dverger – Store norske leksikon (original) (raw)

Hagegnom

En hagegnom i Tyskland. Det er ikke klare skiller mellom dverger, gnomer og nisser i folketroen.

Relief (1100-tallet)

I norrøne kilder er dvergene ofte smeder. Relieff på en døpefont fra Gotland fra 1100-tallet viser en dverg som arbeider i smia.

Dverger er overnaturlige vesener i norrøn mytologi og nordisk og annen germansk folketro.

Faktaboks

Etymologi

av norrønt dvergr, gammelengelsk dweorg, dweorh, gammelhøytysk zwerc, gitwerc

urgermansk *dwergaz eller *dwezgaz

I myter, litteratur og andre fortellinger blir de ofte knyttet til smedarbeid og produksjon av magiske gjenstander, og til sin evne til å påvirke menneskers eller husdyrs helse både på godt og på vondt.

I norsk folketro blir dverger som regel regnet som en del av de underjordiske (huldrefolket). I noen fortellinger bor dvergene i steiner eller i berg. Denne forestillingen har blant annet gitt oss ordet dvergmål som betyr ekko. Man trodde det var dvergene som hermet når stemmen gav gjenklang. Ord som dvergstein, en gammel betegnelse for bergkrystall og stedsnavn som Dvergsten viser også koblingen mellom steiner og dverger i folketroen. De viser til forestillingen at dvergene laget ting av mineraler, eller at de bodde i steiner.

Dverger blir i dag framstilt som menneskelignende, kortvokste vesener. Men slike beskrivelser finnes ikke i Edda-tekstene, de viktigste kildene til norrøn mytologi. Verken i Den eldre Edda eller Snorres Edda beskrives dvergene som kortvokste. Størrelsen eller utseendet spiller ingen viktig rolle i mytene, det er hendelsene, handlingene og evnene som er det viktige.

Dvergers utseende blir derimot eksplisitt beskrevet i andre typer tekster, som fornaldarsagaer, riddersagaer og muntlige fortellinger som først ble skrevet ned på 1800-tallet. Her blir dverger typisk beskrevet som kortvokste og stygge, noen også som tykke og med uforholdsmessig stort hode, lange armer eller korte bein. Dverger blir stort sett bare skildret som mannlige skikkelser, men i enkelte sagaer og i nyere folklore finnes det også kvinnelige dverger (norrønt: dyrgja) og dvergefamilier. Ifølge folketroen kan dverger både gifte seg og holde barnedåp.

Disse beskrivelsene har igjen formet den kulturelle figuren dverg som finnes i folkediktning og litteratur. Kjente eksempler er eventyret Snøhvit og de sju dverger, og dvergene i J.R.R. Tolkiens roman Ringenes Herre.

Vi vet ikke akkurat hvordan forestillingen om dverger oppstod. Forskere har spekulert i om dverger opprinnelig var forestilt som naturvetter, dødsdemoner, eller ånder som kunne besette mennesker.

I naturvitenskapene inngår ofte forleddet dverg- i sammensatte benevnelser for arter eller objekter som er mindre enn andre i samme slekt eller av samme type, for eksempel dvergfalk eller dvergplanet.

Tidligere ble ordene dverg og dvergvekst brukt om mennesker med veksthemning (nanisme). I dag oppfattes begge ordene stort sett som støtende, og dvergvekst som medisinsk fagterm er foreldet.

Dverger i norrøne kilder

To dverger

En illustrasjon fra 1895 som viser to dverger.

Dverger var viktige skikkelser i den norrøne mytologien. I både Den eldre og Den yngre Edda er det lange lister over dverger der de nevnes med navn. Det nevnes flere dverger enn de fleste andre typer skikkelser i edda-diktene.

Hvordan dvergene blir til

I Eddaene finnes to ulike myter om opphavet til dvergene, én i Voluspå i Den eldre Edda og én i Snorres Edda (Den yngre Edda).

I Voluspå (vers 9) er det en diskusjon mellom gudene om hvem som skal skape dvergene «...av Brimes blod og av Blåins bein». Brime og Blåin er i all sannsynlighet to alternative navn på Yme, ur-jotnen som blir til i Ginnungagap før verden oppstår, og som gudene dreper og skaper verden av. Det kommer ikke klart frem hvordan de første dvergene Modsogne og Durin oppstår (blir de skapt av gudene?), men når de to dvergene først er blitt til, lager de selv mange flere nye dverger av jord. Etter dette verset følger det seks vers som nesten utelukkende består av en oppramsing av dvergenavn, i alt cirka 70 navn.

I Snorres Edda fortelles det at dverger ble til av seg selv og fikk liv som makk i Ymes kjøtt. Ved bud fra gudene fikk dvergene både menneskevett og menneskeskikkelse, men de ble boende i jord og stein. I tillegg til navnene Modsogne og Durin siterer Snorre flere vers fra Voluspå der flere titalls dvergenavn blir ramset opp. Snorre skiller mellom dverger som bor i jord og dverger som bor i stein.

Dvergene som holder himmelen oppe

Ifølge den norrøne skapelsesberetningen ble dvergene Austre, Vestre, Nordre og Søndre satt under hver sitt hjørne av himmelen, der de holder himmelhvelvet oppe. I skaldedikting kan himmelen derfor kalles «dvergenes byrde eller slit» og «Vestres, Austres, Søndres og Nordres hjelm», ifølge Snorre.

Dverger som produsenter av verdifulle, magiske gjenstander

Regin

Dvergen Regin som smed. Tegning fra 1911.

Dvergenes rolle som smeder og produsenter av verdifulle, magiske gjenstander er framtredende i norrøne kilder.

Det fortelles at dvergene lager flere viktige gjenstander, blant annet:

Et gjennomgående trekk ved dvergene er at de gjengjelder: de belønner gaver og tjenester, og de hevner skade og vold, ofte ved å forbanne gjenstanden som de ble fratatt ved hjelp av fysisk vold eller trusler.

I flere fortellinger gir dverger magiske gjenstander som takk. Et eksempel er dvergen i Tåtten om Torstein Bøjarmagn (Tåtten om Torstein Gardsmakt). En stor og farlig ørn, som dvergen mente måtte være en djevel sendt av selveste Odin, har tatt sønnen hans og fløyet sin vei uten at dvergen kunne gjøre noe for å redde barnet. Torstein skyter ørnen død med en pil og tar imot dvergebarnet. Den takknemlige faren belønner Torstein med en rekke magiske gjenstander: en ullskjorte som gjør at den som bærer den aldri blir sliten av å svømme og ikke kan bli skadet; en sølvring som gjør at eieren aldri går tom for penger; en svart stein som gjør en usynlig; og en trekantet stein som kan fremkalle både haglstorm, solskinn og ild.

I noen fortellinger blir dverger tvunget til å gi fra seg de verdifulle gjenstandene. En av de mest kjente episodene finner vi i Vǫlsunga saga der dvergen Andvare blir frarøvet alt gullet sitt. I fortellingen er gudene Odin, Høne og Loke tatt til fange av den mektige Reidmar, fordi Loke i vanvare har drept hans sønn Oter. Reidmar krever store mengder gull i løsepenger, og Loke blir sendt ut for å skaffe gullet. Han tvinger Andvare til å gi ham alt gullet sitt, deriblant ringen Andvare-naut. Andvare kaster en forbannelse og erklærer at skatten og ringen kommer til å bringe bane, det vil si voldsom død, til eieren sin. Reidmar får gullet, og gudene blir sluppet fri. Men Andvares forbannelse blir oppfylt. Reidmar har to andre sønner, Fåvne og Regin. Fåvne dreper Reidmar og røver alt gullet til seg. Deretter får Regin Sigurd til å drepe Fåvne, som har skapt seg om til en drage og vokter gullet. Sigurd finner ut at Regin har tenkt å svikte ham, og dreper ham. Etter en rekke andre hendelser blir også Sigurd drept.

Et annet kjent eksempel finnes i en versjon av Heidreks saga. Kong Svavrlame tvinger dvergene Dvalin og Durin (eller Dulin) til å smi et sverd for seg. Dvergene forbanner sverdet slik at det blir Svavrlames egen bane, og at det volder et dødsfall hver gang det blir dratt ut av sliren.

Noen ganger kan dverger være brutale uten at det er en gjengjeldelse, som når Fjalar og Galar dreper Kvase. Det er mulig det har funnes en myte som ikke har blitt overlevert, som ville kunne forklare hvorfor dvergene gjorde dette.

Dverger som helbredere og hjelpere

I noen fornaldarsagaer kan dvergene bli skildret som helbredere og som hjelpere i kamp. To typiske eksempler er Mondul dverg og Regin dverg i henholdsvis Gange-Rolvs saga og Egil den enhendtes og Åsmund berserkbanes saga.

I Gange-Rolvs saga helbreder dvergen Mondul hovedpersonen og helten Gange-Rolv, som har fått begge føttene sine hugget av. Rolv er nær ved å kvele Mondul, og for å redde livet sitt avslører dvergen den sanne identiteten sin og lover at han fra nå av skal tjene Rolv trofast. Som et umiddelbart bevis på trofastheten sin får Mondul de avhuggede føttene til å gro tilbake. Seinere i sagaen følger Mondul Rolv i tokt til Gardarike. Der beskytter han skipene og teltene til Rolv og mannskapet hans mot hovedmotstanderen og trollmannen Grim Ægir («Grim den skrekkelige»), og hjelper Rolv i de avgjørende kampene. Han skyter piler på fiendene hans, skaper en magisk vind som blåser bort en sky av forblindende støv som Grim hadde tryllet frem, og samler gift fra flygedragen som Grim forvandler seg til. Til slutt hjelper han Rolv med å drepe Grim. Grim selv anerkjenner den viktige rollen Mondul har spilt, ved å erklære at Rolv ikke ville ha vunnet over ham om ikke «denne ulykkesdvergen» hadde fart med ham.

I Egil den enhendtes og Åsmund berserkbanes saga fortelles det om en Egil som har fått den ene hånda si hugget av av en jotun. Egil gir en gullring til et dvergebarn, og som belønning for gaven steller dvergefaren såret hans slik at det gror, og smir ham et sverd med en fal som rekker opp til albuen slik at den kan festes på armen. Det er like lett for Egil å hugge med dette sverdet som om armen hadde vært uskadd, og ingen menn kan stå imot hans hugg.

Dverger som stjeler

Dvergene kan dessuten stjele, og blant dvergenavnene i Voluspå finner vi Alþjófr ‘all-tyv’ eller ‘den store tyven’. Dvergen Alfrik i Didriks saga er beskrevet som «den navngjetne tyven, og den dyktigste smeden av alle dverger».

Vise dverger

Flere dvergenavn vitner om kunnskap og visdom, som Nýráðr («nytt råd»), Fjǫlsviðr («den mangt vitende»), Ráðspakr («klokt råd»), Ráðsviðr («klokt råd»), Vitr («vett») og Allvis.

Allvis, hvis navn betyr «den allvitende», omtales i Den eldre Edda. Han er den eneste dvergen som har et helt eddadikt oppkalt etter seg, nemlig Allvismål. Allvis oppsøker guden Tor og sier han vil gifte seg med datteren hans. Tor vil ikke finne seg i dette, og holder på å utspørre Allvis om hva ulike ting – som jord og himmel, sol og måne, vind og vindstille, hav og ild, – heter hos mennesker, guder, dverger, jotner og i Hel. Allvis blir engasjert i utspørringa og glemmer tiden. Han holder på til sola kommer opp. Selv om eddadiktet ikke sier eksplisitt hva som skjer med Allvis når han blir overrasket av dagslyset, kan man gå utfra at det får fatale konsekvenser (kanskje blir Allvis til stein?). Tor innrømmer at han aldri hadde sett slik dyp kunnskap hos noen, men påpeker at han har klart å lure ham.

Dverger og andre mytologiske vesener

Dverger er altså en egen gruppe av overnaturlige vesener, distinkt fra både guder, jotner, troll og alver. Likevel finnes det tilfeller der forholdet mellom de ulike gruppene er heller komplekst. I noen tilfeller dreier seg det ganske enkelt om en utseendemessig likhet. Til den ovenfornevnte Allvis sier Tor dette: «Av tusse-ætt / ser du ut til å være» (Ludvig Holm-Olsens oversettelse). Her vil Tor sannsynligvis fornærme Allvis ved å trekke frem at utseende hans minner om en tusse. Men i andre tilfeller kan det være snakk om dypere forbindelser enn det rent utseendemessige.

Skillet mellom dvergene og alvene er uklart, spesielt i Den yngre Edda. Snorre skiller mellom lysalver og døkkalver (mørkalver): «Disse to folkeslagene er ulike av utseende og enda mer ulike av natur. Lysalvene er fagrere enn sol, og døkkalvene er svartere enn bek» (Anne Holtsmark sin oversettelse). Snorre skildrer dessuten Svartalvheim som heimen der dvergene bor, og det kan tolkes som at svartalver er det samme som dverger. Det kan argumenteres for at distinksjonen mellom lysalver og mørkalver er noe Snorre selv fant på. Denne distinksjonen kan skyldes påvirkning av kristendommens forståelse av lyst og godt, og mørkt og ondt. Men blant dvergenavnene i Voluspå finner vi navn som Alv, Gandalv og Vindalv, noe som kan tolkes som at (noen av) dvergene trolig hadde en nær tilknytning til alvene.

Dverger og norner

I begge Eddaene blir det dessuten sagt at det finnes tre typer norner: I Fåvnesmål sier dragen Fåvne at nornene stammer fra ulike ætter, noen fra æser, noen fra alver og noen er døtre til Dvalin. Dvalin er, som kjent, et dvergenavn. Også i Gylvaginning heter det at noen av nornene er av alveætt, og noen er av dvergeætt.

Dverger i riddersagaer

I riddersagaer som for eksempel Erex saga møter vi dverger som er svært ulike alle de ovenfor omtalte dvergene. Én dverg i denne sagaen er tjener til en ridder. Denne navnløse dvergen er beskrevet både som kort (skjønt han red på en stor hest) og stygg utseendemessig, og som slem og brutal. Han blir verken knyttet til smedarbeid eller noen magiske evner. I samme sagaen nevnes dvergekongen Herculus og hans brødre Barit og Rinald ledsaget av fem hundre dverger blant gjestene i hovedpersonen Erex’ bryllup. I en annen riddersaga, Sagaen om Tristram og Isond (norrønt: Tristrams saga ok Ís ǫndar), blir dverger beskrevet som onde og ondskapsfulle. I slike oversatte riddersagaer blir ordet dvergr brukt som en oversettelse av det gammelfranske ordet nain. Det kan diskuteres om de franske _nain_-skikkelsene egentlig har så mange likheter med dvergene i norrøn mytologi og nordisk (og annen germansk) folketro.

Dverger i senere nordisk folklore

I senere norsk og nordisk folklore, skrevet ned på 1800-tallet og tidlig 1900-tall, blir dverger først og fremst knyttet til smedarbeid. Det er også mange forestillinger om at dverger gjør skade på husdyrene, og at gjenstander som er produsert av dverger kan brukes for å helbrede skader og sykdom både på mennesker og på dyr.

I kilder fra denne tiden blir dverger skildret på forskjellige måter. I Romsdal blir de fremstilt som «litt mindre enn de andre underjordiske», men til gjengjeld sterke og raske. I Nordland og på Sunnmøre blir dverger beskrevet som gutter på 10-12 år. Noen steder blir dverger beskrevet som vakre, små karer, mens andre steder har dverger stort hode, store føtter eller myke, lodne hender.

Dverger har ofte en usynlighetshatt og et styrkebelte. Tar noen beltet fra en dverg, mister han styrken sin og kan overvinnes.

I mange fortellinger bor dvergene i berg og store steiner, under stein, i en haug eller i et hull i fjellet. Dette er steder der ekko kan forekomme. En forestilling i folkloren er at ekko er dverger som erter mennesker ved å herme etter dem, derav ordet «dvergmål» for ekko.

Det finnes også fortellinger om at dverger bor i skogen, i jorda eller i vann. Flere steder nevnes det at dverger er fiskere eller fangstfolk.

Dverger er ifølge noen fortellinger musikalske.

En dverg er snill og hjelpsom mot folk han liker, men er også vond og hevngjerrig. I tillegg til å fremkalle sykdom, kan dverger stjele både ting og husdyr fra mennesker.

I folketroen ble det også fortalt at dverger kunne være interessert i å ha sex med menneskekvinner. Man kunne ifølge folketroen bli bergtatt og røvet av dverger, på samme måte som i forestillinger om huldre, nøkken og andre underjordiske.

Dvergsmide

Dvergene var ifølge folketroen dyktige smeder. De dyktigste smedene trodde man hadde lært kunsten av dverger. I noen tilfeller kunne dverger godvillig gi sine produkter, dørbeslag eller liknende, til mennesker for eksempel som takk. I andre tilfeller kunne folk finne ting laget av dverger, og da gjerne mindre og finere ting som dvergene hadde mistet. Disse gjenstandene ble kalt dvergsmide. Da gjaldt det for finneren å ta nøye vare på slike ting, for hvis dvergen fikk tak i det igjen, kunne han hevne seg på den som hadde tatt tingen.

Dvergslag og andre sykdommer

Både folk og fe kunne bli dvergslått. Dvergslag kunne arte seg som lumbago eller lammelse. Den som kom ut for et dvergslag, ble nummen der slaget hadde truffet, og man fikk en blå flekk. Den sikre kuren var å stryke over denne flekken med et dvergsmide av den rette sorten, dvs. et slikt et som var funnet. Krøtter som var dvergslått, fikk det slik at de ikke kunne stå på bakbeina. Da måtte man få tak i dvergsmide å henge på dem så de ble gode igjen.

Dvergen kunne dessuten bruke en kniv som kastevåpen og på den måten blinde et menneske på det ene øyet.

En annen sykdom hos fe (hovedsakelig kyr) som man mente skyldtes dverger, var dvergskott (hårballer, såkalte «dvergkuler» eller «dverglo», i innvollene). En tredje sykdom var dvergsog, som gjorde at melken ble blodig eller løp sammen, eller at noen spener ikke gav melk («dvergspener»). Det finnes også fortellinger om dverger som suger ut melken på kyr. Finner man hestene skumsvette i stallen om morgenen, er det fordi dvergen har ridd på dem om natten.

Dvergkyss var et utslett om munnen (herpes) som man trodde kom av at man hadde blitt kysset av en dverg om natten.

Dverger kunne også hjelpe folk som var blitt skadet. Blant annet forteller et sagn fra Telemark om en dverg som helbreder en ridder som har slåss med en farlig orm, med en salve.

Etymologi

Ordet dverg er av usikkert opphav. Det er en mulig sammenheng med gammelindisk drva ‘sykdom, svakhet’ (urindoeuropeisk *_dhuer_- ‘skade’), gammelindisk dhvaras ‘demon’, urindoeuropeisk *dhreugh (‘å lure, å narre’, som i siste instans er opphavet til ord som drøm og bedrag).

En annen hypotese er at den urgermanske forma var *dwezgaz og hang sammen med gammelengelsk dw ǣs (‘dum’, jf. engelsk dizzy ‘svimmel; fjollete’) og urindoeuropeisk *dheu ̯ _es_- (‘å puste, å blåse’).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer (5)