Det armenske folkemordet – Store norske leksikon (original) (raw)
Ofre for det armenske folkemordet, foto fra en bok publisert i 1918.
Det armenske folkemordet er en betegnelse som brukes om den tvungne massedeportasjonen og massedrapene på armenere i Det osmanske riket under det ungtyrkiske styret i 1915–1920, der et betydelig antall armenere mistet livet.
29 land betegner i dag hendelsene offisielt som folkemord. Norge er ikke blant disse landene, men har ikke en tradisjon for å vedta offisielle perspektiver på historien. Folkemordbetegnelsen er imidlertid omstridt av både politiske og akademiske årsaker.
Den offisielle minnedagen for det armenske folkemordet er 24. april.
Antall drepte
Det anslås at det før massakrene bodde mellom to og to og en halv millioner armenere i Det osmanske riket. Armenerne var sentrale i samfunnets politiske, kulturelle og økonomiske liv.
Det er uenighet blant historikere (internasjonalt) om antallet drepte. Vurderingene av antallet drepte armenere varierer hovedsakelig mellom en halv og én og en halv million mennesker. Disse mistet livet som følge av militært organiserte massakrer, deportasjoner, sult og etnisk vold mellom armenere og andre grupper, ofte kurdiske landeveisrøvere. Situasjonen i området var på denne tiden kaotisk og voldelig, og en sultkatastrofe rammet alle grupper.
Forløp
Massedrapene fant sted i overgangen fra Det osmanske riket til det som i dag er Tyrkia, i perioden mellom 1915 og 1920.
Startdatoen settes ofte til den 24. april 1915, da det osmanske lederskapet arresterte og deporterte rundt 250 fremstående armenske intellektuelle og ledere. Disse omkom i løpet av deportasjonen. Vernepliktige mannlige armenere ble deretter innrullert i arbeidskompanier, hvor et stort antall døde på grunn av de brutale forholdene. Deretter ble det gitt ordre om å deportere armenske kvinner, barn og eldre til tynt befolkede områder rundt elvene Eufrat og Tigris i dagens Syria, Irak og Tyrkia. De enorme folkemengdene skulle transporteres til fots, og et betydelig antall døde underveis.
Det er hevet over enhver tvil at minst 300 000 armenere (og sannsynligvis et langt høyere antall) ble massakrert eller døde av sult, sykdom og utmattelse på marsjen. Det er imidlertid uenighet om prosessen var basert på en overordnet hensikt eller plan om å utrydde armenerne som folk.
Folkemord-begrepet
Det sentrale i FNs definisjon av folkemord fra 1948 (Folkemordskonvensjonen) er om det fantes en overordnet hensikt om å helt eller delvis utrydde en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe. Uenigheten om betegnelsen «det armenske folkemordet» dreier seg derfor om det kan påvises en hensikt hos de osmanske lederne eller ikke.
Den akademiske debatten har vært og er svært polarisert og politisert. Det har tidligere stort sett vært historikere som ikke er eksperter på Det osmanske riket som har forsket på disse hendelsene. Osmaner-ekspertene har holdt seg unna, blant annet av frykt for den politiserte situasjonen. Dette skapte et «svart hull» i historieskrivingen om Det osmanske rikets siste år, ifølge historikeren Michael Reynolds. Dette hullet har imidlertid begynt å bli fylt av blant annet den tyrkiske historikeren Taner Akçam (se under).
En del fremstående amerikanske historikere som Heath Lowry, Stanford Shaw og Justin McCarthy, den engelske historikeren Bernard Lewis og andre akademikere er kritiske til bruken av begrepet folkemord om hendelsene i 1915–1920. De bestrider ikke at massakrer eller deportasjoner fant sted, men betviler at osmanerne hadde en overordnet intensjon og systematikk som rettferdiggjør bruken av begrepet folkemord. Uenigheten mellom fagfolk gjelder altså hvorvidt det var en bevisst statlig kampanje for å utrydde armenerne eller et mindre planlagt og mer sammensatt hendelsesforløp.
Motstanderne av folkemordbegrepet mener det ikke var noe spesifikt rasehat eller religiøst hat mot armenerne som utløste statlige aksjoner, men snarere en frykt for armenske gruppers allianser med russerne, revolusjonære partier, samt krav om autonomi for armenskdominerte østlige provinser i Tyrkia.
Også andre minoriteter, som gresk-ortodokse, hadde støtte av vestlige makter og ble sett på som potensielle trusler. Etniske og religiøse minoriteter ble av ungtyrkernes lederskap i stigende grad ansett som trusler mot statens økonomi og sikkerhet, og mot nasjonens samhold. Denne utviklingen skjedde i en ytre situasjon der Det osmanske riket hadde tapt store territorier, et enormt antall muslimske flyktninger strømmet inn i landet, og staten var truet av utslettelse eller oppsplitting i flere uavhengige nasjonalstater. En slik oppsplitting var støttet av vestlige stater. De osmanske lederne drev en etnisk fordelingspolitikk, der ingen etniske grupper skulle utgjøre mer enn ti prosent av en lokalbefolkning noe sted.
Britiske og franske styrker angrep den 19. februar (to måneder før massakren på de armenske lederne) Gelibolu i stredet Dardanellene, i et forsøk på å erobre hele Det osmanske riket. I denne situasjonen følte den osmanske ledelsen at staten var akutt truet av ytre og indre fiender. Denne rammen rundt hendelsene gir imidlertid ikke svar på om hvilke hensikter lederne hadde.
Det springende punktet i denne striden er dokumentasjon av hensikt om folkemord, og bruken av kilder. En del av forkjemperne for folkemordbetegnelsen mener osmanerne var drevet av religiøst og etnisk hat, og at de planla å utrydde armenerne. De har ment at fraværet av bevis på folkemord i osmanske kilder skyldes at alt osmansk arkivmateriale har blitt systematisk ødelagt, og at man derfor kun kan stole på utenlandske observatørers vitneutsagn. Tyrkiske myndigheter har også begrenset utenlandske forskeres tilgang til de aktuelle arkivene. Mer nøytrale historikere som Michael A. Reynolds hevder at denne situasjonen har ført til en tvilsom og politisert bruk av kilder blant forkjemperne for folkemordbetegnelsen.
Eksperter på osmansk historie overså lenge det armenske spørsmålet. De som benekter at drapene var en systematisk politikk, har argumentert med at kun osmanske kilder kan vise sannheten, siden de utenlandske kildene er fordomsfulle. Siden de mener det ikke har blitt påvist klare bevis på en systematisk utryddelsespolitikk i osmanske kilder, har de ment at osmanerne er frikjent, og at forkjemperne for folkemordsbetegnelsen ikke har hatt god nok kjennskap til det osmanske samfunnet eller osmanske kilder.
De to partene diskuterte tidligere ikke med hverandre og baserte seg på ulike kilder. Dette har endret seg i de siste tiårene, og en mindre politisert historiediskusjon har etablert seg, selv om spørsmålet fremdeles er høyst politisert.
De siste tiårene har det imidlertid kommet en ny generasjon tyrkiske forskere som er mer uavhengige av den offisielle tyrkiske versjonen. Disse har gransket osmanske kilder på en mer kritisk måte, og dermed gitt et mer nyansert bilde av hendelsene.
Den tyrkiske historikeren Taner Akçam mener at det sentrale lederskapet blant ungtyrkerne, Komiteen for enhet og fremskritt, både visste om og planla massedrapene på armenerne. Dette skjedde parallelt med at statsbyråkratiet søkte å gjennomføre en deportasjon og tvangsforflytning til Mesopotamia og Syria. Akçam mener altså at det ble ført en tospors politikk, og mener å dokumentere dette med osmanske kilder, i bøkene The Young Turks' crime against humanity: The Armenian genocide and ethnic cleansing in the Ottoman Empire (2012), og Killing orders: Talat Pasha's telegrams and the Armenian genocide (2018). Historikere som Michael Reynolds og Hans-Lukas Kieser beskriver Akçams arbeid som kildemessig og argumentativt holdbart, og karakteriserer arbeidet som et svært viktig bidrag til studiet av denne perioden.
Akçam mener ikke at det var rasisme eller religiøs fanatisme som drev ledelsen til massedrap, men statsledernes frykt for oppsplitting eller i verste fall okkupasjon av landet. Ledelsen fryktet også at dette kunne føre til massakrer mot den muslimske befolkningen, slik det hadde skjedd i stor skala på Balkan og i Kaukasus-området.
Folkemord-begrepet i Tyrkia
Den offisielle tyrkiske versjonen er det store antallet døde skyldtes utilsiktede konsekvenser av deportasjonsprosessen, samt sivil etnisk vold. Tyrkia anerkjenner ikke hendelsen som folkemord, og tyrkiske borgere som offentlig hevder det motsatte kan risikere å bli straffeforfulgt med hjemmel i artikkel 301 i tyrkisk lov. Da den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk i 2005 uttalte at én million armenere ble drept under det osmanske styret, ble han likeledes stilt for retten, anklaget for å ha «fornærmet Tyrkia». Pamuk ble imidlertid løslatt etter internasjonalt press. Historikeren Taner Akçam ble i 2007 etterforsket for å ha overtrådt samme paragraf, men det ble ikke reist tiltale.
Offisielt hevder Tyrkia at rundt 300 000 armenere mistet livet på grunn av sult, utmattelse og kamp med tyrkiske og kurdiske grupper, og at minst like mange mistet livet på den andre siden. Tyrkiske myndigheter har ment at den stadige aktualiseringen av hendelsen har politiske motiver, blant annet å holde Tyrkia ute av det europeiske samarbeidet.
Internasjonal bruk av folkemord-begrepet
I Frankrike ble det i 2006 behandlet et lovforslag om å kriminalisere fornektelse av det armenske folkemordet på lik linje med holocaust-fornektelse. Saken ble igjen tatt opp i 2011, men utsatt etter press fra Tyrkia. Lovforslaget gikk gjennom i 2012, men ble opphevet av grunnlovsrådet, som mente det stred mot prinsippet om ytringsfrihet og retten til å kommentere og tolke historiske hendelser. Det samme gjentok seg i 2017.
Det var i 2017 29 land som offisielt bruker betegnelsen folkemord, blant disse er Frankrike, Storbritannia og Tyskland. Norge er ikke blant disse landene. På motsatt side støtter Pakistan og Aserbajdsjan, som heller ikke anerkjenner Armenia som en suveren stat, Tyrkias syn.
Den armenske diaspora finnes i dag blant annet i USA, Russland, Frankrike, Syria og Libanon.