Den demokratiske republikken Kongo – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
Offisielt navn
République democratique du Congo
Norsk navn
Den demokratiske republikken Kongo
Hovedstad
Kinshasa
Statsform
Republikk
Statsoverhode
Félix Tshisekedi
Statsminister
Judith Suminwa
Landareal
2 267 050 km²
Totalareal
2 344 858 (inkludert sjøer og vann) km²
Innbyggertall
105 millioner (nasjonalt estimat, 2021)
Offisielt/offisielle språk
Fransk
Religion
Katolsk og protestantisk kristendom, lokale religioner
Nasjonaldag
30. juni
CD
Valuta
Franc à 100 centimes
Flagg
Riksvåpen
Kongo-Kinshasa (mørkegrønt) ligger i Afrika (lysegrønt).
Den demokratiske republikken Kongo (forkortet DR Kongo) er en republikk i Afrika som omfatter det meste av Kongobekkenet. DR Kongo grenser til Den sentralafrikanske republikk og Sør-Sudan i nord, Uganda, Rwanda og Burundi i øst, Zambia og Angola i sør og Republikken Kongo i vest.
DR Kongo er blant de fire folkerikeste landene i Afrika og blant de ti mest befolkede i verden. Landet har en svært variert befolkning med over 250 forskjellige etnisiteter, der ingen er i flertall. De fleste av folkegruppene er bantuer, men det er også hamittiske folkeslag og sanfolk. DR Kongo er svært rikt på naturressurser, både mineraler og landbruksprodukter, men mange tiår med undertrykkende styre og væpnede konflikter har ført til at ressursene er dårlig utnyttet.
De første sporene etter mennesker i området som i dag er DR Kongo er 80 000 år gamle. De første europeerne kom på slutten av 1400-tallet. Fra 1877 var landet direkte underlagt Belgias kong Leopold 2., under navnet Fristaten Kongo. I 1908 overtok Belgia som kolonimakt, og i 1960 ble landet selvstendig. Mellom 1996 og 2003 var landet rammet av to ødeleggende kriger, som involverte mange av nabolandene.
Nasjonalsangen er Debout Congolais (Kongolesere, reis dere).
Geografi og miljø
Kongoelven mellom Kinshasa og Lukolela. Kongoelven er verdens nest største elv målt etter vannføring.
DR Kongo ligger i Sentral-Afrika, med en tredel av landet plassert nord for ekvator. Landet har en 37 kilometer lang kyststripe ved Atlanterhavet. Mesteparten av landet er lavtliggende og omfatter store deler av Kongobekkenet, området som fører vann til Kongoelven. I øst, mot grensen til Uganda, ligger fjellkjeden Ruwenzori. Det høyeste punktet, Mount Stanley på 5109 meter over havet, er Afrikas tredje høyeste fjell og ligger på grensen mot Uganda.
Kongoelven er etter Amazonas verdens nest største elv målt etter vannføring. Gjennomsnittlig renner 42 000 kubikkmeter vann per sekund ut av elvemunningen. Kongoelven har på det meste en dybde på over 220 meter, og er med det verdens dypeste elv.
Med 2 345 410 kvadratkilometer er DR Kongo det nest største landet i Afrika etter Algerie, og det største afrikanske landet sør for Sahara.
Klimaet er tropisk. Det er varmt og fuktig i lavlandet, kjølig og tørt i det sørlige høylandet og kaldt i Rwenzori-fjellene. Kongobekkenet består hovedsakelig av tropisk regnskog. DR Kongo har et rikt dyreliv, med over 400 forskjellige pattedyr og nesten 1200 fuglearter. Flere av dyrene er utrydningstruet, som for eksempel fjellgorillaen og skogselefanten.
- Les mer om DR Kongos geografi, klima i DR Kongo, planteliv i DR Kongo og dyreliv i DR Kongo.
Folk og samfunn
Gutten står i en åker av sykdomsresistent kassava.
Nesten 60 prosent av DR Kongos befolkning er bosatt i landsbyer. Her fra et lite kooperativ som klarer å fø 35 familier.
DR Kongo har 84 millioner innbyggere (2018), fordelt på over 200 forskjellige etniske grupper. Landet er dermed blant de fire folkerikeste i Afrika og de ti mest befolkede i verden. De fire største folkegruppene er mongo, luba, kongo og mangbetu-azande. Disse utgjør til sammen 45 prosent av befolkningen.
Det snakkes over 200 forskjellige språk i DR Kongo. Fransk er offisielt språk, mens lingala, kikongo, swahili og tshiluba har status som nasjonale språk. Lingala var offisielt språk i hæren under president Mobutu Sese Seko, og er lingua franca blant store deler av befolkningen.
34 prosent av befolkningen bor i byer. De største byene er Kinshasa med 8,8 millioner innbyggere, Lubumbashi med 1,5 millioner, Mbuji-Mayi med 1,5 millioner, Kananga med 878 000 og Kisangani med 812 000.
Gjennomsnittsalderen er 17,9 år for kvinner og 17,5 år for menn. Forventet levealder er 57,7 år for kvinner og 54,7 år for menn.
50 prosent av befolkningen er katolikker, 20 prosent er protestanter, 10 prosent tilhører den lokale kristne sekten kimbanguisme, 10 prosent er muslimer og 10 prosent tilhører andre trosretninger, inkludert tradisjonelle afrikanske religioner.
- Les mer om DR Kongos befolkning og religion i DR Kongo.
Stat og politikk
Presidenten velges direkte gjennom valg. Denne deler den utøvende makten med en statsminister, som presidenten selv utnevner fra majoritetspartiet i parlamentet. Om det ikke er noe klart majoritetsparti, kan presidenten utnevne en person som får i oppgave å danne en regjering parlamentet vil godkjenne.
Dagens grunnlov ble vedtatt etter en folkeavstemning i 2005 og trådte i kraft 18. februar 2006. Den lovgivende makt ligger i parlamentet, som har to kamre. Underhuset velges direkte i folkeavstemninger, mens medlemmene av senatet velges av provinsforsamlingene.
Rettssystemet er i stor grad basert på belgisk rettsvesen. I henhold til den nye grunnloven, er domstolene uavhengige av det øvrige statsapparatet, men dommerne i de lokale magistratrettene, som dømmer i første instans, utnevnes av presidenten. Det finnes separate appelldomstoler for sivile og militære saker, og i siste instans en høyesterett (Cour de Cassation), en konstitusjonsdomstol og et øverste justisråd, som blant annet foreslår kandidater til dommerstillinger både lokalt og nasjonalt.
Politikk i DR Kongo er relativt desentralisert. Mye av makten ligger hos lokale styresmakter. Landets størrelse, svake infrastruktur og etniske mangfold har sørget for at DR Kongo alltid har hatt en svak sentralmakt. Etter den nye grunnloven er staten inndelt i 25 provinser, samt hovedstadsområdet. Ordningen erstattet den tidligere inndelingen i elleve regioner, inkludert hovedstaden.
DR Kongo er medlem av blant annet FN og FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken, for øvrig av blant annet Verdens handelsorganisasjon, Den afrikanske union og Cotonou-avtalen.
- Les mer om DR Kongos politiske system og DR Kongos forsvar.
Historie
I 1974 møttes de to amerikanske tungvektsbokserne Muhammad Ali og George Foreman til kamp foran 60 000 tilskuere i Kinshasa. Zaïres diktator Mobutu Sese Seko betalte fem millioner dollar for å få kampen til landet. Kampen fikk navnet "The Rumble in the Jungle", og Ali slo Foreman på knockout i åttende runde.
En kongolesisk soldat vokter biler etterlatt av belgiske eiere som forlot Kongo da landet ble uavhengig av kolonimakten i 1960.
Svenske FN-soldater rykker frem i Katanga i Sør-Kongo, under krisen som oppstod etter at landet ble selvstendig i 1961.
Det siste kjente bildet tatt av den avsatte statsministeren Patrice Lumumba i live, etter at Mobutus soldater tok ham til fange og førte ham til Leopoldville. En måned senere ble Lumumba henrettet.
Det er funnet redskaper som tyder på at det har bodd mennesker i Kongobekkenet i minst 80 000 år, men man kjenner lite til de første innbyggerne i området. De første bantufolkene kom nordfra på 400-tallet. Da bodde det allerede sanfolk i Sentral-Afrika og det sørlige Afrika.
På 1400-tallet utviklet folkegrupper i området rundt Upembasjøen, i regionen som i dag heter Katanga, avanserte samfunnsstrukturer. Utvinning av jern og kobber og handel ga et økonomisk overskudd. Dette la grunnlaget for at kongedømmene Luba (grunnlagt i 1585) og Lunda (fra midten av 1600-tallet) vokste frem. Begge eksisterte frem til slutten av 1800-tallet.
Ved Atlanterhavet i vest, i området sør for Kongoelven, vokste kongeriket Kongo frem fra rundt 1380. Da de første portugiserne kom til kongeriket på slutten av 1400-tallet, var hovedstaden M'banza-Kongo trolig den største byen i Afrika sør for Sahara. Portugiserne sammenliknet den med hjemlandets Évora.
Den første europeeren som fant Kongoelven var den portugisiske oppdageren Diogo Cão under en ekspedisjon i 1482–1483. Mannskapet på skipet hans var tomme for drikkevann da de oppdaget en brun strøm komme fra land. De fulgte strømmen og fant munningen av elven.
Kong Leopold 2. av Belgia sendte den amerikanske journalisten Henry Stanley på to ekspedisjoner til Kongo, den første varte fra 1874 til 1877, den andre fra 1879 til 1884. På Berlinkonferansen i 1885 ble Fristaten Kongo opprettet, med kong Leopold som eneeier. Under dekke av å ha filantropiske motiver, startet kongen en brutal utnyttelse av Fristaten Kongo. Det er anslått at rundt ti millioner mennesker mistet livet som følge av kong Leopolds styre.
Etter at en rekke grusomheter i Fristaten Kongo ble avslørt, måtte kong Leopold gi fra seg kontrollen over kolonien til det belgiske parlamentet, og landet fikk navnet Belgisk Kongo. Belgia styrte som kolonimakt til landet ble selvstendig i 1960 og fikk navnet Republikken Kongo.
Etter parlamentsvalget i 1960 ble Patrice Lumumba landets første demokratisk valgte statsminister, mens Joseph Kasavubu ble president. 11. juli 1960 løsrev regionen Katanga seg fra resten av Kongo. Lumumba vendte seg mot Sovjetunionen for å få støtte, mens Kasavubu ønsket at Kongo skulle være alliert med Vesten. Med hjelp fra CIA gjennomførte oberst Mobutu Sese Seko et kupp, og avsatte Lumumba. Mobutu sendte eksstatsministeren til Katanga, der han ble drept. En belgisk undersøkelse fra 2001 konkluderte med at Lumumba ble myrdet mens belgiske offiserer var til stede. Liket hans ble partert og oppløst i syre.
President Mobutu endret navnet på landet til Zaïre i 1971, og startet en nasjonaliseringsprosess han kalte zaïrisering. Under Mobutu utviklet Zaïre seg til et kleptokrati, der presidenten og en liten gruppe av hans nærmeste ranet til seg det meste av landets verdier.
I 1996 startet Laurent-Désiré Kabila et opprør mot Mobutu, med støtte fra nabolandet Rwanda. Etter at Kabilas styrker nådde hovedstaden Kinshasa, forlot Mobutu landet i mai 1997. Kabila utnevnte seg selv til president og endret navnet på landet til Den demokratiske republikken Kongo.
I 1998 startet en ny borgerkrig i Kongo. Også denne gang støttet Rwanda, som var blitt misfornøyd med Kabilas styre, opprørsgrupper som kjempet mot den kongolesiske regjeringen. 16. januar 2001 ble Kabila drept av en av sine livvakter. Sønnen Joseph Kabila tok over som president.
Krigen ble etter hvert en kamp om landets naturressurser. En rekke andre land var involvert i kampene, blant annet Uganda, Burundi, Angola og Zimbabwe. Sør-Afrikas president Thabo Mbeki meglet i konflikten, og i 2003 trakk de fleste utenlandske styrkene seg ut. En undersøkelse utført av International Rescue Committee anslår at 5,4 millioner mennesker døde som følge av krigen.
- Les mer om DR Kongos historie, DR Kongos samtidshistorie og Kongo-saken.
Økonomi og næringsliv
Gull fra Øst-Kongo. Dette gullet er fra en dags arbeid i Kaniola-minen.
Målt i mengden naturressurser er DR Kongo et av verdens rikeste land, men har likevel et av verdens laveste bruttonasjonalprodukt, BNP, per innbygger (562 amerikanske dollar i 2018). Landet har opplevd en høy økonomisk vekst siden krigen ble avsluttet, men korrupsjon, et dårlig fungerende rettsvesen, manglende transparens og dårlig infrastruktur bremser veksten. I 2012 var veksten på 7,1 prosent. Mye av økonomien er uformell og fanges ikke opp av offentlig statistikk.
Gruvedrift er den viktigste kilden til utenlandsk valuta. DR Kongo er rikt på mineraler, og det utvinnes blant annet kobber, kobolt, diamanter, coltan, sink, tinn, wolfram og uran. Statseide Gécamines er det største gruveselskapet i landet. DR Kongo har også store landbruksressurser, og produserer blant annet tømmer, kaffe, te, sukker, palmeolje, frukt og nøtter. Ulovlig skogsdrift er et stort problem.
- Les mer om økonomi og næringsliv i DR Kongo og mynt, mål og vekt i DR Kongo.
Kunnskap og kultur
En skoleklasse i landsbyen Yangambi sentralt i DR Kongo.
Treskulptur som skal forestille en kubakonge. 1800-tallet.
Per 2016 kan 77 prosent av befolkningen over 15 år lese og skrive. Landet har et skolesystem med seks års grunnskole og seks års videregående skole. Undervisningsspråket er fransk. Borgerkrig og væpnede konflikter har ført til at svært mange barn ikke går på skole.
DR Kongo har lovfestet pressefrihet, men i realiteten er mediene under streng kontroll av myndighetene. Radio er det viktigste mediet, og den statlige kringkasteren RTNC dominerer TV- og radiomarkedet. Elima og Courrier d’Afrique er blant de største avisene, mens Salongo er et populært magasin som kommer ut annenhver uke.
De mange folkegruppene gjør at DR Kongo er rikt på tradisjonell kunst og kunsthåndverk. Landet er blant annet kjent for masker, treskjæringer og billedvev. Académie de Beaux-Arts de Kinshasa er den eneste institusjonen for høyere kunstutdanning i Sentral-Afrika.
DR Kongo har flere forfattere som har bemerket seg internasjonalt. Blant de mest kjente er Pius Ngandu Nkashama (1946–) og Paul Lomami-Tshibamba (1914–1985). Sistnevnte var en av grunnleggerne av magasinet Salongo, og vant en pris for novellen Ngando, på norsk Krokodillen, på kolonimessen i Brussel i 1948.
DR Kongo er kjent for sine musikktradisjoner, spesielt kongolesisk rumba, en blanding av afrikanske og latinamerikanske musikkstiler. Joseph Athanase Tchamala Kabaselleh (1930–1983), kjent som Le Grand Kallé, regnes som den moderne kongolesiske musikkens far.
- Les mer om skole og utdanning i DR Kongo, medier i DR Kongo, DR Kongos litteratur, kunst i DR Kongo og musikk i DR Kongo.
Norges ambassade i Angola betjener DR Kongo samt et honorært generalkonsulat i Kinshasa. DR Kongo har ambassade i Stockholm, som betjener de nordiske landene.
I 2012 ble det gitt 189 millioner kroner i bistand til DR Kongo. Mesteparten av bistanden går til ikke-statlige organisasjoner. Norge har også bevilget 500 millioner kroner til prosjekter som skal bevare regnskog i seks sentralafrikanske land, blant annet DR Kongo.
«Kongo-saken»
Tjostolv Moland (t.h.) og Joshua French etter domsavsigelsen i Kisangani i Kongo i september 2009, da de ble dømt til døden for blant annet spionasje, væpnet ran, besittelse av ulovlig våpen og drapet på Abedi Kasongo.
I 2009 ble de to nordmennene Joshua French og Tjostolv Moland tiltalt og dømt til døden for drapet på Abedi Kasongo og spionasje i DR Kongo. Den såkalte Kongo-saken fikk mye medieoppmerksomhet i Norge, og norske myndigheter brukte store ressurser på saken.
18. august 2013 ble Moland funnet død på sin celle. Obduksjonsrapporten som det norske Kripos var med å utarbeide, konkluderte med at han hadde begått selvmord, men French ble senere dømt for å ha drept kameraten. Etter lang tids forhandlinger ble French til slutt utlevert til Norge, og ankom hjemlandet 17. mai 2017.