Tysklands historie fra 1806 til 1918 – Store norske leksikon (original) (raw)
Slaget ved Leipzig i Tyskland 16.–19. oktober 1813 var et av de viktigste slagene i napoleonskrigene, da de allierte (med Mecklenburg, Preussen, Sachsen og Østerrike) slo Napoleon.
Etter napoleonskrigene og oppløsningen av Det tysk-romerske riket ble det nye statsforbundet Det tyske forbund opprettet under Wienkongressen i 1815. Forbundet omfattet da 34 stater og 4 fristader. Forbundet ble oppløst i 1866. Bildet viser monarkene fra medlemslandene på et møte i Frankfurt i 1863.
Kart over Det tyske forbundet da det ble opprettet i 1815.
Tysklands historie fra 1806 til 1918 begynner med napoleonskrigene og oppløsningen av Det tysk-romerske riket i 1806. Etter dette begynte prosessen som førte til samlingen av Tyskland i 1871. Det tyske keiserriket ble et ledende europeisk industriland og en stormakt. I 1914 brøt første verdenskrig ut, og Tyskland gikk inn i krigen på Østerrike-Ungarns side. Nederlaget i krigen i 1918 førte til at keiserriket ble oppløst og Tyskland ble republikk.
- For å lese om tiden før 1806, se Tyskland i tidlig moderne tid.
- For å lese om tiden etter 1918, se Weimarrepublikken.
Napoleonskrigene og begynnende nasjonal enhet
Tidlig på 1800-tallet kjempet de to tysk-romerske statene Østerrike og Preussen mot de franske revolusjonshærene under revolusjonskrigene, og senere mot Napoleon Bonaparte i napoleonskrigene. I 1803 ble 103 tyske stater strøket av kartet og om lag 130 000 kvadratkilometer landområde delt på nytt etter Napoleons ordre. Russland, Storbritannia og Østerrike dannet i 1805 «den tredje koalisjon», mens Preussen holdt seg passiv.
Etter Napoleons seier over Østerrike samme år ble Württemberg og Bayern, som hadde støttet Napoleon, opphøyet til kongeriker og dannet kjernen i Rhinforbundet, som Napoleon kontrollerte. Det tysk-romerske rikes formelle eksistens opphørte da Frans 2 i 1806 måtte gi avkall på tittelen tysk keiser; fra da av kalte han seg keiser av Østerrike.
I 1807 kom også Preussen i strid med Napoleon, men ble slått. Ved freden i Tilsit i 1807 mistet Preussen halvparten av sine provinser, som ble omgjort til kongedømmet Westfalen for Napoleons bror, Jérôme, og til hertugdømmet Warszawa for kongen av Sachsen. Hele nordsjøkysten og en del av østersjøkysten ble innlemmet i Frankrike av hensyn til kontinentalsperringen.
I disse årene vokste det frem en sterkere og mer bevisst nasjonalfølelse i Tyskland, og særlig den prøyssiske staten forberedte en frihetskamp ved blant annet å innføre reformer som opphevelsen av livegenskapet. Napoleon tvang Preussen til å ta del i invasjonen av Russland i 1812, men Napoleons motgang ble signalet til Preussens «frihetskrig» i 1813–1815, som ble støttet av Storbritannia, Russland og Østerrike. Napoleon tapte «folkeslaget» ved Leipzig i 1813 og trakk seg tilbake til Frankrike.
Etter Wienkongressen i 1815 ble de tyske statene forent i et meget løst statsforbund (Deutscher Bund, det tyske forbund), som på det meste hadde 39 medlemmer, med Østerrike som leder og med en felles forbundsdag i Frankfurt am Main. Mellom 1812 og 1842 lyktes det Preussen å forene alle tyske stater unntatt Østerrike i det tyske tollforbund (Zollverein).
Februarrevolusjonen i 1848
Frankfurt-parlamentet var den tyske nasjonalforsamlingen som kom sammen i Frankfurt am Main 18. mai 1848, valgt på bakgrunn av opptøyene under februarrevolusjonen. Ettersom folkereisningene ble slått ned, falt grunnlaget for Frankfurt-parlamentet bort, og det ble oppløst av seg selv sommeren 1849 uten å sette varige spor. Frankfurt-parlamentet samlet i Pauluskirken (Paulskirche) i Frankfurt, samtidig tegning fra 1848–1849.
Den liberale bevegelsen vokste i 1820-årene, og ble stimulert av julirevolusjonen i Frankrike i 1830. I mars 1848 utbrøt det under en økonomisk krise, og påvirket av februarrevolusjonen i Frankrike, en revolusjon i Tyskland. Den var ledet av borgerskapet, særlig den akademiske middelstand, og programmet var et samlet Tyskland med en liberal forfatning.
I begynnelsen av mars 1848 ble det innført liberale forfatninger i de tyske småstatene og i mars brøt revolusjonen ut i Wien og Berlin. Både keiseren av Østerrike og kongen av Preussen ble tvunget til å ta liberale regjeringer og love frie forfatninger. I mai ble det valgt en tysk nasjonalforsamling, som trådte sammen i Frankfurt (Frankfurtparlamentet). Den ble delt mellom «stortyskere» som stod under ledelse av sørtyske liberale og ville ha Østerrike som ledende makt, og «lilletyskere» som ble ledet av de prøyssiske liberale, som ønsket et Tyskland uten Østerrike.
Nasjonalforsamlingen valgte en østerriksk erkehertug til riksforstander. Den slesvigske opprørskrigen mot Danmark i Schleswig-Holstein i 1848–1850 ble støttet av Preussen, men da både den russiske og den britiske regjering støttet Danmark, trakk Preussen seg ut av kampen. Høsten 1848 seiret reaksjonen både i Østerrike og i Preussen. I mars 1849 vedtok nasjonalforsamlingen en grunnlov for Tyskland og valgte kongen av Preussen til keiser av et «lilletysk» rike.
Kongen nektet imidlertid å motta tilbudet, og den radikale fløyen i nasjonalforsamlingen forsøkte å sette i gang en ny revolusjon. Den ble slått ned av prøyssiske tropper. Etter at Østerrike hadde slått Sardinia og med russisk hjelp også knust opprøret i Ungarn, ble maktbalansen i Tyskland mellom Østerrike og Preussen gjenopprettet ved avtalen i Olmütz i 1850. Året etter ble forbundsavtalen fra 1815 satt i kraft igjen, og utpreget konservative krefter fikk makten i de enkelte statene.
Preussen beholdt imidlertid en landdag som var valgt etter et «treklassesystem», som sikret de øvre sosiale lag flertall.
Splittelse og samling 1848–1870
Otto von Bismarck blir regnet som mannen bak Tysklands samling i 1871. Han satte i gang tre kriger som han vant: først mot Danmark i 1864, deretter mot Østerrike i 1866 og til slutt mot Frankrike i årene 1870–1871. Før den fransk-tyske krig hadde han samlet de tyske småstatene, og etter at Frankrike var slått, ble kongen av Preussen utropt til tysk keiser i Versailles. Med dette ble den tyske staten dannet. Fotografi fra 1889.
1850-årene var en politisk reaksjonstid, men det var stor fremgang for industrien, og utbyggingen av et effektivt jernbanenett skjøt fart. Preussen kom til å gå i spissen for arbeidet med en samling av Tyskland, og kunne i dette arbeidet bygge på økonomiske realiteter, nemlig tollunionen fra 1834, der Østerrike ikke var med.
I Preussen var imidlertid fortsatt den adelige godseierklassen, «junkerne», sosialt og politisk førende. De hadde stilt seg skeptisk til den liberale og nasjonale bevegelses krav om Tysklands samling. I slutten av 1850-årene ble denne bevegelsen på ny aktiv, delvis på grunn av Italias samling.
Fra 1862 var junkeren Otto von Bismarck ministerpresident, og han regjerte mot landdagens flertall. Bismarck forstod at samlingen var uunngåelig, men han ville gjennomføre den med den prøyssiske hær under ledelse av huset Hohenzollern og derved sikre at de prøyssiske junkere beholdt den politiske makt i et samlet Tyskland. I 1863 støttet Bismarck Russland under opprøret i Polen, og oppnådde at Russland holdt seg utenfor da Preussen og Østerrike i 1864 sammen erobret Schleswig og Holstein fra Danmark.
Etter å ha sikret seg Russlands og Frankrikes nøytralitet og sluttet en allianse med Italia, tok Bismarck i 1866 den avgjørende kampen med Østerrike om herredømmet i Tyskland (Den tysk-østerrikske krig). Ved freden ble Østerrike tvunget til å trekke seg ut av Tyskland, og avstå Venezia til Italia. Preussen annekterte flere tyske småstater, blant annet Hannover, og overtok Schleswig-Holstein.
I 1867 ble Det nordtyske forbund (Norddeutscher Bund) opprettet under Preussens ledelse. De nasjonalliberale oppgav sin opposisjon og gikk over til å støtte Bismarck i håp om tysk samling og en sterk og liberal stat.
Etter seieren over Østerrike begynte Bismarck å forberede oppgjøret med Frankrike. Den tysk-franske krig brøt ut i juli 1870, den skapte en sterk nasjonal stemning i Tyskland, og den tyske hær vant store seire. Ved freden i Frankfurt i mai 1871 måtte Frankrike avstå Elsass-Lothringen (Alsace-Lorraine) og betale fem milliarder francs i skadeserstatning.
Det annet keiserrike 1871–1918
Vilhelm av Preussen utropes til tysk keiser i speilsalen i Versailles, 1871. På tronpodiet står keiseren og kronprins Fredrik (til venstre), foran tronpodiet Otto von Bismarck (i hvit uniform) og Helmuth von Moltke. Etter maleri av Anton von Werner.
Det tyske keiserrikets utstrekning i 1914. Vi ser at ikke bare dagens Tyskland, men også deler av Polen og Tsjekkia er en del av riket. Det store nabolandet i sørøst er Østerrike-Ungarn.
Den 18. januar 1871 hadde de tyske fyrstene i Versailles utropt kong Vilhelm av Preussen til tysk keiser. Keiserrikets forfatning bygde på den nordtyske av 1867. Det tyske riket ble en forbundsstat av 26 stater, men i realiteten ble Preussen den førende staten. Den utøvende makt lå hos keiseren, som også var konge av Preussen. Den lovgivende og bevilgende myndighet lå hos en riksdag valgt ved alminnelig stemmerett for menn, men etter en valgordning som begunstiget landdistriktene, og et forbundsråd av representanter for regjeringene i de enkelte land. Rikskansleren, som i regelen også var statsminister i Preussen, var direkte ansvarlig overfor keiseren, det var ingen parlamentarisme. Riksdagen hadde ingen reell innflytelse over utenrikspolitikk og militærvesen.
Tysk industri
På slutten av 1800-tallet ble Tyskland et ledende industriland. Fra Krupp-fabrikken i Essen, ca. 1890.
Det foregikk i denne tiden, den såkalte andre industrielle revolusjon, en rask industrialisering som gjorde Tyskland til Europas ledende industriland. Dette var særlig tydelig i tungindustrien og spesielt i Ruhrdistriktet (Krupp, Thyssen). Tyskland ble førende innenfor tidens nye industrier, den kjemiske og den elektrotekniske (for eksempel Badische Anilin (BASF), AEG og Siemens-Schuckert).
Den tyske industrien kom til å kontrollere viktige patenter og spilte en stadig større rolle på verdensmarkedet. Handelsflåten vokste til den nest største i verden. De tyske høyskolene, som tilførte næringslivet kompetente ingeniører og administratorer, var ledende i Europa. Mot slutten av hundreåret fant det sted en stor utvandring til USA, men innbyggertallet i riket steg likevel fra 41 millioner i 1870 til 68 millioner i 1914, en økning som bidro til å skape et stort hjemmemarked for tysk industri.
Otto von Bismarck
Bismarck hadde ledelsen over Tysklands innenrikspolitikk også etter 1871. Godseierne beholdt imidlertid sin sosiale posisjon og sin innflytelse i hæren og byråkratiet. I riksdagen støttet Bismarck seg først til de nasjonalliberale og de frikonservative mot sentrumspartiet som forsvarte enkeltstatenes rettigheter og den katolske kirke. I årene etter 1871 stod den såkalte kulturkampen mot den katolske kirke i forgrunnen. Bismarck forsøkte å få herredømme over bispeutnevnelsene og skolevesenet. Men i slutten av 1870-årene trengte Bismarck sentrums politiske hjelp for å få drevet igjennom en proteksjonistisk politikk som blant annet skulle sikre en høy korntoll.
Han oppgav kulturkampen og vendte seg isteden mot sosialdemokratene. De to sosialdemokratiske partiene hadde sluttet seg sammen på kongressen i Gotha i 1875, og fikk ved valget i 1877 nesten en halv million stemmer. I 1878 ble keiseren utsatt for to attentater som ikke skyldtes sosialdemokratene, men som gav Bismarck påskudd til å få vedtatt en lov som forbød det sosialistiske parti og dets presse. Forbudet ble ikke effektivt. I Bismarcks tid kom flere sosiale trygdelover, blant annet med sikte på å forebygge fortsatt fremgang for sosialistene. Tyskland ble et foregangsland i sosiallovgivning, men dette fikk ikke store politiske virkninger.
Bismarck førte en forsiktig utenrikspolitikk etter 1870. Målet var å bevare det tyske riket. Et middel var å opprettholde vennskapet med Østerrike og Russland mot Frankrike. Bismarck mente at Frankrike ville forsøke å ta revansj, og hans utenrikspolitikk gikk ut på å isolere Frankrike. I 1872 ble det under en konferanse i Wien inngått et trekeiserforbund mellom den tyske og den østerrikske keiser og den russiske tsaren.
Striden på Balkanhalvøya, Balkankrigene, førte imidlertid til skjerpet motsetning mellom Østerrike-Ungarn og Russland. På Berlinkongressen i 1878 ville Bismarck opptre som den «ærlige megler», men russerne mente at han hadde tatt Østerrike-Ungarns parti. Det oppstod et spent forhold mellom Tyskland og Russland, og i 1879 inngikk Tyskland en forsvarsallianse med Østerrike-Ungarn. I 1882 ble den utvidet til en trippelallianse, idet Italia kom med. I 1887 fryktet Bismarck en fransk revansjekrig og sluttet en hemmelig «reassuransetraktat» med Russland. Den var i strid med den tysk-østerrikske avtalen, og Bismarcks forsøk på å balansere mellom Russland og Østerrike var dømt til å mislykkes.
I 1880-årene opprettet Tyskland kolonier i Tysk Vest-Afrika (nå Namibia), Kamerun, Togo, Tysk Øst-Afrika (nå Tanzania), på en del av Ny Guinea og på Bismarckøyene. Senere kom en del andre øygrupper i Stillehavet til. Ingen av disse koloniene hadde stor økonomisk betydning.
I 1888 døde Vilhelm 1 og ble etterfulgt av sin sønn Fredrik, som ble regnet som liberal. Han døde etter tre måneder og ble etterfulgt av Vilhelm 2, hans unge sønn som ikke hadde arvet farens liberale anskuelser. Det utviklet seg et motsetningsforhold mellom den unge, ærgjerrige keiseren og Bismarck, og i mars 1890 fikk Bismarck avskjed. De senere rikskanslere var mindre uavhengige overfor keiseren.
Vilhelm 2 og hans «verdenspolitikk»
Vilhelm 2 var keiser fra 1888 til 1918. Her i paradeuniform, omkring 1900.
De viktigste innenrikspolitiske spørsmål var rustningspolitikken og skattepolitikken. I 1897 ble admiral Alfred von Tirpitz marineminister; i 1898 fikk han vedtatt sin første «flåtelov», og senere steg utgiftene til flåten stadig. Flåtepolitikken ble en belastning i forholdet til Storbritannia. I tiden fra 1890 til 1914 spilte forskjellige nasjonalistiske sammenslutninger en stor rolle, særlig i middelstanden.
På venstresiden gikk sosialdemokratene frem og fikk 4,5 millioner stemmer ved valget i 1912. Dette utgjorde mer enn en tredjedel av stemmetallet, og partiet ble riksdagens største med 110 av 397 mandater. Sosialdemokratene bygde på et marxistisk program, men førte i praksis en reformistisk politikk. Partiet var imidlertid i opposisjon til regimet, som igjen betraktet det som en trussel. Utenrikspolitikken fikk en ekspansiv karakter. Bismarcks moderate politikk, konsentrert om Europa, ble avløst av «Weltpolitik». Tysk kapital fikk konsesjon på Bagdadbanen, og Tyskland overtok Storbritannias rolle som Tyrkias beskytter. Samtidig viste Tyskland stor interesse for Afrika, og tyske «geopolitikere» planla opprettelsen av et tysk Sentral-Afrika.
Den tyske regjeringen forsøkte under inntrykk av Tysklands sterke økonomiske vekst å gjøre riket til en ledende makt både til lands og til sjøs. Storbritannia gikk i 1904 i allianse med Frankrike, og i 1907 med Russland. De allierte betraktet Tysklands utenrikspolitikk som aggressiv, mens Tyskland på sin side følte seg «innsirklet» av fiendtlige stater.
Tyskland under første verdenskrig 1914–1918
31. juli 1914 sendte Tyskland advarsel til Russland om å stanse sin mobilisering. Samme dag ble det i Tyskland proklamert fare for krig (Kriegsgefahr). Bildet viser oberstløyntnat Max von Viebahn som leser opp erklæringen foran en folkemengde på Unter den Linden i Berlin 31. juli 1914.
Etter mordet i Sarajevo i juni 1914 støttet keiser Vilhelm Østerrike-Ungarns krigspolitikk, og først i de siste dagene av juli gjorde han et svakt og mislykket forsøk på å avverge katastrofen. Ved utbruddet av første verdenskrig gikk det en nasjonalistisk stemningsbølge over det tyske folk, og det ble sluttet politisk borgfred. Etter som krigen trakk i langdrag og Tyskland ble utsatt for en streng blokade, måtte landet gjennomføre en streng krigsøkonomi, sette industrien under statskontroll og innføre rasjonering av råstoffer og matvarer.
Krigsøkonomien stod i de første krigsår under ledelse av industrimannen Walther Rathenau. Den politiske makt gikk mer og mer over til generalstaben, særlig etter at generalfeltmarskalk Paul von Beneckendorff Hindenburg og general Erich Ludendorff i august 1916 hadde fått den militære ledelse. Vinteren 1916–1917 var meget hard, og det oppstod uro i landet. USAs inntreden i krigen svekket troen på seier.
I januar 1916 dannet Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg en illegal revolusjonær organisasjon, der Spartakusbund, som var mot krigen og borgfreden og gikk inn for en sosialistisk revolusjon. Våren 1917 ble det stiftet et eget «uavhengig» sosialdemokratisk parti som gikk inn for fred uten skadeserstatning og anneksjoner. I juli 1917 vedtok et flertall av riksdagen, etter forslag fra sentrumspolitikeren Matthias Erzberger, en resolusjon om fred uten anneksjoner. Rikskansler Theobald von Bethmann-Hollweg gikk av, men begge de følgende kanslerne var avhengige av generalstaben, og denne fastholdt sine krigsmål: kontroll over Belgia, anneksjon av industridistriktene i Lorraine og opprettelse av vasallstater i Polen, de baltiske land og Ukraina. Den russiske revolusjon høsten 1917 åpnet nye perspektiver, og opposisjonen trådte i bakgrunnen. En streikebevegelse i januar 1918 ble slått ned av Erich Ludendorff.
I slutten av september 1918 gikk Bulgaria ut av krigen, og det ble klart at Østerrike-Ungarn var i ferd med å bryte sammen. Generalstaben krevde nå at det ble dannet en parlamentarisk regjering som kunne slutte våpenhvile. Den 2. oktober dannet den liberale prins Max av Baden en ny regjering, hvor også sosialdemokratene var med. Den vendte seg til USAs president Woodrow Wilson for å oppnå våpenhvile på grunnlag av dennes «14 punkter». Etter en noteveksling ble våpenhvileavtalen undertegnet ved Compiègne nord for Paris 11. november 1918.