Christian Frederik – Norges konge i 1814 – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Christian Frederik

Kristian Frederik, Kristian Fredrik

fra 1839 til 1848 Christian 8. av Danmark

Født

18. september 1786, Christiansborg slott, København, Danmark

Død

20. januar 1848, Amalienborg slott, København, Danmark

Begravelsessted

Roskilde domkirke

Virke

Norsk (senere dansk) konge

Familie

Foreldre: Arveprins Frederik (1753–1805) og Sophie Frederikke av Mecklenburg-Schwerin (1758–94).

Gift 1) 21.6.1806 med sin kusine Charlotte Frederikke av Mecklenburg-Schwerin (4.12.1784–13.7.1840), datter av storhertug Friedrich Franz 1. av Mecklenburg-Schwerin (1756–1837) og Louise av Sachsen-Gotha (1756–1808), ekteskapet oppløst 1810; 2) 15.5.1815 med Caroline Amalie av Slesvig-Holsten-Sønderborg-Augustenborg (28.6.1796–9.3.1881), datter av hertug Frederik Christian av Slesvig-Holsten-Sønderborg-Augustenborg (1765–1814) og Louise Augusta av Danmark-Norge (1771–1843).

Far til Frederik 7.

Halvfetter av Frederik 6. (1768–1839).

Christian Frederik. Utsnitt av F. C. Grögers maleri på Frederiksborg.

Christian Frederik var konge av Norge i 1814 og av Danmark i perioden 1839–1848. Han kom til å spille en helt avgjørende rolle for Norges skjebne i 1814, da unionen med Danmark ble oppløst. Han spilte en sentral rolle i utformingen av norsk politikk i forbindelse med oppløsningen av unionen og selvstendighetskampen som fulgte. Fra mai til oktober 1814 var Christian Frederik konge i et selvstendig Norge.

Christian Frederik ble norsk stattholder i 1813. Dette var i en urolig tid der Norge var isolert fra Danmark på grunn av fastlandsblokaden under Napoleonskrigene. Danmark-Norge var alliert med Frankrike under krigen, og tapte. Derfor ble det bestemt i Kieltraktaten i januar 1814 at Danmark skulle avstå Norge til Sverige. I Norge ble imidlertid ikke Kieltraktaten akseptert, og mange nordmenn ønsket nå selvstendighet. Dette opprøret ble Christian Frederik en del av, og under Riksforsamlingen på Eidsvoll ble han i mai 1814 valgt til norsk konge.

Den norske selvstendigheten varte imidlertid ikke lenge, og etter den korte krigen i juli–august 1814 måtte Norge gå inn i en union med Sverige. Uten Christian Frederik ville neppe Norge ha fått gjennomslag for en slik vidtgående demokratisk grunnlov i unionen med Sverige, selv om landet fikk et konstitusjonelt monarki der mye makt var samlet hos kongen. Til prinsens politiske verk hører at landet fikk en så selvstendig stilling i unionen med Sverige i 1814 at den langt på vei lignet på en personalunion, med unntak av utenriksstyret som Sverige dominerte. Selvstendighetspolitikken til Christian Frederik tvang frem store innrømmelser fra svensk side, selv om prinsen valgte å la Norge kapitulere i møte med Karl Johans krigsmakt etter kort tids kamp.

Etter at han abdiserte i oktober 1814, vendte Christian Frederik tilbake til Danmark, hvor han i 1839 etterfulgte sin halvfetter Frederik 6. som konge under navnet Christian 8.

Christian Frederik var far til Frederik 7.

Tidlige år

Christian Frederik var offisielt sønn av arveprins Frederik, men hans biologiske far var i realiteten arveprinsens adjutant Frederik von Blücher. Maleri av arveprins Frederik, hans kone Sophie Fredrikke og barna fra 1790. Christian Frederik var den eldste, til høyre i bildet. De to andre er søstrene Juliane Sofie (1788–1858) og Louise Charlotte (1789–1844). Den yngste, arveprins Ferdinand (1792–1863), var ikke født ennå da bildet ble malt.

Da Frederik 6. ikke fikk ektefødte sønner som vokste opp, ble Christian Frederik valgt til Danmark-Norges tronfølger.

Christian Frederik var offisielt sønn av arveprins Frederik, men hans biologiske far var i realiteten arveprinsens adjutant Frederik von Blücher. Christian Frederik var således i navnet fetter til kronprins Frederik (den senere kong Frederik 6.). Da Frederik ikke fikk ektefødte sønner som vokste opp, ble Christian Frederik Danmark-Norges tronfølger. 18 år gammel forlovet han seg med sin mecklenburgske kusine Charlotte Frederikke, mye mot både arveprinsens og kronprinsens ønske (de ville heller at han skulle gifte seg med kronprinsens datter Caroline). I 1805 ble det holdt bryllup. Selv om forlovelsestiden synes å ha vært lykkelig, oppstod det snart vanskeligheter, og i 1810 ble ekteskapet oppløst. Resultatet av ekteskapet var sønnen Frederik («Fritz»; 1807–1863), som i 1848 inntok plassen på Danmarks trone under navnet Frederik 7.

Christian Frederiks oppvekst var preget av en grundig og for sin tid bredspektret utdannelse, og av de impulsene han mottok fra kunstnere og vitenskapsmenn som var knyttet til farens hoff. Som voksen ble han en kresen livskunstner og en ypperlig amatør i vurderingen av kunst, vitenskap og litteratur. Han hadde stor sans for både god mat og vakre kvinner. Men disse egenskapene var forent med en utstrakt flid.

Allerede fra ungdommen av hadde Christian Frederik et nært forhold til Norge. I 1806 hadde han etterfulgt faren som preses for Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. Den norske forretningsmannen Carsten Anker hadde tidlig gått inn for å vekke prinsens interesse for Norge. Tross stor aldersforskjell dem imellom ble Anker en nær venn og rådgiver. I et brev fra oktober 1810 skrev han til prinsen og bad ham komme til Norge. Ankers appeller hadde sin virkning, og gjennom prinsen nådde de – i modifisert form – kong Frederik (som ble konge i 1808).

Stattholder i Norge

Christian Frederik var norsk konge fra 17. mai til 10. oktober 1814.

Cristian Frederik bad flere ganger Frederik 6. om å bli sendt til Norge. Men først 1813 besluttet kongen å sende ham til Norge som stattholder og øverstkommanderende. Selv om Christian Frederik hadde atskillig viten om norske forhold, lot kongen ham lese gjennom embetskorrespondansen fra de siste år, deriblant forgjengerens, prins Frederik av Hessens depesjer.

Norge trengte en sterk ledelse. Bakgrunnen var napoleonskrigene (der Danmark-Norge deltok på fransk side) og farer i en tid da forbindelsen mellom Norge og Danmark var brutt på grunn av britisk blokade (fastlandssperringen). Kongen og regjeringen i København fryktet at Norge kunne bli utsatt for angrep fra Sverige. I 1812 og 1813 hadde Sverige, i alliansen med Russland og Storbritannia, oppnådd løfte om å få Norge som belønning for å være med på å bekjempe keiser Napoleon Bonaparte og Frankrike. Avtalen om Norge som belønning var ikke kjent i sin helhet i Danmark-Norge, men det eksisterte mistanke om at Norge var et krigsmål.

23. mai 1813 steg Danmark-Norges unge tronfølger, forkledd som matros, i land på Hvaler etter en farefull reise i en liten fiskerbåt over et Kattegat behersket av fiendtlige kryssere og kapere. Han var bare 26 år gammel, og han skulle i de 17 månedene han var i Norge, bli stilt overfor større oppgaver enn noen norsk politiker før ham og etter ham. Han hadde ingen administrativ erfaring, og fikk som stattholder ansvaret for styret av Norge i en krisetid preget av blokade, hungersnød og krig. Han hadde ingen politisk erfaring og fikk oppgaven å stille seg i spissen for en norsk reisning for selvstendighet. Han hadde heller ikke som våre dagers politikere en stab av trenede kontorfolk som kunne skrive hans konsepter og forme hans taler. Når man gjennomgår hans etterlatte papirer fra 1814, får man et overveldende inntrykk av hans arbeidskraft og politiske klarsyn.

Christian Frederik ble snart meget populær med vakkert utseende, sjarm, intelligens, vinnende vesen og sin stilling som «odelsbåren» tronarving. Han kom ikke til å følge en bestemt politisk linje fra han kom til Norge våren 1813 og frem til han satte sitt navn under Mossekonvensjonen et og et kvart år senere. Selv om det etter alt å dømme var en hovedhensikt hos ham å bevare Norge for det danske kongehuset, var han alt fra sommeren 1813 inne på tanken om en selvstendig norsk politikk.

Kieltraktaten

Senhøsten 1813 rykket den svenske kronprinsen opp gjennom Holstein og Slesvig (Sønderjylland) og fremtvang dansk kapitulasjon og snart avståelse av Norge. Meldingen om Kieltraktaten av 14. januar 1814 kom til Norge fjorten dager etter. Avtalen innebar at kong Frederik 6. skulle avstå Norge i sin helhet til den svenske kongen mot ulike former for kompensasjon. Men dette førte ikke til at Christian Frederik og de sivile og militære myndigheter overga landet. Fra slutten av januar satte han isteden i gang en norsk reisning mot denne fredsavtalen.

Forholdet til kong Frederik 6.

Historikerne har vært uenige om hvilken rolle kong Frederik 6. spilte i den norske reisningen og hans relasjon til Christian Frederik. Både den norske historikeren Knut Mykland og den danske historikeren Ole Feldbæk var enige om at kongen i København stilte seg positiv til prinsens opprørsplaner før Kielfreden 14. januar 1814. Deretter skilles de historikerne i to lag. Mykland hevdet at kongen fortsatte å støtte Christian Frederiks opprør i Norge til langt ut på våren, mens Feldbæk tok til orde for at kongen følte seg nødt til å forsøke å overtale fetteren til å stanse motstanden mot den svenske tronarvingen Karl Johan etter Kielfreden. Stormaktene kunne lett gripe inn og straffe Danmark for sin sendrektighet.

Mykland har kalt Frederik 6.s rolle for et dobbeltspill, der det gjaldt å forsikre Sverige og stormaktene om at Danmark ville etterleve fredsavtalen, men samtidig yte den norske reisningen støtte. Mykland viser til at Danmark økte trafikken med kornskuter til Norge våren 1814 for nettopp å støtte opp under opprøret. Kongen hadde også sterke personlige motiver for å forsøke å forene de to tvillingrikene under sitt herredømme. Norge hadde vært i en form for union med Danmark siden 1380.

Den liberale fyrste?

I utgangspunktet mente Christian Frederik at han ved en eventuell atskillelse av Norge fra Danmark skulle kunne bestige tronen i et selvstendig Norge i kraft av sin arverett. Prinsens mål var å bli hyllet som norsk enevoldskonge i kraft av arveretten, kongeloven av 1665 og suverenitetsakten i 1661. Til dette kom at Frederik 6. hadde løst nordmennene fra troskapseden til kongen, og ført suvereniteten tilbake til dem.

Få dager etter at Christian Frederik i slutten av januar 1814 mottok meldingen om Kielfreden, skrev han på Eidsvoll (hvor han var Carsten Ankers gjest) det første utkast til de proklamasjoner som skulle sendes ut ved hans tronbestigelse. Her møter vi ham som eneveldets ektefødte sønn; han ville ta rikets styre i sine hender i kraft av arveretten og styre landet som rikets arveenevoldskonge.

I Trondheim ble han en uke senere stilt overfor kravet om en grunnlov, uttrykt i en adresse ført i pennen av den unge byskriveren Carl Valentin Falsen og underskrevet av 60 av byens fremste embetsmenn og borgere. Men prinsen reagerte klart negativt på kravet, og Falsen fikk utvetydige vitnesbyrd om at han var i unåde.

Stormannsmøtet

15. februar innkalte en del sentrale embetsmenn, offiserer og næringslivsmenn til et møte dagen etter – det møtet som i ettertid er omtalt som stormannsmøtet eller «notabelmøtet» på Eidsvoll. Innkallingsbrevet til stormannsmøtet eller notabelmøtet på Eidsvoll vinteren 1814.

13. februar var Christian Frederik tilbake på Eidsvoll, og nå omredigerte han de proklamasjoner som skulle sendes ut ved hans tronbestigelse. Det er betegnende at han nå tok med et vagt løfte om at han «i roligere og lykkeligere tider» ville gi sine «trofaste undersåtter» en grunnlov. Men på kort sikt var planene de samme som før. Landet skulle være et enevelde og regimet baseres på «Vor Slægts usvækkede Ret til Norges Trone». Folkets oppgave ble avgrenset til det å være «den stormægtigste Fyrste og Herre, Kong Christian Frederik til Norge og hans Slægt hulde og tro som Eders rette enevolds Arvekonge». At han likevel ikke følte seg trygg på hvordan proklamasjonene ville bli mottatt, fremgår av at han 15. februar innkalte en del sentrale embetsmenn, offiserer og næringslivsmenn til et møte dagen etter – det møtet som i ettertid er omtalt som stormannsmøtet eller «notabelmøtet» på Eidsvoll.

På stormannsmøtet gav 19 av de 21 nordmennene der uttrykk for at Christian Frederik burde gi avkall på arverett og heller la seg velge, siden suvereniteten var tilbakeført til det norske folket. Prinsen kom i en heftig diskusjon med Georg Sverdrup. Samtalen endte med Sverdrups bestemte avvisning av prinsens arvekrav på den norske trone: «Dertil har Deres kgl. Højhed ikke mere ret end jeg.» På dette fulgte prinsens definitive kapitulasjon. Han omredigerte proklamasjonene nok en gang, og tok nå med at det skulle velges en riksforsamling som skulle gi landet en grunnlov. Henrik Wergeland sammenfattet senere hva Sverdrups kategoriske standpunkt hadde ført til: «Disse ord bør ingen Nordmand glemme. Fra dem stammer vor Konstitution.»

Dette synet på stormannsmøtet er stort sett blitt stående i ettertiden. Historikeren Yngvar Nielsen omtaler riktignok resultatet av møtet som et kompromiss, men det er intet som tyder på at deltakerne på møtet har oppfattet det slik. «Folkesuveræniteten seiret helt og uavkortet,» lyder Halvdan Kohts konklusjon. Folkesuvereniteten seiret for så vidt som Christian Frederik fra nå av gav opp sine tidligere planer om å la seg utrope til konge med henvisning til arveretten, men han hadde tross det fortsatt et fast grep på rikets styre. Med proklamasjonene av 19. februar tok han enevoldsmakten på kort sikt inntil riksforsamlingen var ferdig med sitt arbeid. Han øvde også en utstrakt innflytelse på den kommende riksforsamlingens sammensetning ved å utforme valgreglene, og på dens mandat med krav om at velgerne skulle avlegge en folkeed. Samtidig la han opp sin politikk slik at han ville komme til å overta Norges krone ved folkets valg.

Riksforsamlingen på Eidsvoll

Selvstendighetspartiet og unionspartiet

Under Riksforsamlingen på Eidsvoll var Christian Frederik og 112 representanter samlet for å utforme en norsk grunnlov fra 10. april til 20. mai 1814. «Selvstendighetspartiet» hadde et stort flertall på rundt 80 representanter som flokket seg rundt prinsen. De kom til å gå inn for at Norge ikke under noen omstendigheter skulle innlate seg på en union med Sverige. Man skulle gjøre alt for å forhindre at Karl Johan fikk sin vilje gjennom. Hos selvstendighetspartiet var også Christian Frederik tiltenkt rollen som konge i et selvstendig Norge. Selvstendighetspartiet, med Christian Magnus Falsen og Johan Adler i spissen, gikk også inn for å gi kongen betydelig makt. Rettshistorikere mener imidlertid at Christian Frederik øvde liten personlig innflytelse over paragrafene i det som ble Grunnloven. I tillegg sørget støttespillerne hans for at Stortinget ble utstyrt med betydelig politisk kompetanse. Kongen fikk bare utsettende veto i alminnelige lovsaker, og ingen innflytelse på endringer av paragrafer i Grunnloven.

«Unionspartiet» hadde rundt 30 av representantene på Riksforsamlingen. Ledende skikkelser her var Herman Wedel Jarlsberg, Severin Løvenskiold, Nicolai Wergeland og Jacob Aall. Unionspartiet la ikke skjul på at målet deres var en union med Sverige, der Christian Frederik ikke var tiltenkt noen rolle. Dette skapte spenninger og utfordringer for prinsen og dem som støttet ham.

Christian Frederiks rolle i utforming av Grunnloven

11. mai var riksforsamlingen ferdig med å diskutere innholdet i den nye grunnloven. 17. mai ble den fremlagt for underskriving av representantene, og samme dag valgte forsamlingen enstemmig Christian Frederik til det selvstendige Norges nye konge. Valget hadde imidlertid protokolltilførsler fra 17 representanter om at de egentlig ikke ønsket noe kongevalg nå, men bøyde seg for flertallet.

I størstedelen av de fem ukene riksforsamlingen satt sammen, oppholdt Christian Frederik seg på Eidsvoll. Til det tradisjonelle bildet av ham som den liberale fyrste hører det at han ikke blandet seg vesentlig inn i riksforsamlingens forhandlinger. Både Halvdan Koht og Arne Bergsgård mente Christian Frederik blandet seg lite inn i grunnlovsarbeidet.

Dette høver godt med teorien om Christian Frederik som den liberale fyrste, men svarer ikke til de faktiske forhold. Prinsen hadde nær kontakt med ledende menn innen selvstendighetspartiet, som ble gjort kjent med hans ønsker. Han hadde spioner som rapporterte stemningen i forsamlingen. Han hadde også maktmidler til å drive sine ønsker igjennom, og han brukte dem. På den tiden Christian Frederik heiste opprørsfanen, var han avhengig av støtte fra de ledende mennene i landet. Disse mennene kunne dermed stille betingelser på stormannsmøtet 16. februar. Da riksforsamlingen trådte sammen i april, var rollene endret. Nå var Christian Frederik blitt et nødvendig redskap for selvstendighetspartiet. Da var det han som kunne stille betingelser, og selvstendighetspartiet måtte gå hans ærend. Dersom ikke grunnloven ble slik og slik, kunne han ikke ta imot den norske krone, sa Christian Frederiks adjutanter. Vi har klare bevis for at Christian Frederik brukte lignende argumenter overfor Christian Magnus Falsen og Georg Sverdrup, som fulgte hans ønsker.

Allerede i sin trontale 11. april hadde Christian Frederik understreket at selvstendighetspolitikken var fastlagt i og med folkeeden. Dette ble også drevet igjennom av selvstendighetspartiet. Riksforsamlingen skulle ikke beskjeftige seg med utenrikspolitikk. Et annet resultat av prinsens sterke hånd kan vi avlese i grunnlovsbestemmelsene om forholdet mellom statsmaktene, og den sterke makt som ble tildelt fyrsten. I den første versjonen av det Adler-Falsenske grunnlovsutkast var det tatt med tre paragrafer om organiseringen av statsrådet som ville bidra til å gi statsrådet en selvstendig stilling ved siden av kongen. Christian Frederik, som leste utkastet, bad om at paragrafene ble strøket, noe som også skjedde.

I konstitusjonskomiteen tok Herman Wedel Jarlsberg forslaget opp igjen, og de gikk igjen i komiteens forslag som paragrafene 41, 42 og 43. Igjen reagerte Christian Frederik mot de båndene som ville binde kongens hender når det gjaldt organiseringen av statsrådet. Han stilte et faktisk ultimatum (som vi kjenner gjennom et brev fra Georg Sverdrup til generalauditør Christopher Anker Bergh 7. mai 1814). Paragrafene ble strøket, og kongen fikk utstrakt frihet til å organisere sitt statsråd.

Forholdet mellom kongen og Grunnloven

Avtrykk av Christian Frederiks kongesegl, brukt på kunngjøringen om kongevalget 19. mai 1814.

Det står i skarp kontrast til teorien om den liberale fyrste at Christian Frederik kort etter tronbestigelsen utnevnte et etter måten stort hoff – to hoffmarskalker, 18 kammerherrer og 12 kammerjunkere. Enda mer tvetydig er hans organisering av de sentrale styringsorganene. Riktignok organiserte han et statsråd i samsvar med bestemmelsene i 17. mai-grunnloven. Men tre viktige grener av rikets sentralforvaltning la han – i god eneveldig stil – direkte under seg selv og sin statssekretær, nemlig utenrikspolitikken, militærvesenet og skolevesenet. Hans sentrale styringsapparat kom dermed til å bestå av en merkelig dualisme. På den ene side stod et statsråd organisert i samsvar med grunnloven, på den annen side fant en sentrale styringsorganer lagt direkte under kongens kontroll.

Vi vet ikke hvilken vei Christian Frederik ville ha gått om han hadde blitt konge i Norge lengre enn de få månedene han ble. Vi vet ikke om han ville ha bygd ut rikets sentralforvaltning i samsvar med intensjonene i grunnloven eller ha fulgt enevoldsmodellen. Men hans sterke motstand på Eidsvoll mot de paragrafene som fastla organiseringen av statsrådet, og hans organisering av rikets sentrale styringsorganer står i alle fall som et stort spørsmålstegn ved teorien om den liberale fyrste. Når 17. mai-grunnloven åpnet døren for en sterk kongemakt, var dette et resultat av press fra Christian Frederiks side. Når han holdt døren åpen for en gjenforening med Danmark, var det, slik han uttrykte det i et brev til Frederik 6., med klar referanse til den gamle statsskikk: «Overdrages mig Norges Trone, da antager jeg den, om det saa var paa Randen af Afgrunden, blot for at skaffe min Søn Arveret til dette Rige.»

Christian Frederiks politikk sommeren 1814

Den 26. juli gikk Karl Johan til militært angrep på Norge. Krigen ble kort. Den 13. august tilbød Karl Johan en våpenhvile basert blant annet på at Christian Frederik måtte abdisere, men Norge skulle kunne beholde Grunnloven i en union med Sverige. Bildet viser Karl Johan (1763-1844) til hest med oppmarsjerte tropper i bakgrunnen.

Christian Frederiks politikk sommeren 1814 kan oppsummeres i tre deler: forhandlinger med stormakter om støtte til Norges selvstendighet, deretter en kort krig mot Sverige (26. juli–14. august) som nordmennene tapte og til slutt Mossekonvensjonen, avtalen der Norge godtok unionen med Sverige.

Det var Christian Frederiks politikk sommeren 1814 som først og fremst dannet utgangspunkt for selvstendighetspartiets skarpe fordømmelse av den unge prinsen som nå var valgt til Norges konge. Fordømmelsen har forplantet seg som et rungende ekko til ettertidens historikere – med få unntak – helt opp til i dag.

Christian Frederik forstod at Norges eneste mulighet til å bestå som selvstendig stat ville være at en eller flere av stormaktene i kampen mot Napoleon ville gå fra løftene om at Norge skulle avstås til Sverige. Særlig håpet han på Storbritannias støtte. Da det ble klart at han ikke ville få en slik stormaktsstøtte, innså han at Norges videre skjebne som selvstendig stat var avhengig av hvordan den svenske tronarvingen Karl Johan stilte seg. Dette forholdet kan være med på å forklare Christian Frederiks lunkne ledelse av krigsoperasjonene mot Sverige sommeren 1814. Han forstod at det ikke nyttet å krige mot Sverige uten støtte fra noen stormakter.

Godtar man utgangspunktet for Christian Frederiks standpunkt sommeren 1814, blir vurderingen av hans politikk frem til Mossekonvensjonen i august ubetinget positiv. Vinteren og våren 1814 hadde tanken på en gjenforening med Danmark stått sentralt hos ham, og om han bøyde seg for kravet om å kalle inn en riksforsamling, så hadde han bevisst arbeidet for å gjøre konstitusjonen til redskap for en sterk kongemakt. I sommermånedene 1814 trådte tanken på hans egne interesser og tanken på dynastiet i bakgrunnen. Tanken på å forhandle om gode vilkår ble nå hans store hovedmål. Dette var også Frederik 6.s innstendige og gjentatte råd til fetteren i Norge.

Stormaktsforhandlingene

Disse rådene gir nøkkelen til kong Christian Frederiks politikk sommeren 1814. Han hadde satt sitt håp til Storbritannia. Dit hadde han sendt sin nærmeste venn i Norge, Carsten Anker. Dit sendte han også Ankers bror, Peter Anker, og dit sendte han Wilhelm F. K. Christie, Niels Aall og Peder Valentin Rosenkilde etter at riksforsamlingen hadde avsluttet sitt arbeid. Men allerede i begynnelsen av juni kom den britiske diplomaten John Philip Morier til Norge for å fortelle at hans regjering stod fast bak sine løfter til Sverige (altså løftet fra Kielfreden om at Sverige skulle få Norge). Dermed falt i realiteten forutsetningen for kong Christian Frederiks utenrikspolitikk. Christian Frederik visste fra da av, bedre enn noen av hans rådgivere, at selvstendighetspolitikken var dømt til å mislykkes.

30. juni kom utsendinger fra de fire stormaktene Storbritannia, Russland, Preussen og Østerrike til Christiania. De brakte det samme budskap som Morier. I en skriftlig note datert 7. juli erklærte de at de stod på Kieltraktatens grunn, og at Norges avståelse til Sverige derfor var ugjenkallelig. De forlangte at Christian Frederik ubetinget skulle forplikte seg til å nedlegge i nasjonens hender alle de rettighetene han hadde fått av riksforsamlingen. De forlangte også at han skulle anvende hele sin innflytelse hos folket for å få det til å godta foreningen med Sverige.

19. juli sendte den svenske regjeringen i Karl 13.s navn ut en proklamasjon som pekte i samme retning, men var langt skarpere. Riksforsamlingen på Eidsvoll ble erklært lovstridig, og beslutningene derfra ugyldige. Det er mot denne bakgrunnen – stormaktskommissærenes bestemte krav og Karl 13.s proklamasjon – vi må se den senere Mossekonvensjonen.

Krigen

Sommeren 1814 gikk Karl Johan inn i Norge for å erobre riket som ifølge Kieltraktaten tilhørte ham, og 26. juli angrep de svenske styrkene Hvaler.

Den negative vurderingen av Christian Frederiks politikk sommeren 1814 er riktig dersom man mener at nordmennene burde ha tatt en kamp på liv og død for selvstendigheten. Ingen vil kunne nekte at kongen bar en stor del av ansvaret for den defensive krigføringen og de mange tilbaketrekningene under den korte krigen. Han holdt igjen når statsrådet forlangte en mer aktiv krigføring, og han var hovedmannen bak forhandlingslinjen. Det var ikke noe samsvar mellom kongens store ord om å dø for Norge og hans defaitistiske krigføring under den korte krigen.

Men når Christian Frederik vek tilbake for å kaste styrkene inn i store slag, var det ikke bare fordi han var en svak militær sjef, men kanskje først og fremst fordi han anså krigen for nytteløs. Svenskene var militært overlegne, og den svenske armeen stod under kommando av en av Europas fremste generaler. Den tidligere franske marskalken Karl Johan som var valgt til svensk tronfølger, kunne vise til stormaktenes løfter om støtte. Norge var utenrikspolitisk totalt isolert, blokkert av fiendtlige kryssere og kapere. Så lenge blokaden varte, var det ikke noe håp for Norge. Slutten måtte i alle tilfelle bli en union med Sverige, uansett hvilken linje man valgte – krig eller forhandlinger.

Under slike forhold måtte det synes klokere for Norge å søke å oppnå mest mulig gjennom forhandlinger og utnytte maksimalt den gunstige forhandlingssituasjonen man hadde i augustdagene 1814, i stedet for å kaste landet inn i en ødeleggende og uviss krig. Og det var ved forhandlingsbordet Christian Frederik øvde sin viktigste gjerning i norsk historie.

Mossekonvensjonen

Ved konvensjonen i Moss 14. august lovet så Christian Frederik å sammenkalle et overordentlig storting, overdra regjeringsmakten til statsrådet, nedlegge kronen og forlate landet. Norge godkjente unionen med Sverige, og krigen var slutt.

I tiden fra 14. august til 10. oktober, da Christian Frederik la sin krone i Stortingets hender, levde den unge kongen tilbaketrukket på Bygdøy, traktatforpliktet til politisk passivitet. Men han tapte likevel ikke av sikte tanken på det kommende oppgjør med Sverige – et oppgjør ikke basert på diktatet i Kiel, men på folkets frie valg, 17. mai-grunnloven og Mossekonvensjonens bestemmelser.

Det overordentlige Storting

Før det overordentlige Storting trådte sammen (7. oktober), hadde Karl Johan sendt baron Baltzar Bogislaus von Platen til Christiania for å ha samtaler med Christian Frederik om hans abdikasjon og reisen til Danmark. Samtalene kom også til å kretse om de kommende unionsforhandlingene. Christian Frederik avviste bestemt, nå som før, et oppgjør på basis av Kieltraktaten. Med styrke argumenterte han for det handlingsmønsteret svenskene hadde fulgt da de valgte ny konge og grunnlov i 1809: «Constitution först, konung sedan.» Begynte Stortinget med å velge konge først, måtte Stortinget også underskrive alt det kongen krevde, dersom stortingsrepresentantene ikke ville bli behandlet som opprørere. To dager før stortingssamlingen hadde Christian Frederik også en lang samtale med Wilhelm F. K. Christie, og det kan neppe herske tvil om at han har argumentert for det samme handlingsmønsteret som han hadde forfektet med slik styrke overfor Platen.

På det overordentlige Storting ble grunnloven tilpasset en union med Sverige (Novembergrunnloven) og Karl 13. (i Norge Karl 2.) valgt til norsk konge.

Den 10. oktober frasa Christian Frederik seg tronen, forlot Bygdøy kongsgård samme dag og reiste 28. oktober fra Fredriksvern til Danmark.

Christian Frederik er blitt til dels sterkt kritisert, ikke minst i sin samtid, som en svak og ettergivende mann. Det bør likevel fremheves at han med sin opptreden hadde samlet folket og derved bidratt vesentlig til at Norge kunne gå inn i unionen med Sverige som et fritt, selvstendig rike. Man kan med rette si at først gjorde Christian Frederik nordmennene til redskap for sin politikk som gikk ut på å føre Norge tilbake til Danmark. Deretter ble Christian Frederik et viktig redskap for nordmennene i strevet etter å sikre Norge en fri forfatning og et konstitusjonelt monarki og selvstendighet. I denne rollen gikk også Christian Frederik inn i frivillig, og ble revet med at de krefter han selv hadde satt i gang.

Konge av Danmark

Christian Frederik som 48-årig kronprins, malt i 1834.

Christian Frederik som kong Christian VIII av Danmark, maleri fra 1843.

I 1815 ble Christian Frederik utnevnt til guvernør og kommanderende general på Fyn. Forholdet til fetteren Frederik 6. var temmelig kjølig og Christian Frederik ble lenge holdt utenfor statsstyret.

De 17 månedene i Norge ble på mange måter høydepunktet i Christian Frederiks liv, både som menneske og politiker. I tiden fra høsten 1814 til 1830 levde han stort sett i skyggen av Frederik 6. Hans første oppgave på dansk grunn var å tjene som guvernør og kommanderende general på Fyn fra 1815. Samme år giftet han seg for annen gang, med prinsesse Caroline Amalie av Augustenborg (Frederik 6.s søsterdatter og Christian 7.s datterdatter). Ekteskapet var lykkelig, men barnløst, og Caroline Amalie ble isteden en omsorgsfull stemor for Christian Frederiks sønn fra første ekteskap, «Fritz», den senere kong Frederik 7. I årene 1818–1822 foretok prinseparet en stor utenlandsreise til Tyskland, Italia, Sveits, Frankrike og Storbritannia, hvor de blant annet medbrakte den norske maleren J. C. Dahl. Prinsens forhold til Frederik 6. var stadig spent, og et forsøk på å skape forsoning gjennom et ekteskap mellom sønnen Fritz og Frederik 6.s datter Wilhelmine Marie endte med skilsmisse i 1834.

I 1831 fikk Christian Frederik imidlertid sete i statsrådet, og i 1839 etterfulgte han Frederik 6. som dansk konge under navnet Christian 8. Liberale kretser hadde håpet at han ville innføre en fri forfatning etter norsk mønster, men han avviste dette kravet, selv om han var sympatisk innstilt overfor den eldre liberalisme. Derimot gjennomførte han mange sosiale, administrative og finansielle reformer.

Også forholdene i hertugdømmene gjorde Christian Frederiks stilling vanskelig. Han ville motvirke en nærmere forening av Sønderjylland og Holsten, samtidig som han ville knytte monarkiet fast sammen. Men hans politikk her var preget av stadige engstelige hensyn, og kom til å bli ubesluttsom og usikker. I sine senere år hadde Christian Frederik planer om en mer liberal helstatsforfatning, men døde før den ble iverksatt.

Christian Frederik/Christian 8. døde 20. januar 1848. I et etterlatt brev rådet han riktignok sin sønn og etterfølger til å gi Danmark en forfatning, men han hadde ingen illusjoner om at sønnen ville mestre de problemer som nå veltet inn over riket.

Etterlatte papirer

• Det finnes en rekke trykte samlinger av Christian Frederiks brev og dagbøker; originalene finnes i hovedsak i Rigsarkivet (kongehusarkivet) i København, en del (blant annet brevvekslingen med Carsten Anker) også i Riksarkivet, Oslo
• Deler av brevvekslingen mellom Christian Frederik og Frederik 6. er utgitt i Meddelelser fra krigsarkiverne, bind 5–9, København 1892–1902
• Christian Frederiks og Carsten Ankers brevveksling 1814, utgitt av Carl Johan Anker, 1904
• Kong Christian VIIIs dagbøger og optegnelser, utgitt av Axel Linvald med flere, 2 bind, København 1943/1973
• Christian VIIIs breve 1796–1813, utgitt av Axel Linvald og Albert Fabritius, 2 bind, København 1965

Kunstneriske portretter (et utvalg)

• Pastell av Christian Horneman, 1810; Rosenborg Slot, Danmark
• Maleri (3/4-figur) av Johan Ludvig Lund, 1813; Eidsvollsbygningen
• Maleri (brystbilde) av Friedrich Carl Gröger, ca. 1813–14; Frederiksborg Slot, Danmark
• Byste (bronse) av Bertel Thorvaldsen, 1821; Statsministerens kontor, Oslo
• Maleri (3/4-figur) av Carl Rahl, 1848; Amalienborg, Danmark
• Statue (helfigur, bronse) av Dyre Vaa, 1968; reist i 1995 i Moss
• En statue av den unge kong Christian Frederik, utført av billedhuggeren Kristian Blystad, er satt opp foran Stortinget og ble avduket av dronning Margrethe av Danmark den 18. mai 2014

Eksterne lenker

Litteratur

• Henrik Wergeland: Norges Konstitutions Historie, hefte 3, 1843
• H.P. Giessing: Kong Christian VIIIs Regeringshistorie, København 1852
• Ernst Sars: Udsigt over den norske Historie, bind 4, 1891
• Yngvar Nielsen: Christian Frederik 1813–1814, 1915
• Halvdan Koht: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 2, 1925
• Axel Linvald: Christian VIII. Den unge prins, København 1943
• Arne Bergsgård: Året 1814, 2 bind, 1943–1945
• Sverre Steen: 1814, 1951
• Axel Linvald: Christian VIII. Norges statholder, København 1952
• Jørgen Weibull: Carl Johan och Norge 1810–1814, Lund 1957
• Axel Linvald: Christian VIII. Før Eidsvoldgrundloven, København 1965
• Jens Arup Seip: Utsikt over Norges historie, 1974
• Knut Mykland: Kampen om Norge 1784–1814, bind 9 i Cappelens Norgeshistorie, 1978
• Ståle Dyrvik & Ole Feldbæk: Aschehougs norgeshistorie, b. 7, 1996
• Ole Feldbæk: Danmark-Norge: 1380-1814, bind 4: Nærhed og adskillelse, 1998
• Lars Roar Langslet: Christian Frederik : konge av Norge (1814), konge av Danmark (1839-48), 1998–1999, 2 bind
• Knut Mykland: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)

Kommentarer