Gulag – Store norske leksikon (original) (raw)

GULag. Fra tvangsarbeidsleiren Dsjambul i Kasakhstan. Fotografiet ble tatt i hemmelighet.

Gulag-leir i Perm. Foto fra 1943, som var et av årene med høyest dødelighet i Gulag-leirene.

Gulag er en betegnelse på tvangsarbeidsleire og straffekolonier i Sovjetunionen fra 1920-årene til noen år etter Josef Stalins død i 1953. Opprinnelig var Gulag et akronym for den institusjonen som hadde ansvaret for driften av leirsystemet: Glavnoje upravlenije lagerej («Hovedadministrasjonen for leirene»). I en løsere betydning brukes betegnelsen Gulag om hele straffesystemet i Sovjetunionen fra tidlig i 1920-årene til staten ble oppløst i 1991.

Faktaboks

Uttale

gˈulag

Etymologi

russisk Glavnoje upravlenije lagerej, ‘Hovedadministrasjonen for leirene’

Under Stalin-tiden (fra slutten av 1920-årene til 1953) hadde Gulag-systemet to hovedkomponenter, arbeidsleire og «arbeidskolonier». Arbeidsleirene hadde et strengt regime. Dit ble farlige kriminelle sendt, dessuten mange politiske fanger, og som regel også andre som var dømt til mer enn tre års straffarbeid. Arbeidskoloniene hadde et noe mildere regime og var ment benyttet for fanger som var dømt til kortere straffer. Enkelte forskere inkluderer også de såkalte spetsposelentsy («spesialbosettere») i Gulag-systemet. Dette var personer som var sendt i forvisning til bestemte områder og underlagt strenge betingelser – uten rett til å reise og med meldeplikt overfor myndighetene. I 1930-årene var disse områdene for det meste bebodd av bondefamilier som var deportert under kollektiviseringen av jordbruket i begynnelsen av dette tiåret.

Historie

Arbeidskolonier var ikke noe nytt som oppstod med Gulag-systemet. Også i tsar-tiden (før 1917) hadde det russiske imperiet arbeidskolonier i distriktene. Bildet viser russiske straffanger i gang med byggingen av den transsibirske jernbane i 1895.

Tvangsarbeidsleirene i Sovjetunionen hadde sine forløpere i katorga-systemet under tsar-tiden (til 1917). Allerede på 1700-tallet var det en vanlig straffemetode å sende kriminelle og politiske opposisjonelle til fjerne og avsidesliggende områder i Russland, som regel i forvisning, men i noen tilfeller som tvangsarbeidere. Under den russiske borgerkrigen fra 1918 til 1922 opprettet både de røde og de hvite konsentrasjonsleirer hvor antatte motstandere ble forvart. Bolsjevikene (kommunistene) fortsatte og videreutviklet katorga-systemet. I 1922 skal det ha vært 84 leirer med til sammen omkring 25 000 fanger. Den viktigste leiren i denne perioden var «arbeidsleiren med særskilt formål» («SLON») i det tidligere klosteranlegget på Solovkiøyene i Kvitsjøen.

Fra 1930-årene ble det besluttet at leirene skulle være selvforsynte, og at de på sikt skulle erstatte de vanlige fengslene rundt om i landet. Formålet var å kolonisere og utvikle de fjerne og ugjestmilde områdene i Sovjetunionen. Disse leirene ble befolket med fanger som hadde fått en straff på mer enn tre år. Fra denne tiden ekspanderte leirsystemet kraftig, særlig i årene 1936–1941 som følge av den store terroren i 1936–1938 og tilstrømning av nye fanger fra de områdene Sovjetunionen okkuperte i 1939–1940.

I tiden etter angrepet fra Hitler-Tyskland i 1941 gikk antallet fanger sterkt ned, dels som følge av omfattende frigivelser, dels på grunn av sterk økning i dødsraten blant fangene. Med krigens krav til ressurser kom leirenes behov for tilførsler av mat og medisiner i bakgrunnen. En ny bølge av deportasjoner kom i 1943–1944, da hele nasjonalitetsgrupper som krymtatarene, kalmukkene, tsjetsjenerne og andre kaukasiske folkegrupper ble sendt østover i Sovjetunionen etter beskyldninger om kollaborasjon med den tyske okkupasjonsmakten. Særlig spesialbosetningene ble fra nå av dominert av ikke-russiske nasjonaliteter.

Etter andre verdenskrig vokste leirsystemet sterkt og nådde et høydepunkt i 1953, det året Stalin døde. Etter Stalins død ble omtrent halvparten av fangene frigitt gjennom et amnesti, og etter Nikita Khrusjtsjovs begrensede oppgjør med Stalin i 1956, ble resten av fangene etter hvert frigitt. Gulag-administrasjonen ble avviklet i 1960. Praksisen med bruk av straffarbeid fortsatte imidlertid i mindre skala og eksisterer fortsatt i dagens Russland.

Omfang og virksomhet

Gulag-fanger arbeider med å anlegge jernbane i Komi-republikken, ukjent årstall.

Kvinnelige fanger i en Gulag-leir i 1932.

Da Gulagsystemet var på sitt største i 1953, skal det ha eksistert 146 arbeidsleirkomplekser med et stort antall filialer og annekser. Det fantes også 687 arbeidskolonier som hadde fanger dømt til mindre enn fem års straff. Leirene og koloniene var spredt rundt om i hele Sovjetunionen, mange i Sibir og andre ugjestmilde områder i Sovjetunionens utkanter. Leirene var av ulik størrelse, de største kunne ha mange tusen fanger. Leirene hadde gjerne spesielle økonomiske oppgaver. Noen var knyttet til en fabrikk, andre til jordbruksvirksomheter. Andre igjen var midlertidige og hadde en bestemt oppgave (bygging av en vei, en jernbane, en kanal eller lignende).

Til de mest omfattende leirene hørte Sevostlag («Nordøstleiren») i Kolyma, Norillag ved byen Norilsk og Vorkutlag ved byen Vorkuta. To kjente konstruksjonsprosjekt med sine tilhørende leire var Kvitsjø-Østersjø-kanalen og den vestligste delen av Bajkal-Amur-banen (BAM). Forholdene i Sevostlag er beskrevet i Varlam Sjalamovs fortellinger og Jevgenija Ginzburgs memorarer.

Fangebefolkningen

Som følge av den store terroren i 1936–1938 økte fangebefolkningen i Gulag-leirene kraftig. I juli 1937 sendte NKVD (sikkerhetspolitiet) ut sin ordre nummer 00447, «Vedrørende avstraffelse av tidligere kulaker, kriminelle og andre anti-sovjetiske elementer». Terroren innebar tvangsarbeid, tortur og henrettelser, og ble igangsatt av Sovjetunionens statsleder Josef Stalin. Målet var å kvitte seg med enkeltpersoner han ikke kunne stole på, men også med hele sosiale grupper som ikke skulle ha noen plass i fremtidens kommunistiske samfunn.

Ifølge offisielle data skal 7,6 millioner fanger ha passert gjennom leirer, kolonier og fengsler under sikkerhetspolitiorganisasjonene OGPU og NKVD mellom 1921 og 1953. Dette tallet er omstridt. Enkelte vestlige forskere har anslått tallet til omkring 18 millioner. Det var store utskiftninger i leirene med mange frigivelser og mange nye fanger.

Det totale fangetall i leirer og kolonier økte fra omkring 200 000 i begynnelsen av 1930-tallet til ca. 1,9 millioner etter den store terroren (1937–1938) og den sovjetiske okkupasjonen av Øst-Polen og de baltiske statene (1939–1940) og andre okkuperte områder. Under andre verdenskrig sank fangetallet betraktelig, til ca. 1,2 millioner, for deretter å vokse til omkring 2,5 millioner i begynnelsen av 1950-årene (se tabell 1).

Tabell 1. Antall Gulag-fanger 1930–1953

Tall per 1. januar hvert år.

De fleste fangene var dømt for kriminell virksomhet. Før den store terroren (1937–1938) var under 20 prosent dømt for «kontrarevolusjonær virksomhet» – altså for at de ikke støttet opp om det revolusjonære regimet ledet av blant andre Stalin. De mange arrestasjonene under terroren brakte andelen dømt for «kontrarevolusjonær virksomhet» betydelig opp.

Forholdene i leirene

Gulag-fanger dusjer. Foto fra 1930-årene.

Forholdet for fangene var svært forskjellig, avhengig blant annet av hvilken region leiren eller kolonien befant seg i, av hva slags forbrytelse fangen var dømt for og av hva slags arbeid fangen utførte. Enkelte leire, spesielt de som lå lengst fra Moskva, hadde særlig dårlige forhold. Leirforholdene varierte også sterkt over tid. De ble betydelig forverret under hungersnøden i 1933, under den store terroren i 1937–1938 og i årene under andre verdenskrig. Arbeidstiden varierte sterkt og kunne i leirene være opp til 12 timer daglig i 1930-årene. Under krigen økte den, noen steder til 16 timer daglig. Etter krigen ble forholdene relativt sett bedre, noe som slo ut i lavere dødelighet blant fangene.

Etter arrestasjon og avhør måtte fangene gjennom en lang og utmattende togreise, som oftest i kvegvogner der det var trangt om plassen og dårlig med mat og drikke. Mange omkom allerede her. Fremme i leiren ble hverdagen preget ikke bare av lange og harde arbeidsdager med dårlig utstyr, men også av vold ved leirvokterne så vel som ved andre fanger. Gjengvold var utbredt. Fangene fikk lite og næringsfattig mat, noe som førte til at de svakeste ofte hadde mindre sjanse for å overleve. Arbeidsklærne var ikke tilpasset de ekstreme forholdene fangene måtte arbeide under, særlig om vinteren.

Dødelighet

Forfatteren Aleksandr Solzjenitsyn som Gulag-fange. Han ble dømt til straffarbeid etter å ha kritisert Stalin i 1945. Solzjenitsyn utgav senere trebindsverket Gulag-arkipelet, som er en kombinasjon av historisk dokumentasjon, selvbiografisk erindring og vitneskildringer fra Gulag-leirene. Foto fra 1945–1950.

Dødeligheten i leirene varierte sterkt mellom de ulike leirene og over tid. Det var en betydelig økning under hungersnøden i 1933, under høydepunktet av den store terroren i 1938 og, ikke minst, under krigsårene (se tabell 2). Disse tallene kan gi et noe misvisende bilde idet det var vanlig at svært svake eller dødssyke fanger ble frigitt, slik at dødsraten i realiteten må regnes å være noe høyere. Til sammen antas at 1,5 til 1,7 millioner døde under eller som følge av leiroppholdet. Mer enn halvparten av disse døde under krigsårene 1941–1944.

Tabell 2. Gjennomsnittlig dødsrate i Gulag-systemet 1930–1956

1For årene 1930–1934 gjelder tallene bare for leirene.

Formål og økonomisk betydning

Arbeidsleirene i Sovjetunionen var – i motsetning til noen av de tyske nazistenes konsentrasjonsleire – ikke utryddelsesleire, selv om forholdene i enkelte leire var slik at dødsraten var svært høy. Opprinnelig var det uttalte formålet med leirene at de skulle fungere som forbedringsanstalter. Fangene skulle utdannes og reintegreres i samfunnet. Fra omkring 1930 ble det et eksplisitt formål å kolonisere fjerne og ugjestmilde områder i Sovjetunionen med liten befolkning. I disse områdene skulle fangene benyttes til å utnytte de lokale ressursene. Dette kunne være skogsdrift, gruvedrift og utbygging av infrastruktur som veier, kanaler, jernbane og lignende. Tanken var at fangene etter frigivelsen skulle slå seg ned i lokalsamfunnet og på den måten øke folkemengden i de befolkningsfattige områdene.

Forskere har likevel debattert om Gulag først og fremst var et koloniseringsprosjekt med et økonomisk formål, om det var en form for fobedringsanstalt, eller om det til syvende og sist handlet om å internere og straffe påståtte fiender av Sovjetstaten. Totalt sett utgjorde Gulag ikke noen stor del av den sovjetiske økonomien. Men på enkelte områder var arbeidsleirene viktige, for eksempel i produksjonen av tømmer og, ikke minst, i forbindelse med utviklingen av metaller som tinn, kobolt, nikkel og gull.

Minnet om Gulag

Under glasnost ble det full åpenhet om Gulag i Sovjetunionen. En rekke vitnesbyrd om leirlivet ble offisielt publisert, inkludert Gulag-arkipelet av Aleksandr Solzjenitsyn. Systemets historikk og omfang ble videre utforsket, og i 1991 vedtok Det øverste sovjet en lov om rehabilitering av politiske ofre. Datoen denne loven trådte i kraft, 30. oktober, har siden blitt en offisiell minnedag i Russland for ofre for politisk undertrykking , og er ofte brukt for å innvie nye minnesteder.

Som med mange andre av Sovjetunionens forbrytelser var det i de neste årene en stor interesse for Gulag. I det postsovjetiske Russland har med tiden interessen avtatt, samtidig som enkeltstående forskere som Oleg Khlevnjuk og Jurij Dmitrijev har vært mellom de viktigste bidragsyterne til vår kunnskap om denne historien. Gulag er også tema i sentrale skjønnlitterære verker av forfattere som Sergej Lebedev, Guzel Jakhina og Viktor Remizov. Det finnes i dag minnesmerker over Gulag flere steder i Russland, for eksempel Solovki-steinen utenfor Lubjanka i Moskva, sikkerhetsstyrkenes hovedkvarter.

En sentral aktør i russisk minnekultur rundt Gulag har vært organisasjonen Memorial, som ble stiftet i 1987. Organisasjonen ble forbudt av russiske myndigheter i 2021. Parallelt har staten siden 2010-tallet forsøkt å ta kontroll over minnet om Gulag. Et eksempel på denne utviklingen er hvordan lokale myndigheter i byen Perm i 2015 overtok museet «Perm-36» i det gamle leiranlegget. Dette museet hadde blitt skapt av lokale Memorialaktivister og historikere, men kom på 2010-tallet under press, blant annet fra patriotiske aktivister som beskyldte det for å minnes liberale dissidenter og «ukrainske nasjonalister» som hadde holdt til i leiren. Her og andre steder skulle nå Gulagsystemets «positive» og «heroiske» bidrag til det sovjetiske systemet, særlig under den andre verdenskrigen, legges større vekt på. Et statlig policydokument fra 2015 signaliserer at minnet om fortidens ofre bør tjene den patriotiske oppdragelsen av barn og unge.

Den russiske staten er også blitt eier av Gulag-museet i Moskva. 30. oktober 2017 avduket Vladimir Putin minnesmerket «Sørgeveggen» i Moskva sentrum. Dagens Russland minnes således ofrene, men unngår å stille spørsmålet om skyld og ansvar, da dette fort leder til spørsmålet om Sovjetstatens legitimitet. Som Memorial-saken har vist, har rommet for denne typen debatt i dagens Russland forsvunnet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

• Applebaum, Anne. Gulag: Fangeleirene i Sovjetunionen 1917-1986, oversatt av Kjell Olaf Jensen. Oslo: Aschehoug, 2004.
• Egge, Åsmund. «Hva vet vi om 'overdødelighet' og terrorofre i Sovjetunionen i 1930-årene». Nordisk Øst-forum 1 (1998): 53-65.
• Hardy, Jeffrey S. The Soviet Gulag: History and Memory. London: Bloomsbury, 2022.
• Nielsen, Jens Petter. Døden løser alt: Nye perspektiver på Stalins terror. Oslo: Scandiavian Academic Press, 2012.
• Sniegon, Tomas. «Dying in the Soviet Gulag for the Future Glory of Mother Russia? Making 'Patriotic' Sense of the Gulag in Present-Day Russia». I Cultural and Political Imaginaries in Putin’s Russia, redigert av Niklas Bernsand og Barbara Törnquist-Plewa, 105-140. Leiden: Brill, 2019.
• Viola, Lynne. The Unknown Gulag: The Lost World of Stalin's Special Settlements. Oxford: Oxford University Press, 2007.

Kommentarer (2)