bronsealderen i Norge (original) (raw)

Bronsesverd fra Jåsund i Sola, Rogaland. Sverdet er fra eldre bronsealder og utgjør deler av et gravfunn fra den såkalte «Sote Jarls haug».

Bergkunst på Hornes i Skjeberg, Østfold.

Dyrefigur av bronse - depotfunn fra Vestern i Lunner, Akershus.

«Høstadskammelen» fra Byneset i Trondheim er funnet i ei myr sammen med 12 fat og skåler av tre. «Skammelen», som arkeologene ikke har noe entydig svar på hva har vært brukt til, er av bjørk og skåret i ett stykke. Den er datert til ca. 800 fvt. Dekoren, med slangehester, border og tråkors er typisk for yngre bronsealder. Gjenstanden er et av de fremste eksemplene på i Nord-Europa på bronsealderens treskjærerkunst.

Armring av gull fra yngre bronsealder, funnet på Hodne i Klepp, Rogaland.

Bronsealderen er i Sør- og Midt-Norge den arkeologiske perioden mellom 1700 og 500 fvt. Perioden deles i en eldre og en yngre del. Skillet settes vanligvis ved 1100 fvt. Lenger nord i landet brukes ikke betegnelsen, der snakker man heller om «tidlig metalltid», som regnes fra 2000 fvt. til 300 evt.

Datering og inndeling

Det skjer betydelige endringer i materiell kultur ved overgangen fra eldre til yngre bronsealder. Endringene inkludert skiftet fra jordfestegraver (den døde begraves i jorden) til likbrenning. I arkeologisk sammenheng, spesielt for dateringsformål, operer man også med en ytterligere inndeling i underperioder

Eldre bronsealder

Yngre bronsealder

Norske funn og kulturutveksling

Inndelingen av forhistorien i perioder basert på hvilket råmateriale som ble brukt til våpen og redskaper, har dype røtter i arkeologien. Men det er ikke alltid den gir et helt riktig bilde av kultur og samfunn. Fra hele den 1200 år lange bronsealderen er det funnet under 1000 metallgjenstander i Norge, men langt flere av flint og ulike bergarter. Dette er et lavt tall, ikke minst om man sammenlikner med Danmark og Sverige.

Dette betyr likevel ikke at det ikke fantes noen bronsealder i Norge. Bergkunsten, de monumentale gravminnene og depot- og gravfunn med våpen, smykker, redskaper og rituelle gjenstander av bronse viser at den sørskandinaviske bronsealderkulturen hadde slått gjennom og etablert seg i jordbruksbygdene fra Trøndelag til Østfold. Mellom disse bygdene og samfunn lenger sør i Europa ble det utvekslet gjenstander, idéer og mennesker over lange avstander.

Gjenstandsfunn avslører de omfattende forbindelsene. Vi finner bronsegjenstander som har sine nærmeste paralleller i Skåne og Danmark, i Tyskland, i de sveitsiske Alpene og på Balkan. I Skandinavia var man avhengig av metalltilførsel utenfra, og motsatt vei gikk pelsverk, kleberstein, rav fra Østersjøen og andre produkter. Havgående skip, slik de kjennes fra helleristningene, var en forutsetning for denne byttehandelen.

Det var ikke for ingenting at arkeologen A.W. Brøgger kalte bronsealderen for «det store årtusen i sjøfarten».

Det gylne metallet

Depotfunn med draktsmykker, funnet på en holme i Vansjø i Østfold.

Noe før 2000 fvt. kom smykker og våpen av metall – gull og kobber – i bruk i Skandinavia. Teknologien kom fra sør og øst, trolig formidlet gjennom klokkebegerkulturen. Virkelig betydning fikk metallbruken først med bronsen, en legering av kobber og tinn. Begge disse metallene måtte hentes fra områder langt unna Norge. Kobber ble for eksempel fraktet fra Alpetraktene eller Den iberiske halvøya. Tinn ble utvunnet i Cornwall i England i vest, og i Tyrkia og Afghanistan i øst.

Støping og egne håndverkstradisjoner

Allerede omkring 1600 fvt. utviklet det seg egne håndverkstradisjoner og et eget formspråk som er karakteristisk for det vidstrakte området fra og med Schleswig-Holstein til og med Trøndelag. Bronsestøping er påvist flere steder i Norge, både i form av funn av støpeformer til karakteriske bronsegjenstander og spor etter egentlige støpeverksteder.

I Skrivarhellaren i Sogn er det påvist spor etter metallstøping så tidlig som rundt 2000 fvt., mens Hunn i Fredrikstad, Østfold, var et senter for bronsestøping i perioden 1300-700 fvt. Det er også en av de mest funnrike støpeplassene vi kjenner fra bronsealderen i Skandinavia.

Hus og gård

Sporene etter et toskipet langhus fra eldre bronsealder under utgraving på Huseby i Skedsmo, Akershus. Rekka med kraftige stolpehull i midten deler bygningen i to «skip». I ytterveggene har det stått mindre stolper som har holdt oppe vegger av leirklint flettverk.

I løpet av bronsealderen kom gården til å danne en fast ramme for de fleste menneskers liv. Riktignok hadde man i lang tid drevet med husdyrhold og dyrking av korn, men det er først med klokkebegerkulturen fra omkring 2400 fvt. at vi vi møter et fast og stabilt jordbruk og de første langhusene med takbærende stolper.

De tidligste langhusene er toskipete. De har vært konstruert med én rekke kraftige stolper som har holdt taket oppe. Seinere, fra omkring 1500 fvt., endret byggeskikken seg og man reiste treskipete hus. Det fortsatte man med i yngre bronsealder, men husene ble nå mindre og ofte delt i en boligdel og et fjøs.

Slike endringer forteller trolig både om endrete familieforhold og et mer intensivt jordbruk med behov for å samle opp husdyrgjødsel. Fra samme tid, rundt 1000 fvt., er det nemlig funnet spor etter regelmessig gjødsling og faste åkrer. I denne perioden kom også mer hardføre kornsorter i bruk, som agnkledd bygg og hvete. På gårdene hadde man ku, sau, hest og gris.

Pollenanalytiske undersøkelser på Vestlandet forteller også om et mer intensivt jordbruk. De viser at hogst og avskoging var i full gang for å skaffe beite og åkerland. På Lista, Jæren og flere andre steder ser det ut til at kystlyngheiene, som i seinere tid er Europas kulturlandskap mot Atlanterhavet, oppsto allerede i yngre bronsealder.

Jakt, fangst og fiske

Jakt, fangst og fiske fortsatte å spille en viktig rolle. Kanskje kan det rett og slett hende at jakt på storvilt og pelsdyr fikk større betydning i bronsealderen, ettersom en del slike arter ikke lenger fantes i områder lenger sør. Flere steder i Sør-Norge, i fjellet såvel som i hellere på kysten, er det påvist boplasser der fangst har vært hovednæringen, og der stein- og flintteknologi fremdeles har preget verktøy og redskaper.

Slik var det for eksempel på to kjente og arkeologisk undersøkte boplasser i Vestland, Ruskeneset ved Bergen og Skipshellaren i Vaksdal. I de mektige kulturlagene på Ruskeneset var det bare få spor av tamdyr, mens bein fra sel, hjort og villsvin fantes i mengder. Det samme inntrykket gir boplassene ved et viktig villreintrekk ved Sumtangen på Hardangervidda. Der er det gravd ut tufter fra ulike perioder, og funn fra tufter som er datert til bronsealderen, skiller seg i liten grad fra steinalderfunnene samme sted.

Gravskikk og ritualer

Gravhauger på Reheia, Karmøy. Slike store hauger av torv og jord finnes først og fremst på Vestlandet, fra Lista og nordover. Lenger øst er det gravrøyser av stein som karakteriserer bronsealderens gravskikk.

Fragment av dekorert gravhelle fra Rishaug i Ørland, Trøndelag. I sjeldne tilfeller er de store gravkistene fra eldre bronsealder pyntet på denne måten. De mest kjente eksemplene i Norge er fra Mjelthaugen i Giske (Møre og Romsdal) og Regehaugen i Sola (Rogaland).

Gravrøys i Ullerøy, Østfold, trolig fra bronsealder. Gravrøysene ble gjerne lagt et stykke fra bosetningene, og ofte med utsikt over sjø eller vann.

Vesentlige deler av det arkeologiske materialet fra perioden – og ikke minst gjenstander av bronse – er enten fra gravfunn eller fra depotfunn. I begge tilfeller dreier det seg om materielle spor etter komplekse ritualer. Det er først og fremst slike funn som sammen med bergkunsten kan kaste lys over bronsealderens forestillingsverden og religiøse liv.

Gravskikken er sammensatt og varierende, men et par hovedtrekk er verdt å peke på. Når det gjelder det ytre gravminnet går det et skille mellom øst og vest i landet. På Østlandet er det monumentale åsrøyser av stein som dominerer. Som navnet tilsier, finner man dem på topper og høydedrag, og alltid liggende på bart berg. Lenger vest er store jordhauger et karakteristisk trekk, i tråd med det som er situasjonen i Sør-Skandinavia.

I eldre bronsealder er det vanlig med jordfestegraver, der den døde er lagt ned i mannslange, hellebygde steinkister inne i haugen. Seinere i perioden slår kremasjonsskikken gjennom, og de brente beina legges i et leirkar som så settes ned i en mindre kiste av heller. Gravgodset varierer, men både våpen og smykker forekommer.

Depotfunn, vanligvis fra vann eller våtmark, representerer sannsynligvis ofringer til maktene. Det er ofte draktustyr og gjenstander som kan knyttes til kvinner, som opptrer i disse funnene. Denne typen funn er vanligst i Øst-Norge og i Rogaland. Som i langt seinere tider har menneskene oppfattet myrer i særdeleshet som portaler til andre verdener.

Også innenfor bergkunsten møter vi ulike tradisjoner. Figurmotiver i form av blant annet skip, spiraler, dyr og mennesker finnes først og fremst i sentrale bronsealderbygder i Østfold, på Lista, i Rogaland og i Trøndelag. Utenfor disse områdene forekommer også helleristninger, men med et langt mer begrenset motivvalg, først og fremst som skålgroper.

Selv om det er vanskelig å si noe mer konkret om bronsealderens verdensbilde og forestillingsverden, ser det ut til at både sola (og dermed fruktbarhet) og de døde (forfedrene) har spilt viktige roller, sammen med vann, hav, ulike dyr og mytologiske og faktiske reiser. Opphavet, i form av forfedrene og gudene, og gjenkomsten (sola, årets gang, fødsel og død) har vært viktige elementer.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer