Johan Sverdrup – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Johan Sverdrup

Født

30. juli 1816, Sem ved Tønsberg

Død

17. februar 1892, Oslo

Begravelsessted

Æreslunden på Vår Frelsers gravlund

Virke

Jurist og politiker

Johan Sverdrup

Johan Sverdrup dannet landets første flertallsregjering utgått fra Stortinget i 1884. Dette var et viktig skritt på veien mot et parlamentarisk styresett i Norge.

Johan Sverdrup var en norsk politiker fra 1850-årene og fram til 1889, og statsminister i Norge i perioden 1884–1889. Han er kjent som en av grunnleggerne av partiet Venstre i 1884 og som pådriver for et parlamentarisk styresett i Norge.

Sverdrup var Norges første heltidspolitiker, og ble oppfattet som en usedvanlig talentfull strateg og som en glimrende politisk taler. Han kom til å ha mange viktige posisjoner både i yrkeslivet og etter hvert også i politikken.

Som stortingsrepresentant gjennom mer enn 30 år var Sverdrup venstrebevegelsens ubestridte høvding i årene frem mot 1884. Det året ble han valgt til det nystiftede partiet Venstres første formann, og senere samme år ble han statsminister i Norges første parlamentariske regjering. Hans statsministertid ble problematisk, men også som regjeringssjef medvirket han til å gjennomføre viktige reformprosjekter.

Fra slutten av 1860-årene skjøt en utvikling fart som i løpet av noen år førte til grunnleggende endringer i det norske styresettet, og som det nåværende norske demokratiet i viktige henseender står som et resultat av. Økt makt til Stortinget, opprettelsen av politiske partier og allmenn stemmerett for menn og kvinner var viktige ledd i denne demokratiseringsprosessen, som Johan Sverdrups navn fremfor noe annet er knyttet til.

Barndom

Sverdrups mor døde da han var 4 år gammel. Faren var i noen år forvalter av Jarlsberg hovedgård og fra 1825 overlærer ved Sem landbruksskole, den første i sitt slag i Norge. Barndomstiden og de første ungdomsårene tilbrakte Sverdrup hjemme hos faren på Jarlsberg og i Sem. Nærmiljøet på landbruksskolen kom til å bety mye for hans politiske utvikling. Sin første undervisning fikk han av tanten Elisabeth Birgitte Sverdrup, som var en kunnskapsrik kvinne med radikale og frisinnede ideer. Et halvår gikk han på Christiania katedralskole, ellers ble han undervist privat helt frem til examen artium, som han avla i 1833.

Studier og tidlig karriere

Johan Sverdrup 1851

Tegning av Johan Sverdrup i 1851, 35 år gammel. Samme år ble han stortingsrepresentant for første gang.

Sverdrup valgte å studere jus og ble cand.jur. i 1841. Når studietiden varte så vidt lenge, hang det delvis sammen med hans engasjement i samtidens politiske og kulturelle kamper. Sverdrup beundret Henrik Wergeland og hørte til dennes mest trofaste tilhengere i studentmiljøet.

Etter embetseksamen var Sverdrup to år fullmektig hos sin svoger, sorenskriver Hans Plathe Nilsen i Seljord. I 1844 startet han juridisk praksis i Larvik, men først i 1851 ble han autorisert som underrettssakfører og i 1855 som overrettssakfører. I slutten av revolusjonsåret 1848 ble han valgt inn i Larviks formannskap, og fra 1849 var han ordfører i byen. Høsten 1850 ble han valgt til stortingsrepresentant for Larvik og Sandefjord. Sverdrup var den mest radikale kandidaten; avgjørende ble støtten fra byens handels-, håndverker- og arbeiderforeninger.

Stortingsrepresentant

Johan Sverdrup

Johan Sverdrup (stående i midten) omkranset av en gruppe stortingspolitikere fra 1860-årene. Stående fra venstre Ludvig Daae, Ole Jørgen Richter, Johan Sverdrup, Johannes Steen og Johan Krogness. Sittende fra venstre Harald Ulrik Sverdrup (1813-91), Hans Jensen Blom, Bernhard Ludvig Essendrop og Daniel Cornelius Danielssen. Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Sverdrup var stortingsrepresentant for Larvik og Sandefjord i årene 1851–1858, deretter fra Akershus amt til 1885. Hans sentrale stilling kom til uttrykk ved de tillitsvervene han etter hvert ble betrodd: Han var president i Odelstinget i årene 1862–1869 og i Stortinget i årene 1871–1880 og 1882–1884, og var formann i flere sentrale stortingskomiteer. I årene 1876–1878 redigerte han opposisjonsavisen Verdens Gang.

Radikal politiker

På Stortinget markerte Sverdrup seg som radikaler. I februar 1851 fremsatte han sammen med direktør Holst fra Kongsberg et forslag om allmenn kommunal stemmerett (forslaget ble forkastet av Odelstinget mot 21 stemmer). Også hans forslag om en adresse til Kongen om regjeringsskifte ble avvist. Som sekretær i protokollkomiteen skrev han et særvotum med protest mot utvisningen av den danske sosialisten Harro Harring. Et forslag fra Sverdrup om å nedsette en komité for å behandle adressen fra thranittenes «lilleting» i Christiania ble nedstemt med 59 mot 36 stemmer.

På stortingssamlingene i 1854 og 1857 representerte Sverdrup igjen bykretsen Larvik/Sandefjord. Hans politiske ambisjoner var nå vakt for alvor. En samarbeidspartner fant han i bondelederen Ole Gabriel Ueland, men hans forhold til bondeopposisjonen ble ikke friksjonsfritt. Sverdrup gikk inn for en allmenn radikal og liberal politikk som var hevet over den snevre klassepolitikken.

En hovedsak for både Sverdrup og Ueland var å få innført jury i straffesaker. Sverdrup fikk Stortinget med på selv å oppnevne en kommisjon til å utrede saken, og både han selv og Ueland ble valgt til medlemmer. Regjeringen ville imidlertid ikke godta prosjektet og nektet begge permisjon. Da Sverdrup likevel dro inn til Christiania for å delta, ble han 1. juni 1855 satt under tiltale. Han ble ilagt en bot ved lavere rettsinstanser, men frikjent av Høyesterett. Et forslag som bygde på kommisjonens innstilling, ble fremsatt for Stortinget i 1857, og Sverdrup, som nå var medlem av justiskomiteen, deltok i utarbeidelsen av dens innstilling. Innstillingen ble vedtatt av Odels- og Lagtinget, men ble nektet sanksjon.

Det politiske engasjementet bidro til å ødelegge Sverdrups sakførerpraksis, og han endte opp i et økonomisk uføre som han aldri slapp helt ut av. Offentlige verv ble ham imidlertid til noen hjelp; han var fra 1857 en av de stortingsoppnevnte direktørene i Norges Hypotekbank, og ble i 1860 valgt til statsrevisor.

Høsten 1857 flyttet han med sin familie til Vestre Aker. I 1875 kjøpte han gården Nordal (Økern) i Østre Aker, der han bosatte seg. Økonomiske hensyn medvirket til beslutningen om å flytte, men vel så viktig for ham var det å etablere seg i nærheten av landets politiske sentrum. I hovedstaden hadde han ingen sjanser til å bli valgt inn på Stortinget, men i Akershus ble han i 1859 kåret til førsterepresentant, og han representerte amtet på alle stortingssamlinger i årene 1859–1884. Han var også medlem av herredsstyret i Aker fra 1861 til 1884 (av formannskapet fra 1871) og var varaordfører i kommunen fra 1875 til 1879.

Organisering av stortingsopposisjonen

Ole Gabriel Ueland

Søren Jaabæk

En annen samarbeidspartner for Sverdrup var den radikale bondelederen Søren Jaabæk.

I 1859 tok Sverdrup og Ueland initiativet til å organisere de opposisjonelle kreftene. Det var først meningen å opprette en landsomfattende organisasjon med lokalavdelinger, men det endelige opplegget ble mindre ambisiøst: en lukket «Reformforening» av tingmenn. Foreningen fikk et omfattende program og var i virksomhet gjennom hele tingsesjonen. Selv var Sverdrup dens formann i deler av tingsamlingen. Prosjektet ble imidlertid en skuffelse for ham; medlemmene var uenige i flere sentrale saker og også om et viktig prinsipielt spørsmål: Skulle flertallet kunne binde alle medlemmer ved voteringer i Stortinget?

Det som i første rekke kom til å prege stortingsamlingen i 1859/60, var imidlertid de nasjonale og unionelle spørsmålene. Etter at den nye kongen Karl 4. etter svensk press hadde nedlagt veto mot grunnlovsvedtaket om å oppheve stattholderposten, vedtok Stortinget 23. april 1860 en adresse som presiserte det norske standpunktet. Sverdrup var medlem av den komitéen som utformet adressen, og laget selv det første utkastet til den. I motsetning til flertallet i Stortinget ville han imidlertid at adressen også skulle kritisere regjeringen for unnfallenhet overfor Sverige og inneholde et krav om regjeringsskifte (ministeriets ledende kraft var Christian Birch-Reichenwald). Etter en opphetet debatt i Stortinget ble Sverdrups forslag forkastet med 76 mot 35 stemmer.

Collegium politicum

Stortinget i 1862/1863 bar preg av avspenning i forhold til de dramatiske begivenhetene i den forrige tingsamlingen. Tanken om politisk organisering ble oppgitt; isteden kom en del ledende opposisjonsmenn sammen på kveldstid til sosiale samvær og politiske diskusjoner. Gruppen, som medlemmene spøkefullt omtalte som «collegium politicum», hadde en kjerne på sju, blant dem Sverdrup og yngre akademikere som Johannes Steen, Ludvig Daae og Ole Richter. Sverdrup deltok aktivt i ordskiftene, men han passet ikke helt inn i dette fellesskapet. Det skyldtes delvis hans alder og hans forbindelser med bondeopposisjonen, men også at flere i gruppen reagerte mot hans ambisjoner i retning av personlig førerskap.

Selv om Sverdrup også på senere storting beholdt en viss kontakt med denne liberale og sentrumsorienterte grupperingen, distanserte han seg etter hvert fra den. Viktig var her uenighet om nasjonale og unionelle spørsmål. Mens de fleste i «collegium politicum» var tilhengere av skandinavismen, stilte Sverdrup seg negativt til denne bevegelsen. Under den dansk-tyske krig i 1864 ville han stille enda strengere vilkår for militær støtte til Danmark enn regjeringen gikk inn for, riktignok uten å nå frem med dette. I slutten av 1860-årene markerte han seg som en av de bitreste motstandere av forslaget fra den annen unionskomité, noe som brakte ham i konflikt med sin tidligere allierte, den aldrende bondelederen Ueland. På den annen side la Sverdrup ikke i samme grad som før for dagen noen påfallende radikalisme i indrepolitiske saker. I stemmerettsspørsmålet gikk han i 1870-årene inn for en mer moderat linje enn hva de tidligere klubbfellene Ludvig Daae og Aimar Sørenssen foreslo.

På Stortinget i 1868/1869 skjedde det en oppsiktsvekkende tilnærming mellom Sverdrup og den radikale bondelederen Søren Jaabæk. En brevveksling endte med en stilltiende avtale om samarbeid, men det dreide seg ikke om noen fast og varig allianse. I begynnelsen av 1870-årene kjølnet nemlig forholdet mellom de to, og først fra slutten av dette tiåret underordnet Jaabæk seg Sverdrups lederskap.

Venstrebevegelsen

Johan Sverdrup

Johan Sverdrup malt av Hans Heyerdahl.

Fra midten av 1860-årene trådte Sverdrup for alvor frem som opposisjonens spydspiss i Stortinget. I 1866 fremtvang Sverdrup, som formann i militærkomiteen, avgangen til arméminister Harald Nicolai Storm Wergeland. Innføringen av årlige storting fra 1869 innledet en ny etappe henimot et mer utviklet demokrati og et parlamentarisk styresett. Samme år vant Sverdrup også en annen seier: Marineminister Wolfgang Haffner søkte avskjed på grunn av den kritikken som var blitt rettet mot ham i Stortinget. Nå begynte en konfliktfylt periode, som kulminerte med riksrettsstriden (statsrådssaken) og Sverdrups regjeringsdannelse i 1884.

Siden begynnelsen av 1870-årene hadde «venstre» og «høyre» eksistert som betegnelser på henholdsvis liberale og konservative politikere. Betegnelsene hadde først og fremst referanse til henholdsvis opposisjonen og den konservative fraksjonen på Stortinget. Men lenge var «venstre» og «høyre» to uorganiserte bevegelser. Sverdrup fikk i økende grad status som fører for «venstre», som ønsket viktige forandringer av styreformen. Denne gruppen kritiserte embetsmennenes maktmonopol i regjering, storting og administrasjon, og ønsket mer folkestyre både i nasjonalforsamlingen og i kommunene. Sverdrup gikk i bresjen for et program for at det politiske makttyngdepunktet måtte ligge i Stortinget. Han mente at Stortinget burde ha suveren lovgivende makt, og at regjeringer burde dannes ut fra forutsetning om at det hadde Stortingets tillit og flertall bak seg.

I 1873 gikk det rykter om at Sverdrup sammen med Bjørnstjerne Bjørnson og Frederik Bætzmann, som var redaktør i Dagbladet, ledet en valgjunta foran stortingsvalget. Samme år omtalte Verdens Gang Sverdrup som «føreren». I 1873 motarbeidet Søren Jaabæk, lederen av bevegelsen Bondevennene, Sverdrup som leder, men i 1875 tilbød han ham betydelig støtte, og ville gjøre Sverdrup til leder for et venstreparti.

Statsrådssaken og vetostriden

Postkort

Sverdrup var pådriver for et parlamentarisk styresett i Norge. Postkort fra 100-årsjubileet for Grunnloven med bilde av Sverdrup og Stortinget, og teksten All makt skal ligge i denne sal.

Riksretten 1883

Statsrådssaken var en politisk konflikt i Norge om hvorvidt statsrådene skulle ha adgang til Stortinget. På den ene siden sto kongen, regjeringen og konservative på Stortinget, samt store deler av embetsstanden. Disse mente at regjeringen skulle styre uavhengig av Stortinget. På den andre siden sto en bred opposisjon, der Sverdrup var blant lederne, som ønsket seg betydelige endringer av styreform og maktfordeling. I 1872, 1874, 1877 og 1880 vedtok Stortinget at statsrådene skulle ha adgang til Stortingets forhandlinger. I 1880 vedtok Stortinget etter Johan Sverdrups forslag at beslutningen om at stortingsrepresentantene hadde tilgang skulle være gjeldende Grunnlov, men stortingsvedtaket ble ikke tatt til følge av kongen og regjeringen. Christian August Selmers regjering måtte stå ansvarlig for dette i riksretten. Tegningen viser møtet 7. august 1883, da saken mot statsminister Selmer åpnet. Selmer sitter iført ordensbånd og dekorasjoner ved et bord for seg selv. Rundt det hesteskoformede bordet sitter Riksrettens 26 medlemmer

I årene 1869–1872 ledet Sverdrup, i spissen for stortingsflertallet, et kontinuerlig angrep på regjeringen. I årene 1879–1884 gikk han helt opp i rollen som «generalen» som til slutt greide å knuse det gamle regimet; det som historiker Jens Arup Seip senere har kalt embetsmannsstaten. Uttrykket refererer til det politiske lederskapet og hegemoniet som embetsmennene i Norge hadde i perioden 1814–1884. Statsrådssaken, konflikten om hvorvidt statsrådene skulle ha adgang til Stortinget, ble mye av drivkraften og kampsaken for Sverdrup og det som senere ble partiet Venstre.

Sverdrup selv la ikke skjul på at statsrådssaken var et ledd i programmet om fullt folkestyre som han og opposisjonen stod for. Regjeringen burde ha Stortingets tillit og et flertall på Stortinget bak seg. Men både Sverdrup og andre i venstrebevegelsen hadde lenge en uklar forståelse av hva slags parlamentarisme de konkret og i detalj så for seg. Fra konservativt hold ble likevel framstøtet tolket som et angrep på det politiske systemet. Regjeringen skulle bli tvunget til å følge Stortinget i alle saker. Det smakte av forsøk på «stortingsregjereri» og parlamentarisme.

Forslag om å la regjeringsmedlemmene delta i Stortingets forhandlinger oppnådde grunnlovsflertall i 1872, 1874 og 1877, men hver gang nedla kongen veto (se vetostriden) etter innstilling fra regjeringen. Frontene låste seg mer og mer mellom venstre og høyre på Stortinget, med et sentrum som forsøkte å megle. Da saken kom frem for Stortinget for fjerde gang i 1880, oppstod en alvorlig politisk krise. Enkelte moderate opposisjonsmenn aksepterte motstrebende at kongen, i analogi med reglene for lovendringer, hadde et suspensivt veto overfor grunnlovsvedtak.

Selv hadde imidlertid Sverdrup tatt til orde for at Kongen overhodet ikke hadde noe veto når det gjaldt endringer i Grunnloven, og hans syn hadde fått økende oppslutning i opposisjonskretser etter hvert som striden tilspisset seg. Regjeringen og dens støttespillere valgte på sin side å stå og falle med den motsatte ytterligheten – ifølge deres fortolkning hadde Kongen et absolutt veto i grunnlovssaker. Striden om statsrådssaken var dermed også blitt en vetostrid.

Et sentralt stridstema var også det grunnlovshjemlede prinsippet om maktdeling. Sverdrup stod vakt om Stortingets rettigheter, derunder herredømmet over regjeringens sammensetning. Men heller ikke han ønsket varig å umyndiggjøre den utøvende makt, noe hans egen holdning i statsministertiden skulle vise.

Var stortingsvedtaket i statsrådssaken i 1880 gyldig? Regjeringen mente nei og nektet å kunngjøre («promulgere») det offisielt. Men Sverdrup og hans tilhengere bøyde ikke av, og 9. juni fastslo Stortinget med 74 mot 40 stemmer at beslutningen var en del av Grunnloven. I samsvar med Sverdrups råd valgte imidlertid Stortinget ikke selv å promulgere endringen. Isteden oppfordret det regjeringen til å gjøre dette, noe den nektet.

Det fulgte nå fire år med bitter og innviklet strid. Sverdrup ledet felttoget mot Christian August Selmers ministerium (sistnevnte avløste høsten 1880 Frederik Stang som regjeringssjef). Mobiliseringsvalget i 1882 ble en overveldende seier for Sverdrup og hans tilhengere. Likevel tok han flere ganger initiativ til forhandlinger med sikte på en minnelig løsning, men uten at de førte frem. I 1883 tok stortingsflertallet i bruk riksrett mot regjeringen. Mange statsråder ble gjort ansvarlige for lov- og regelbrudd i forbindelse med behandlingen av statsrådssaken. Sverdrup var aksjonskomiteens formann, men hørte imidlertid ikke til de mest ytterliggående regjeringsstormere.

Grunnleggingen av Venstre

Det var under denne fasen av forfatningskampen at partiet Venstre, Norges første politiske parti, ble dannet. Fra begynnelsen av 1880-årene dukket det opp en rekke politiske foreninger med forskjellige navn rundt om i landet. Noen av dem ble dannet av regjeringens tilhengere, andre av opposisjonelle. I februar 1882 dannet opposisjonens tingmenn Storthingets Venstreforening, og i januar 1884 ble riksorganisasjonen Norges Venstreforening stiftet i Kristiania. Sverdrup ble valgt til det nye partiets første formann.

Initiativet ble i samtiden oppfattet som en naturlig videreføring av Sverdrups politikk, og det var en vanlig oppfatning at prosjektet for en stor del var hans verk. Nyere forskning gir imidlertid grunnlag for tvil når det gjelder dette siste. Leiv Mjeldheim hevder at Sverdrups innsats på dette felt hadde størst betydning under de tidligere faser av den konstitusjonelle konflikten. Han mener at Sverdrup senere prøvde å bremse utviklingen i retning av en partidannelse, og at han først og fremst interesserte seg for å danne foreninger på lokal- og amtsplanet.

Da en riksorganisasjon likevel tvang seg frem, grep Sverdrup roret og overtok styringen. Han ønsket imidlertid, i motsetning til Anton Qvam og hans meningsfeller, en desentralisert og ad hoc-preget organisasjonsmodell; han ville ikke «etablera ein organisasjon som når slaget var vunne, kunne binde jamvel ein venstrestatsminister og krevja at han bøygde seg for fleirtalsvedtak på eit landsmøte». Resultatet ble et kompromiss som Sverdrup selv utarbeidet, men som likevel i hans statsministertid åpnet for det partiveldet han hadde prøvd å unngå.

Statsminister

Johan Sverdrups regjering

Johan Sverdrup var statsminister fra 1884 til 1889. Bildet viser Johan Sverdrups ministerium av 23. juni 1884. Øverst til venstre ses Sverdrup, deretter (med klokken): Ole Richter, Aimar Sørenssen, Jacob Stang, Birger Kildal, Baard Haugland, Sofus Arctander og Elias Blix. I midten: Jakob Sverdrup (øverst) og Ludvig Daae (nederst).

Johan Sverdrup

Lystrykk av Johan Sverdrup, 1884.

Etter at Riksretten senvinteren 1884 hadde fradømt statsminister Selmer og de fleste av hans kolleger deres embeter, fulgte en regjering ledet av Anton Martin Schweigaards sønn Christian H. Schweigaard. Dette såkalte «aprilministeriet» gikk imidlertid av etter bare to måneder, og Sverdrup støttet deretter tanken om et sentrumsministerium ledet av professor og tidligere statsråd Ole Jacob Broch. Etter at Broch hadde frasagt seg oppdraget, dannet Sverdrup sin regjering 26. juni 1884 (i tillegg til å bli statsminister i Kristiania overtok han Marinedepartementet). Det kan diskuteres om utnevnelsen innebar en definitiv innføring av et parlamentarisk styresett. Iallfall står vi her ved det avgjørende veiskillet i parlamentarismens utvikling i Norge.

Sverdrup var tidlig eldet og ved dårlig helse, og han var enda mer enn før en ensom mann – han måtte flytte inn i statsministerboligen Stiftsgården uten sin hustru, som var gått bort ett år i forveien. Selv gav han uttrykk for at han ikke egentlig hadde ønsket å overta som regjeringssjef. Likevel gikk han til gjerningen med energi og ambisjoner, men det skulle snart vise seg hvor vanskelig det var å disiplinere og lede den uensartede venstrekoalisjonen som hadde brakt ham til makten.

De problemene Sverdrup nå fikk med den radikale delen av Venstre, skyldtes for en del regjeringens sammensetning. Ingen ytterliggående venstreledere kom med i den; derimot ble det gitt plass for en rekke politikere fra sentrum og den moderate delen av Venstre, blant dem Ole Richter, Ludvig Daae og Sverdrups egen brorsønn Jakob Sverdrup. For en del skyldtes dette at Sverdrup hadde måttet overta noen av de statsrådskandidater som hadde stått på Brochs liste.

Det ble forventet av regjeringens støttespillere at den snarest mulig skulle ta skritt til å få gjennomført Venstres sentrale merkesaker. Først gjaldt det å lose statsrådssaken i havn. For ikke å rippe opp i det kinkige vetospørsmålet ble det besluttet å legge til grunn og vedta et nytt forslag (det såkalte «Livius Smitt B»).

Forsvar, stemmerett og skole

Grunntanken bak det reformarbeidet som nå ble satt i gang, var en demokratisering av viktige samfunnsinstitusjoner. Et sentralt stridstema det første året etter regjeringsskiftet var hærsaken. I samarbeid med oberstløytnant Anton D. S. Hjorth hadde Sverdrup utarbeidet et forslag til lov om verneplikt og utskrivning som var blitt vedtatt i 1881, men som den gang var blitt nektet sanksjon. En ny proposisjon ble nå fremlagt, i hovedtrekkene i samsvar med vedtaket fra 1881. Hovedhensikten var å styrke landvernet på bekostning av førsteoppbudet, den såkalte «linjen». Et viktig medvirkende motiv for dette var at ifølge Grunnloven kunne bare linjetroppene brukes utenfor Norges grenser.

Proposisjonen ble vedtatt av Stortingets avdelinger, men Ludvig Daae strittet som arméminister imot til det siste, og 30. april 1885 gikk han av som følge av konflikten. Marine- og armédepartementene ble deretter slått sammen til ett forsvarsdepartement, med Sverdrup selv som dets første sjef. En ny hærordning ble gjennomført to år senere.

Stortinget vedtok i 1885 også å utvide stemmeretten. Utvidelsen, som i samsvar med Sverdrups ønske bygde på censusprinsippet, var av forholdsvis moderat omfang. Samme år vedtok Stortinget en prinsipperklæring om å likestille landsmål (nynorsk) og riksmål, og på Sverdrups initiativ ble det nedsatt en arbeiderkommisjon, den første i sitt slag i Norge. Det var bred enighet i Venstre om at tiden var kommet til å innføre jury i straffesaker (reformen ble vedtatt og sanksjonert i 1887). Endelig ble det i 1889 vedtatt en lov om allmueskolen, eller folkeskolen, som ble det nye navnet på den norske grunnskolen. Loven etablerte folkevalgte skolestyrer, som fikk innflytelse over lærertilsettinger, valg av skolebøker og så videre.

Unionskonflikten

I 1885 begynte også den unionsstriden som med enkelte avbrudd kom til å vare helt til unionsoppløsningen i 1905. Det hele begynte med et initiativ fra svensk side: I mars 1885 vedtok Riksdagen et forslag om å utvide antallet svenske medlemmer i det såkalte «ministerielle» statsråd (et regjeringsorgan som i første rekke forberedte saker som gjaldt forholdet til utlandet) fra 2 til 3. Tanken bak reformen var å styrke den konstitusjonelle kontrollen med utenrikspolitikken. Fra 1835 hadde også den norske statsministeren i Stockholm deltatt i møtene i det ministerielle statsråd. Nå begynte en langvarig strid om hvilke konsekvenser det svenske vedtaket burde få for Norges representasjon i denne institusjonen.

Nordmennene krevde at det ble innført tallmessig likestilling (tre mot tre), og den svenske regjering godtok til slutt motstrebende dette, men på den betingelse at det i Riksakten ble slått fast at utenriksministeren skulle være svensk. Dette vilkåret ble akseptert av statsrådsavdelingen i Stockholm i sammensatt statsråd 15. mai 1885. Begge parter godtok her som grunnlag for videre forhandlinger at ministerielle saker skulle foredras for Kongen av utenriksministeren «i Nærværelse af to andre Medlemmer af det svenske samt tre Medlemmer af det norske Statsraad». Sverdrup hadde deltatt i de forberedende møtene i Stockholm, men var reist hjem før avtalen ble formelt inngått. Selv forsikret han senere at han ikke på forhånd hadde godtatt denne innrømmelsen, mens Ole Richter, den norske statsministeren i Stockholm, hevdet det motsatte. Også blant historikerne har det vært ulike oppfatninger på dette punktet.

Forhandlingene om ordningen av utenriksstyret ble gjenopptatt i Kristiania i februar 1886, men brøt sammen etter kort tid. I Odelstinget understreket Sverdrup 17. juni 1886 Norges krav om full likestilling i unionen, og i forståelse med ham utarbeidet presidentskapet en adresse i denne retning som ble vedtatt av Stortinget fire dager senere. Sverdrup ønsket foreløpig ikke å gå videre med saken, men radikale og nasjonalistiske krefter krevde at Norge på egen hånd skulle endre Grunnloven slik Riksdagen hadde gjort året før for Sveriges vedkommende. En resolusjon i dette øyemed, den såkalte «Hamarresolusjonen», ble vedtatt under Venstres landsmøte i september 1886.

Motstand i eget parti

Venstre gikk til valg i 1885 under parolen «Tillid til Johan Sverdrup», men kampropet formådde ikke å skjule den misnøye med Sverdrups regime som var vokst frem spesielt i de radikale delene av partiet. I tiden som fulgte, antok kritikken alvorligere former, og også forholdene innad i regjeringen bar preg av bitter strid. Sverdrups autoritære lederstil gir noe av forklaringen. Regjeringskolleger og partifeller klaget over hans mangel på samarbeidsvilje og menneskelig kontakt. På den annen side markerte han igjen og igjen at han som statsminister ikke ville la seg lede av partiorganisasjonen.

Saklig og ideologisk uenighet var det også. Radikale partifeller mente å kunne fastslå at Sverdrup var i ferd med å orientere seg i konservativ retning i viktige spørsmål (hans moderasjon i stemmerettsspørsmålet ble fremhevet som eksempel på dette). Også hans passivitet i unionssaker ble kritisert, men det som først og fremst skapte strid, var Sverdrups holdning i aktuelle religiøse og kulturpolitiske spørsmål.

Under diskusjonene i «collegium politicum» hadde han, ifølge Ludvig Daae, luftet fritenkerske synsmåter, men i sine senere år hadde han gitt inntrykk av å stå på den tradisjonelle kristendommens grunn. Som statsminister stilte han seg solidarisk med den ortodokst og pietistisk orienterte Jakob Sverdrup og den vestnorske legmannsbevegelsen. Personlige bånd mellom onkel og nevø har her sannsynligvis spilt en viktig rolle. Hva den aldrende Sverdrup egentlig mente om grunnleggende livsspørsmål, forblir imidlertid en gåte.

Livssynsstriden i Venstre kom offentlig til uttrykk under oppgjørene om Alexander Kiellands diktergasje, om beslagleggelsene av Christian Krohgs Albertine og Hans Jægers Fra Kristiania-Bohêmen, og først og fremst i spørsmålet om innføring av legmannsvalgte menighetsråd. Både Jakob Sverdrup og onkelen så på denne saken som en videreføring av Venstres demokratiseringsprosjekt, men den stod ikke på Venstres program, og både i regjeringen og i partiet hersket det uenighet om reformen. Stortinget rakk ikke å behandle en proposisjon i saken i 1886, og en revidert proposisjon ble fremlagt i 1887 på basis av en innstilling fra kirkeminister Elias Blix. Proposisjonen var omstridt, først og fremst på grunn av de relativt strenge vilkår for kirkelig stemmerett som ble stilt opp. Da den kom opp til votering i Odelstinget, oppnådde den bare én stemme.

Tre regjeringsmedlemmer – Sofus Arctander, Hans Rasmus Astrup og Birger Kildal – krevde etter dette at Jakob Sverdrup, som de hevdet var forslagets egentlige opphavsmann, burde gå av. Det fulgte en langvarig og innviklet strid, som endte med at de tre 17. februar 1888 gjenopptok sine søknader om avskjed. I samsvar med råd fra Sverdrup ble søknadene straks innvilget av kongen, og Sverdrup nektet utbryterne å tale i Stortinget, en beslutning de selv hevdet var et brudd på «tro og love». Snart trådte også Blix ut av regjeringen. Et par uker tidligere var venstregruppen i Stortinget blitt sprengt, og også Venstres partiorganisasjon ble nå delt i to (Moderate Venstre og Rene Venstre). Sverdrup sluttet seg til Moderate Venstre, som han i praksis ble leder for.

Det rekonstruerte ministeriet ble fra nå av avhengig av støtte fra Høyre. Ministeriets posisjon ble også svekket på grunn av intern strid. 15. juni 1888 døde statsminister Ole Richter for egen hånd i det norske ministerhotellet i Stockholm. Richter var nylig gått av etter påtrykk fra regjeringssjefen, og mange mente at Sverdrup bar en stor del av ansvaret for tragedien.

Sverdrup holdt det gående til sommeren 1889. På tampen av sin statsministertid prøvde han å komme til forståelse med Rene Venstre. Responsen i det nye partiet var overveiende positiv, men det viste seg vanskelig å komme til enighet om den eventuelle sammensetningen av et rekonstruert ministerium. 26. juni la Høyres leder Emil Stang frem et mistillitsforslag, og 2. juli, dagen før Stortingets oppløsning, kunngjorde Sverdrup at regjeringen søkte avskjed. Høyres mistillitsforslag ble da trukket tilbake, men kong Oscar 2. innvilget likevel 12. juli de avskjedssøknader som Sverdrup og hans regjeringskolleger hadde levert inn.

Siste år

I 1889 avsluttet Sverdrup sin politiske karriere som en slagen mann etter å ha fått mange i venstrebevegelsen mot seg. Han fulgte opp sine bestrebelser for å få til en forsoning mellom de to venstrepartiene. I dette øyemed utgav han i 1890 skriftet Fra Venstremænd til Venstremænd, men forsøket førte ikke frem. Høsten 1891 ble han valgt til stortingsmann for Stavanger amt på Moderate Venstres liste. Han var imidlertid alvorlig syk og kom ikke til å delta i det nye Stortingets forhandlinger.

Mennesket og politikeren

Johan Sverdrup

Portrett 1882. Bilde fra Norsk biografisk leksikon

I nyere analyser framstår Sverdrup som en realpolitiker som først og fremst var drevet av egne maktmotiver. Han sto som talsmann for brede opposisjonelle gruppeinteresser som mange fylket seg rundt i kampen mot embetsmennenes maktmonopol på bekostning av folkestyret. Sverdrup viet seg fullt til politikken. Han forente kristenfolket, sparsomme bønder og avholdsfolk med liberale byfolk og kulturradikalere i byene.

Han ble kjent for å være lite opptatt av egen materiell vinning. Hans personlige økonomi var anstrengt, og han var ofte på randen av konkurs. Han demonstrerte lidenskapelig tro og var sterkt overbevisende i sin argumentasjon og sin streben etter å forfølge politiske mål. Som karismatisk ordmester fengslet han mange. En sterk førerkultus rundt hans person skaffet ham mange støttespillere og hjelpere, men han hadde neppe en eneste personlig venn.

Sverdrup kunne tale i store ord der venstres nasjonale ånd. Kampen for folkestyret ble stilt i motsetning til embetsmannsstyret og den konservative regjeringens lunkne holdning til nasjonen og norsk selvstendighet. I mindre grad var Sverdrup ideologisk konsekvent og styrt av idealer. I praksis var han nølende og moderat når det gjaldt reformer. Han gikk inn for nokså forsiktige sosiale utvidelser av stemmeretten, og motsatte seg at arbeiderklassen som samlet gruppe skulle ha stemmerett. Han stilte seg fremmed overfor kulturradikalismen i 1870-årene, og han fulgte aldri godt opp prinsippet som lå i parlamentarismen. Han var en egenrådig statsminister i perioden 1885–1889, og brydde seg lite om hva stortingsgruppa mente.

Også historikere er splittet i sine oppfatninger av Sverdrup. Jens Arup Seip hevder i Et regime foran undergangen at kampen mot embetsmannsdominansen og fremfor alt mot Frederik Stangs regjering og dens støttespillere var Sverdrups hovedanliggende i de avgjørende årene: «For Sverdrup var fienden – hans og folkets – regimet. Regjeringen stod der som et stengsel, en kvelende hånd over et spirende liv i hvis frembrytende spiss stod Johan Sverdrup. Denne følelse [...] gav hans liv fylde og mening, ja velde.»

Selv uttrykte Sverdrup det slik på et folkemøte i 1873: «Så lenge jeg har den ære å være en offentlig mann, vil jeg stå hvor det norske folks pluralitet står.» Politikken var Sverdrups liv: «Alt ofret han for gjerningen», fremhever hans biograf Halvdan Koht.

Utmerkelser

Johan Sverdrup på likstrå

På eldre dager mottok Sverdrup en rekke æresbevisninger. Han var blant annet æresmedlem av Kristiania Arbeidersamfund og Det norske Samlaget. For å bøte på hans dårlige økonomi ble det flere ganger gjennomført landsomfattende pengeinnsamlinger, og fra 1881 mottok han en årlig statspensjon (fra 1885 kalt «statsbelønning») på 6000 kroner. Han ble tildelt storkors av St. Olavs Orden i 1885.

Johan Sverdrup døde 17. februar 1892. Han ble gravlagt på statens bekostning fra Trefoldighetskirken 25. februar, og på hans grav på Vår Frelsers gravlund ble det i 1910 reist et minnesmerke med en byste av Gustav Lærum. En statue av ham, laget av Stinius Fredriksen, ble avduket på Wessels plass i Oslo i 1964. Det finnes gater og veier oppkalt etter Sverdrup i Oslo, Bergen, Drammen, Gjøvik, Larvik, Lillestrøm og Notodden.

Utgivelser

Et utvalg

Etterlatte papirer

Avbildninger

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Faktaboks

Johan Sverdrup

KulturNav-ID

b40c4e8d-1194-4e81-9869-c6b47fb35206

Historisk befolkningsregister-ID

pf01038011009039

Kommentarer (3)