fullvokal – Store norske leksikon (original) (raw)

Ein fullvokal er ein vokal som ikkje har blitt utsett for vokalreduksjon, og omgrepet er mest brukt om dei tydelege vokalane i bøyingsformer. Dei vanlegaste fullvokalane i norsk er -a, -i og -u.

V okalreduksjon er når ein vokal i ei trykklett staving (til dømes i ei bøyingsform) blir redusert til ein -e (oftast -ə), som er ein midttungevokal med slapp tungestilling. Ein slik redusert vokal er sentralt plassert i vokalfirkanten.

Fullvokalar i norrønt

I norrønt var det i bøyingsformer berre tre tydelege fullvokalar (-a, -i og ‑u), for eksempel i ord som hestar, skálir og vísur.

Vokalen -u i norrønt låg nærmare -o enn i moderne norsk.Endingsvokalen -i kunne i norrønt også bli realisert som -e, og endingsvokalen -u kunne bli realisert som ein -o avhengig av vokalen i hovudstavinga av ordet.

Bøyingsformer i dialektene (fullvokalane -a, -i, -u).

Vokalen /a/ i bøyingsformer

I det sørvestnorske dialektområdet som strekker seg frå Vest-Agder til Indre Sogn, og bli kalla a -mål, blir fullvokalen -a brukt i infinitiv av verb og i svake hokjønnsord ubestemt form eintal: å kjøpa, å skriva, å lesa og ei trøya, ei kista, ei stova. Vokalen -a blir også brukt i nokre adjektivformer: det stora huset, den fina kyrkja.

I tradisjonelle austnorske dialekter blir fullvokalen -a brukt i infinitiv av jamvektsorda: å vær(r)a, å gjør(r)a, å kåmma og i ein del hankjønnsord av jamvektstypen: ein hana, ein hara, ein stega.

I ubestemt form fleirtal av hankjønnsorda blir a-en framleis brukt i store delar av Noreg, det heiter då fleire båtar og bilar eller fleire båta og bila (utan r_-ending). I vikværske dialekter heiter det i ubestemt fleirtal hestær og bilær. I språksystemet svarer endinga -ær her til -ar i nynorsk,_ og skil seg frå -er i dialekta: båtær, men skåler.

Vokalen /i/ i bøyingsformer

Fullvokalen -i har i dei fleste dialektene blitt redusert til -e (-ə ). Det heiter då husə(t) i bestemt form eintal, og i fleirtal finn ein former som gjestə(r), skålə(r). Dette er bøyingsformer der norrønt hadde endingsvokalen -i: húsit, gestir, skálir.

Fullvokalen -i i norrønt står også ved lag som endingsvokal i partisippet av sterke verb i delar av austnorsk og trøndersk: har finni, har brøti og har kømmi. Bestemt form eintal av sterke hokjønnsord og bestemt form inkjekjønn fleirtal har _i_-ending i Vest-Telemark, Valle i Setesdal og i Indre/Midtre Sogn: soli, døri, sengi og alle husi, alle dyri og alle fjelli.

Vokalen /u/ i bøyingsformer

Fullvokalen -u finn ein i dag i austnorsk i ubestemt form eintal av svake hokjønnsord av jamvektstypen, i ord som ei viku, ei furu, ei smiu. Alle dei svake hokjønnsorda har i midlandsmålafullvokalen -u i ubestemt form fleirtal: fleire visu(r), fleire kistu(r) og fleire jent(u)r. Same systemet finn ein også i mange trønderske dialekter_._ Innanfor nokre av desse områda blir endinga ‑u(r) uttalt som ‑o(r): viso(r) og kisto(r) (Valdres).

I vestnorsk og nordnorsk er endingsvokalen -u til vanleg redusert til -e (-ə ): fleire veke(r), fleire vise(r), fleire kiste(r). I delar av nordnorsk (Nordland) kan denne vokalen vera apokopert: fleir vis, fleir kån (koner).

Nokre dialekter har vokalen /é/ som fullvokal i bøyingsformer

I tillegg til vokalane -a, -i og -u i bøyingsformer (sjå ovanfor), kan også vokalen -e opptre som ein distinkt og klar fullvokal (-é). Dette finn me eksempel på i nokre midlandsmål. Der heiter det til dømes i infinitiv å kjøyre, med vanleg reduksjonsvokal -e (-ə), medan presens av e-verba har fullvokalen -é (trong -é): eg kjøyré, eg tenkjé.

Ein slik trong -é finn ein i midlandsmåla også i bestemt form eintal av sterke hokjønnsord: den bygdé, den døré – og i bestemt form fleirtal av inkjekjønnsorda: alle husé, alle fjellé.

Fullvokalar i skriftmåla

Nynorsk

I nynorsk er det tradisjon for bruk av fullvokalar i bøyingsendingar. Ivar Aasen brukte i landsmålet fullvokalar i til dømes substantivbøyinga. Han sette opp dette systemet:

Eintal ubest. Eintal bestemt Fleirtal ubest. Fleirtal bestemt
ein arm armen armar armarne
ei skål skåli skåler skålerna
ei visa visa visor visorna
eit hus huset hus husi

Legg merke til fullvokalen -a i fleirtal av hankjønnsorda (armar) og vokalen -i i bestemt form eintal av sterke hokjønnsord (skåli) og i bestemt form fleirtal av inkjekjønnsorda (husi). I fleirtal av dei svake hokjønnsorda brukte Aasen endingsvokalen -o (visor) for å spegla att endingane -ur og ‑or i dialektene.

Arne Garborg og Rasmus Flo la i 1899 fram ei ny skriftnorm for nynorsken, som blei kalla «midlandsnormalen». Denne norma blei vedtatt som sideform til bruk av elevane i skulen. Det mest karakteristiske med midlandsnormalen var «den norske triklangen», som refererte til endingar med dei tre fullvokalane -ar, -ir og -ur i fleirtal av substantiva: fleire hestar, skålir og visur. Svake hokjønnsord av jamvektstypen fekk i midlandsnormalen denne bøyinga: ei sogu – den sogo – fleire sogur – alle sogune.

Nynorsk har halde på fullvokalen -a som ending i infinitiv, sidestilt med -e: å kjøpe eller å kjøpa. Også kløyvd infinitiv blir nytta på nynorsk, som valfritt system: å kjøpe, men å vera.

Formene med -i og -ur i hokjønnsord, typen den bygdi (bestemt eintal) og fleire visor (ubestemt fleirtal) blei brukte i nynorsk til ut på 1900-talet. I 1917 kom formene den bygda og fleire viser inn som valfrie former, ved sida av bygdi og visor. I 2012 vart formene bygdi og visor tatt ut av nynorsknormalen, og einaste bøyingsformer i hokjønn vart då ei bygd – den bygda og ei vise – fleire viser – alle visene.

Bokmål

I bokmål har fullvokalane -a, -i og -u vore lite nytta som endingsvokalar.

I 1917 kom likevel former på -a inn i bokmål som sideformer i bestemt form eintal av sterke hokjønnsord og i bestemt form fleirtal av inkjekjønnsorda: den bygda og alle husa. Etter 2005 har desse formene vore fullt likestilte. Ein kan nå i bokmål skriva valfritt bygda eller bygden, sola eller solen, og tilsvarande husa eller husene, dyra eller dyrene.

Les meir i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarar