Heinrich Heine – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
Heinrich Heine
Født som Harry Heine. Tok navnet Christian Johann Heinrich Heine da han konverterte.
Uttale
hˈainə
Født
13. desember 1797, Düsseldorf
Død
17. februar 1856, Paris
Heinrich Heine, malt av Moritz Daniel Oppenheim (1831)
Heinrich Heine var en tysk forfatter og en av de store lyriske begavelser på 1800-tallet. Heine har hatt stor innflytelse på europeisk litteratur. Hans dikt er oversatt til en rekke språk, deriblant norsk.
Biografi
Heine var av jødisk familie, men konverterte til protestantismen i 1825. Trass i dette ble han gjentatte ganger utsatt for antisemittisme, blant annet da han forsøkte å etablere seg som jurist. Etter et mislykket forsøk på å bli bankmann i tråd med familiens ønsker, begynte han å studere jus og avla sin juridiske doktorgrad i 1826. Hans interesse for litteratur og historie var imidlertid større enn hans interesse for jus, og han ble snart en del av det kulturelle livet som utviklet seg i romantikkens litterære salonger.
På grunn av sin begeistring for den franske julirevolusjonen ble Heine omstridt i Tyskland og flyttet til Paris i 1831. Han ble boende i sitt franske eksil resten av livet og kom tilbake til Tyskland på bare to korte besøk (1843–1844). Fra 1848 til sin død var han invalidisert på grunn av en uhelbredelig ryggmargslidelse. Fra denne tiden stammer diktene til hans kjære «La Mouche», som hjalp ham den siste tiden.
Verk
Heinrich Heine
Heines litterære gjennombrudd ble syklusen Reisebilder (2 bind, 1826–1827). Til denne hører blant annet vandrerromanen Die Harzreise (norsk oversettelse 1993, Harzreisen) og Die Nordsee. To nye bind kom til 1830–1831, blant annet Die Bäder von Lucca. Heines vittig-ironiske prosastil og hans følsomme og elegante lyriske tone hadde en voldsom gjennomslagskraft. I 1827 ga han ut diktene fra diktsamlingen Reisebilder sammen med en rekke nye dikt under tittelen Buch der Lieder (norsk oversettelse Sangenes bok, 1992), som er en av de mest suksessrike tyske diktsamlingene noen sinne. Med den ble Heine verdensberømt. Her står blant annet kjente dikt som Im wunderschönen Monat Mai, Belsazar, Die Grenadiere, Die Wallfahrt nach Kevlaar og Loreley.
Ideologisk var Heine kjennetegnes av en frisinnet liberalisme og han var sterkt kritisk til den politiske utviklingen i Tyskland. Dette kommer til uttrykk i satiriske verk som Deutschland, ein Wintermärchen (1844), som hudfletter politiske forhold, og i Atta Troll, ein Sommernachtstraum (1847). Heines uredde kritiske holdning, i en tid med politisk sensur, kommer til uttrykk i samlingen Neue Gedichte (1844), hvor det lyriske ofte trer tilbake for den politiske tendensen. En mer ekte og personlig tone finner man i Romanzero (1851) og Gedichte 1853 und 1854 (1854), dessuten i den posthume samlingen Letzte Gedichte und Gedanken (1869).
En rekke av hans dikt ble tonesatt, blant annet av Franz Schubert og Robert Schumann.
Kulturhistorisk og litterær betydning i samtiden
En viktig rolle i Heines verk er hans forsøk på å formidle fransk kultur i Tyskland og samtidig gjøre tysk litteratur og filosofi kjent for franskmenn (Zur Geschichte der neueren schönen Literatur in Deutschland, 1833; Die romantische Schule, 1836; Französische Zustände, 1833). Stor betydning hadde Heine også som forkjemper for liberale ideer i en periode preget av politisk sensur, overvåking og og kulturelt sneversyn. Han mottok sterke inntrykk fra den tidlige franske sosialismen (Louis de Rouvroy Saint-Simon) og kunne formidle sine ideer i en glitrende elegant, journalistisk form.
Litteraturhistorisk overgangsfigur
Litteraturhistorisk er Heine en overgangsfigur. Hans verk regnes som ett av de siste romantiske forfatterskapene i tyskspråklig litteratur, samtidig som han, blant annet gjennom den romantiske ironien, viser framover. I sin diktning forbinder han romantikkens følelsesrikdom med en skeptisk og politisk reflektert holdning. Heine var på den ene siden for bevisst og kritisk til å kunne overta det romantiske poesisynet helt og holdent, på den andre siden såpass bundet til denne arven at han ikke helt kunne løsrive seg fra den. Dette dannet grunnlaget for det som gjerne kalles den romantiske ironien eller det «tvisynet» hos Heine som Heine-beundreren Aasmund Olavsson Vinje er kjent for. Gjennom sitt politiske syn har Heine et slektskap til både Vormärz og Junges Deuschland.
Betydning
Heine regnes blant de største tyskspråklige lyrikerne. Blant annet på grunn sin skarpe polemikk forble han omstridt også langt ut i det 20. århundret. Hele hans verk – med unntak av Loreley, som fortsatte å stå i tyske lesebøker med «forfatter ukjent» – ble offer for nasjonalsosialismens bokbål. Etter 1945 ble Heine igjen lest. I Forbundsrepublikken stod lenge romantikeren Heine i sentrum, og først i kjølvannet av studentopprøret i 1968 utviklet det seg et mer omfattende syn på hans verk og betydning. I DDR ble særlig den politiske Heine gjenstand for interesse. Sämtliche Schriften i 6 bind ble utgitt 1975–1985.
Heine har inspirert mange tyskspråklige forfattere, blant annet av Theodor Fontane, Thomas Mann, Kurt Tucholsky, Bertolt Brecht og Wolf Biermann, og han har også blitt gjenstand for litterær bearbeidelse, for eksempel i Tankred Dorsts Harrys Kopf.