fuglefjell – Store norske leksikon (original) (raw)

Lunde på Runde

Fuglefjell er bratte fjellvegger hvor det hekker store mengder sjøfugler. Fuglene hekker som regel på hyller og avsatser. Noen arter, som krykkje og havsuler, bygger reir, mens andre, som alkefuglene, legger eggene sine rett på bakken.

I Norge finnes de fleste og største fuglefjell på Svalbard og i Nord-Norge; i mindre antall og størrelse finnes de helt sør til Rogaland.

På engelsk heter fuglefjellene «bird cliffs», og fenomenet er vanlig rundt De britiske øyer, enkelte steder i nordvestlige deler av Frankrike, og også på Helgoland i Tyskland. Helgoland er således Tysklands eneste hekkelokalitet for krykkje, lomvi og havsule. Andre steder i Nord-Atlanteren det finnes fuglefjell er på Færøyene, Island, Grønland og arktisk Canada. Fuglefjell finnes også i nordlige deler av Stillehavet, samt i Antarktis.

Fuglefjellenes plassering og utforming

Områdene hvor fuglene hekker i fuglefjell er som regel svært bratte og helt åpne partier som er eksponert for vær og vind, og med lite vegetasjon. De er vanskelig tilgjengelige for firbente predatorer som rev og isbjørn, og fuglene kan i slike områder hekke svært tett.

Nyere forskning har vist at fuglefjellenes plassering ikke er tilfeldig fordelt langs kysten, men finnes nettopp på steder hvor havstrømmene konsentrerer store mengder fiskelarver og andre næringsemner sjøfuglene er avhengige av. Fuglefjellenes artssammensetning avspeiler hvilke arter som finner egnet mat i de ulike områdene. For eksempel har koloniene ved Røst ytterst i Lofoten store antall lundefugler, som finner sildeyngel i egnet størrelse her. Sildeyngelen har drevet med havstrømmene fra gyteområdene på Vestlandet. Bestandene av spesielt krykkje og lundefugl har gått sterkt tilbake de siste 50 årene. Et annet eksempel er Bjørnøya, som ligger geografisk nær polarfronten hvor atlantiske og arktiske vannmasser møtes. Her er det spesielt høy konsentrasjon av næringsemner.

Fuglearter

mange fugler på reir i bratt fjell

I Nord-Norge er det mest krykkje, alke, lomvi og lunde som bor i fuglefjell i virkelig stort antall, på Svalbard dessuten polarlomvi og alkekonge. Lomvi, polarlomvi, alke og krykkje har tilhold i de aller bratteste partiene med smale hyller og små fremspring. Lomvi kan også hekke på flate topper i fuglefjell og kan ruge så tett at det er funnet opptil 25 egg per kvadratmeter (hver fugl har bare ett egg). I mindre antall finnes havhest og havsule i de bratteste delene av fuglefjell. Lunde og toppskarv forekommer oftest i bratte skråninger og har reir mer eller mindre bortgjemt i steinurer eller inne i ganger i jordbakker.

I 1960-årene ble den samlede lundebestanden på Røst i Lofoten anslått til godt over to millioner fugler. I størst antall har de tilhold på de såkalte Nykene, som er tre markerte øyer med til dels hengebratte sider ytterst i Røst-gruppen. Bestanden har gått kraftig tilbake etter dette. Ved foten av brattfjellene på to av Nykene hekker stormsvaler og havsvaler. Representanter for «stormåsene» svartbak og gråmåke, er knyttet til fuglefjell og utgjør sammen med ravn viktige predatorer på egg og unger av sjøfugl. På Svalbard har polarmåke en tilsvarende funksjon.

Hekkesvikt

Bestandsstørrelsen og reproduksjons-suksessen hos de ulike sjøfuglartene i fuglefjell er i stor grad avhengig av voksenfuglenes evne til å skaffe nok mat til seg selv og ungene. Her i landet er et av de mest kjente eksemplene på dette hekkesvikten hos lunde på Røst fra 1970-årene og frem til i dag. Lunden på Røst har i stor grad vært avhengig av sildeyngel som mat til ungene før de blir flygedyktige. Etter at den atlantoskandiske sildestammen kollapset på slutten av 1960-årene ble næringstilgangen for lunden så dårlig at den bare enkelte år har klart å få frem flygedyktige unger. Hundretusener av egg og særlig unger omkom i de årene det ikke fantes nok sildeyngel i havet omkring Røst. Dette har ført til sviktende rekruttering og derved en betydelig nedgang i bestanden av lundefugl.

Tilsvarende registrerte man i 1987 en dramatisk nedgang i hekkebestanden av lomvi på Bjørnøya og i Finnmark etter sammenbruddet i loddebestanden i Barentshavet året før. En stor mengde alkefugler og skarver omkommer dessuten i fiskeredskaper. Konsekvensene av forurensningen i havet gir også dystre fremtidsutsikter for fuglefjellene.

Kjente fuglefjell

Bjørnøya

De største fuglefjellene i Finnmark er Hornøya, Syltefjordstauran, Sværholtklubben og Hjelmsøystauren, i Troms ligger Nord-Fugløya og Sør-Fugløya, i Nordland er Røst, Værøy og Lovunden mest kjent.

I Sør-Norge er bare fuglefjellet Runde utenfor Ålesund av dimensjoner. Krykkjebestanden økte der fra rundt 100 000 par i 1926 til cirka 300 000 i 1966, men siden har både krykkje og alkefugler vist en kraftig tilbakegang på Runde.

På Svalbard finnes de største fuglefjellene på Bjørnøya, Hopen, Alkefjellet i Hinlopenstretet, samt Stellingfjellet og Kovalskifjellet i Storfjorden.

Utnyttelse

Fuglefjellene var i eldre tid en sentral resurs for befolkningen langs store deler av kysten vår. Egg og fugl ble samlet i stor stil til eget bruk og til salg. Opptil 10 000 egg kunne tas fra hvert enkelt fjell, og et år under andre verdenskrig ble det sendt cirka 200 000 lunder for salg fra Røst, utenom de fuglene som ble brukt av lokalbefolkningen.

Siden 1970 har det i liten grad blitt samlet lundeunger til mat på Røst. På Bjørnøya har det vært samlet egg av lomvi og polarlomvi i stort antall inntil 1970. I perioden 1952–1961 ble det årlig samlet 25 000–70 000 egg. Det foreligger ingen opplysninger om denne storstilte beskatningen har hatt noen effekt på bestandene, men i dag er det ikke tillatt å sanke egg fra noen alkefugler.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer