pikkolofløyte – Store norske leksikon (original) (raw)
Pikkolo
Pikkolofløyte er en liten tverrfløyte, den minste av fløytene i tverrfløytefamilien. Tonene ligger en oktav høyere enn på den vanlige tverrfløyten, som er dobbelt så lang som pikkolofløyten.
Faktaboks
Uttale
pˈikkolo
av italiensk piccolo, ‘liten’
Også kjent som
flauto piccolo (italiensk), piccolofløyte
Pikkolofløyten er det høyest stemte treblåserinstrumentet som blir benyttet i orkestre, musikkorps og militære ensembler. Den er en liten tverrfløyte fra midten av 1800-tallet med konisk eller sylindrisk boring, utstyrt med klaffer etter Böhm-systemet. Pikkolofløyten og den vanlige tverrfløyten har samme fingersetning. I dag blir pikkolofløytene hovedsakelig laget i tonearten C. Den dypeste tonen på pikkolofløyten er tostrøken D.
Siden pikkolofløyten er stemt en oktav høyere enn den vanlige tverrfløyten, ble den av italienerne gjerne kalt ottavino. Den er også benevnt som flauto piccolo eller flautino, et navn som blant annet Antonio Vivaldi brukte.
Historikk
Man vet ikke sikkert når pikkolofløyten oppsto, men orkesterpartiturer av Jean-Philippe Rameau viser at det allerede i 1730-årene ble benyttet små tverrfløyter stemt en oktav høyere enn vanlig i operaorkestrene i Paris. Utover på 1700-tallet erstattet pikkolofløyten gradvis flageoletten som orkesterinstrument.
De tidligste pikkolofløytene hadde ingen klaffer og ble laget av tre eller elfenben, eller, noe sjeldnere, av glass. Utover på 1800-tallet fikk pikkolofløyten gradvis flere klaffer. Den ble samtidig sterkere i klangen, og grenadill og andre harde treslag ble nå benyttet som materiale. I 1847 lanserte komponisten og fløytisten Theobald Böhm (1794–1881) en nykonstruert fløytemodell av metall som framsto som et helt nytt instrument. Etter dette ble fløyter av metall det mest vanlige, selv om grenadill fortsatt ble en god del brukt som fløytemateriale. I dag er pikkolofløyter som oftest laget av sølv eller nysølv. I tillegg blir både hardplast og messing benyttet som materiale.
Repertoaret
På slutten av 1700-tallet skrev flere komponister orkestermusikk som inkluderte pikkolofløyten. Wolfgang Amadeus Mozart hadde den blant annet med i sin opera Idomeneo, som hadde premiere i 1781. Derimot brukte verken Mozart eller Franz Joseph Haydn pikkolofløyte i sine symfonier. Ludwig van Beethoven hadde imidlertid med instrumentet i sin Symfoni nr. 5 i C-dur, den såkalte Skjebnesymfonien. Senere ble pikkolofløyten et fast medlem av symfoniorkestrene.
Det finnes i dag et stort repertoar for pikkolofløyte. Dette inkluderer blant annet solostykker, sonater for pikkolofløyte og piano, pikkolokonserter og kammermusikk med pikkolofløyte.
Blant komponistene som har skrevet musikk for pikkolofløyte, kan nevnes Karlheinz Stockhausen, Peter Maxwell Davies, George Crumb og Egil Hovland. Som pikkoloens glansnumre regnes Peter Tsjajkovskijs 4. symfoni og flere av symfoniene til Dmitrj Sjostakovitsj. I tillegg spiller pikkolofløyten er sentral rolle i John Philip Sousas kjente marsj Stars and Stripes.
I tillegg til sin betydning i kunstmusikken har pikkolofløyten også en viktig plass innenfor korpsmusikken og i militære band. Den har også en sentral plass under karnevalet i Basel i Sveits, hvor den sammen med den sylindriske Basler-trommen medvirker under de tradisjonelle oppmarsjene som foregår i spesielle formasjoner.