plantefarging – Store norske leksikon (original) (raw)

Fargeprøver på garn

Farget garn og tekstil tar farge forskjellig, avhengig av hva slags beis som er brukt, og hvor mange fargebad. Bildet viser fargeprøver på garn som er farget med bjørkeløv. De tre øverste er farget med alunbeis og økende antall fargebad.

Garnprøver med bjørkeblader og krapprøtter

Plantefarging er farging av tekstiler med bruk av fargestoffer fra naturen. Plantefarging er den eldste kjente fargeteknikken for tekstiler. Før de syntetiske fargestoffene ble utviklet på midten av 1800-tallet, var det i naturen folk hentet fargestoffer til klær, interiørtekstiler og tekstilkunst. Med kunnskap om plantefarging kunne de skape hele fargeskalaen fra rødt, blått til gul, grønt og grått.

I dag er plantefarging et håndverk som fortsatt er i bruk over hele verden. I Norge har det de siste årene blitt etablert små fargerier (virksomheter som utfører farging av tekstiler) for salg av plantefarget garn og utsalg av materialer til plantefarging. Noen lærer seg håndverket for å farge strikkegarn i mange flere nyanser enn det garnbutikkene kan by på, mens andre ønsker å bevare en lokal tekstiltradisjon der det å plantefarge garn til en vev eller folkedrakt er en del av arbeidsprosessen.

Fargeplanter

Reinfann inneholder gule fargestoffer og er vanlig å bruke til plantefarging.

Krapp

Krapp, en plante fra maurefamilien, har vært dyrket for å kunne utnytte rødfargen i røttene.

Den kunnskapen vi har i dag om hvilke planter som egner seg, og hva slags farge de gir, er et resultat av prøving og feiling gjennom flere generasjoner. Gjennom flere tusen år har mennesker lett i naturen etter fargestoffer som fester seg til tekstilfibre som ull, lin og silke. Fargestoffer er funnet i deler av planter som bark, røtter, blomster og blader, men også i sopp, i insekter som lus og i snegler.

Det er ikke alltid slik at en kan se på planten hvilken farge den vil gi på tekstilfibrene. Grønne bjørkeblader vil når de kokes i vann gi et gult fargebad, og grågul strylav gir et oransje fargebad. Her en noen eksempler på velutprøvde planter til å farge garn og tekstiler med:

De fleste planter har fargestoffer som er løselige i vann (med unntak av vaid og indigo). Det vil si at dersom du koker plantedelene i vann vil fargestoffene binde seg til vannmolekylene. Vannet tar farge og blir et fargebad. Når garnet legges i fargebadet, vil fargestoffene flytte seg over til fibrene i garnet og skape en fast binding. Fast binding betyr at fargen forblir på garnet selv om du skyller det i vann, fargen er det som kalles vaskeekte.

Fargestoffene fra planter som egner seg til plantefarging, må også tåle å utsettes for direkte sollys. Dersom fargen blekes raskt av sola, er de lite egnet til å farge tekstiler med. Farger som tåler sollyset uten å blekes, kalles lysekte.

Fremgangsmåte for farging av ullgarn

Garn i hesper

Hesper med strikkegarn fra Lofoten Wool, som er farget med indigo

Først må garnet gjøres klart til farging ved å bli viklet opp til en ringformet hespe (bunt). Dette gjør at fargestoffene får god tilgang til fibrene og er en forutsetning for å få en jevn farge. For å holde orden på trådene under fargingen bør hespet bindes løst om tre steder.

Deretter legger man garnet i en oppløsning med vann og metallsalt (beising) for å få fargestoffene til å binde seg lettere til garnet. Plantene man vil farge med, legges i en kjele med vann og kokes opp. Vannet må koke i 20–60 minutter til vannet er mettet av farge. Fargebadet er da klart til farging, men for å unngå at rusk fester seg til garnet, kan planterestene siles vekk. Fargebadet bør bli lunkent før garnet legges i fordi proteinfibrene i ull er ømtålige for brå temperaturendringer.

Så varmes fargebadet opp til 80 grader slik at skjellene i ullfibrene åpner seg og tar imot fargestoffene. Man bør bevege forsiktig på garnet under fargingen og passe på at det nok vann i kjelen til at garnet får flyte fritt, hvis man vil ha en jevn farge på garnet. Garnet kan tas ut når ønsket farge er oppnådd, og ristes mens det fremdeles er lunkent. Garnet må ikke kokes eller skylles direkte i kaldt vann. Da kan de små skjellene i ullfibrene forbli utsperret, og garnet blir stivt.

Beising ved plantefarging

Beisemidler er ulike metallsalter som hjelper fargestoffet til å feste seg til tekstilfibrene. De fungerer som en slags borrelås mellom tekstilfibrene og fargestoffene. Alun, kaliumaluminiumsulfat, er det vanligste beisemidlet. Alun er fargeløs og påvirker ikke fargenyansen, men hjelper fargestoffene i fargebadet til å feste seg til fibrene. For å få den skarpe gulfargen fra et fargebad med bjørkeblader til å feste seg til ullfiber er det nødvendig å beise med alun – uten beis vil resultatet bli en lys gulbeige fargetone.

Beisemidler kan tas rett i fargebadet, eller så kan tekstilfibrene beises i en oppløsning med vann og metallsalt før fargingen. Beiset garn og stoffstykker kan lagres i lang tid før farging. Det går an å legge tekstilfibre med ulike beisemidler i samme fargebad, da kan man få forskjellige farger fra den samme planten. Andre beisemidler er jernvitrol, kobbervitrol og tinnsalt. De to sistnevnte inneholder stoffer som er skadelige for vannlevende organismer, og kan ikke helles ut i avløp eller naturen.

Jernvitrol gir en rødbrun fargetone, som et rustlag på tekstilfibren. Når garnet beises med jernvitrol, vil det knytte seg til tanniner (garvesyre) i plantedelene. Dersom garn beiset i jernvitrol legges i et gult fargebad med bjørkeblader, vil garnet får en grønntone. I fargebad med nåler fra einer eller gran vil fargen på jernbeiset garn bli grått.

Det går an å lage lage jernbeis med rustne jernspiker, men da er det vanskelig å kontrollere mengden jern i oppløsningen. Fra gammelt av farget folk i jerngryter eller samlet jernholdig vann. Alun skader ikke tekstilfibrene, mens lang behandling med jernvitrol vil gjøre tekstilfibrene sprø slik at de ryker lett. Det anbefales å følge en oppskrift slik at mengden metallsalter blir riktig i forhold til hvor mye tekstilfiber som skal farges, og at garnet ikke beises for lenge. Det anbefales å bruke maske når man veier opp metallsaltene, slik at man ikke puster inn støv. Det er vanlig å beise garnet utendørs eller et sted med god ventilasjon.

Mange lavarter og blader fra valnøttrær er eksempler på planter som har syrer i seg som fungerer som beisemiddel. Da fester fargestoffene seg godt til tekstilfibrene uten bruk av metallsalter. Kråkefot, fjelljamne og vassarve er eksempler på planter som er brukt i en forbehandling av garnet for å lette fargeopptaket.

Ulik behandling av ulike tekstilfibre

Tekstilfibre kan deles opp i tre grupper: animalske fibre, vegetabilske fibre og syntetiske fibre. Tekstilfibre fra alle de tre gruppene vil kunne ta opp fargestoffer fra planter, men fordi fibrene er bygget opp av helt forskjellige molekyler, vil de binde seg til fargestoffene fra planten i ulik grad. Fra et fargebad med fargestoff fra samme plante vil en type fiber kunne bli mørkerød, mens en annen blir lys rosa. Det vil også påvirke fargeresultatet hvilken farge fiberen har før farging. Saueull finnes i farger som sauehvitt, grått og brunt. Det gule fargestoffet fra bjørkeblader vil med alunbeis gi gult på sauehvit ull, grønt på grå ull og et svakt gyllent skjær på brun ull.

Vegetabilske fibre som lin krever en annen type beis enn animalske fibre som saueull. Til farging av lin brukes alunacetat og jernacetat, mens til saueull brukes alun og jernvitrol.

Historie

Baldisholteppet

Baldisholteppet som er datert til 1040–1190, har store felter med blått som mest trolig er fargestoffer fra vaid.

Indigo

Indigoblått er sannsynligvis det eldste fargestoffet man kjenner. I gammelegyptiske graver har man hos mumier funnet indigofargede bånd.

Plantefarging er et gammelt håndverk som har vært i bruk over hele verden. Det er funnet indigofargede bånd hos mumier i gammelegyptiske graver.

I Norge

I graven til to vikingkvinner i Osebergskipet fra 834 evt. ble det funnet en eske med vaidfrø. Funnet peker mot at det ble dyrket vaid for blåfarger i Norge i vikingtiden.

Baldisholteppet som er datert til 1040–1190, har store felter med blått som mest trolig er fargestoffer fra vaid. Vaid er opprinnelig en plante fra steppe- og ørkenområder i Asia, men når jordbruket ble etablert i Europa, ble det en kulturplante som ga et viktig levebrød til bønder i land som Frankrike og Tyskland. Fra 1600-tallet møtte vaiddyrkingen hard konkurranse fra importert indigo som ga større mengde fargestoff per kilo blader enn vaid. Krapp, en plante fra maurefamilien, har vært dyrket for rødfargen i røttene.

Eksport og import av fargestoffer har vært en del av en verdensomspennende handel. I Norge samlet folk på Vestlandet lavarten korkje, gjæret og tørket den før den ble eksportert til England, Skottland og Frankrike for å skape rødfiolette farger. De små røde kulene var en viktig norsk eksportartikkel frem til 1700-tallet og lavarten nesten ble utryddet. I tillegg til handel med fargestoffer var handel med ferdig fargede tekstiler svært utbredt.

I Bergen ble det etablert et laug for fargere i 1618, og det var flere mindre fargerier som det ved Hunnselva ved Toten. Plantefarging var også en del av husfliden og hverdagslivet der folk gikk ut i sin lokale flora, plukket det de trengte, og farget garn og tekstiler hjemme.

Kunnskap om planter som har vært brukt fra norsk flora, er bevart gjennom flere utgivelser: Norsk farvebok av Kristiane Frisak (1894), Norske plantefargar av Johanne Nylænd (1905) og Lærebok i farvning med planter av Hilda Christensen (1908). Den sistnevnte har vært læreboken til kunstneren Hannah Ryggen som brukte selvspunnet og plantefarget garn i sine store billedvevstepper.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer