USAs politiske system – Store norske leksikon (original) (raw)
Første side i den amerikanske konstitusjonen (grunnloven) fra 1787.
Capitol Hill i Washington, D.C. I midten sees Kongressbygningen med kuppelen. Den venstre fløyen rommer Senatet, den høyre Representantenes hus. I bakgrunnen til venstre sees bygninger med senatskontorer, deretter mot høyre Høyesterett og Kongressbiblioteket (helt i billedkanten). I forgrunnen til høyre kontorbygninger. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
USA er en republikansk forbundsstat, sammensatt av 50 delstater med republikansk statsform. I tillegg kommer de fem territoriene Amerikansk Samoa, Guam, Jomfruøyene, Nord-Marianene, Puerto Rico og forbundsdistriktet District of Columbia.
Grunnlaget for USA som stat er forbundsforfatningen, eller grunnloven, fra 1787. Den fikk i 1791 ti tilleggsbestemmelser («amendments») som sammen utgjør Bill of Rights. Grunnloven er også senere endret ved i alt 27 tilleggsbestemmelser, den siste i 1992. Med tanke på grunnlovens alder er dette forholdsvis få endringer.
Det 13. tillegget av 1865 avskaffet slaveriet. Til dette knyttet seg et 14. og 15. tillegg av 1868 og 1870, som i prinsippet fastslo like rettigheter uavhengig av hudfarge. Det 17. tillegget av 1913 innførte direkte valg på USAs senatorer, og det 19. tillegget av 1920 ga kvinner stemmerett.
Fordeling av myndighet
Forholdet mellom den føderale myndighet og delstatenes uavhengighet er grunnleggende i USAs politiske system. Føderalmaktens oppgaver er oppgitt i grunnloven. Det 10. grunnlovstillegget slår fast at alle oppgaver som ikke uttrykkelig er nevnt, er overlatt delstatene.
Blant føderalmaktens viktigste områder er forholdet til andre stater og forsvaret (altså utenriks- og sikkerhetspolitikken), statsborgerrett, toll og post, pengevesen, handel delstatene imellom, og inntektsbeskatningen (som også kan utøves av delstatene). Store deler av den alminnelige lovgivningen er dermed opptil delstatene.
Føderalmakten har på 1900-tallet utvidet sitt arbeidsfelt på en rekke økonomiske og sosiale områder. Utvidelsene er særlig blitt begrunnet med formuleringer i grunnloven om plikten til å fremme «allmenn velferd» og til å regulere handelen mellom delstatene. Tolkningen av disse formuleringene har forblitt omstridt og er stadig gjenstand for rettslig prøving.
Fordelingen av myndighet mellom føderalmakt og delstater påvirkes også av retts- og frihetsprinsippene i de ti første grunnlovstilleggene. Delstatenes lovgivning begrenses av kravet om ikke å krenke rettighetene som der er gitt innbyggerne.
USAs høyesterett avgjør hvordan lovene skal tolkes og dermed hvor grensene for føderalstatens myndighet skal trekkes.
Statsforfatningen bygger på og har opprettholdt Montesquieus grunnsetning om maktfordelingsprinsippet. I USA eksisterer således ikke det parlamentariske system, som vi har i Norge. Skillet mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt er en levende realitet.
Kongressen – lovgiver
Representantenes hus i Washington D. C. Representantenes hus er det ene av de to kamrene i den amerikanske kongressen.
Senatet er det ene av de to kamrene i den amerikanske kongressen. Bildet viser det 111. senatet i 2010.
Den lovgivende makt på det føderale nivået er hos Kongressen, som består av to kamre, Senatet og Representantenes hus.
De to utøver sammen myndigheten til lovgivning, beskatning og bevilgning. Vedtak er først gyldige når begge kamre står bak dem. Senatet har i tillegg i oppgave å godkjenne visse av presidentens utnevnelser og handlinger.
Presidenten kan nedlegge veto mot vedtak i Kongressen, hvor begge kamre i så fall må gjenta sin beslutning med to tredels flertall for at vedtaket skal bli gyldig.
Kongressen er sammensatt slik at delstatene anerkjennes likt gjennom lik representasjon i Senatet (alle delstater har to), mens folkemengden og den enkelte borgers jevnbyrdige representasjon så langt som mulig ivaretas gjennom Representantenes hus. Der fordeles mandatene etter folketelling hvert tiende år.
Kongressen kan vedta endringer i grunnloven med to tredels flertall i begge kamre, men disse er først gyldige dersom de deretter godkjennes av den lovgivende forsamlingen i tre firedeler av delstatene.
- Les mer om Senatet.
- Les mer om Representantenes hus.
Presidenten – utøvende makt
Presidenten er USAs øverste utøvende myndighet, og velges hvert fjerde år. Her møtes president Barack Obama og Donald Trump i Det ovale kontor i Det hvite hus to dager etter at Trump ble valgt til USAs 45. president i november 2016.
Den utøvende makt er hos presidenten, som også er USAs statsoverhode. Presidenten velges for fire år og kan gjenvelges én gang.
Presidenten leder statsadministrasjonen gjennom regjeringen og er øverstkommanderende for de væpnede styrkene.
Statsrådene er ikke ansvarlige overfor Kongressen (hvor de heller ikke har lov til å møte). Ordningen er dermed helt forskjellig fra den som er vanlig i parlamentarisk styrte land.
- Les mer om presidenten og den utøvende makt.
Rettsvesen – dømmende makt
Den amerikanske høyesterettsbygningens fasade.
Rettsvesenet i USA er komplisert som følge av forholdet mellom delstatene og føderasjonen. Sentrale deler av rettssystemet hører under de enkelte delstatene. Således finnes 50 forskjellige rettssystemer. I tillegg kommer den føderale lovgivningen.
Den dømmende makt i forbundsstaten er etter grunnloven lagt til USAs høyesterett (Supreme Court) og underliggende føderale domstoler. Høyesterett består av ni dommere som sitter på livstid, hvorav den ene er justitiarius (Chief Justice). Presidenten utnevner dommerne med samtykke fra Senatet.
Under høyesterett står ankedomstolene (Courts of Appeals), én i hvert av tolv domssogn, og dernest distriktsdomstolene (District Courts), én i hver av 94 rettskretser. I tillegg finnes enkelte spesialdomstoler, blant annet for spørsmål knyttet til handel, toll og overvåking.
Delstatene har sine egne rettssystemer og domstolsordninger med kompetanse på alle rettsområder som er tillagt enkeltstatene, både privatrettslig og strafferettslig.
Fordelingen av myndighet mellom føderale og delstatlige domstoler bestemmes av domstolene selv i deres fortolkning av grunnloven. Den føderale høyesteretten har siste ord om dette som i all annen lesning av grunnloven.
- Les mer om rettsvesenet i USA.
Delstatene
Delstatenes beliggenhet. Alaska og Hawaii er ikke tatt med.
Hver delstat har sin egen forfatning eller grunnlov, som gjennomgående likner forbundsforfatningen, særlig når det gjelder statsmaktenes struktur.
Hver stat har en guvernør, en lovgivende forsamling og et eget rettsvesen. Bortsett fra i Nebraska er alle staters lovgivende forsamlinger delt i to kamre, et førstekammer (Senatet) og et annetkammer. Nebraska har siden 1937 hatt ettkammersystem.
Senatene har færre medlemmer, slik at hver delstatssenator representerer flere velgere. Begge kamre velges ved direkte valg. I 37 av statene velges delstatssenatorene for en fireårsperiode, mens delstatsrepresentantene velges for en kortere periode – i 45 av statene for to år.
Enkeltstatenes lovgivende forsamlinger har kompetanse eller myndighet på alle felter som ikke grunnloven har lagt til føderalmakten. Eksempler er (med få unntak) hele strafferettspleien, privatretten, prosesslovgivningen, næringslovgivningen, transport og handel innenfor delstatens grenser, undervisning samt enkelte deler av helse- og sosialvesenet.
- Les mer om delstater i USA.
Guvernørene
Guvernørene er delstatenes regjeringssjefer. De velges ved direkte valg. I 48 av statene er deres funksjonstid fire år, mot to år i Vermont og New Hampshire.
I alle delstater bortsett fra North Carolina har guvernøren vetorett overfor lovforslag vedtatt av den lovgivende forsamling. Denne kan i sin tur omstøte et slikt veto. I enkelte delstater kreves simpelt flertall, mens i andre kreves tre femdels eller to tredels flertall i begge kamre.
I 43 av delstatene velges også en viseguvernør (Lieutenant-Governor), som i tilfelle guvernørens tilbaketredelse eller bortfall trer inn som ny guvernør. I de øvrige statene er lederen for delstatssenatet eller administrasjonsministeren (Secretary of State) utsett som guvernørens etterfølger.
Om enkeltstatenes dømmende makt, se avsnittet om Rettsvesen.
Administrativ inndeling
Det lokale selvstyret er veletablert i USA. Forskjellene mellom de 50 delstatene er store på dette feltet sammenliknet med den betydelige likheten mellom måten de er innrettet på sentralt.
Hovedenheten er fylket (county), og det er omtrent 3000 av dem i USA. Innenfor hvert fylke finnes mindre enheter, slik som by- og tettstedskommuner (municipalities) og herreder (townships), hver med sin egen administrasjon. Det fins også særkommuner, som skoledistrikter.
Hver enkelt delstat utformer selv innholdet i det lokale selvstyret. Fylkesnivået har ofte myndighet til å skrive politiforskrifter, til rettshåndhevelse, bygging og vedlikehold av mindre veier, bevilgnings- og beskatningsmyndighet, administrering av visse former for sosialstønad og i enkelte stater, særlig i sør, drift av skoler.