Mære – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
Mære
Mærin; Mærvin
norrønt, førsteleddet i navnet betyr berømt, prisverdig eller herlig, sammensatt med -vin ‘naturlig gresslette’. Navnet forteller at dette var et gammelt hellig sted.
Innbyggertall
424 (SSB, 2023)
Landareal
0,4 km²
7002 Mære
Mære kirke
Mære er et tettsted i Steinkjer kommune i Trøndelag. Tettstedet er ifølge SSBs definisjon 0,4 km², og har 424 innbyggere (2023).
Mære var før 1964 en del av Sparbu kommune. Det er en god jordbruksbygd. Bygda har navn etter storgården Mære. På gården skal det ha ligget et hov, senere kongsgård, som fra 1354 tilhørte erkebiskopen.
Mære kirke er en steinkirke fra 1100-tallet, med 250 plasser.
Mære Landbruksskole er nå videregående skole. Stedet har barneskole (trinn 1–7).
Kultsted og kirke
På gården Mære skal det ha ligget et hov. Håkon den gode og bøndene ved blotet på Mære, oljemaleri av Peter Nicolai Arbo
Mærehaugen har en dominerende beliggenhet ved Borgenfjorden. Her fantes et viktig hedensk kultsted, et hov, som var det ene av de to viktigste hovene i Trøndelag. Det andre lå på Lade. Ved arkeologiske utgravninger ble det funnet en kultbygning datert til 600-tallet. Kirken ble bygd over denne bygningen, altså et eksempel på kultkontinuitet, hvor man kristnet et gammelt hedensk hellig sted.
Det var tre årlige blot som ble feiret på Mære. Senhøstes var det blot som feiret god avling, og ved midtvinter feiret man joleblot. Om våren feiret man sigersblot, som skulle gi god krigslykke, kanskje i forbindelse med at mennene dro i viking. Offerdyrene gikk på et inngjerdet, hellig område som fremdeles har teignavnet Heljin, beliggende like ved kirken.
Den nåværende steinkirken ble innviet i 1202, datert etter innskriften på altersteinen, og er en etterfølger etter en eller flere tidligere stavkirker. Hovet lå helt ute på skrenten mot vest, og et stort tårn på kirkens vestfront raste derfor ned etter få år og ble erstattet med en takrytter.
Mære gård
Gården grenser i øst mot Tuv, prestegården, som ligger et stykke fra kirken på Mære. Navnegården har et areal på 3073,5 dekar. Ved tunet på nedre Mære ligger en stor gravhaug, Bedehaugen, som er datert til 600-tallet.
Blotet på Mære
Trønderne var hedninger, og ifølge Snorres kongesagaer tvang de den kristne kongen Håkon den gode til å spise hestelever under et blot på Mære. Da Olav Tryggvason erobret makten i Trøndelag, ville han ha slutt på den hedenske kulten. Kongen så det som en av sine viktigste oppgaver å kristne trønderne, men de var lite villige til å skifte tro. Jernskjegge, høvding på Ørlandet, skal ha vært en av de høvdingene som målbar bøndenes syn. Snorre forteller at under et stort blot på Mære talte Jernskjegge kongen midt imot, og Olav Tryggvasson lot ham drepe. Drapet vakte bøndenes raseri og satte kongen i en vanskelig situasjon. Kong Olav Haraldsson kom til Mære under blotet i 1021, og her skal det ha vært høvdingen Ølve på Egge som talte kongen imot. Ifølge Snorre hevdet Ølve at bøndene hadde samlet seg på Mære for å feste. Han forteller at Mære var: «[…] en stor hovedgård med stort hus og stor bygd rundt om – der folk finner en glede i å drikke sammen.» Kongen trodde ikke på unnskyldningen og drepte Ølve.
Kongsgård
Gården ble i løpet av kristningsprosessen krongods, forvaltet av kongens årmann. Den fungerte som kongsgård, og i 1112 var kong Sigurd Jorsalfare på veitsle på Mære. Kongen forførte da Sigrid Ranesdatter, hustruen til lendmannen Ivar av Fløan (i Skatval), søster av lendmannen Sigurd Ranesson. Dette samleiet førte til en godt dokumentert rettssak.
Kirkegods
Kong Magnus Eriksson (Smek) makeskiftet i 1354 Mære bort til erkebiskopen mot jordegods tilhørende Kastelle kloster i Båhuslen. Erkebiskopen overførte før 1400 gården til Elgeseter kloster, hvor han for øvrig selv var abbed. Gården ble gjerne forlenet bort til lensherren i Sparbu, og i 1403 nevnes sysselmannen Jon Djæken på Mære. På 1430- og 1440-tallet var herr Narve Jepsson forlenet med gården. Han var arving til Austrått gods, men ville gjerne fortsette å bo på Mære, noe hans mor tvang ham til å oppgi. Mære skyldte 6 spann smør, det tilsvarer skylden (leien) av fem trønderske gjennomsnittsgårder. Lensinntektene fra Sparbu ble samlet på Mære og bestod av to tønner smør, fire skippund korn og to kyr, som tilsvarte ca. 183 kg smør og 692 kg korn.
Krongods
Gården var i 1530 leid bort til to bønder Nils og Berge. Ved reformasjonen i 1537 ble gården igjen krongods, og i 1548 var Even og Jon brukere av gården.
I 1575 ble Claus Holst forlenet med Mære, men senere samme år ble Hans Jensen Junge blott forlenet med gården for sin innsats under sjuårskrigen. Holst beholdt gården, som han hadde forbedret, og den beskrives som velbygd. I 1587 fikk fogden i Inderøy gården, som han hadde bygd opp fra øde, kanskje etter en brann.
I 1609 fikk Søren Hansen, fogd under lensherre Sten Bille, lensbrev på Mære. Han og hustruen Sissel Christensdatter hadde i 1645 en sønn og fire døtre, samt to mannlige tjenere og 6 kvinnelige. Søren Hansen døde i 1652, og året etter fikk oberst Reinhold von Hoven kongeskjøte på gården for 420 riksdaler. Han hadde i 1657 en besetning på 65 storfe og hester og 76 sauer.
Privat eie
Von Hoven solgte i 1662 Mære til svogeren rittmester Mathias Orning. Det underliggende godset besto av 38 gårder i Sparbu og Inderøy. Gården hadde da en stor hovedbygning med kjeller og åtte kakkelovner.
Gården gikk i arv til datteren Anne Christine Orning, gift med rittmester Iver Mogensen Stadsgaard. Hun var ikke fornøyd med den gamle ektemannen og skaffet seg flere elskere, og forsøkte å drepe Stadsgaard med revegift, men han overlevde og ble svært syk. Fru Anne Christine fant deretter trøst hos huslæreren, Hans Henrik Elsen. De klarte å forgifte Stadsgaard med rottegift. Anne Christine Orning ble arrestert, men fikk hjelp til å rømme, og forsvant sporløst.
På grunn av drapet tilfalt halve gården kongen, mens den andre halvparten ble eiendommen til datteren Anne Margrethe Stadsgaard. Hun solgte i 1698 gården til eskadronsmed Trond Pedersen. I 1704 ble gården solgt til Lars Larsen Hestgrei. Svenskene gjorde i 1718 stor skade under elleveårskrigen, beregnet til 401 riksdaler. Hus og gjerder ble skadet, men i 1723 hadde gården en besetning på 8 hester, 49 storfe, 30 sauer og 20 geiter.
Deling i Øvre og Nedre Mære
I 1730 solgte Lars Larsen Mære til svigersønnen Erik Simonsen Hustad, gift med Marta Larsdatter. De bygde den nåværende store hovedbygningen på Øvre Mære. I 1735 ble halve gården solgt til Tørris Mortensen Vang. Denne gårdparten ble til Nedre Mære.
Etter å ha hatt en rekke eiere ble Øvre Mære i 1824 solgt til Ole Jakobsen Røysing, hvis etterslekt fremdeles eier gården. Øvre Mære har i dag et totalareal på 716 dekar, hvorav 350 dekar dyrket mark, og 340 dekar produktiv skog. På gården fantes tidligere mølle, teglverk og sagbruk.
Nedre Mære lå til 1819 oppe på platået ved kirken, da gården ble flyttet ned til nåværende plassering. Gården ble i 1894 solgt til Nordre Trondhjems amt. På initiativ av statsråd Hans Konrad Foosnæs ble gården gjort til landbruksskole for amtet. Skolen tok inn de første elevene i 1895. Landbruksskolen har et totalareal på 1477 dekar, hvorav 800 dekar dyrket mark og 494 dekar produktiv skog.