Otto Blehr – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Otto Blehr

Otto Albert Blehr

Født

17. februar 1847, Stange

Død

13. juli 1927, Oslo

Virke

Jurist og politiker

Familie

Foreldre: Amtsfysikus Albert Blehr (1805–1872) og Maren Wilhelmine Ludovica Kathinka Stenersen (1818–1877).

Gift 19.6.1876 med Randi Marie Nilsen (1851–1928; se Randi Blehr).

Far til Eivind Stenersen Blehr (1881–1957).

Otto Blehr

Otto Blehr var politiker for Venstre og Norges statsminister i to perioder.

Otto Blehr

Edvard Munch malte dette portrettet av Blehr siste våren han levde. Bildet var ikke ferdig da Blehr døde.

Otto Blehr var en norsk jurist og politiker fra Venstre. Han var statsminister i periodene 1902–1903 og 1921–1923. I tillegg var han norsk statsminister i Stockholm i periodene 1891–1893 og 1898–1902.

Blehr var ett av de sentrale navnene i norsk politikk gjennom mer enn 40 år. Som stortingsrepresentant, som embetsmann og som statsminister i fire perioder bidro han til å forme utviklingen av det moderne Norge i flere avgjørende faser før og etter unionsoppløsningen i 1905.

Han møtte som vararepresentant på Stortinget i perioden 1880 til 1882, men ble fast ved valget i 1882. På Stortinget ble han plassert i protokollkomiteen. I 1883 ble han valgt til en av tre aktorer i statsrådssaken mot regjeringen Christian Selmer i 1884, som endte med innføringen av parlamentarisme i Norge. Det var også han som førte ordet under den viktigste delen av prosedyren, og han utformet det punktet i påtalen som omhandlet kongens veto. Han hevdet at folkesuvereniteten måtte stå over både kongen og grunnloven.

Som statsminister i Stockholm tok Blehr til orde for egen norsk utenriksminister, og han ble fra 1892 en av pådriverne for opprettelse av et eget norsk konsulatvesen (se konsulatsaken).

Blehr spilte en framstående rolle under gjennomføringen av flere venstrereformer, blant annet juryloven og den nye straffeloven.

Han var gift med kvinnesakskvinnen Randi Marie Blehr.

Bakgrunn

Otto Blehr som ung, foto trolig fra 1870-åra

Blehr vokste opp på gården Sanderud i Stange. Barndomshjemmet var preget av grundtvigianismens folkelige og nasjonale ideer, og stod i nær kontakt med østlandske folkehøyskolekretser. Christopher Bruun var hans fetter på morssiden. Blehr tok examen artium i 1865 og begynte deretter å studere jus. Han engasjerte seg aktivt i Studentersamfundet, deltok ivrig i debatter og i samfunnets sosiale liv og var formann våren 1871. Han hyllet tidens liberale og nasjonale ideer, men støttet samtidig skandinavismen; i 1870 øvde han seg i skyting for eventuelt å kunne delta på Danmarks side i en ny krig mot Tyskland.

Blehr ble cand.jur. i 1871.

Journalist og lokalpolitiker

Fra 1871 var han stortingsreferent for Dagbladet og Bergens Tidende, og i sistnevnte avis fungerte han også som medarbeider og i en periode som redaksjonssekretær. Det var under et opphold i Bergen i 1871 at han ble kjent med Randi Nilsen, som han giftet seg med i 1876.

Høsten 1872 ble Blehr fullmektig for den nyutnevnte sorenskriver i Nordfjord, odelstingspresident og senere statsminister Ole Richter. Fra 1873 var Blehr konstituert sorenskriver. I Nordfjord kastet han seg inn i den politiske kampen for parlamentarisme på Johan Sverdrups side, og i 1876 ble han valgt til valgmann.

I 1877 slo Blehr seg ned som overrettssakfører i Lærdal i Sogn. Her engasjerte han seg straks i lokalpolitikken, var i flere år herredets ordfører og hadde viktige verv innen samferdselssektoren.

Blehr var klar over den sentrale rollen pressen skulle komme til å spille under den kommende politiske maktkampen mellom konge/regjering og storting, som skulle ende med innføringen av parlamentarismen i Norge. I Nordfjord var han en av initiativtakerne til det venstreorienterte Fjordenes Blad, og i Lærdal startet han og fungerte som første redaktør for Sogns Tidende.

Stortingsrepresentant

Statsrådssaken

Tegning av riksretten 1883

Reproduksjon av tegning av Wilhelm Peters. Tegningen kan vise møtet 7. august 1883, da saken mot statsminister Selmer åpnet. Selmer sitter iført ordensbånd og dekorasjoner ved et bord for seg selv. Rundt det hesteskoformede bordet sitter Riksrettens 26 medlemmer. Blehr var riksrettsaktor i denne saken.

I 1879 ble Blehr valgt til førstesuppleant (vararepresentant) til Stortinget for Nordre Bergenhus amt, og i årene 1883–1888 var han fast representant fra samme amt. Hans første stortingsperiode falt i de dramatiske årene da maktkampen mellom konge/regjering og storting var på sitt mest intense med statsrådssaken mot regjeringen Christian Selmer og dannelsen av Johan Sverdrups regjering i 1884.

Striden gjaldt spørsmålet om hvorvidt regjeringen måtte ha støtte fra flertallet av Stortinget, eller om regjeringen skulle settes sammen og virke uavhengig av Stortinget – med andre ord om Norge skulle ha en parlamentarisk statsskikk eller ikke. Den liberale opposisjonen på Stortinget vedtok i 1872, 1874, 1877 og 1880 at regjeringen måtte ha støtte fra stortingsflertallet. Kongen nektet sanksjon hver gang, og kongen og regjeringen hevdet absolutt veto i dette spørsmålet, slik at stortingsvedtakene ikke ble gjennomført.

Blehr var radikal venstremann, sluttet opp om Sverdrups politikk og hørte til de sentrale personene under de siste fasene av denne dramatiske striden. Som medlem av Protokollkomiteen var han med på å utarbeide innstillingen om riksrettsanklage mot regjeringen Selmer, fordi regjeringen ikke hadde gjennomført stortingsvedtakene. Selv skrev Blehr den del av innstillingen som omhandlet vetospørsmålet. Odelstinget valgte ham deretter som en av de tre som skulle føre aktoratet under statsrådssaken.

Det var som riksrettsaktor at Blehr først vant seg et landskjent navn. Selv skrev han viktige deler av anklagen, og under store deler av prosedyren førte han ordet på aktoratets vegne. Det var til stor hjelp for Venstre at partiet hadde en kyndig og effektivt arbeidende jurist som Blehr til sin disposisjon. Med grundig og skarpsindig juridisk argumentasjon trakk han frem de momenter som talte for at kongen ifølge grunnloven fra 1814 ikke hadde absolutt veto i grunnlovssaker. Han hevdet at folkesuvereniteten måtte stå over både kongen og grunnloven. Det var med grunnlag i folkesuvereniteten at Eidsvollsforsamlingen hadde vedtatt grunnloven – de spurte ikke kongen om sanksjon. Den same folkesuvereniteten kunne ikke brått forsvinne fordi grunnloven var vedtatt, hevdet Blehr.

I februar–mars 1884 ble dermed statsminister Selmer og de fleste av hans regjeringskolleger dømt til å miste sine embeter. Kongen bøyde seg for riksrettens dom, men lot utnevne en ny konservativ regjering under Christian H. Schweigaard (Aprilministeriet). Heller ikke denne kunne samarbeide med Stortinget. 23. juni 1884 fikk så Venstres fører Sverdrup i oppdrag å danne et nytt ministerium; dermed var parlamentarismen gjennomført i Norge.

Splittelsen i Venstre

Til tross for at han ennå bare var 36 år gammel, hadde Blehr vunnet seg en fremtredende posisjon i Venstre, og mange undret seg over at han ikke ble tatt med i Johan Sverdrups regjering. Hans politiske forum ble isteden Stortinget, der han til å begynne med opptrådte som en av regjeringens fremste forsvarere, men etter hvert kom til å stille seg mer kritisk til den i viktige saker. Først og fremst var det Jakob Sverdrups innflytelse over regjeringens politikk han mislikte. Både når det gjaldt saken om diktergasje til Alexander Kielland og menighetsrådssaken stilte han seg i fremste rekke blant Sverdrups motstandere. Blehr tok likevel ikke klart standpunkt mot regjeringen, men forsøkte isteden å megle mellom de stridende fraksjonene av Venstre. I likhet med de øvrige «nomadene» (Jørgen Løvland, Hagbard Berner med flere) gav Blehr vekselvis støtte til regjeringen og venstreopposisjonen.

Splittelsen i Venstre prøvde Blehr i det lengste å hindre, og han deltok ikke i avstemningen som førte til sprengningen av Venstre i januar 1888. Da Sofus Arctander, Hans Rasmus Astrup og Elias Blix trådte ut av regjeringen, var Blehr en av dem som ble spurt om å tre inn i deres sted, men han avslo. Sigurd Blekastads forslag til dagsorden, som Blehr selv forfattet, hadde til hensikt å gjenopprette et samlet venstreparti: «Idet Storthinget forventer at Regjeringen sammensættes paa en saadan Maade, at den kan samle parlamentarisk Flertal af Venstre, gaar Storthinget over til Dagsordenen.» Johan Sverdrup nektet imidlertid å godta forslaget, som også ble avvist av Stortingets flertall.

Blehr sluttet seg etter dette til Rene Venstre, den radikale delen av partiet. Ved stortingsvalget høsten 1888 var han blant dem av det nye, radikale opposisjonspartiets kandidater som ble «hugget ned», og i tre år stod han utenfor aktiv politikk. Samme år ble han konstituert som fogd i Nord- og Sunnfjord, og i 1889 ble han utnevnt til lagmann i Hålogaland, et embete han hadde til han i 1893 ble lagmann i Kristiania.

Statsminister i Stockholm (1891–1893)

Johannes Steens andre regjering

Blehr var medlem av begge regjeringene til Johannes Steens som statsminister i Stockholm. Johannes Steens andre regjering (1898–1902). Steen sitter som nummer to fra venstre. Nummer tre fra venstre på samme rad er Otto Blehr. På bakerste rad står blant andre Gunnar Knudsen (nummer en fra venstre) og Jørgen Løvland (nummer fire fra venstre).

6. mars 1891 trådte Blehr inn i Johannes Steens første regjering som norsk statsminister i Stockholm. Han hadde gode forutsetninger for å fylle denne stillingen; som politiker hørte kompromissvilje og diplomatisk kløkt til hans fremste egenskaper. Hans juridiske innsikt var et viktig fortrinn nå som unionsstriden var kommet inn i en ny og vanskelig fase, og han var en elskverdig og omgjengelig selskapsmann med allsidige kulturelle interesser. I Stockholm kom hans representative evner til sin fulle rett, og ekteparet Blehr knyttet vennskapsforbindelser med en rekke svenske kulturpersonligheter og liberale politikere.

Konsulatsaken

Under valgkampen i 1891 tok Blehr til orde for egen norsk utenriksminister, og han ble fra 1892 en av pådriverne for opprettelse av et eget norsk konsulatvesen (se konsulatsaken). Da Stortingets forberedende bevilgning til dette formålet skulle opp til behandling i statsråd på Stockholms slott 22. juni 1892, var Blehr klar over at kong Oscar 2. ville nekte sanksjon. Han fikk derfor sine kolleger i statsrådsavdelingen med på at de alle tre på forhånd skulle skrive ferdig sine avskjedssøknader. Da kongen som ventet sa han ville nedlegge veto, ble avskjedssøknadene fremlagt. Uten en statsminister (eller en statsråd) som ville medunderskrive – kontrasignere – kongens sanksjonsnekting var den heller ikke gyldig. På den måten innledet Blehr den første av de unionelle krisene i 1890-årene, og han viste en oppskrift som ble brukt også til å bryte ut av unionen i 1905.

Både i 1814 og i tiden etterpå var oppfatningen at statsministeren hadde plikt til å medunderskrive kongens vedtak, men etter gjennombruddet for parlamentarismen fra 1884 ble grunnloven omtolket på dette punktet, slik at regjeringen ikke kunne tvinges til å underskrive på et kongelig vedtak regjeringen var uenig i. Det var en naturlig konsekvens av at det etter 1884 var regjeringen som hadde det parlamentariske ansvaret for kongens vedtak. Dermed fikk regjeringen et maktmiddel overfor kongen. Ikke minst Blehr var sentral i utforminga av dette maktmiddelet.

Konflikten ble foreløpig løst ved at Stortinget 27. juni vedtok Christian Michelsens forslag til dagsorden. Blehr vendte deretter tilbake til Stockholm, der han med atskillig hell bearbeidet sine svenske regjeringskolleger. En frukt av disse kontakter ble utenriksminister Carl Lewenhaupts «broderhånd»-uttalelse i januar 1893. Samme år blusset imidlertid striden mellom konge og regjering opp igjen, og førte sommeren 1893 til regjeringen Steens avgang og dannelsen av Emil Stangs andre regjering.

Stortingsrepresentant

Høsten 1894 ble Blehr igjen valgt inn på Stortinget, denne gang fra Nordlands amt. Han var i denne stortingsperioden formann i Tollkomiteen og ble i 1897 valgt til formann for den parlamentariske voldgiftskommisjonen. 7. juni 1895 hørte han til flertallet som stemte for å innlede nye forhandlinger med Sverige på fritt grunnlag, og selv kom han med i den unionskomitéen, den tredje i rekken, som ble resultatet av dette vedtaket. Komiteen delte seg i to norske og to svenske fraksjoner, som hver leverte sin innstilling; Blehr hørte til fraksjonen av rene venstremenn.

Statsminister i Stockholm (1898–1902)

Blehr ble gjenvalgt som stortingsrepresentant for Nordland for perioden 1898–1900, men kom bare til å fungere noen dager på grunn av sin gjeninntreden i regjeringen. Da Johannes Steen dannet sin andre regjering 17. februar 1898, ble Blehr på ny statsminister i Stockholm. 17. oktober 1900 kom en formell invitasjon fra Sverige om forhandlinger om konsulatsaken, og mange av de mest aksjonslystne i Venstre mistenkte Blehr for å ha ordnet invitasjonen. Flere av statsrådene ønsket da også heller aksjon enn forhandlinger, og statsministeren selv, Steen, var gammel, trøtt og i tvil. Da Steen gikk av i 1902, var Blehr en av kandidatene til å overta som regjeringssjef, og ved voteringen i Stortingets Venstreforening fikk han flest stemmer. Han ble utnevnt til statsminister i Kristiania 21. april 1902.

Statsminister (1902–1903)

I regjeringen greide Blehr å få alle de gamle statsrådene fra regjeringen Steen til å bli sittende. I tillegg fikk han med seg folkerettseksperten Sigurd Ibsen. Han var hovedmannen bak et utkast som viste at et særlig norsk konsulatvesen kunne grunnlegges uten å ødelegge fellesskapet i utenriksstyret.

Mens Blehr var regjeringssjef, fant de avgjørende konsulatforhandlingane i forkant av unionsoppløsningen sted. Han fikk blant annet bestemmende innvirkning på utformingen av den norsk-svenske overenskomsten, det såkalte kommunikeet av 24. mars 1903. Et hovedpunkt i dette aktstykket var at det felles konsulatvesenet skulle kunne deles, og at «forholdet mellem ministrene og diplomatiet paa den ene side og de særskilte konsulatvæsener paa den anden bør reguleres ved likelydende love, som ikke ensidig kan forandres».

Blehr la senere vinn på å begrense rekkevidden av dette forhandlingsresultatet. I Stortinget presiserte han at de «likelydende lover» som kommunikeet forespeilet, ikke måtte gi noen hjemmel for å føre videre det faktisk bestående fellesskapet på utenriksstyrets og diplomatiets område. Blehr berørte her et problem som snart skulle aktualiseres gjennom statsminister Erik Boströms såkalte lydrikepunkter, og som stod sentralt i forhistorien til unionsoppløsningen i 1905.

Selv om Blehr oppnådde enighet med svenskene og løste konsulatsaken, viste det seg likevel at det fantes formuleringer i det felles norsk-svenske kommunikeet av 24. mars 1903 som krefter i Venstre ikke ville godta. Blehr kastet to statsråder i et forsøk på å få fred, men den interne striden i Venstre medvirket til at partiet tapte valget i 1903.

Stiftamtmann i Kristiania (1905–1921)

22. oktober 1903 trådte Blehr og hans regjering tilbake som følge av Rene Venstres valgnederlag. Blehr kom nå i mange år til å stå utenfor politikken, og begivenhetene omkring selve unionsoppløsningen tok han ikke ledende del i, men støttet opprop til fordel for republikk. I 1905 ble han konstituert som stiftamtmann i Kristiania, et embete han beholdt til 1921. I årene som fulgte hadde han flere offentlige verv; fra 1909 til sin død var han formann i direksjonen for Hypotekbanken.

Finansminister (1915) og justisminister (1917–1920)

Sitt comeback som regjeringsmedlem fikk han i 1915, da han i ca. 3 måneder var konstituert finansminister i Gunnar Knudsens andre regjering, mens den ordinære finansministeren, Anton Omholt, var syk.

1. mai 1917 overtok han Justisdepartementet i samme regjering, et embete han innehadde til han gikk av sammen med resten av regjeringen i juni 1920. Det var til dels vanskelige oppgaver han ble stilt overfor både under første verdenskrigs avsluttende faser og i den første turbulente etterkrigstiden (senere kjent som mellomkrigstiden). Forholdet til utenlandske statsborgere og rikets sikkerhet var et viktig ansvarsfelt. Etter krigen var håndhevelsen av brennevinsforbudet og forholdet til den radikaliserte arbeiderbevegelsen blant de sakene som rykket i fokus for hans oppmerksomhet.

Forholdet mellom Knudsen og Blehr hadde tidligere vært heller kjølig. Blehr hadde mer sans for borgerlig samarbeid enn det Knudsen hadde. Med sin lange erfaring ble Blehr en styrke for Knudsen-regjeringa, men det viste seg også nå at han kom etter hvert mer og mer i utakt med den egenrådige statsministeren.

Da Gunnar Knudsen i juni 1920 stilte kabinettspørsmål på en million kroner på veibudsjettet, var Blehr sammen med flertallet av statsrådene kraftig motstander av statsministerens handlemåte. Regjeringen ble felt på denne saken, og en Høyre-regjering under ledelse av Otto B. Halvorsen tok over.

Statsminister (1921–1923)

Otto Blehrs andre regjering

Otto Blehrs andre regjering

Da Otto B. Halvorsens første regjering gikk av 21. juni 1921, kom Venstre tilbake til makten med Blehr som statsminister. Det vakte manges undring at valget falt på ham, som så lenge hadde stått utenfor aktiv politikk, og ikke på den tidligere statsminister Gunnar Knudsen, som fortsatt var Venstres formann. Blehr var da 74 år, men var fremdeles en populær mann i Venstre, og litt av en høvding. Han dannet en ren venstreregjering, men gav plass for de forskjellige retningene som Venstre den gang bestod av.

Brennevinsforbudet

Karikaturtegning av Otto Blehr

«Den norske regjerings knytenæveslag til Spanien og Portugal», karikaturtegning fra 1921 som forestiller Blehr som slår begge knyttnever mot representanter for Spania og Portugal. Stortinget vedtok en forbudslov i 1921. Langvarige og vanskelige traktatforhandlinger fant sted med de vinproduserende landene, som dels forlangte norsk tvangsimport av alkoholholdige drikker, dels belastet norsk klippfiskeksport med skyhøye tollsatser.

Et vanskelig spørsmål den nye regjeringen ble stilt overfor, var de vanskelige traktatforhandlingene med Spania og Portugal i forbindelse med brennevinsforbudet. Utenriksminister Arnold Ræstad, som fikk hovedansvaret for forhandlingene, gikk av våren 1922 fordi han nektet å gi Spania en større årlig eksportkvote av brennevin og hetvin til Norge enn det legitime behovet for disse produkter tilsa. Striden handlet ikke bare om alkohol, men også om fisk. Fordi Spania og Portugal ikke fikk eksportere hetvin, nektet disse landene å kjøpe fisk fra Norge, og kysten var i opprør.

Den nye utenriksministeren, Johan Ludwig Mowinckel, forhandlet frem en avtale med Spania med en mer romslig kvote som stortingsflertallet godtok, men da regjeringen vinteren 1923 bad Stortinget om å godta en traktat med Portugal på basis av et tvangskjøp på hele 850 000 liter per år, fikk forslaget bare 28 stemmer. Blehr og hans regjering leverte sine avskjedssøknader, som ble innvilget 3. mars.

Selv var Blehr verken avholdsmann eller forbudstilhenger, og han hadde et avslappet forhold til de forhandlinger som forbudet mot brennevin og hetvin hadde medført. Hans egne utenrikspolitiske interesser gjaldt i første rekke Folkeforbundet. Han hadde vært med i den komité som hadde forberedt Norges inntreden, og han var medlem av den norske delegasjonen i årene 1920 og 1922–1925.

Sparetiltak

I sin andre regjeringsperiode bestyrte Blehr også Finansdepartementet. Her fikk han den vanskelige og lite takknemlige oppgave å lede statens finanser under den store etterkrigskrisen som hadde satt inn sommeren 1920. Blehr tok initiativet til drastiske sparetiltak og kraftige budsjettreduksjoner, men krisen og den reduserte skatteinngangen den førte med seg, gjorde at landets finansielle stilling ved hans avgang fortsatt var meget utsatt.

Blehr var ikke sterk nok til å holde regjeringen samlet, og Gunnar Knudsen satt i stor grad med makten, selv om han satt utenfor regjeringen. Otto Blehr var 76 år da han ble felt som statsminister, og han er derfor den eldste statsministeren Norge har hatt.

Død

Blehr døde av bukhinnebetennelse 13. juli 1927. Han ble bisatt 16. juli på statens bekostning og stedt til hvile på Vår Frelsers gravlund.

Æresbevisninger

Otto Blehr ble tildelt storkors av St. Olavs Orden i 1898, han var storoffiser av den franske Æreslegionen og hadde storkors av den portugisiske Kristusordenen.

Ettermæle

Otto Blehrs innflytelse i norsk politikk skyldtes verken selvhevdende pågangsvilje, oratorisk begavelse eller folkelig appell. Han hørte til de kunnskapsrike, jordnære og kompromissvillige politikere som ikke glimrer utad, men som er så nyttige å ty til i krisesituasjoner. Diplomatisk smidighet og personlig elskverdighet var egenskaper som i særlig grad markerte hans profil som ledende politiker.

Utgivelser

Etterlatte papirer

Avbildninger

Kunstneriske portretter

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Faktaboks

Otto Blehr

KulturNav-ID

d5bcf080-69d2-4302-b46a-f6cb0de6dd8b

Historisk befolkningsregister-ID

pf01036392044853

Kommentarer