hormoner – Store medisinske leksikon (original) (raw)

Illustrasjon som viser en mann og en kvinne med viktige hormonkjertler: hypofysen, skjoldbruskkjertelen, biskjoldbruskkjerlene, binyrene, Langerhans' øyer i bukspyttkjertelen, eggstokkene og testiklene.

De viktigste hormonkjertlene i kroppen.

Hypofysen

Skjematisk fremstilling av hypofysens produksjon og regulering av antidiuretisk hormon (ADH). Det dannes hovedsakelig i kjernen nucleus supraopticus i hypothalamus, og kommer ved aksonal transport til hypofysens baklapp (nevrohypofysen). Ved adekvate stimuli frigis hormonet og går over i kapillarene. Reabsorpsjon av vann fra nyrenes distale tubuli og samlerør gjør at urinmengden avtar, slik at organismen «sparer» på vannet. Syntesen og utskillelsen av hormonet reguleres av bestemte faktorer, slik som plasmakonsentrasjonen og blodvolumet, som kontrolleres av osmoreseptorene og trykkreseptorene.

Hormoner er en samlebetegnelse på kjemiske substanser som i svært små konsentrasjoner transporteres med blodet til målorganer og målceller, hvor de utløser bestemte fysiologiske responser. De kan derfor sies å være kjemiske budbringere i blodet.

Faktaboks

Uttale

hormˈoner

Etymologi

av gresk hormaein, ‘sette i bevegelse, stimulere’

De kjemiske substansene vi kaller hormoner kan i prinsippet nå alt vev i kroppen via blodsirkulasjonen. Men hormonene virker bare som signalstoff på enkelte celler. Disse cellene har bestemte mottakermolekyler som kalles reseptorer på celleoverflaten. Når et signalstoff treffer hormonreseptoren, blir reseptoren stimulert. Da sender den signaler innover i cellen. Det er stor variasjon i hva som skjer med signalet inni cellen. For eksempel kan signalet gjøre at cellen lager et nytt protein fra DNA-et.

Hormoner har flere viktig roller i kroppen:

de er viktige i regulering av kroppens væske- og saltbalansen
de er viktige for kroppens tilpasning til stress og påkjenninger av forskjellig art
de deltar i regulering av vekst og utvikling
de er svært viktige i kjønnsdrift og forplantning
de deltar i regulering av blodcelleproduksjonen i beinmargen

Hormonsystemet og det autonome nervesystemet kontrollerer omdannelsen av næringsstoffer og opptak av næring fra tarmen. Hormonene er også viktig i omsetning og transport av blant annet sukker (glukose) og fettstoffer i blodet og inn i cellene.

Hormonsystemet virker også sammen med andre budbringer- og kommunikasjonssystemer i kroppen. Nervesystemet er det raske kommunikasjonssystemet, med faste linjer for signalene. Hormonsystemet er langsommere, men like viktig og nødvendig for at hele kroppen skal kunne fungere optimalt under ulike forhold.

Produksjon

De fleste hormoner produseres i endokrine kjertler. Dette er kjertler skiller ut hormonene direkte til blodet.

Negativ tilbakekobling

Hormonutskillelsen fra den enkelte kjertel reguleres vanligvis via såkalt negativ tilbakekobling. Det innebærer at en økning i konsentrasjonen av et hormon i blodet vil dempe produksjon og utskillelse av dette hormonet fra kjertelen. Tilsvarende vil en lav konsentrasjon av hormonet stimulere kjertelen til å produsere mer hormon.

Mekanismen med negativ tilbakekobling er en av de viktigste måtene hormonsystemet regulerer mengden hormoner i blodet på. Hvis man tilfører hormoner som legemiddel, vil den negative tilbakekoblingen gjøre at kroppens egen kjertel produserer mindre av hormonet som blir tilført. Dette kan for eksempel skje hvis man får behandling med kortison.

Sykdommer som fører til redusert hormonproduksjon, vil øke dannelsen av det overordnede stimulerende hormonet. Motsatt vil sykdommer som gir økt hormonproduksjon, hemme produksjonen av det stimulerende hormonet. Man kan finne ut av hvilken hormonproduserende kjertel som har blitt rammet av sykdom ved å måle konsentrasjonen av hormoner og deres stimulerende hormoner i blodet. For eksempel vil sykdommer som fører til at skjoldbruskkjertelen reduserer produksjonen av tyroksin, føre til økt konsentrasjon i blodet av tyreoideastimulerende hormon (TSH) fra hypofysens forlapp.

Endokrine kjertler

De viktigste endokrine kjertler hos mennesket er:

De enkelte hormonene virker ikke alene, men fungerer sammen med flere andre i det som kalles det endokrine system.

Noen hormoner kalles tropiske. Disse har som eneste oppgave å regulere produksjon og sekresjon av et annet hormon. Et eksempel på dette er TSH (tyreoideastimulerende hormon). Dette dannes i hypofysens forlapp på undersiden av hjernen. TSH regulerer utskillelsen av stoffskiftehormoner (tyroksin) fra skjoldbruskkjertelen.

Tyroksin er igjen et eksempel på et ikke-tropisk hormon. Det virker på de fleste celler i kroppen og øker stoffskiftet, varmeproduksjonen og oksygenopptaket i cellene.

Noen endokrine kjertler produserer flere ulike hormoner. Et eksempel er hypofysens forlapp som produserer seks forskjellige hormoner. Det finnes også noen hormoner som lages av mange forskjellige typer kjertler. For eksempel produserer både hypothalamus i hjernen og bukspyttkjertelen det veksthormonhemmende hormonet somatostatin.

Virkninger

Ett hormon, flere virkninger

Ett enkelt hormon kan ha flere forskjellige virkninger avhengig av hvilke målorganer eller målceller det stimulerer. Vasopressin (ADH) er et eksempel på dette. ADH øker nyrenes gjenopptak av vann og setter i gang en sammentrekning (vasokonstriksjon) av glatte muskler i arteriolene. Denne dobbelteffekten er hensiktsmessig ved akutt blodtrykksfall, for eksempel etter en blødning. Hormonet gjør da at kroppen ikke taper mer vann gjennom urin, og at blodet samles i kroppens store arterier. På denne måten opprettholdes blodtrykket.

Én målcelle, flere hormoner

Én enkelt målcelle kan også påvirkes av flere ulike hormoner. Noen celler har mange forskjellige hormonreseptorer og kan derfor justere hormonvirkningene.

Selv om en celle bare skulle ha én type hormonreseptor, kan flere forskjellige signalveier inni cellen bli aktivert. Hormonet kan kalles budbringer nummer én, mens det signalstoffet som dannes inni cellen kalles en sekundær budbringer.

Syklisk AMP (cAMP) er en veldig vanlig sekundær budbringer. En annen er kalsiumioner som frigjøres fra egne lagre inni cellen. Kalsiumioner er blant annet viktig som sekundær budbringer i muskelceller. Mange av detaljene om hvordan signalformidling inni cellene foregår er ukjent.

Kjemisk inndeling

Hormongrupper

Den største gruppen hormoner er peptidhormoner. Det kan være proteiner, glykoproteiner eller polypeptider. Eksempler på slike hormoner er veksthormon, insulin og antidiuretisk hormon.

En annen gruppe er steroidhormoner, som dannes av steroider. Eksempler er aldosteron, østrogener og testosteron.

En tredje gruppe hormoner har utgangspunkt i aminosyren tyrosin. Eksempler er tyroksin og adrenalin.

Man kan lage flere proteinhormoner ved hjelp av rekombinant DNA-teknologi.

Transport

Steroidhormonene er fettløselige. Slike hormoner frigjøres så fort kjertelcellene har laget dem. De andre hormontypene lagres først i små blærer (vesikler) før de frigjøres. Disse hormonene slippes ut av cellen gjennom en transportmåte som kalles eksocytose.

De forskjellige hormongruppene transporteres til dels fritt i blodet og til dels bundet til spesielle transportproteiner. Det er bare hormonene som transporteres fritt som er biologisk aktiv, det vil si at de kan stimulere reseptorer på celler.

Halveringstiden varierer fra noen få minutter (peptider) til et par dager.

Virkningsmekanismer

Hormoner kan være stimulerende, hemmende, additive eller synergiske. Et hormon som ikke har noen effekt i seg selv, men er nødvendig for at andre hormoner skal komme til uttrykk, sies å ha en permissiv effekt.

Hormonenes virkningsmekanismer kan inndeles på denne måten:

endringer i cellemembranens gjennomtrengelighet
påvirkningen av hastighetsbestemmende enzymer i én eller flere av målcellenes reaksjonsveier
igangsetting av proteinsyntese i målcellene
aktivering av gener som gir transkripsjon av nye mRNA-varianter

Disse hormonvirkningene utelukker ikke hverandre. Et hormon kan ha mer enn én av virkningsmekanismene.

Hormonreseptorer

Peptidhormoner går vanligvis ikke gjennom cellemembraner, men bindes til spesifikke reseptorer på cellens overflate. Det samme gjelder for adrenalin. Når et hormon har bundet seg til et hormon, blir et enzym som er bundet til cellemembranen aktivert via et såkalt G-protein i cellemembranen. Dette aktiverte enzymet vil i sin tur stimulere produksjon av én eller flere sekundære budbringere, for eksempel cAMP, cGMP eller inositol. De sekundære budbringerne stimulerer direkte eller indirekte proteinkinaser som så regulerer spesifikke prosesser inni cellen.

Steroidhormonene fungerer på en annen måte. Ettersom de er fettløselige kan de krysse cellemembranen og komme seg direkte inn i cellekjernen og binde seg til reseptorer inni cellen. Effekten er en genaktivering som fører til produksjon av bestemte proteiner med biologiske virkninger.

Også hormoner som bygges opp på grunnlag av aminosyren tyrosin går lett gjennom cellemembranen. Disse hormonene regulerer gentranskripsjonen ved at de bindes til kjernereseptorer som allerede er bundet til DNA i hormonenes målceller.

De viktigste kjertlene og deres hormoner

Hypothalamus

Hypofysen.

Skjematisk fremstilling av hormonene mellom hypothalamus og hypofysen. Hypothalamus produserer forskjellige hormoner som hemmer eller stimulerer utskillelsen av de enkelte hypofysehormonene. Den danner også to hormoner (antidiuretisk hormon og oksytocin) som lagres i og utskilles fra hypofysens baklapp (nevrohypofysen). Hypofysens forlapp står i forbindelse med hypothalamus over et spesielt karsystem. Det er her påvist følgende proteohormoner: follikkelstimulerende hormon (FSH), luteiniserende hormon (LH), thyreoideastimulerende/thyreotropt hormon (TSH), adrenokortikotropt hormon (ACTH), veksthormon (GH), foruten prolaktin (PRL). I hypofysens midtlapp dannes melanocyttstimulerende hormon (MSH).

Hypothalamus er en del av hjernen som skiller ut følgende stimulerende og hemmende hormoner:

tyrotropinfrigjørende hormon (TRH)
kortikotropinfrigjørende hormon (CRH)
gonadotropinfrigjørende hormon (GnRH)
veksthormonfrigjørende hormon (GHRH)
veksthormonhemmende hormon (GHIH)
prolaktinfrigjørende hormon (PRH)
prolaktinhemmende hormon (PIH)

Disse hormonene har hypofysens forlapp som målorgan. Hormonene kontrollerer utskillelsen av hormoner fra forlappen.

Hypofysens baklapp

Hypofysens baklapp skiller ut antidiuretisk hormon (ADH) og oksytocin. Begge disse hormonene blir produsert i hypothalamus, men transporteres til hypofysens bakre lapp, der de frigjøres.

Målcellene for ADH er nyrenes tubuliceller og arterioler. Det stimulerer til gjenopptak av vann fra preurinen og til sammentrekning av blodårene (vasokonstriksjon).

Oksytocin gir muskelsammentrekninger i livmoren og fremmer utskillelse av melk fra brystene

Hypofysens forlapp

Det er seks hormoner som skilles ut fra hypofysens forlapp:

Tyreoideastimulerende hormon (TSH) stimulerer produksjon og utskillelse av stoffskiftehormonene trijodtyronin og tyroksin fra skjoldbruskkjertelen.
Adrenokortikotropt hormon (ACTH) stimulerer kortisolsekresjon fra binyrebarken.
Veksthormon (GH) stimulerer til vekst av beinvev og har flere andre virkninger på stoffskiftet. I leveren stimulerer veksthormon til utskillelse av insulinliknende vekstfaktorer.
Follikkelstimulerende hormon (FSH) stimulerer vekst av follikler i eggstokkene og stimulerer til produksjon av østrogen. I testiklene stimulerer FSH produksjonen av sædceller.
Luteiniserende hormon (LH) virker på folliklene i eggstokkene og stimulerer til eggløsning, vekst av det gule legemet og produksjon av østrogen. I testiklene stimulerer LH produksjon av testosteron.
Prolaktin stimulerer til vekst av bryster og melkekjertler i brystvev.

Skjoldbruskkjertelen

Skjoldbruskkjertelens follikkelceller produserer tyroksin (T4) og trijodtyronin (T3). Disse hormonene virker på de fleste cellene i kroppen og øker stoffskiftet. Hormonene er også nødvendige for vekst og utvikling av nervesystemet.

I skjoldbruskkjertelen er det også en type celler som kalles C-celler. Disse lager hormonet kalsitonin, som påvirker beinvevet. Hormonet senker nivået av kalsium i blodplasma.

Biskjoldbruskkjertlene

Biskjoldbruskkjertlene (parathyreoidea) lager parathyreoideahormon (PTH) som virker på bein, nyrer og tarmer. PTH øker konsentrasjonen av kalsium i blodplasma og reduserer konsentrasjonen av fosfat i blodplasma. Det stimulerer også til aktivering av D-vitamin.

Binyrebark

Binyrebarken lager tre hormoner:

Aldosteron stimulerer nyrene til å ta opp natrium fra preurin og skille ut kalium. Sammen med natrium følger også vann, og aldosteron øker derfor blodvolum og blodtrykk.
Kortisol virker på de fleste celler. Det øker blant annet blodsukkeret og er viktig i kroppens stressmekanismer.
Androgene steroider stimulerer til vekst i beinvev hos begge kjønn og bidrar til kjønnsdrift hos kvinner.

Binyremarg

Binyremargen produserer adrenalin og noradrenalin. Binyremargen er egentlig en del av det sympatiske nervesystemet. Hormonene forsterker virkningen av signaler fra det sympatiske nervesystem. Det er viktig i blodtrykksregulering og stressrespons.

Bukspyttkjertelen

Bukspyttkjertelen har en eksokrin del som lager fordøyelsesenzymer og en endokrin del som blant annet lager insulin og glukagon. Den eksokrine delen er ikke med i hormonsystemet.

Den endokrine delen består av Langerhans' øyer. Der er det betaceller som lager insulin. Dette stimulerer opptak og lagring av karbohydrater. I alfacellene lages glukagon, som kontrollerer konsentrasjon av næringsstoffer i blod etter absorpsjon fra tarmen.

Eggstokkene

Eggstokkene lager østrogen som virker på kvinnelige kjønnsorganer og kroppen som helhet. Østrogen stimulerer follikkelutvikling og utvikling av sekundære kjønnskjennetegn. I beinvev stimulerer østrogen til lukking av epifyseskivene.

Eggstokkene lager også progesteron som forbereder livmoren på graviditet.

Testiklene

Testiklene lager testosteron som virker på mannlige kjønnsorganer og kroppen som helhet. Det stimulerer produksjon av sædceller og utvikling av sekundære kjønnskjennetegn. Det stimulerer også kjønnsdriften. I beinvev stimulerer testosteron til vekst i puberteten og forbereder lukking av epifyseskivene.

Både testikler og eggstokker lager inhibin. Dette hemmer sekresjon av follikkelstimulerende hormon (FSH) fra hypofysens forlapp.

Epifysen

Epifysen (corpus pineale) produserer melatonin. Melatonin har blant annet betydning for vår oppfatning av døgnrytme.

Morkaken

Morkaken (placenta) produserer østrogen og progesteron. Disse virker på kvinnelige kjønnsorganer og er avgjørende for fosterutvikling og morkakens funksjoner. Hormonene forbereder også brystene for melkeproduksjon.

Morkaken lager også hormonet choriongonadotropin. Det opprettholder det gule legemet under graviditeten.

Nyrene

Nyrene lager renin via et system som kalles RAAS (renin-angiotensin-aldosteron-systemet). Det stimulerer binyrebarken til å lage aldosteron og har betydning for blodtrykksregulering.

Nyrene lager også erytropoietin (EPO), som stimulerer produksjon av røde blodceller i beinmargen.

Magesekken

Magesekk lager blant annet gastrin. Gastrin er viktig for kontroll av saltsyreproduksjon.

Tolvfingertarmen

Tolvfingertarmen (duodenum) lager sekretin, kolecystokinin og gastrisk hemmende peptid (GIP). Disse påvirker bukspyttkjertelen, leveren og galleblæren. De er viktige i fordøyelsen og opptak av næring fra tarmen.

Leveren

Leveren lager insulinliknende vekstfaktorer, som stimulerer til vekst av beinvev. Leveren produserer også trombopoietin, som stimulerer til produksjon av blodplater.

Hud

Huden lager D-vitamin ved hjelp av UV-lys. D-vitamin øker opptaket av kalsium og fosfat fra tarmen og er dermed viktig for beinhelse.

Thymus

Thymus (brisselen) lager thymosin. Det stimulerer produksjon og modning av T-celler i immunsystemet.

Hjertet

Hjertet kan lage natriuretiske peptider:

ANP utskilles hovedsakelig fra hjertets forkamre ved strekk, og hemmer opptaket av natrium fra preurinen
BNP skilles ut fra hjertets hovedkamre og har tilsvarende virkning som ANP