Republikken Kongo – historie og politikk – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
Offisielt navn
République du Congo
Norsk navn
Republikken Kongo
Hovedstad
Brazzaville
Statsform
Republikk
Statsoverhode
Denis Sassou-Nguesso
Statsminister
Anatole Collinet Makosso
Landareal
341 500 km²
Totalareal
342 000 (inkludert sjøer og land) km²
Innbyggertall
5,60 millioner (nasjonalt estimat, 2021)
Offisielt/offisielle språk
Fransk
Religion
Kristendom, lokale religioner
Nasjonaldag
15. august
CG
Valuta
CFA-franc à 100 centimes
Nasjonalsang
La Congolaise
Flagg
Riksvåpen
Kongo-Brazzaville (mørkegrønt) ligger i Afrika (lysegrønt).
Kongo-Brazzaville og naboland
Republikken Kongo, også kjent som Kongo-Brazzaville, er en republikk på vestkysten av Afrika ved Atlanterhavet som strekker seg inn mot de sentrale delene av kontinentet. Den sørlige grensen følger floden Kongo, på den andre bredden ligger Den demokratiske republikken Kongo. I vest og nord grenser Republikken Kongo mot Gabon, Kamerun og Den sentralafrikanske republikken. Landet har også en grense mot Cabinda, som er en enklave under Angola lenger sør.
Republikken Kongo er den minste av de to republikkene med «Kongo» i navnet, både i areal og i befolkning. Det bor rundt seks millioner mennesker i republikken, nesten halvparten av disse tilhører folkegruppen bakongo.
Selv om Republikken Kongo formelt sett er en republikk med en valgt president, har landet vært preget av et autoritært styre og brudd på demokratiske prinsipper i flere tiår. Det har blant annet vært flere anklager om valgfusk, brudd på ytringsfriheten og fengsling av politiske motstandere.
Republikken Kongos nasjonalsang er La Congolaise.
Geografi og miljø
Kongo (Kongo-Brazzaville)
Landskap mellom Brazzaville og Pointe Noire.
Republikken Kongo utgjør 342 000 kvadratkilometer og har en kort kystlinje mot Atlanterhavet i vest. Den viktigste havnebyen, Pointe-Noire, er landets nest største by. Hovedstaden Brazzaville ligger lenger inne i landet, langs Kongofloden, rett overfor Den demokratiske republikken Kongos hovedstad Kinshasa.
Mye av Republikken Kongo består av skog, og er derfor ganske tynt befolket. Landet er blant Afrikas mest urbaniserte, med Brazzaville og Pointe-Noire som de store befolkningssentrene. En stor del av befolkningen som ikke bor i disse to byene, bor langs jernbanestrekningen som går mellom disse byene.
Regnskogen som strekker seg over store deler av landet er en del av den sentralafrikanske ekvatoriale regnskogen. Ekvator går tvers igjennom Republikken Kongo, og sikrer et stabilt klima året rundt. Selv om regnskogen i Kongo er stor, er den under press, både fra bønder som trenger jord og svir av skogen, og fra kommersiell tømmerdrift. Som urskog er regnskogen hjem for en rekke spesielle dyr og insekter, flere regnes som truet.
- Les mer om Republikken Kongos geografi, Dyreliv i Republikken Kongo og Planteliv i Republikken Kongo.
Folk og samfunn
Rundt halvparten av befolkningen er bakongo, andre store grupper er sanga og bateke. Landet har tre offisielle språk; fransk, lingala og kituba. De to siste er handelsspråk som snakkes over store deler av regionen. Kituba er basert på det største lokale språket, nemlig kikongo, som snakkes av bakongoene. Det snakkes minst 62 lokale språk i Kongo.
Republikken Kongos sammensetning, med flere folkegrupper og språk, spiller også inn på landets politikk.
Rundt 85 prosent av befolkningen tilhører kristne menigheter, rundt en tredel er katolikker. Andre store grupper er evangelister og protestanter. Lokale religioner står også sterkt i Republikken Kongo, som kimbangistene, en millenaristisk vekkelsesbevegelse, inspirert av både kristendom og lokal religion.
- Les mer om Republikken Kongos befolkning.
Stat og politikk
Denis Sassou-Nguesso har vært president i Republikken Kongo siden 1979, med unntak av perioden 1992–1997. I 1987 besøkte han Norge. Foto fra pressekonferanse.
Siden uavhengigheten fra Frankrike i 1960 har Republikken Kongo opplevd lange perioder med autoritært styre og politisk ustabilitet. Til tross for at landet fikk ny grunnlov og innførte et flerpartisystem i 1992, har republikken i lange perioder vært styrt som en ettpartistat og et diktatur.
Nåværende president i Republikken Kongo Denis Sassou-Nguesso har sittet ved makten siden 1979, med unntak av perioden under borgerkrigen fra 1992 til 1997. Sassou-Nguesso er leder av det kongolesiske arbeiderpartiet, Parti Congolais du Travail, og utnevner selv regjeringen og militære ledere. Sassou-Nguesso har vunnet alle valg siden borgerkrigen og fikk 88 prosent av stemmene under valget i 2021.
Presidenten og regjeringen har gjentatte ganger fått kritikk for brudd på menneskerettighetene fra uavhengige observatører og internasjonale organisasjoner. Blant annet har det vært flere anklager om valgfusk, brudd på ytringsfriheten og forfølgelse av politiske motstandere.
I 2015 gjennomførte Republikken Kongo en folkeavstemning om en ny grunnlov som gir presidenten mulighet til å stille til valg for en tredje periode. Endringen innebar også innføring av en rekke nye rettigheter for presidenten og styrket Sassou-Nguessos maktposisjon betydelig.
Republikken Kongo er blant verdens mest korrupte land og mye av korrupsjonen er knyttet til landets oljeindustri. President Sassou-Nguesso har flere ganger vært etterforsket for korrupsjon i Frankrike, anklager han avviser.
Republikken Kongo er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner. Landet er også medlem av blant annet Verdensbanken, Verdens handelsorganisasjon og Den Afrikanske Union.
- Les mer om Republikken Kongos politiske system og Republikken Kongos forsvar.
Kongolesiske arbeidere holder «Maos lille røde» opp foran et portrett av Mao. Foto fra 1967. Venstreorienterte regimer hadde makten i Kongo det meste av tiden etter uavhengigheten.
Området som i dag er Republikken Kongo var opprinnelig befolket av et jeger- og sankersamfunn. For rundt 2000 år siden migrerte bantu-talende folkeslag til området, og brakte med seg en jernalderkultur. Denne kulturen ble med tiden mer sentralisert, og små kongedømmer ble etter hvert store.
For rundt 1000 år siden oppstod kongeriket Kongo. Dette strakte seg over store deler av dagens Republikken Kongo og Angola, samt en god del av dagens Den demokratiske republikken Kongo. Kongeriket Kongo bestod av seks provinser og skal på det meste ha hatt mellom tre og fire millioner innbyggere. Hovedstaden Mbanza Kongo lå i dagens Angola.
Kongeriket Kongo var alt på hell, dels overtatt av kongeriket Loango, da portugiserne seilte nedover kysten av Vest-Afrika på 1480-tallet. De kom til munningen av Kongofloden i 1482 og sendte snart misjonærer til Mbanza Kongo. Kong Nzinga a Nkuwu av Kongo ble i 1491 døpt til Joâo 1. Men forholdet mellom portugiserne og bakongoene, som folket kalles, surnet fort.
Kongeriket Kongo opplevde både press fra nærliggende kongedømmer, som Loango i nord, og Mbundu i sør, samt uroligheter skapt av slavehandelen som tok til på 1500-tallet. Utover 1600-tallet kom det til flere opprør, og kongeriket Kongo ble redusert til en liten stat i dagens Angola. I det som er dagens Republikken Kongo oppstod nye kongeriker – først Loango som hadde vært vasallstat under Kongo, og deretter Teke.
Det var først på 1800-tallet at europeerne fortsatte oppover Kongofloden. Den franske oppdageren Pierre Savorgnan de Brazza gikk i land på nordbredden av floden Kongo ved landsbyen Nkuna i 1880. Der fikk han i stand en avtale med kongen av Teke, makokoen. Avtalen ga Frankrike den nordlige bredden av Kongofloden. Ved Nkuna grunnla franskmennene byen Brazzaville. Under Berlinkonferansen i 1884 ble Frankrike tilkjent området, som fikk navnet Fransk Kongo. Dette omfattet områder som i dag er Gabon og Republikken Kongo.
Etterspørselen i Europa etter elfenben, gummi og tømmer var stor. For å utvinne gummi skrev franskmennene ut kongolesere til tvangsarbeid. Brutale forhold var det også under byggingen av toglinjen mellom Brazzaville og Pointe-Noire på 1920-tallet. Så mange som 17 000 kongolesere omkom under dette arbeidet. I 1928 gjorde arbeiderne opprør. Dette opprøret, delvis drevet fram av en selvoppnevnt profet, varte i tre år og er også kjent som Kongo-Wara-krigen.
I 1960 ble Republikken Kongo selvstendig, og Fulbert Youlou (1917–1972) ble president. Han ble imidlertid tvunget til å trekke seg tre år senere etter protester og ble i 1963 erstattet av Alphonse Massamba-Débat (1921–1977). Han var orientert mot Sovjetunionen og Cuba, og støtten fra sistnevnte var antagelig avgjørende for at presidenten overlevde et forsøk på statskupp i 1966. I 1968 ble Massamba-Débat imidlertid avsatt av Marien Ngouabi (1938–1977). Mer uro fulgte før Denis Sassou-Nguesso tok makten i 1979. Sassou-Nguesso styrket båndene til Østblokken, og Republikken Kongo, som nå het Folkerepublikken Kongo ble bygget som en ettpartistat rundt arbeiderpartiet under Sassou-Nguessos ledelse, Parti Congolais du Travail (PCT).
I 1992 ble det avholdt valg, og Pascal Lissouba, som hadde tjent som statsminister under Massamba-Débat, ble landets første folkevalgte president. Men uro herjet landet på ny, Lissoubas styre overlevde en kort konflikt i 1993–1994. I forkant av valget i 1997 arresterte Lissouba Sassou-Nguesso, som nå var opposisjonsleder. Dette utløste en ny konflikt mellom grupper som støttet de to rivalene. Lissouba hadde blant annet blandet seg inn i Angolas borgerkrig hvor han støttet opprørsgruppen UNITA, men regjeringspartiet i Angola, MPLA, slo nå tilbake ved å sende tropper for å hjelpe Sassou-Nguesso.
I 1999 var også denne konflikten over, og Denis Sassou-Nguesso ledet landet fram til det kunne arrangeres nyvalg i 2002. Sassou-Nguesso vant dette valget, men flere av hans rivaler ble hindret i å stille. Presidenten ble gjenvalgt i 2009 og fikk i 2015 gjennomført endringer i grunnloven slik at han også kunne stille til en tredje periode.
- Les mer om Republikken Kongos historie.
Økonomi og næringsliv
Republikken Kongos største eksportvare er råolje, som hovedsakelig eksporteres til USA og Europa. Det største oljeselskapet i Republikken Kongo er franske Elf. Oljen står for hele 92 prosent av eksportinntektene, noe som gjør landet svært sårbart for svingninger i oljeprisen.
Før oljeeksporten ble stor på 1980-tallet var det tømmereksporten som sørget for mest inntekter, denne fortsetter i dag.
Andre varer som produseres for eksport er sukker, kakao og kaffe. Landet har også mineralressurser, deriblant diamanter og tantal. For det lokale og regionale markedet produseres mat, som rotplanten kassava.
- Les mer om Økonomi og næringsliv i Republikken Kongo.
Kunnskap og kultur
Utdanningssystemet i Republikken Kongo følger et 6–4–3 løp bestående av seks år barneskole, fire år ungdomsskole og tre år videregående opplæring. Utdanning er prinsipielt gratis og obligatorisk for barn i alderen 6–16 år. Analfabetismen blant den voksne befolkningen ble i 2021 anslått til om lag 19 prosent. Université Marien Ngouabi ble grunnlagt som et nasjonalt universitet i Brazzaville i 1971.
En relativt liten del av befolkningen behersker fransk, likevel har det utviklet seg en ganske omfattende franskspråklig litteratur blant forfattere som har sin bakgrunn i landet.
Forfatteren Sony Labou Tansi (1947–1995) ble født i Belgisk Kongo, men flyttet som gutt med familien til Fransk Kongo like før uavhengigheten. På skolen i Brazzaville lærte Tansi fransk i tillegg til sitt morsmål kikongo. Etter hvert studerte han også engelsk og litteratur. Som lærer i fransk og engelsk skrev han ved siden av før han i 1979 grunnla Rocado Zulu-teateret. Da begynte også bokutgivelsene; først på fransk, deretter på engelsk. Flere av bøkene, og skuespillene oppsatt på teateret, omhandler Republikken Kongos politiske omveltninger. Tansi, hans egentlige navn var Marcel Ntsoni, ble politisk aktiv, men kom på kant med president Pascal Lissouba. I 1992 ble Tansi fratatt passet sitt og kunne dermed ikke reise utenlands for medisinsk behandling da det ble klart at han var HIV-positiv. Tansi døde av AIDS i 1995, etter å ha mottatt flere anerkjente litteraturpriser for romaner og poesi, han regnes også som nestoren i kongolesisk teater.
Andre kjente forfattere inkluderer blant andre Emmanuel Dongala (1941–). Hans mest kjente bok, Johnny Mad Dog, ble i 2008 filmatisert. Også Alain Mabanckou (1966–) er godt kjent utenfor Republikken Kongos grenser, og har de siste årene vunnet mange prestisjetunge priser. Som Tansi og Dongala henter Mabanckou materialet sitt fra Republikken Kongos politiske liv, ofte i form av bitende satire. Begge to lever i dag i eksil i USA, hvor de underviser i litteratur.
Hovedstaden Brazzaville er ellers kjent for sin yrende musikkscene, ikke ulik den man finner i Den demokratiske republikken Kongos hovedstad Kinshasa en kort båttur over elven unna. Den kongolesiske dansemusikken har røtter i lokal dansetradisjon.
- Les mer om Skole og utdanning i Republikken Kongo, Republikken Kongos litteratur, Musikk i Republikken Kongo og Teater i Republikken Kongo.
Republikken Kongo og Norge
Norge er representert i Republikken Kongo med sin ambassade i Luanda, Angola og honorært generalkonsulat i Brazzaville. Kongo er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm. Norge gir ikke bistand til Republikken Kongo, utover bidrag gjennom norske organisasjoner.
Ettersom oljeindustrien for en stor del kontrolleres av det franske selskapet Elf har mulighetene vært begrenset for norske selskap. Men ved årtusenskiftet fant det norske selskapet Panoro Energy olje i flere letebrønner. I 2011 kunne selskapet melde at de hadde startet produksjon ved en brønn i Republikken Kongo. Selskapet har siden trukket seg ut av landet, men beholdt lisenser i nabolandet Gabon. Leverandørselskaper som Smedvig og Stolt Offshore har også hatt kontrakter i Kongo.