enkeltbekkasin – Store norske leksikon (original) (raw)

Enkeltbekkasinen (Gallinago gallinago) har et påfallende langt og rett nebb. Den lever i våtmarksområder over hele landet.

Enkeltbekkasin er en fugleart i snipefamilien, og er den klart mest tallrike av våre bekkasiner. Den finnes i våtmarksområder over hele landet. Enkeltbekkasinen kjennetegnes ved et usedvanlig langt nebb. Det meste av fjærdrakten er spraglet i brune, gule og svarte farger, men buken er rent hvit. Tidlig på sommeren har enkeltbekkasinene et karakteristisk fluktspill med en umiskjennelig mekrende lyd som dannes ved vibrasjoner i de ytterste stjertfjærene.

Faktaboks

Vitenskapelig navn

Gallinago gallinago

Beskrevet av

(Linnaeus, 1758)

Rødlistestatus i Norge

LC – Livskraftig

Global rødlistestatus

LC – Livskraftig

Beskrivelse

To enkelbekkasiner i strandkanten på Jæren

Enkeltbekkasinen er en middelsstor snipe. Den har et svært langt og rett nebb, og som hos de andre bekkasinene er øynene store. Fjærdrakten er kraftig spraglet i brune og svarte fargetoner og med tydelige gulhvite lengdestriper. Undersiden er imidlertid nesten helt hvit.

Den spraglete fjærdrakten gir en svært god kamuflasje som gjør at enkeltbekkasiner kan være vanskelig å oppdage. Ofte påtreffes enkeltbekkasinene ved at de skremmes opp fra bakken på kort avstand. De utstøter da et hest og kraftig «_tsjæt_», mens de stiger høyt til værs i en sikksakk-lignende flukt, og flyr deretter langt av sted.

Utseendemessig kan det være utfordrende å skille enkeltbekkasin fra dens nære slektning dobbeltbekkasin, men de to artene har svært forskjellig lyd og adferd i hekkeperioden.

Lyd

I hekkesesongen har enkeltbekkasinen et karakteristisk fluktspill hvor den lager en umiskjennelig mekrende lyd. Denne lyden frambringes ved vibrasjoner i de ytterste stjertfjærene.

Om våren og tidlig på sommeren har enkeltbekkasinen et svært karakteristisk fluktspill som oftest gjennomføres i skumringen og om natten. Den lager da en eiendommelig mekrende lyd, som frembringes ved at de ytterste stjertfjærene settes i vibrasjon når den stuper ned gjennom lufta. Denne lyden har gitt enkeltbekkasinen mange lokale navn som for eksempel mekregauk, rossegauk, myrbukk, skoddeføll, tåkehest og himmelhest.

Når enkeltbekkasinen sitter på bakken har den en høy og skarp tikkende lyd som kan beskrives som «_tikk-a, tikk-a, tikk-a_».

Utbredelse

Enkeltbekkasin hekker over det meste av Nord- og Mellom-Europa, og videre østover gjennom Russland helt til Kamtsjatka.

I Norge hekker den i myrlendt terreng og andre våtmarksområder over hele landet, fra kysten og opp til fjellet. Norsk Ornitologisk Forening vurderte i 2015 den norske hekkebestanden til å være i størrelsesorden fra 50 000 til 75 000 par. Det antas at bestanden har vært i moderat tilbakegang de siste tiåra.

Næring

enkeltbekkasiner

Enkeltbekkasiner under spill på bakken. Bildet er tatt på Island i slutten av mai.

Maten består hovedsakelig av virvelløse dyr som insekter, edderkopper, meitemark og krepsdyr. Byttedyrene fanges gjerne ved at det lange nebbet stikkes dypt ned i bakken.

Forplantning

Reiret plassers som regel i en gresstue nær vann. Egglegging skjer normalt i mai, og vanligvis legger enkeltbekkasinen fire lyst grågrønne egg med små brune flekker. Disse ruges hovedsakelig av hunnen i cirka 20 dager. Etter klekkingen passer begge foreldrene ungene til de blir flyvedyktige etter omkring tre uker.

Trekk

Enkeltbekkasin er en trekkfugl, og de som hekker i Norge overvintrer hovedsakelig i Vest- og Sørvest-Europa. De fleste kommer tilbake til hekkeområdene i april–mai, og forlater landet i august–oktober.

Enkeltindivider kan overvintre i kyststrøk i Sør-Norge.

Systematikk

Nivå	Vitenskapelig navn	Norsk navn
Rike	Animalia	dyreriket
Rekke	Chordata	ryggstrengdyr
Underrekke	Vertebrata	ryggradsdyr, virveldyr
Klasse	Aves	fuglar, fugler
Orden	Charadriiformes	vade-, måke- og alkefugler
Familie	Scolopacidae	snipefamilien
Slekt	Gallinago
Art	Gallinago gallinago	enkeltbekkasin