norsk presses historie – Store norske leksikon (original) (raw)
Norge er det landet i verden som har flest papiraviser av ulik art i forhold til folketallet. I 2024 ble det registrert 206 slike aviser med utgivelsesfrekvens én eller flere ganger i uken, ifølge Mediebedriftenes Landsforening. Halvparten av landets 356 kommuner (2023) er utgiversted for minst én avis. Det høye antallet avistitler skyldes i hovedsak at ordningen med statsstøtte (produksjonsstøtte) er blitt en viktig bærebjelke, særlig for lokalavisenes økonomi.
Omstilling
Norsk presses historie var lenge ensbetydende med papiravisenes historie. Fra midten av 1700-tallet til 1990-årene ble alle aviser utgitt på papir. Etter den tid har den digitale revolusjonen ført til at rene nettaviser og nettutgaver er blitt en alvorlig konkurrent til papiravisene. Når avisbedriftene har greid seg forholdsvis godt i møtet med blant annet nye leservaner, skyldes det både viljen og evnen til å omstille seg raskt. Publisering av nyhetsstoff er blitt døgnkontinuerlig virksomhet. Nye digitale verktøy ble tatt i bruk på 1990-tallet, særlig ved produksjon av daglig oppdatert nettutgave.
Avisbedriftene, som gjennom mange tiår gjerne hadde vært rene familieforetak, så seg tjent med å slutte seg til større aviskonsern. Tre store mediekonsern fikk i årene etter 2000 hånd om de fleste avisene, store som små. Amedia AS, Schibsted ASA og Polaris Media AS delte hovedparten av avismarkedet mellom seg. Konsentrasjon av makt og kapital ble konsekvensen, men uten at det gikk ut over mangfoldet i avisfloraen. Leserne fikk beholde sin avis. Den nye eiersituasjonen motvirket avisdød.
Leservaner
Nye leservaner oppsto i takt med den digitale utviklingen. I følge Statistisk sentralbyrås målinger leste bare 17 prosent av befolkningen i 2023 én eller flere papiraviser om dagen, mens det tilsvarende tallet i 1991 var 84 prosent. Et betydelig flertall av avisabonnentene var i 2023 blitt digitale abonnenter. Det gjaldt også lokalavisers abonnenter. De leste løpende nyhetsstoff og e-avis i PDF-format enten på mobiltelefon, lesebrett eller PC. Avisutgiverne tok konsekvensen av dette og innskrenket i flere omganger antall papirutgivelser per uke. Mange aviser som hadde kommet ut på papir alle hverdager, reduserte utover på 2000-tallet frekvensen til én eller to utgaver i uken.
Presseetikk
Norske aviser er tradisjonelt redaktørstyrt, med en ansvarlig redaktør som har et overordnet juridisk og presseetisk ansvar for det som blir publisert i vedkommendes organ. De har blant annet forpliktet seg til å følge pressens Vær varsom-plakat, som regnes som journalistikkens «bibel». Brudd på de grunnleggende regler i denne plakaten fører ofte til at publikasjonen blir domfelt i Pressens faglige utvalg.
Den digitale utviklingen på mediesektoren har skapt nye utfordringer for de redaktørstyrte mediene som tradisjonelt har forsøkt å hindre at for eksempel ondsinnete rykter, sjikane, rasediskriminerende og hatefulle ytringer og falske nyheter (fake news) skal spres i offentligheten. Nye nettaviser med uklare eier- og ansvarsforhold, og ikke minst fremveksten av sosiale medier – som også bringer nyhetsstoff – har resultert i at ikke minst unge lesere foretrekker slike medier for å bli informert fremfor å tegne abonnement på en tradisjonell avis.
Politisk tilknytning
Størstedelen av norsk presse var fra starten knyttet til et av de politiske partiene. De var gjerne grunnlagt for å være talerør og kamporgan for et bestemt parti. Det var i særdeleshet Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre som nøt godt av dette. Redaktørene ble nesten uten unntak ansatt med «partiboken» i orden. Inntil 1970- og 1980-årene hadde mange redaktører også politiske tillitsverv. Avisenes løsrivelse fra partiene startet gradvis på 1970-tallet. Den begynte med de store venstreavisene som erklærte seg uavhengige etter Venstres sammenbrudd på landsmøtet i 1972. Deretter fulgte høyreavisene og arbeiderpressen. Ved inngangen til 1990-årene var det et fåtall aviser som ikke profilerte seg som «politisk uavhengig».
Som en senere konsekvens av den politiske frigjøringen inntrådte eierendringer som i enkelte tilfeller i historiens lys kan synes paradoksale. Amedia AS, som inntil 2012 het A-pressen, ble for eksempel eier av det tidligere erklærte Høyre-organet Drammens Tidende.
Pressestøtte
Pressestøtten ble innført i 1969, som en statlig håndsrekning for å demme opp mot avisdøden. Statens bidrag over statsbudsjettet ble kalt produksjonsstøtte og ble tildelt i forhold til avisenes opplagstall. Fra en beskjeden start på 3,7 millioner kroner det første året ble det i 2024 bevilget 424 millioner kroner. I tillegg nyter avisene godt av indirekte støtte, ved at de er fritatt merverdiavgiften.
Rekruttering
Rekrutteringen til journalistyrket var lenge preget av tilfeldigheter. De færreste hadde høyere utdanning. Journalistakademiet, som kom i gang i 1951 som ettårig utdanningstilbud etter initiativ fra Norsk Presseforbund og daværende Norske Avisers Landsforening (NAL), var det første profesjonelle utdanningstilbudet. Senere har universiteter og høyskoler tilbudt medieutdanning på masternivå. Ved utgangen av 2022 var det registrert 8200 journalister i Norge, medregnet etermedia.
Avispionerene
Den første avisen som ble utgitt i Norge var Norske Intelligenz-Seddeler i 1763. Før den tid utkom det sporadiske flygeblad og håndskrevne nyhetsmeldinger. Deretter fulgte avisetableringer i Bergen (1765), Trondheim (1767) og Kristiansand (1790). Disse var såkalte «adresseaviser», som hovedsakelig var basert på avertissementer, og som utkom en gang ukentlig. I tillegg utkom det på begynnelsen av 1800-tallet en del ukeblader med politisk og filosofisk innhold. Det første lokalbladet var Norsk Landboblad, startet av Sivert Aarflot på Ekset i Sunnmøre i 1811. Den moderne avisformen ble innført av Niels Wulfsberg, da han i Oslo 1815 begynte å utgi Den norske Rigstidende. Her var annonser og stoff noenlunde likt fordelt. Wulfsberg grunnla i 1819 Morgenbladet, som var den første norske dagsavisen.
Frodig vekst
Fra 1830-årene var det en frodig avisflora i en rekke byer. Det skyldtes blant annet den nye håndverksloven, som ble vedtatt i 1839. De gamle boktrykkerprivilegiene ble satt ut av kraft, og nyetablerte boktrykkerier fant det lønnsomt å utgi en avis som sidegeskjeft. Stoffet bestod av nyheter og artikler hentet fra hovedstadsavisene. Christiansands-Posten var en av de første avisene som bevisst forsøkte å gjøre lokalpressen mer levende. Den innførte også lederartikkelen, og økte formatet fra kvartformat til stort folioformat.
Det egentlige omslaget i norsk avisproduksjon kom først i andre halvdel av 1800-tallet med innføringen av nye tekniske hjelpemidler. Aftenposten (redigert av Amandus Schibsted i perioden 1879–1913) var en banebryter for ny journalistikk. Avisen, som appellerte til det mer upolitiske småborgerskap, satset på småannonser og drev aktiv, oppsøkende reportasje.
Partitro
Det politiske liv ble aktivisert ved fremveksten av partiorganisasjonene. Med Venstres oppmarsj fulgte Dagbladet (radikalt, grunnlagt 1869 av Hagbard Berner), Verdens Gang (radikalt, senere moderat, redigert av O. Thommessen 1876–1910) og Stavanger Aftenblad (moderat-kristelig, grunnlagt 1893 av Lars Oftedal d.e.). I samme tidsperiode oppstod blant annet Bergens Tidende, Tønsbergs Blad, Varden, Fædrelandsvennen, Lofotposten og Sunnmørsposten.
Den unge politiske arbeiderbevegelsen fikk sin egen presse, først med Vort Arbeide (grunnlagt 1884 av Christian Holtermann Knudsen). Avisen skiftet navn 1886 til Social-Demokraten, 1924 til Arbeiderbladet (senere Dagsavisen fra 1997). Etter hvert etablerte arbeiderbevegelsen aviser over hele landet, og i Nord-Norge og på industristeder på Østlandet har de beholdt en sterk stilling. Den historiske utviklingen gjorde ellers norsk dagspresse til et nyansert medium for vidt forskjellige interesser: partipolitiske, næringspolitiske, religiøse og språkpolitiske.
Krigsårene
Illegal presse. Eksempler på illegale norske aviser og flygeblad fra året 1941. Øverst et nøkternt, tosiders nyhets- og paroleblad. I midten Hvepsen, med hele 15 sider variert stoff, og nederst et flygeblad med parole om feiringen av første mai i private kretser.
Norsk presse ble under den tyske okkupasjon fullstendig ensrettet under tysk sensur. Ifølge en oversikt utarbeidet av Norsk Presseforbund ble i alt 130 norske pressefolk fengslet. Av disse ble fem henrettet, og 14 døde i tyske konsentrasjonsleirer.
Den illegale pressen førte kampen videre, men med store tap. 9. april 1940 hadde Norsk Bladeierforening 200 aviser som medlemmer. Av disse ble 91 stoppet, mens 16 ble tvunget til sammenslutning med andre aviser på utgivelsesstedet. Bare tre aviser ble nektet å komme ut igjen etter krigen. En pressens æresrett, bestående av to jurister og en pressemann, gransket de aktive pressefolks holdning under okkupasjonen. Resultatet var at 33 pressemedarbeidere ble ansett for å ha vist en unasjonal holdning og ble utelukket fra pressen for kortere eller lengre tid.
Teknisk utvikling
Den tekniske utviklingen har satt sterkt preg på norsk presse. Siden Rana Blad som første norske avis innførte fotosats i 1965, har den konvensjonelle blysatsmetoden helt måttet vike for moderne satssystemer og offsettrykk. Avisformatet har også endret karakter, og de fleste avisene har gått over til tabloidformat, halvparten av helformatet som tidligere var det vanlige.
De nye tekniske mulighetene har medført økt bruk av bilder, farger og andre typografiske virkemidler i avisene. Stoffmessig har avisene i noen grad nærmet seg fjernsynet og ukepressen, med vekt på personfokusering og mer populært stoff. I midten av 1990-årene fikk servicejournalistikken stor utbredelse både i tabloid- og abonnementsavisene. Denne typen journalistikk henvendte seg til leserne først og fremst som forbrukere av varer og tjenester.
Søndagsaviser og gratisaviser
I 1990-årene oppstod det tre nye typer aviser: søndagsaviser, gratisaviser og nettaviser. Dagbladet startet søndagsavis i 1990, og ble raskt fulgt av de andre store riksavisene og regionsavisene. Også flere lokalaviser laget søndagsavis. Etter en del år viste det seg å bli for dyrt å produsere søndagsutgave på papir, og nye leservaner gjorde det uhensiktsmessig. Utover på 2000-tallet ble samtlige søndagsutgaver avviklet, bortsett fra VGs. Dagbladet for eksempel sluttet med søndagsutgave i 2014 og Aftenposten i 2022.
I tillegg ble det etablert en rekke gratisaviser – særlig i byområder – som baserte inntektene utelukkende på annonser. Mange av dem ble imidlertid døgnfluer.
Nettaviser og avisøkonomi
Brønnøysunds Avis ble 6. mars 1995 den første norske avisen med nettutgave, to dager før Dagbladet lanserte sin nettutgave. Året etter ble Nettavisen den første heldigitale avisen i Norge. Norske nettaviser var gratis å lese helt frem til Hallingdølen lanserte landets første såkalte «betalingsmur» i november 2011. Fra 2015 ble det vanlig med ulike former for betalingsordninger.
Endringer i eierstruktur
Akersgata i Oslo har i lang tid vært det tradisjonelle sentrum for norsk presse. Amedia holder til i Akersgata 34.
I 1980- og 1990-årene skjedde det store forandringer i eierstrukturen i norsk presse. Næringsliv og investorer viste sterk interesse for å kjøpe avisaksjer, og store aviser (særlig Dagbladet og VG) kjøpte seg inn i mindre lokalaviser.
Tre store mediekonsern var fram til 2006 dominerende i avis-Norge: Schibsted, Orkla og Amedia. I 2006 kjøpte det internasjonale medieselskapet Mecom Orkla Media og døpte det om til Edda Media. I 2011 ble Edda Media solgt til Amedia. Salget ble godkjent av Konkurransetilsynet under forutsetning at Amedia solgte noen av avisene.
Schibsted var lenge det største selskapet med avisene VG og Aftenposten. De eier også Svenska Dagbladet og Sveriges største avis, Aftonbladet.
A-pressen, nå Amedia, har gjennomgått store forandringer, med løsrivelse fra arbeiderbevegelsen og satsing på kommersiell drift. Etter kjøpet av Edda Media i 2011 eier Amedia nærmere hundre små og store lokalaviser, og er i antall utgivelser det største mediekonsernet i Norge.
Polaris Media er det tredje største mediekonsernet i Norge. Konsernets største avistitler er Adresseavisen, Sunnmørsposten og Harstad Tidende.
Ukepresse
Norsk Ukeblad. Forsiden fra februar 1943 som førte til at bladet ble stanset. Motivet var lett å lese som Hitler som holder Quisling under armene. I tillegg kunne man i skøytesporene i isen se H7-tegn.
Til ukepressen regnes publikasjoner hvor innholdet ikke er basert direkte på nyhetsstoff, men på underholdende artikler, intervjuer og rikelig billedstoff. Norge har hatt en meget rik ukebladflora. Sjangeren ble lansert i Norge av Skilling-Magazin (1835–1891), som satset på å arbeide for utbredelsen av allmennyttige kunnskaper. Bladet ble samtidig en banebryter for den nye illustrasjonsteknikken, som kom til å prege ukepressen i sterk grad; tresnitt, senere stålstikk. Folkeopplysningsprogrammet ble videreført blant annet av J. Chr. Johnsen (Almuevennen), Jacob B. Bull (Folkebladet) og sist av Nils Johan Rud, som satset på norsk skjønnlitteratur i Magasinet For Alle (startet 1927 under navnet Arbeidermagasinet; det gikk inn i 1970).
Siden slutten av 1800-tallet har ukepressen vært dominert av de populære familiebladene (Allers Familie-Journal, Hjemmet, Norsk Ukeblad), i tillegg til spesialorganer for blant annet kvinnen og hjemmet (Urd, Alle Kvinners Blad, Kvinner og Klær). Siden 1970-årene har de bladene som satser på aktuelle reportasjer om kjendiser (først og fremst Se og Hør og Her og Nå), vist sterk vekst. Se og Hør vokste i 1980-årene til å bli det største trykte mediet i Norge. Alle de største ukebladene har betydelige innslag av kjendisstoff. Ukepressens totale opplag er på rundt 30 millioner i året eller i underkant av én million eksemplarer hver uke (2022).
En hovedtendens i den periodiske pressen de siste årene har vært spesialisering. Stadig flere organer som henvender seg til lesere med spesielle interesser, har blitt etablert i Norge (for eksempel bil-, båt- og datablader).
Fagpresse
Fagpressen (tidligere Den Norske Fagpresses Forening) omfattet 240 blader. De fleste utgis av foreninger og organisasjoner beregnet på intern og ekstern informasjon, andre er mer frittstående fagblader (for eksempel økonomiske tidsskrifter).
Tidsskrifter
Syn og Segn nr. 10/1926, framside
En egen gren innen norsk presse har helt siden begynnelsen av 1800-tallet vært tidsskriftene, både de humanistiske, politiske og religiøse. Det begynte i Bergen i 1778 med Provinzialblade, så fulgte Hermoder i Oslo 1795. Andre som kan nevnes: Nyt Norsk Tidsskrift, Det Norske Nationalblad, Norsk Maanedsskrift og Statsborgeren, publikasjoner som gav næring til samtidens meningsutveksling og nytenkning.
Samtiden (fra 1890) og Syn og Segn (1894) har vært livskraftige kulturelle samlingspunkter helt opp til vår tid. Andre viktige tidsskrifter etter andre verdenskrig har vært Vinduet (1947), Kontrast (1965–90) og Nytt Norsk Tidsskrift (1984). Ved siden av de allmenne tidsskriftene kommer de mange vitenskapelige tidsskriftene som utgis med utgangspunkt i ulike faglige miljøer.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Ottosen, R. m.fl.: Norsk pressehistorie, 2002, isbn 82-521-5750-5
- Stangerup, H.: Avisens historie [...], 1973–74, 3 b.