enfrøbladete planter – Store norske leksikon (original) (raw)

Tulipaner har trekk som mange enfrøbladete deler, 3-tallig blomst - 3+3 blomsterblader, seks pollenbærere og tre arr, smale eller linjeforma blader med linjenervatur og urteforma planter. Tulipa aucheriana.

Moderne oppfatning av de enfrøbladete plantenes slektskap.

Enfrøbladete planter har tradisjonelt vært en av to klasser i rekken dekkfrøete planter (blomsterplanter); tofrøbladete planter har vært den andre. Som navnet tilsier utvikler plantene hos enfrøbladete kun ett frøblad når frøene spirer.

Faktaboks

Også kjent som

Liliopsida Monocotyledonae

Vitenskapelig navn

Monocots

Klassen er inndelt i rundt 80 familier med om lag 75 000 arter, og utgjør omtrent en firedel av de dekkfrøete plantene (blomsterplantene). Til de enfrøbladete hører for eksempel en rekke store familier som består av palmer, liljer, orkidéer, gras, starr, siv og andre gresslignende planter. Orkidefamilien og gressfamilien er blant de mest artsrike plantefamiliene. Treforma planter er sjeldne, med unntak av palmene.

Nyere systematikk basert på sammenligning av endringer i DNA har vist at todelingen i enfrøbladete og tofrøbladete planter er for enkel, men disse analysene har også bekreftet at enfrøbladete planter er en gruppe der alle artene kan føres tilbake til et felles opphav (det er en monofyletisk gruppe).

Karaktertrekk

Et karaktertrekk som deles av mange enfrøbladete er linje- eller buenervatur i bladene. Graset takrør viser tydelig linjenervatur. Vikerkilen, Asmaløy, Hvaler.

Det viktigste karaktertrekket er at frøplantene bare utvikler ett frøblad. Kimroten dør tidlig, og det vokser fram et knippe av røtter (såkalte birøtter).

De flerårige artene har jordstengel (rhizom), knoll eller løk. Karstrengene ligger spredt i grunnvevet (ikke i en ring som hos de tofrøbladete), og plantene har ikke sekundær tykkelsestilvekst, da det verken dannes kambium (sekundært vekstvev) i rot eller stengel.

Bladene har nesten alltid parallelle eller bueformete ledningsstrenger («nerver»), og elementene i blomsten er nesten alltid tretallige. Frukten kan være nøtt, kapsel, bær eller steinfrukt. Frøet har oftest stor frøhvite og liten kim.

Systematikk

Enfrøbladete planter er en klasse i rekken dekkfrøete planter.

Planteriket (rike)

• Frøplanter (superdivisjon)
  • Frøbregner (utdødd rekke)
  • Nakenfrøete planter (nålevende rekke)
  • Dekkfrøete planter (nålevende rekke)
    * Basale blomsterplanter (klasse)
    * Enfrøbladete planter (klasse)
    * Ekte tofrøbladete planter (klasse)

Utvikling og systematikk

Starrslekta er den største blant de enfrøbladete i Norge med rundt 100 arter. Kornstarr har separate hann- og hunnblomsterstander. Flatholmen, Malvik

Tidligere ble de dekkfrøete plantene inndelt i to grupper: tofrøbladete (Dicotyledonae) og enfrøbladete (Monocotyledonae). Nyere forskning, hvor man undersøker slektskap gjennom DNA sekvensering viser at det er snakk om flere greiner på det fylogenetiske treet.

Mens de enfrøbladete plantene (monocots) er en monofyletisk gruppe (alle arter kan føre slektstreet tilbake til samme opphav), så er de tofrøbladete plantene en parafyletiske gruppe (ikke alle arter kan føre slektstreet tilbake samme opphav). Det som ble kalt tofrøbladete planter utgjøres av en del basale greiner i det fylogenetiske treet (basale blomsterplanter) samt en stor monofyletisk gruppe (ekte tofrøbladete, også kalt eudicots).

De enfrøbladete (monocots) utgjør en monofyletisk gruppe som spalter av i det fylogenetiske treet mellom en grein av de basale blomsterplantene og de ekte tofrøbladete plantene (eudicots).

En del av de karaktertrekkene som kjennetegner de enfrøbladete, kan tolkes som et resultat av at «ur-monocotene» var vannplanter i slekt med for eksempel nøkkerosene (vannliljene), en gruppe der vi hos enkelte representanter også finner spredte ledningsstrenger og tretallighet i blomsten. Slike vannplanter profiterer på oppdriften som vannet gir og de har mistet velutviklet styrkevev og sekundær tykkelsesvekst. Derved mister de også muligheten til å danne hovedrot. En tolker videre bladet hos de enfrøbladete, som oftest er linjeformet med mer eller mindre parallelle ledningsstrenger, som homologt med bladstilken hos en basal blomsterplante (som for eksempel en nøkkerose). Noen relativt primitive representanter (som vassgro og myrkongle) har fortsatt bladplaten intakt. Disse lever i vann eller meget fuktige habitater.

De enfrøbladete plantene «gjenerobrer» i evolusjonens løp etter hvert landjorda med stor suksess (gressfamilien og orkidéfamilien er blant de mest artsrike i hele planteriket). Faktisk «gjenoppfinner» de også en slags sekundær tykkelsesvekst, som er nødvendig for å utvikle treliknende former. Hos alle tofrøbladete planter dannes sekundære vev i stammen ved et vekstkambium som ligger mellom vedvev (xylem) og silvev (phloem) i de sirkulært ordnete ledningsstrengene. Hos de enfrøbladete med sine spredte ledningsstrenger fungerer ikke et slikt arrangement, og eventuell sekundær vekst forekommer perifert i grunnvevet (parenkymvevet) som ligger utenfor ledningsstrengene. Hos bananplanten og mange palmer er det ellers bladslirene som utgjør støttevevet nødvendig for å kunne utvikle trelignende planter. Men de aller fleste enfrøbladete er urter som totalt mangler sekundær tykkelsesvekst.

Ordener i klassen enfrøbladete planter

Orkidéfamilien er den største blant de enfrøbladete. Bieorkidéen, Ophrys apifera, finnes i Mellom- og Sør-Europa, Nord-Afrika og Midtøsten.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

• M. J. M. Cristenhusz, M. F. Fay og M. W. Chase 2017. Plants of the world. An illustrated encyclopedia of vascular plants, Kew Publishing, London.

Faktaboks

Vitenskapelig navn

Monocots

Artsdatabanken-ID

1282

Kommentarer (2)