heraldikk – Store norske leksikon (original) (raw)

Våpen for den norske Losna-ætten

Våpenskjold med skjold (rutekors), hjelm med smal synsspalte, hjelmklede og hjelmtegn (to linnormer). Våpen for den norske Losna-ætten i stil fra middelalderen, men tegnet ca 1902 av dansken Anders Thiset.

heraldikk (skjolddelinger)

3. Øverst: Vanlige skjolddelinger. – Nederst: Sammensatte våpen (alliansevåpen) kan bli ganske kompliserte. Det er vanlig å referere til de enkelte deler av skjoldet med navn hentet fra den klassiske franske heraldiske terminologi.

Heraldikk er fagområdet for våpenskjold, også kalt våpen, våpenmerker og skjoldmerker. Nærliggende områder er for flagg (vexillologi), segl (sigillografi eller sfragistikk), bumerker og andre kjennetegn som logoer og varemerker.

På norsk brukes både ordet våpenskjold og kortformen våpen, men også ordene våpenmerke og skjoldmerke. Dette kan bety bare et skjold, som i de fleste norske kommunevåpnene, eller skjoldet med hjelm, hjelmtegn og utstyr utenfor og rundt skjoldet. Våpen som har slike tillegg heter på fransk les Armoiries, og på engelsk Armorial achievement eller Coat of arms, mens skjoldmerket alene kalles les Armes,henholdsvis the Arms. På norsk kalles begge deler for våpen, men betegnelsen fullstendig våpen er også brukt om skjold som har heraldisk utstyr utenfor og rundt skjoldet.

Ordet heraldikk er avledet av herold, en embetsmann som kan ha blant annet våpenskjold som sitt fagområde. Heraldikk brukes også som betegnelse på faktisk forekomst av våpenskjold, blant annet i segl og på bygninger, for eksempel «Austråttborgens heraldikk». Betegnelsen heraldry kan på engelsk dessuten omfatte visse offentlige seremonier der det deltar herolder.

Utbredelse

Panserbataljonen

Offentlig våpen: Avdelingsmerket til Panserbataljonen i den norske hæren med hodet til en mink. Moderne våpen og tegning i heraldisk flatestil.

Oppfatningen av heraldikkens område og innhold skifter med tid og sted, men har også flere felles trekk. Det felles og grunnleggende er at våpenskjoldene inngår i et system der våpnene er brukt som faste kjennetegn for eierne, og der våpnene består av bestemte farger og figurer som til vanlig blir gjengitt innenfor en skjoldformet innramming. Systemet med disse grunntrekkene ble tatt i bruk i fransktalende områder i Vest-Europa, på siste halvdel av 1100-tallet, og spredte seg raskt videre til andre land i Europa, blant annet til Norge.

Senere har heraldikken blitt utbredt videre til de andre verdensdelene og til dels blitt omdannet, som til såkalt kommunistisk heraldikk. Japan har sitt eget, spesielle system av lignende kjennetegn (mon).

Farger og figurer, som mer eller mindre tilfeldige kjennetegn og symboler, har en lang utviklingshistorie bakover til oldtiden i Midtøsten og Egypt. Dette er kjent fra blant annet bannere, standarter, segl, mynter, hellenske krigerskjold og romerske fanemerker. Vi kjenner flere former for merker, standarter og skjolddekorasjoner fra land i Afrika, Amerika og Asia.

Inndelinger

Heraldikk

Heraldikk. 2. Delelinjer som er vanlig brukt på våpenskjold.

Heraldikk

Japansk heraldikk. A) og B) Keiserhusets to våpen, krysantemum, gull, og paulownieblomst, fiolblå. C) Shogunætten Tokugawa, en ættegren. Stokkroseblad, formen varierer for de forskjellige ættegrener. D) Grener av Daimyo-ætten, Abe, Tani og flere. En skive. En rød skive på Tokugawa-shogunens skipsbanner ble Japans nasjonalflagg 1870. E) En gren av Daimyo-ætten, Abe. Ring. F) Daimyo-ætten So. Slangeøye.

Heraldikken har tradisjonelt blitt inndelt i en teoretisk del, kunnskapen om våpen, og en praktisk del, konstruering og utforming av våpen. Når det gjelder våpnenes utforming er det vanlig å skille mellom våpnenes innhold og form. Mens innholdet i et våpen ligger fast, kan formgivningen variere med tid og sted, stilarter, de materialer som våpenavbildningen lages i, de formål som avbildningen skal brukes til med mer.

Det er et viktig skille mellom offentlige våpen, for stat og kommune, og private våpen, for foreninger og andre sammenslutninger, foretak, slekter og enkeltpersoner. Offentlige våpen har en egen rettsbeskyttelse i lovgivning, domspraksis og internasjonale traktater. De private våpnene har derimot et svakt rettsvern dersom de ikke brukes kommersielt og kommer inn under varemerke-lovgivningen.

Det blir også skilt mellom bruk av våpen som kjennetegn i motsetning til bruk som dekorasjon, for eksempel i undervisning og informasjon. Bruk som kjennetegn er når en våpenavbildning gir inntrykk av at det er våpeneieren som opptrer, eller som står bak bruken. Slik bruk er forbudt for andre enn våpeneieren eller med dennes samtykke. For offentlige våpen er dette bestemt i den norske straffeloven § 165, men slik lovgivning har vi ikke for private våpen. Fra England kjennes en tilsvarende avgrensning mellom forbudt bruk som kjennetegn og tillatt bruk som dekorasjon av Manchesters byvåpen i dommen Manchester Corporation versus Manchester Palace of Varieties Ltd. fra 1954.

Heraldikken omfatter både adelige og ikke-adelige personers våpenskjold, som blant annet embetsmenn, handelsfolk, håndverkere og bønder.

Heraldiske regler

Dexter og sinister

I heraldiske beskrivelser regnes høyre (dexter) og venstre (sinister) sett bakfra. Det vil si at det vi vanligvis kaller venstre er heraldisk høyre.

Våpensjold

Kløvd skjold og tinkturregelen: Unntak for små grensefelt ved kløvningen, men regelbrudd med blå halv lilje på rød bunn i 2. felt. Våpenet er tegnet ca 1650 i den tids stil, men er en variant av den norske Bolt-slektens våpen fra middelalderen. Et noe avvikende skjold er fra 1986 kommunevåpenet til Våler i Østfold.

Melhus' kommunevåpen

Melhus’ kommunevåpen fra 1979 tegnet av Hallvard Trætteberg

Heraldikken har flere sett av regler som til dels kan være bare skikk og bruk, og som varierer i de enkelte land og tidsperioder. Sentralt er våpnenes farger og figurer, stilisering og formgivning av disse, samt hvilke bruksmåter og eierforhold som våpnene kan ha. Systematiseringen av alt dette ser vi helt fra heraldikkens første tid i avbildninger; særlig i segl, på mynter, gjenstander og bygninger. Vi ser det dessuten i flere bevarte opptegnelser fra herolder (våpenruller og våpenbøker). Fra og med senmiddelalderen er heraldikken behandlet i en rekke bøker utgitt på mange språk.

I heraldikken er det begrensninger på hvilke typer av farger og figurer som kan brukes. Men hvor strenge disse begrensningene skal være, er avhengig av om våpnene skal tjene som kjennetegn for eierne og være lette å oppfatte for tilskuerne. Våpenskjoldenes opprinnelige kjerneområde var å bli brukt i fart og i friluft, de hørte til krigerutrustningen, og var malt på skjold, innsydd på kapper og på hestenes skaberakker. Derfor ble figurene sterkt stiliserte og og det ble brukt få og rene farger.

Mot slutten av middelalderen og i århundrene som fulgte ble fargene, figurene og kombinasjonene av disse, stadig mer varierte, mer sammensatte og mindre stiliserte. Fra første del av 1900-tallet ble det igjen behov for å ha kjennetegn som var lette å identifisere. Dette førte mange steder til en forenkling av våpenskjoldene, til dels på en tilsvarende måte som i middelalderen. I Norge stilles det nå strenge krav til nye kommunevåpen; blant annet at våpenet bare skal ha ett motiv og to farger, dersom ikke det er spesielle grunner til noe annet, så som gjenbruk av et historisk våpen.

Våpnenes kombinasjoner av farger og figurer kan avbildes på flere måter – også uten å ha skjoldform, blant annet på flagg, bannere, klesdrakter og inventar. Gjengivelser av ett og samme våpen kan bli utformet noe forskjellig og viser at et våpens innhold, det vil si farge- og figurkombinasjonen, er fast, mens formgivningen og stilen kan variere. For å beskrive et våpens innhold er det et eget fagspråk, kalt blasonering, mens det for formgivningen er en egen heraldisk stil.

Våpenfargene: Tinkturene

Heraldikk

Heraldikk. 1. De vanligste heraldiske farger (tinkturer) og de tilhørende skravurer som indikerer fargene.

Bare bestemte farger (tinkturer) brukes i våpenskjold, men antallet varierer litt med tid og sted. De vanlige tinkturene er gull, sølv, rødt, blått, svart, grønt og purpur, samt stiliserte former for hermelin og gråverk. I tillegg kommer en figurs naturfarge, som lys hudfarge og brun trestamme med grønne blad. I moderne heraldikk, blant annet i moderne engelsk og canadisk heraldikk brukes flere farger.

Gull (= gult) og sølv (= hvitt) kalles metaller, mens de andre tinkturene kalles farger. En heraldisk hovedregel er at metall ikke skal grense mot metall og at farge ikke skal grense mot farge i våpenskjoldet. Unntak finnes blant annet for en liten del av en grenselinje, for dyrs tunge og fuglers nebb. Disse tinkturreglene følges i de fleste land for både offentlige og private våpen.

De strengeste heraldiske regelsystemene, blant annet for nye, norske kommunevåpen, bestemmer at et våpen ikke skal ha mer enn ett metall og én farge, hvis det ikke foreligger særlige grunner. En annen slik regel er at skjoldet må tydelig kunne bli avbildet alene ved hjelp av tinkturflater, uten hjelpestreker eller skyggelegging (kalt heraldisk flatestil). Reglene krever dessuten at fargene skal være klare og uten nyanser, som at rødt gjerne skal være som sinober og blått gjerne som rent himmelblått. I blasoneringer, heraldiske beskrivelser av våpnene, brukes bare tinkturenes generelle navn, uten informasjon om nyanser eller om fargestandarder som NCS-systemet.

I svart/hvitt-avbildninger av våpen kan fargene bli vist ved et internasjonalt, heraldisk skraveringssystem som stammer fra 1600-tallet. Skraveringene med prikker og streker kan imidlertid ofte gjøre våpenavbildningene uklare og overlessede.

Figurene

Heraldikk

Det felles store våpen for keiserdømmet Østerrike og kongeriket Ungarn i den versjon som ble brukt under keiser Franz Joseph 1. En svart, kronet, tohodet ørn på gull bunn. Over ørnen svever den østerrikske keiserkrone, og i klørne holder den rikssverd, septer og rikseple. På ørnens brystskjold sees huset Habsburgs stamvåpen – Habsburg, Østerrike og Lothringen. Om halsen har ørnen ordenskjeder for de keiserlige ridderordener: øverst Jernkroneordenen, den militære Maria-Theresiaorden og Franz-Josephordenen, så følger den ungarske St. Stefansorden, Leopoldsordenen og nederst den Gylne Vlies. På ørnens vinger er festet territorialvåpen. Merk de forskjellige rangkroner på skjoldene. Våpenet øverst til venstre representerer kongeriket Ungarn (den ungarske Stefanskrone er brukt som heraldisk krone), så følger kongeriket Galizien, erkehertugdømmet Østerrike unter der Enns, erkehertugdømmet Østerrike ob der Enns, hertugdømmet Steiermark, fyrstegrevskapet Tirol, hertugdømmene Kärnten og Krain, markgrevskapet Mähren og hertugdømmet Øvre og Nedre Schlesien, storfyrstedømmet Siebenburgen, byen Ragusa og øverst til høyre, kongeriket Böhmen (den böhmiske Wenzeslauskrone er brukt som heraldisk krone). I keiserdømmet Østerrikes våpen inngår flere felter som ikke er vist her og som representerer keiserens forskjellige territorier. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Våpnenes skjoldfigurer bør være fåtallige, enkle og stiliserte for å oppnå størst mulig farge- og avstandsvirkning. Disse kravene er strengt praktisert i heraldikkens første tid og i norsk kommunalheraldikk, men for øvrig varierer figurenes typer, antall og form svært mye. Selv når det er begrensninger på hvilke figurer som er tillatt, så er det likevel mange muligheter for å variere figurene. Dette er fordi figurene kan ha forskjellige farger, antall, plasseringer og retninger i skjoldene, for eksempel økser med bladene ned, omvendt gaffelkors og skråstilt anker.

Heraldikkens figurer deles inn i heroldsfigurer (også kalt heraldiske figurer) og alminnelige figurer. Heroldsfigurene blir dannet ved snitt (= delelinjer) som går fra kant til kant i skjoldet. Dermed oppstår geometriske delinger og flatefigurer som har egne, heraldiske navn, blant annet delt (= vannrett), kløvd (= loddrett), skrådelt, kvadrert (= firedelt), bjelke (= vannrett), stolpe (= loddrett), skjoldhode og flanke. Geometriske figurformer kan i stedet være svevende (= frittstående) i skjold, så som en rund skive, et kvadrat og en sparre (= vinkelformet figur).

Et heraldisk snitt kan gå loddrett, vannrett, i bue eller på skrå. Snittet kan dele skjoldet i to eller flere felter, for eksempel et tindesnitt med en enkelt tinde, og to skråbjelker dannet ved bølgesnitt. Anvendelse av snitt gir anledning til å skape et høyt antall våpen, som likevel har et enkelt og klart innhold.

Heraldikkens alminnelige figurer er særlig dyr, planter, gjenstander, byggverk, menneskeskikkelser, himmellegemer og rene fantasivesener. Disse figurene kan også være i form av deler, som en dyrelabb, et blad, en pilodd eller et borgtårn. En figur kan være gjengitt flere ganger, for eksempel tre stjerner, fire ringer og strødd med dråper. De alminnelige figurene kan være kombinert med såvel heroldsfigurer som andre figurer, for eksempel tre berg tvers over et kløvd skjold, og Norges løve med en øks i labbene. Normalt er figurene frittstående i skjoldet, men de kan i stedet komme ut fra skjoldets sidekanter og være oppvoksende eller framvoksende, for eksempel en fløterhake skrått framvoksende.

Heraldikken har også figurer utenfor og inntil skjoldet. Allerede i middelalderen forekommer våpen med hjelm på øvre skjoldkant, hjelmtegn på hjelmens isse, hjelmklede ned fra hjelmen og/eller figurer som holder skjoldet. Figurene i hjelmtegn og som skjoldholdere er vanligvis hentet fra heraldikkens alminnelige figurer. I stedet for hjelm med hjelmtegn og hjelmklede, brukes forskjellige typer av kroner: kongekrone på riksvåpen, murkrone på byvåpen og andre typer av rangkroner og verdighetshatter, blant annet mitra på biskopsvåpen.

Etter hvert fikk noen av skjoldene også et annet, ytre praktutstyr: hermelinsforet våpentelt eller våpenkappe, ordenskjeder og bånd med valgspråk. Dette ses mest i våpen for konger og andre fyrster, men forekommer i noen adelige og borgerlige slekts- og personvåpen. Utenom kongehuset brukes ikke slikt praktutstyr i vår tids norske, offentlige våpen.

Stilisering

Ren heraldisk stil er ornamental-dekorativ med figurene gjengitt dominerende og tydelige innenfor skjoldet. De mest karakteristiske særtrekkene ved figurene blir formet unaturlig kraftige og store. For eksempel gjengis et tre med nokså få store blad som tydelig viser treslaget. Flere andre figurer har egne, tradisjonelle stiliseringer, slik som løve, lilje og borg.

Figurene er faste typer og gjengis ikke som enkeltindivider; figuren kan være en knestående bueskytter (Melhus kommune), men avbilder ikke Einar Tambarskjelve selv om han var inspirasjonen til figurvalget.

Våpen i streng heraldisk flatestil har ikke perspektiv og skyggelegging, i motsetning til våpen i stilarter som renessanse, barokk, rokokko og empire. I de fleste land og tidsperioder benyttes ikke flatestilen, men som oftest er våpenfigurene likevel mer eller mindre stiliserte.

Våpenbeskrivelse: blasonering

Et våpenskjolds identitet er ikke en enkelt avbildning, men innholdet i denne. Innholdet kan gjengis språklig i en beskrivelse. Allerede fra middelalderen av har det eksistert en spesiell språkbruk, blasonering, for å beskrive våpnenes innhold. En blasonering er da det som er felles for forskjellige avbildninger av ett og samme våpen. Kjernen i en blasonering er det som et våpen består av: farger, figurer og måter som disse er satt sammen på.

Ordbruken i blasoneringer har en egen rekkefølge, tegnsetting og terminologi for fargene, figurene, kombinasjoner av disse, antall, inndelinger, plasseringer og retninger i skjoldet. Alt dette kan variere ganske mye med tid og sted, men på fransk og engelsk er blasoneringene mest presise og tradisjonsrike. I nyere tid er det utviklet en lignende blasoneringsteknikk blant annet på skandinaviske språk, for eksempel det norske kommunevåpenet til Karasjok fra 1986: «I rødt tre femtungede gull flammer, 2-1». Der er det underforstått at det er skjoldbunnen som er rød, mens flammene er gullfarget og plassert to over en.

I Norge blir nye kommunevåpen fastsatt i kongelig resolusjon (kgl.res.) ved en blasonering (kalt definisjon) av våpenets innhold. Dermed er formen forholdsvis fri innenfor kravet til heraldisk stil, og formen kan være tilpasset forskjellige materialer, størrelser og plasseringer.

Fastsettelse av våpen

Norge

Et utvalg norske kommunevåpen

Utenriksdepartementet fører tilsyn med bruken av riksvåpenet og statlige merker med kongekroner. Forsvaret fastsetter militære våpenmerker, som avdelingsmerker og faner. Primærkommuner og fylkeskommuner bestemmer over sine våpen, men skal et kommunevåpen bli fastsatt i kongelig resolusjon så skjer det gjennom Kommunal- og moderniseringsdepartementet, med Riksarkivet som sakkyndig instans.

Om fastsettelse av slike våpen og deres rettsvern, se fylkesmerke, kommunevåpen og Norges flagg.

Det finnes ikke en offisiell fastsettelses- eller godkjenningsordning for private våpen i Norge.

Andre land

Heraldikk

Heraldikk. 5. En del kjente europeiske adelsslekters våpen. 1) Rantzau (holsteinsk adel). 2) Brahe (dansk adel). 3) von Schwerin (mecklenburgsk adel, svensk grevelig). 4) Bielke (dansk adel, svensk grevelig). 5) Thott (dansk adel, svensk grevelig). 6) Losnaætten (norsk adel). 7) Rudbek (sønderjydsk adel), Reventlow (holsteinsk adel, dansk grevelig). 8) Byron (engelsk/fransk adel). 9) Spend (dansk adel). 10) Chandos (engelsk, barontittel). 11) Klanen Campbell (skotsk adel, hertuger av Argyll). 12) Balliol (skotsk adel). 13) Anthony Bek, biskop av Durham. 14) Ekbrikt Jonsson (norsk adelsmann, 1357). 15) Schancke (norsk adel). 16) Galtung (norsk adel). 17) Tre Rosor (svensk, grevelig). 18) Tordenstierne (norsk adel, 1505). 19) Hertugene av Bourbon. 20) Colonna (romersk fyrstelig). 21) Medici (storhertuger av Toscana).

Fastsetting, tilsyn og rettsvern for offentlige våpen skjer i dag på lignende måter i mange andre land. Det er noen få land som har egne institusjoner for både offentlig og privat heraldikk, fordi de har gamle tradisjoner også for adels- og andre slektsvåpen, som England og Skottland. I nyere tid er det etablert egne heraldiske myndigheter i blant annet Russland, Sør-Afrika og Canada som fastsetter både offentlige og private våpen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer