Jehovas vitner – Store norske leksikon (original) (raw)

Nathan Knorr

Nathan Homer Knorr, samfunnets leder 1942-1977. I hans ledertid ble organisasjonen omstrukturert og modernisert, og Jehovas vitner opplevde en kraftig vekst internasjonalt.

Jehovas Vitners landskongress i Oslo i 1958. Voksendåp fant sted i to bassenger, et for menn og et for kvinner.

Jehovas vitner er et religiøst trossamfunn. De lærer at Bibelen er skrevet av Gud (Jehova), ved hjelp av skribenter som var under Guds ledelse. Derfor forstås Bibelen som Guds ufeilbarlige og pålitelige ord.

Faktaboks

Også kjent som

bibelstudenter; bibelforskere

Jehovas vitner ble etablert i USA i 1870-årene, den første tiden som en bibelstudiegruppe. Etter hvert utviklet det seg til et trossamfunn under ledelse av Charles Taze Russell (1852–1916). I 2019 var Jehovas vitner virksomme i 240 land og hadde rundt 8 500 000 medlemmer, hvorav rundt 12 000 i Norge.

Jehovas vitner lærer at verden har gått inn i en kritisk «endetid». Her skal Gud ødelegge den nåværende verdensordningen og innføre et jordisk paradis for de trofaste. Jehovas vitner oppfatter seg selv som «Guds organisasjon» på jorden i denne endetiden. Deres oppdrag er å samle inn mennesker for å overleve den forestående omveltningen.

Distribusjon av trykte publikasjoner har hatt en sentral plass i bevegelsens virksomhet. Tidsskriftet Watchtower (Vakttårnet) ble etablert i 1879 (i Norge ble den danske utgaven distribuert fra rundt 1900, norsk utgave fra 1945). Her blir Jehovas vitners syn på tro og sannhet presentert for leserne.

Deler av Jehovas vitners religionsutøvelse er omstridt, især at de praktiserer eksklusjon (utstøtelse). I 2021 mistet Jehovas vitner statsstøtte og i 2022 statusen som registrert trossamfunn i Norge på grunn av flere brudd på trossamfunnsloven. Blant annet ble det henvist til at bevegelsens praksis med eksklusjon hindrer fri utmelding.

Utbredelse og organisasjon

Ifølge egen statistikk, som regnes som pålitelig, var Jehovas vitner i 2019 virksomme i 240 land og hadde 8 579 909 medlemmer (aktive forkynnere) fordelt på 119 954 menigheter. Barn og andre som ikke er aktive forkynnere, kommer i tillegg. Medlemstallet er stabilt i Norge og andre vestlige land, men øker internasjonalt, særlig i Latin-Amerika, Afrika, India og Sørøst-Asia. I årene rett etter den kalde krigen opplevde Jehovas vitner også stor vekst i Øst-Europa. Antallet aktive forkynnere i Norge lå i 2019 på i underkant av 12 000, fordelt på rundt 167 menigheter.

Bevegelsen er sentralstyrt, og alle medlemmer forventes å følge pålegg fra ledelsen. De enkelte menighetene blir ledet av utnevnte «eldste», en stilling som er forbeholdt menn.

«Det styrende råd» bestemmer Jehovas vitners lære, og er de eneste som kan lansere reviderte forståelser, som resten av organisasjonen forventes å lojalt ta til seg. Bare menn kan bli en del av Det styrende råd, og man blir kun medlem ved invitasjon fra eksisterende medlemmer. Antall rådsmedlemmer er ikke fastlagt, men har variert fra sju til atten.

Rådet påberoper seg autoritet ut fra Jesu ord i Matteus 24,45, som i Ny verden-oversettelsen (Jehovas vitners' bibeloversettelse) lyder: «Hvem er egentlig den trofaste og kloke slave, som hans herre har satt over tjenestefolkene sine for å gi dem mat i rette tid?» Det styrende råd presenteres i Vakttårn-litteraturen som denne kollektive «trofaste og kloke slave» utnevnt av Jesus til å bestyre «tjenestefolkene» og gi dem åndelig «mat» i form av bibelske publikasjoner og annen veiledning. Medlemmer av Det styrende råd skal alltid tilhøre «den salvede rest», de relativt få som mener seg salvet med hellig ånd til å få en himmelsk oppstandelse og regjere sammen med Jesus i tusenårsriket.

Spredt over verden finnes avdelingskontorer omtalt som «Betel-hjem», der frivillige Jehovas vitner arbeider for organisasjonen under overoppsyn av det styrende råd. En sentral oppgave er å oversette og trykke Vakttårnets litteratur. Avdelingskontoret for Skandinavia ligger i Holbæk i Danmark.

Watch Tower Bible and Tract Society (Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap) er den viktigste juridiske instansen internasjonalt.

Lære

Paradiset. Jehovas vitner tror vår jordklode vil omdannes til et paradis, der mennesker som overlever Armageddon og prøven etter tusenårsriket, kan leve evig. Menneskene skal leve i fredelig sameksistens med dyrene.

Jesus på pælen

Jehovas vitners Jesus-figur er en maskulin mann og sees ikke som Gud. Bildet skiller seg for eksempel fra et ortodokst ikon der Jesus kan gis både feminine og maskuline trekk.

Jehovas vitner tar som sin grunnleggende forutsetning at Bibelen er skrevet av Gud og inneholder sannheten. I mange utgaver av Jehovas vitners bibeloversettelse, Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter, er det et tillegg som lister opp sentrale trosspørsmål sammen med henvisninger til bibelsteder som skal underbygge vitnenes forståelse. Jehovas vitner har ingen trosbekjennelse.

Jehovas vitner forholder seg til én Gud (monoteisme) og forkaster treenighetslæren (én Gud som samtidig er tre personer). De påpeker at monoteismen er både viktig og tydelig i de bibelske tekstene, og oppfatter treenighetslæren som en senere (ubibelsk) konstruksjon vedtatt på kirkemøter på 300– og 400-tallet.

Jesus forstås som underordnet Gud, og ikke som Gud selv. Han er «Guds sønn» og den første Gud skapte. Han er før og etter sitt menneskeliv kjent som erkeengelen Mikael.

I fremstillinger av Jesu lidelseshistorie i Jehovas vitners' tidsskrift Vakttårnet dør han på en påle heller enn et kors. Det kommer av at det greske ordet som ofte oversettes til 'kors' (stauros), grunnleggende sett betyr 'påle' eller 'staur'.

Jesu død forstås som en offerhandling som er tilstrekkelig i den forstand at alle kan ta imot frelsen som en gave fra Gud. Jesus sto opp fra de døde som en levende ånd og er i dag nærværende som ånd (vitnene forventer ikke at han vil komme tilbake fra himmelen i fysisk skikkelse). Den hellige ånd oppfattes ikke som en person, men er «Guds virksomme kraft».

Harmageddon og tusenårsriket

Ifølge Jehovas vitners lære er Satan verdens usynlige hersker (Johannesevangeliet 12,31, 2 Korinterbrev 4,4 og 1 Johannesbrev 5,19), men han skal fratas makten, og hans urettferdige verdensordning skal ødelegges i det kommende slaget ved Harmageddon (Johannes' åpenbaring 16,14–16). Deretter vil Jesus herske i 1000 år sammen med en regjering med 144 000 medlemmer, tidligere mennesker som er utvalgt gjennom hele den kristne historien, men som får en himmelsk oppstandelse heller enn å komme til liv igjen som kjødelige mennesker på jorden. Ifølge Jehovas vitner er det dermed bare unntaksvis at de frelste vil komme til himmelen; det helt store flertallet vil i oppstandelsen gjenoppta sine liv som mennesker her på jorden, hvor de skal være det himmelske rikets undersåtter. De som lever på den tiden Gud utsletter djevelens verdensordning i den apokalyptiske Harmageddon-krigen, vil ha sjansen til å komme rett inn i Guds nye ordning uten å trenge noen oppstandelse, men vitnene forutsetter at i Harmageddon vil svært mange falle under Guds fordømmelse og bli utslettet for evig (Jeremia 25,33).

I det bokstavelige tusenårsriket som følger Harmageddon, vil menneskene leve i fred og rettferd på en renset og forskjønnet jord, omtalt som paradiset. Verden er nå underlagt Riket, den himmelske regjeringen med 144 000 medlemmer og Jesus som Jehovas utkårede konge. Verdien av Jesu offer vil gradvis føre menneskene tilbake til menneskelig fullkommenhet, uten aldring og død. I paradiset får menneskene anledning til å velge tilhørighet i Guds rike, noe som forutsetter at en aksepterer Jesu død som en løsepenge (Matteusevangeliet 2,28, 1 Timoteusbrev 2,6 og Titusbrevet 2,14) og innordner seg i hans nye verdensordning.

Når tusenårsriket er til ende, vil Jesus legge ned sitt herredømme etter å ha ført verden og menneskene tilbake til fullkommenhet, og Jehova hersker igjen over verden direkte (1. Korinterbrev 15,24). Under tusenårsriket var Satan bundet, men nå vil Gud sette djevelen fri for å sette menneskene på en siste prøve (Åpenbaringen 20,7-10). De som da lar seg forlede til å gjøre opprør, blir utslettet for evig, sammen med djevelen selv. De som derimot forblir trofaste under den siste prøven, vil kunne leve evig i fullkommen lykke.

Det ble tidlig i trossamfunnets historie gjort flere forsøk på å beregne tidspunktene for de fremtidige hendelsene som beskrives i Bibelen. Beregningene er først og fremst basert på de apokalyptiske bøkene Daniels bok og Johannes' åpenbaring. Bevegelsen har operert med en rekke årstall som skulle ha profetisk betydning, skjønt de fleste med tiden er forlatt. Grunnleggeren Charles Taze Russell lærte at endetiden hadde begynt i 1799, at Jesus var usynlig nærværende fra 1874 og ble konge i himmelen i 1878, og at Harmageddon i en forstand alt var i gang og skulle ende i året 1914. Etter 1914 ble læresystemet revidert av Joseph Rutherford, bevegelsens andre leder. Årene 1799 og 1874 og 1878 forsvant ut av læren, Jesus ble nå himmelsk konge i 1914, og det var da endetiden begynte heller enn å kulminere. Vakttårn-litteraturen kom til å utlegge 1914 som et stort vendepunkt i verdenshistorien, og i tiden etter 1914 mener Jehovas vitner å se alle Bibelens endetidstegn realisert, noe som skal vise at Harmageddon og det følgende jordiske paradiset er nær forestående.

Menneskesyn

Jehovas vitners menneskesyn er også basert på bibeltekster. De første menneskene ble ifølge deres forståelse av bibelsk kronologi skapt for noe over 6000 år siden (år 4026 før vår tidsregning angis i Vakttårn-litteraturen som året for Adams skapelse). Adam og Eva ble skapt fullkomne, med utsikter til evig liv, men lot seg forlede av den falne engelen Satan til å være ulydige mot Gud. Dermed mistet de sin fullkommenhet og lot synd og død gå i arv til alle sine etterkommere. Mennesket er uansett ikke skapt til å kunne styre seg selv på en vellykket måte (Jeremia 10,23), så ved å forkaste Guds ledelse er menneskene dømt til å leve i en verden full av lidelse og urettferdighet, dominert av Satans onde påvirkning.

Jehovas vitner anser hele menneskehetens historie som et tragisk eksperiment, som Gud har tillatt bare for å bevise en gang for alle at menneskene trenger hans egen ledelse og veiledning som universets rettmessige Herre. Når dette er tilstrekkelig godtgjort, vil han la Jesus utradere djevelens verdensordning i Harmageddon og gjenreise en fullkommen verden under tusenårsriket, som skissert over.

Døden

Mennesket er altså en skapning og ikke noe guddommelig vesen. Det er skapt av Gud i Guds bilde og er ikke blitt til gjennom evolusjon. Mennesket har heller ikke noen «udødelig sjel» eller åndelig komponent som kan overleve døden, en forestilling Jehovas vitner tilskriver fordervende innflytelse fra gresk filosofi. «Sjelen» anses som et uttrykk for selve personen eller personens liv, og sjelen kan således dø (Jakob 5,20). Siden det ikke skal finnes noen sjel eller ånd som overlever døden, tar vitnene avstand fra alle former for religion og okkultisme som innebærer reinkarnasjon eller spiritisme. Gud vil under tusenårsriket la Jesus oppvekke (det vil si gjenskape) de fleste som gjennom tidene har dødd, men disse har ingen bevisst eksistens mellom dødsøyeblikket og oppstandelsen.

Siden de døde anses som bevisstløse og ikke-eksisterende, forkaster Jehovas vitner også alle forestillinger om bokstavelig pine i et brennende helvete. Bibelvers som taler om at de ufrelste skal havne i «ild», blir av vitnene forstått som symbolske henvisninger til total tilintetgjørelse, ikke tortur.

Religionsutøvelse og etikk

Forsideillustrasjon til bladet Vakttårnet, som har artikler om bibelske tema. Det brukes under møtene og deles ut til utenforstående i tilknytning til forkynnelsen. Bladet Våkn Opp! har artikler om mellommenneskelige- og samfunnsmessige tema, og bibelen brukes ofte som referanse. Også dette bladet brukes aktivt i forkynnelsen.

Forsideillustrasjon til bladet Våkn opp!

Jehovas vitner retter sine bønner til Gud, ikke til Jesus, men de ber «i Jesu navn». Aktive vitner samles to ganger i uka i Rikets sal, som forsamlingshusene kalles. Foredrag, kurs i samtaleteknikk, bibelstudier, filmer og små skuespill som belyser bibelske temaer er blant aktivitetene. Trossamfunnet har ikke prester, men menighetene ledes av «eldste» (tilsynsmenn), etter mønster av de urkristne skriftene. Forsamlingshusene minner mer om undervisningsbygg enn om en kirke eller et tempel, da de er designet for bibelstudier. Med unntak av et bibelsitat som byttes ut en gang i året, har Rikets sal ingen religiøs utsmykning.

Vitnene driver systematisk oppsøkende virksomhet. De går enkeltvis eller to og to fra dør til dør og forkynner at Guds rike snart vil overta makten og gjøre jorden til et paradis. De setter også opp mobile stander med litteratur på offentlige steder. Brosjyrer, bøker og traktater distribueres gratis i flere hundre millioner eksemplarer årlig, basert på frivillige bidrag. Tidsskriftet Vakttårnet, som er et forkynnende blad, har et opplag på 61 millioner og utgis på 307 språk (2017), mens Våkn opp!, som har et mer populærvitenskapelig preg, ligger på 60 millioner og utgis på 118 språk. Nettstedet er i dag den viktigste kommunikasjonskanalen, og inneholder informasjon på hundrevis av språk.

Under årlige stevner arrangeres dåp ved full neddukking i vann for nye vitner, og én gang i året, den 14. nisan etter den jødiske kalenderen, feires høytiden til minne om Jesu død.

Jehovas vitner går inn for å være samfunnsnyttige og lovlydige borgere, selv om de regner seg for å «tilhøre et annet rike». De mener at all organisert religion og alle nasjoner, også FN, er underlagt Satans styre. Derfor feirer de (med unntak av minnehøytiden) ingen høytider eller nasjonaldager, de nekter militærtjeneste og er politisk nøytrale. Det har ført til at de har blitt forfulgt i en rekke land. Blant annet satt mange Jehovas vitner i konsentrasjonsleirer under nazismen.

Jul og andre tradisjonelle høytider feires ikke, da de ikke er nevnt i Bibelen. Slike høytider anses for å trekke oppmerksomheten bort fra Jesus og Guds rike, og for å videreføre ofte førkristne skikker og forestillinger. Jehovas vitner feirer heller ikke fødselsdager, som de mener blir negativt fremstilt i Bibelen (de to fødselsdagsfeiringene det fortelles om, er begge assosiert med hedenskap og mord: 1. Mosebok 40, Matteusevangeliet 14).

Jehovas vitner unngår inntak av blod både som mat og ved blodtransfusjon. Forbudet mot blod blir i Bibelen gitt til Noah (1. Mosebok 9,4) og inngår i Moseloven (3. Mosebok 17,10–14). Det er et av de få jødiske forbudene som de første kristne ble enige om å beholde på apostelmøtet i år 49 (Apostlenes gjerninger 15,28f). Vitnene har gjort et omfattende arbeid for å finne andre medisinske løsninger enn blodtransfusjon.

Bruk av tobakk ble frarådet helt fra Russells tid, og er formelt forbudt for Jehovas vitner fra 1973 av.

Eksklusjon

Eksklusjon er ifølge Jehovas vitner nødvendig dersom et medlem av menigheten tar avstand fra vitnenes lære eller gjentatte ganger bryter med Guds bud uten å angre.

Eksklusjon medfører at ingen i menigheten kan ha kontakt med den som er ekskludert. Også barn, søsken og foreldre oppmuntres til å unngå kontakt med et utstøtt familiemedlem som ikke bor under samme tak som dem selv, unntatt i spesielle situasjoner som for eksempel arveoppgjør. En familie er ikke direkte pålagt å kaste ut en utstøtt som de bodde sammen med fra før, og triviell dagligdags samhandling kan fortsette, men alt åndelig fellesskap skal unngås. Straks den utstøtte eventuelt flytter ut, blir familiemedlemmene oppmuntret til å bryte kontakten helt.

Et medlem som ikke blir aktivt utstøtt, men som selv beslutter å forlate Jehovas vitner, blir behandlet på samme måte som de som blir ekskludert på grunn av «synd» og manglende anger_._

Praksisen gjør det vanskelig å bryte med Jehovas vitner, fordi man blir sosialt isolert fra dem man før stod nær. Dette virker i seg selv sterkt disiplinerende, da de som opponerer eller går andre veier, uten å vise anger, risikerer eksklusjon med påfølgende sosial isolasjon. De som ikke lenger tror, forsøker i noen tilfeller å trekke seg gradvis ut og bli inaktive heller enn å uttrykkelig forkaste sitt medlemsskap i Jehovas vitner, slik at menighetens medlemmer ikke skal bli pålagt å direkte unngå dem. De inaktive blir ikke talt med i Jehovas vitners offisielle statistikk over medlemstall.

Praksisen er omstridt og blir kritisert av dem som står utenfor menigheten.

Jehovas vitner argumenterer for praksisen med at det også var slik i de første kristne menighetene. De viser også til 2. Johannesbrev (7–11), som handler om at de som forfører og lærer galt, ikke skal ønskes velkommen. De som likevel gjør det, blir medskyldige i de onde gjerningene. Videre viser de til 1. Korinterbrev (5,9–13), om at en ond person skal fjernes fra menigheten.

Historikk

Jehovas vitner kan føre sin historie tilbake til en en bibelstudiegruppe som ble etablert i USA i 1870-årene, og som etter hvert utviklet seg til å bli et eget trossamfunn under ledelse av Charles T. Russell (1852–1916).

Russell fikk impulser fra adventismen, og under hans ledelse ble endetiden viet stor oppmerksomhet. Tidsskriftet Watchtower (Vakttårnet) ble etablert i 1879 (i Norge ble den danske utgaven distribuert fra rundt 1900, norsk utgave fra 1945). Her blir Jehovas vitners syn på tro og sannhet presentert for leserne.

Rett etter 1914 gjennomlevde trossamfunnet en krise. Mange trakk seg ut da det ikke fant sted noen synlige tegn på apokalyptiske begivenheter, selv om bevegelsen utla utbruddet av første verdenskrig som bevis på at de hadde gjort rett i å vente store hendelser i 1914. Jehovas vitner opplevde både interne konflikter og ble utsatt for rettsforfølgelse på grunn av militærnekting.

Under Franklin Rutherford (1917–1942)

I 1917 ble Joseph Franklin Rutherford (1869–1942) leder. Han utviklet en ny forståelse av endetiden. Samtidig ble trossamfunnet omorganisert, og selve begrepet organisasjon har alltid siden stått sentralt i Jehovas vitners språkbruk, med et skarpt skille mellom «Guds organisasjon» og «Satans organisasjon». Tradisjonell kristendom (omtalt som «kristenheten») kom til å bli betraktet som en særlig fordømmelig del av Satans organisasjon. Kirkesamfunnene ble forkastet som deler av «Babylon den store», forstått som «den falske religions verdensrike».

Selv ble bevegelsen mer effektiv og tok i bruk tidens nye medier i forkynnelsen. Det var også under Rutherfords styre at medlemmene ble pålagt å personlig forkynne budskapet fra dør til dør. Et nytt tidsskrift, Awake! (Våkn opp!, først kalt The Golden Age) ble etablert i 1919 (på norsk fra 1925).

Tidlig i Rutherfords tid som leder ble 1925 lansert som et profetisk år da bibelske skikkelser som Abraham og David skulle stå opp for å herske på jorden, og slagordet «millioner av nålevende mennesker vil aldri dø» stod sentralt i forkynnelsen. Året 1925 forsvant ut av læren da forventningene ikke slo til. Rutherford fastholdt derimot Russells lære om 1914 som det mest avgjørende profetiske årstallet, og utviklet en forståelse der 1914 er tidspunktet da Jesus fikk kongemakt i himmelen og kastet Satan ned til jorden (Åpenbaringen 12,9).

Fram til 1931 hadde bevegelsens medlemmer kalt seg «Bibelstudentene», men fra da av tok de i bruk navnet «Jehovas vitner». I 1938 innførte Rutherford hva han kalte teokrati, det vil si at den sentrale ledelsen (som mente de var ledet av Gud) utpekte lokale ledere istedenfor at de ble valgt lokalt.

I 1933 ble trossamfunnet forbudt i Tyskland, senere også i flere land, blant annet i Det britiske samveldet (1939). I det nazistiske Tyskland (1933–1945) ble Jehovas vitner forfulgt, og det er anslått at rundt 1400 mennesker ble drept.

I 1935 lanserte Rutherford den sentrale og karakteristiske Vakttårn-læren om at de frelste faller i to separate grupper: Bare de 144 000 (omtalt i Åpenbaringen 14,1) kommer til himmelen for å herske med Jesus, mens en «stor skare» (Åpenbaringen 7,9) heller vil nyte frelsen i et jordisk paradis. Grunnleggeren Charles Taze Russell hadde isteden lært at «den store skare» var en sekundær himmelsk klasse.

Under Nathan Homer Knorr (1942–1977)

Nathan Homer Knorr (1905–1977) overtok som leder ved Rutherfords død i 1942. Etter andre verdenskrig ekspanderte trossamfunnet, som i kjølvannet av Menneskerettighetserklæringen i 1948 kjempet i rettssaler, særlig i USA, for sin trosfrihet. Jehovas vitner oppnådde etter hvert generell toleranse i demokratiske land.

Fra 1950 ble bibeloversettelsene Ny verden-oversettelsen av De kristne greske skrifter (det vil si Det nye testamentet) og etter hvert også Ny-verden-oversettelsen av De hebraiske og arameiske skrifter (det vil si Det gamle testamentet) utgitt på stadig flere språk (på norsk i 1996). Bibelutgaven foreligger i dag helt eller delvis på over 200 språk, basert på den opprinnelige engelske versjonen. Den første Ny verden-oversettelsen var gjennomgående bokstavelig oversatt fra grunntekstene, ofte på bekostning av naturlig språkføring. En kraftig revidert versjon ble utgitt på engelsk i 2013 (på norsk i 2017); denne nye utgaven er mer parafraserende og lettlest. Ny verden-oversettelsen gjenspeiler noen steder Jehovas vitners teologi, som når Jesus i Johannes 1,1 kalles «en gud» (utlagt som et mektig himmelsk vesen) heller enn «Gud» som i de fleste bibelutgaver. Dette reflekterer vitnenes forståelse av Jesus som et vesen separat fra den allmektige Gud, Jehova.

Fra 1966 begynte Vakttårn-litteraturen å hinte om at 1975 kunne være et sannsynlig år for Harmageddon. Ifølge vitnenes forståelse av bibelsk kronologi, ville 1975 være akkurat 6000 år etter Adams skapelse, og tusenårsriket kunne så følge som «sabbaten» i en «uke» med tusenårige dager, siden Gud kan anse tusen år som én dag (2 Peter 3,8). Forventningene førte til rask vekst i medlemstallet, men også et midlertidig fall i antall medlemmer etter at 1975 kom og gikk.

I de siste årene av Knorrs ledertid ble det gjennomført en omfattende omstrukturering. Lederen, det vil si presidenten for Selskapet Vakttårnet, fikk en langt mer beskjeden rolle, og «Det styrende råd» ble organisert i seks utvalg som leder dagens virksomhet. Samtidig ble avdelingskontorene fra nå av ledet av et utvalg av menn, mot tidligere av én mann.

1980–1990-årene

I 1980 fant det sted en større utrenskning ved hovedkontoret i Brooklyn i New York, der en rekke vitner ble utstøtt etter anklager om illojalitet og avvikende trosoppfatninger. Raymond Franz (1922–2010), som hadde vært medlem av bevegelsens høyeste lederskap, måtte forlate det styrende råd og ble siden utstøtt. Han utgav i 1983 boken Crisis of Conscience, der han fortalte om sine opplevelser og kom med kritiske perspektiver på Jehovas vitner.

En viktig læresetning undergikk revisjoner fra 1990-tallet av. I mange år lærte Jehovas vitner at Harmageddon ville komme før 1914-generasjonen var utdødd, ut fra det syn at endetiden hadde begynt i 1914 og at Jesus snakket om 1914-generasjonen da han forsikret at «denne generasjonen skal slett ikke forsvinne før alt dette skjer» (Matteus 24,34, Ny verden-oversettelsen). Det faktum at de gjenlevende fra 1914 raskt ble færre, ble i siste halvdel av det tjuende århundre ofte fremhevet som bevis på hvor nær Harmageddon måtte være. Fra midten av 1990-tallet ble denne bibeltolkningen problematisk, og lederskapet i bevegelsen presenterte nye forståelser av den sentrale læren om «generasjonen» som aldri skal forgå. Gjeldende Vakttårn-lære har utvidet definisjonen til en «overlappende generasjon» (noen av dem som kjente dem som opplevde endetidens begynnelse i 1914, skal ennå være i live når Harmageddon kommer).

Fra 2000-tallet

Jehovas vitners århundregamle hovedkontor i Brooklyn i New York ble solgt i 2016, og lederskapet i det styrende råd flyttet sitt sete til et nybygd administrasjonssentrum i Warwick i delstaten New York.

Jehovas vitner oppnådde juridisk anerkjennelse i Russland etter Sovjetunionens fall, men dette ble reversert i 2017, da russisk høyesterett fordømte bevegelsen og dens litteratur som «ekstremistisk». Den europeiske menneskerettighetsdomstolen kritiserte i 2022 beslutningen.

På 2000-tallet ble organisasjonen skalert ned, og mange nasjonale avdelingskontorer nedlagt, inkludert det norske kontoret som lå i Ytre Enebakk. Jehovas vitner i Skandinavia blir nå administrert fra Danmark. De sentrale publikasjonene Vakttårnet og Våkn opp! fikk færre årlige utgaver, og internett ble det viktigste kommunikasjonsmiddelet. Jehovas vitner viser til det offisielle nettstedet JW.org som kilde til autorisert lærestoff.

JW Broadcasting ble lansert i 2014, med nettbaserte TV-programmer. Det tradisjonelt noe tilbaketrukne lederskapet ble i disse programmene langt mer synlig for Jehovas vitner i sin alminnelighet.

Navnet Jehovas vitner er hentet fra et vers i Jesajas bok i Det gamle testamentet som starter med ordene «Dere er mine vitner, sier Herren» (kapittel 43, vers 10), i Ny verden-oversettelsen «Dere er mine vitner, sier Jehova».

Jehova er en form av det hebraiske gudsnavnet JHVH (hebraisk יהוה‎, 2. Mosebok 3,14f). Hebraisk skriftspråk består av konsonanttegn. Siden JHVH gikk ut av bruk i jødisk talespråk på grunn av et religiøst tabu, er det uvisst hvilke vokaler som opprinnelig ble brukt sammen med konsonantene JHVH. En vidt akseptert rekonstruksjon er Jahve. Formen Jehova eller lignende stavemåter har imidlertid en lang tradisjon i europeiske språk. Jehovas vitner mener denne uttalen er like god som enhver annen etablert uttale.

I Det norske bibelselskaps bibeloversettelser er JHVH som oftest gjengitt med Herren, men Jehovas vitner anser bruken av Guds særegne navn som et viktig kjennetegn på sanne tilbedere og mener de får et nærmere forhold til guddommen ved å kjenne ham med et egennavn. De tar derfor avstand fra bruken av slike omskrivninger som Herren.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer (13)