-styrken støttet av en varslingsmekanisme stilt av USA, Sinai Field Mission (SFM). Begge de to Sinai-avtalene var fulgt av flere separate avtaler mellom Egypt og USA på den ene siden, og Israel og USA på den andre. Sinai II inneholdt også et løfte fra USA til Israel om å ikke forhandle med PLO, noe som vanskeliggjorde senere amerikansk Midtøsten-diplomati.

De to interimavtalene mellom Egypt og Israel fra 1974 og 1975 la grunnlaget for den videre fredsprosessen som i 1977–1979 førte fram til en fredsavtale mellom de to landene. Valget av Jimmy Carter som USAs president fra 1977 bidro til den fornyede prosessen, selv om hans prioritet var en regional løsning innenfor rammen av FN-resolusjon 242, gjennom en ny internasjonal fredskonferanse i Genève. USAs holdning var at bilaterale prosesser ikke ville føre fram på grunn av omfattende motstand i den arabiske verden.

Samme år som Carter tok over som president i USA ble Menachem Begin valgt til statsminister i Israel. I motsetning til Carter hadde ikke han noen tro på en internasjonal konferanse, som etter hans syn ville samle de arabiske statene i en front mot Israel, og derved forhindre tosidige avtaler. Egypts president Anwar al-Sadat kom til en langt på vei tilsvarende konklusjon, og de to etablerte en direkte kontakt som ledet fram til en fredsavtale mellom Egypt og Israel i 1979 – mot Carters opprinnelige opplegg, men med hans aktive støtte. Romanias president Nicolae Ceauşescu opptrådte i 1977 som mellommann mellom Begin og Sadat. Det samme gjorde Marokkos kong Hassan som bistod i at Israels utenriksminister Moshe Dayan møtte Egypts visestatsminister Hassan Tuhami (1923–2009) i Rabat 16. september 1977.

Derved var en hemmelig dialog etablert mellom den egyptiske og israelske ledelsen, før Sadat, 9. november 1977, i en tale til den egyptiske nasjonalforsamlingen, erklærte at han var rede til å besøke Israel i et forsøk på å skape fred. 15. november ble Sadat invitert av Begin, og 19. november ankom han Israel som den første egyptiske president noen gang. Den 20. november talte han til Knesset. Under besøket ble Sadat og Begin enige om tre prinsipper:

Utsikten til en slik avtale mellom Egypt og Israel ble styrket av fortsatt kontakt mellom de to landene, hvor det ble klart at Israel var rede til å imøtekomme Egypts krav om tilbakelevering av Sinai, parallelt med en normalisering av forbindelsene. Dialogen ble videreført under Begins første besøk til Egypt, i Ismailia 25. desember 1977. Partene sto langt fra hverandre, og Sadat brakte USA og president Carter inn i bildet. Sadat og Carter møttes i Aswan, Egypt i januar 1978. Dette førte til Camp David-forhandlingene utenfor Washington, USA i september 1978. Forhandlingene førte til de to Camp David-avtalene, undertegnet 17. september 1978, hvorav den ene la grunnlaget for fredsavtalen mellom Egypt og Israel.

Fredsavtale

Statsminister Begin ønsket ikke å trekke Israel ut av Gaza eller Vestbredden som del av en fredsløsning for Midtøsten, noe som var det opprinnelige egyptiske kravet, men var rede til å gi tilbake Sinai for å oppnå fred med Egypt. For president Sadat, som hele tiden hadde knyttet forhandlingene til en løsning også på Palestina-spørsmålet, var det viktigste å få tilbake Sinai. Dette ble dermed grunnlaget for en løsning.

Fredsavtalen ble undertegnet i Washington 26. mars 1979. Den understreket behovet for en «rettferdig, omfattende og varig fred» («just, comprehensive and lasting peace»), i tråd med FN-resolusjonene 242 og 338. Avtalen la opp til en tilbaketrekking av alle israelske styrker så vel som sivile fra Sinai, og gjenopprettelse av egyptisk suverenitet der. Dette skulle skje ved hjelp av en FN-styrke som skulle overvåke en buffersone mellom de to landene øst i Sinai, på grensen til Israel. Egyptisk militær tilstedeværelse på Sinai ble regulert, og området delt inn i soner (A til D), med presis angivelse av tillatt tilstedeværelse. FN-styrken skulle patruljere D-sonen, nærmest Israel.

Blant de vanskeligste forhandlingspunktene var de jødiske bosettingene i Sinai, som Begin i utgangspunktet ikke ville oppgi, men som Sadat krevde skulle fraflyttes; et krav Egypt fikk gjennomslag for. Nedlegging av bosettingene, med om lag 7000 innbyggere, ble møtt med motstand fra bosettingskretser i Israel, og den siste av disse, Yamit, måtte evakueres ved hjelp av tvang fra det israelske forsvaret i april 1982, før tilbakeleveringen av Sinai til Egypt skulle fullføres. Mens Egypt gjennom de inngåtte avtalene fikk tilbake Sinai og kontrollen over kanalsonen, anså kritikere i Israel at landet derved oppga militærstrategisk dybde overfor den største arabiske staten, som inntil da hadde vært en fiende. Også elektroniske varslingssystemer utplassert på halvøya måtte derved oppgis. Israel fikk derimot garantier for fri ferdsel av skip i Akababukta og Tiranstredet, samt tilgang til bruk av Suezkanalen. Samtidig overga Israel kontrollen over oljeinstallasjoner på egyptisk territorium; under okkupasjonen hadde disse forsynt det israelske markedet.

Støtten til fredsavtalen i Israel var stor. Forut for undertegningen ble den godkjent i Knesset, med 95 stemmer for og 18 mot. Fredsprosessen, og -avtalen, møtte større motstand i Egypt, men bidro til at de høye kostnadene forbundet med en militær trussel fra Israel kunne reduseres. Bortfallet av økonomisk støtte fra andre arabiske land ble oppveid av ny økonomisk bistand fra USA – som også Israel mottok. Motstanden mot Sadats besøk til Jerusalem, Camp David-prosessen og den påfølgende fredsavtalen var særlig bunnet i at Egypt derved brøt med den arabiske verden og svekket en samlet forhandlingsposisjon vis-à-vis Israel – og dets støttespillere – i Palestina-spørsmålet og Midtøsten-konflikten. Motstanderne ønsket å følge sporet med en ny internasjonal konferanse for å legge press på Israel – og på Vesten, slik også president Carter hadde lagt opp til. Dermed mente kritikerne at Egypt hadde forspilt en mulighet for å finne en løsning for regionen, basert på FN-resolusjon 242, med full israelsk tilbaketrekking fra områdene okkupert i 1967.

Forhandlinger om gjennomføring av fredsavtalen fulgte etter selve inngåelsen. En av de viktigste forutsetningene for gjennomføring – og overvåking – var etablering av en internasjonal fredsstyrke satt inn i den definerte buffersonen, som skulle skille partenes militære styrker fra hverandre. Fredsavtalen forutsatte innsetting av en FN-styrke, men på grunn av den politiske situasjonen i Sikkerhetsrådet lot ikke dette seg gjennomføre. Egypt, Israel og USA etablerte derfor i fellesskap en tredjeparts styrke, Multinational Force and Observers (MFO), forankret i en egen protokoll inngått 3. august 1981, med størst innslag av amerikanske styrker – og med norsk deltakelse og ledelse. Første del av den israelske tilbaketrekkingen tok til 25. mai 1979, og ble fullført 25. januar 1980. Andre og siste del var fullført 25. april 1982, da også MFO var på plass under sin sjef, generalløytnant Fredrik Bull-Hansen, for å begynne sin overvåking.

Etter tilbakeleveringen i mai 1982 fortsatte tautrekking om byen Taba, som begge landene gjorde krav på, og hvis status ikke var blitt avklart under Camp David-forhandlingene. Kontrollen over Taba ble i 1988 overdratt Egypt etter en internasjonal kjennelse.

Fredsprosessen førte til en formell normalisering av forholdet mellom Egypt og Israel, med åpning av grenser, utveksling av ambassadører (1980), turisme og handel, men omfanget av samkvemmet forble lavt, og forholdet ble betegnet som en «kald fred». Forholdet ble forverret etter Israels invasjon av Libanon i 1982. Egypts alenegang ble fordømt i den arabiske verden, og landet ble langt på vei isolert i perioden 1979–1989.

Anwar al-Sadat ble myrdet av egyptiske islamister i oktober 1981, blant annet som følge av den ensidige fredsinngåelsen med Israel, og ble etterfulgt av Hosni Mubarak, som forpliktet seg til å overholde fredsavtalen. Som følge av opprøret i Egypt i 2011, som del av Den arabiske våren, ble Mubarak avsatt og Det muslimske brorskap kom til makten. Dette førte til usikkerhet knyttet til fredsavtalen, som imidlertid ikke ble sagt opp. Deretter ble president Mohamed Morsi fra brorskapet fjernet av den militære ledelsen i Egypt, som sto fast ved fredsavtalen. Det samme har den nye presidenten, Abdel Fattah al-Sisi gjort. Han har også etablert et militært samarbeid med Israel i kampen mot radikale islamister i terrorgruppen Wilayat Sinai, som er tilknyttet Den islamske staten (IS).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer