avkolonisering – Store norske leksikon (original) (raw)

Kolonimakter og kolonier i 1945

Det britiske imperiet

Franske kolonier

Frankrike og franske kolonier i 1953.

Avkolonisering er en prosess hvor kolonier frigjøres fra sin kolonimakt. Avkoloniseringen var spesielt med på å prege etterkrigstiden. Etter andre verdenskrig førte avkoloniseringen til formell selvstendighet og FN-medlemskap for områder underlagt europeisk herredømme, og bidro til sammenbruddet i de oversjøiske imperiene. De fleste koloniene befant seg i Asia, Afrika og Karibia. Blant de viktigste kolonimaktene var Storbritannia, Frankrike, Spania, Portugal, Nederland og Belgia.

Faktaboks

Også kjent som

dekolonisering, kolonifrigjøring

engelsk decolonization, decolonisation

Tidligere hadde kolonier i Nord- og Sør-Amerika og i Det osmanske riket frigjort seg gjennom kriger på 1700- og 1800-tallet. I et historisk perspektiv er det nytt at det internasjonale systemet og det folkerettslige normgrunnlaget bygger på stater med full suverenitet over egne territorier.

Et nytt verdenssamfunn

Sammen med den kalde krigens øst-vest-konflikt og den kinesiske revolusjonen i 1949, var framveksten av uavhengige stater den mest dramatiske omveltningen i verdenssamfunnet i den andre halvdelen av 1900-tallet. Dette er dessuten hovedtrekk som på mange måter er vevd tett sammen. Mens mer enn 750 millioner levde i kolonier i 1945, er det i dag bare to millioner som bor i 17 mindre områder som regnes som «ikke-selvstyrte enheter».

FN hadde bare 51 medlemsstater ved starten i 1945, det var ikke så mange flere enn det Folkeforbundet hadde i 1919. Det dramatiske bruddet fra slutten av 1950-tallet illustreres ved at tallet i dag nærmer seg 200, inkludert stater som ble selvstendige etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Mens det bare var tre uavhengige stater i Afrika i 1950, har tallet økt til 54 i dag.

Veien fram mot selvstendighet fulgte ingen rette linjer, tidsplaner eller oppskrifter, og skjedde både gjennom forhandlinger, opprør og blodige kolonikriger. Det er derfor omstridt hvilke begreper som best forklarer denne utviklingen. Avkolonisering kan gi inntrykk av at det var en vennlig handling ovenfra, mens det er mer nøytralt å vise til at asiatiske og afrikanske land oppnådde selvstendighet. I de tilfeller hvor kolonimyndighetene eller et hvitt mindretall på stedet ikke ville gi etter, er det mer dekkende å tale om frigjøringskamp eller anti-imperialistisk opprør, som i mange tilfeller ble ført med våpen i hånd.

I verdenskrigens kjølvann

Atlanterhavserklæringen

Ved Atlanterhavserklæringen i august 1941 talte president Franklin D. Roosevelt og statsminister Winston Churchill om demokrati og frihet, men Churchill hadde ikke til hensikt å avvikle det britiske imperiet. Bildet viser president Roosevelt og statsminister Churchill under en gudstjeneste om bord på slagskipet Prince of Wales i forbindelse med drøftelsene omkring Atlanterhavserklæringen i august 1941. Bak Churchill sees bl.a. general George C. Marshall og Roosevelts personlige rådgiver, Harry Hopkins.

Selv om både Frankrike og Storbritannia kom seirende ut av andre verdenskrig, hadde de lidd store menneskelige og materielle tap. Forestillingen om et særegent sivilisasjonsoppdrag eller en rasemessig overhøyhet fikk også en alvorlig knekk etter seks år med brutalitet og folkemord. I Asia sank dessuten vestlige lands prestisje da Japan i løpet av noen få måneder i 1942 okkuperte alle europeiske kolonier i Sørøst-Asia. Som en ny økonomisk og militær supermakt så USA på de europeiske imperiene som et hinder for åpne grenser for handel og investeringer. De valgte likevel som oftest å støtte sine allierte Frankrike og Storbritannia i kolonier der radikale eller kommunistiske bevegelser sto sterkt. Sovjetunionen ønsket på sin side stå fram som en støttespiller i motstanden mot vestlig imperialisme, men var i den første etterkrigstida mest opptatt av å sikre seg kontroll over Øst-Europa og bygge opp landet igjen etter krigens enorme ødeleggelser og folketap. Både USA og Sovjetunionen kom til å opptre langt mer aktivt for å skaffe seg økonomisk og militær innflytelse rundt om i verden utover på 1950- og 1960-tallet.

Millioner av indere og afrikanere håpet på reformer eller selvstyre som belønning for sin innsats under den andre verdenskrigen. De var også oppmuntret av Atlanterhavserklæringen fra august 1941, der president Franklin D. Roosevelt og statsminister Winston Churchill talte om demokrati og frihet. Skuffelsen var derfor stor da Churchill gjorde det klart at han bare hadde områder under tysk og japansk okkupasjon i tankene, og at han ikke hadde til hensikt å avvikle det britiske imperiet. Både Frankrike og Storbritannia ble faste medlemmer av FNs sikkerhetsråd, der de la ned veto mot forslag om å ta retten til selvstyre inn i FN-pakten. På samme tid fikk både Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) sin utforming uten muligheter for påvirkning fra det store flertallet av verdens befolkning.

Verdenskrigen hadde vist at koloniene var avgjørende for å mobilisere mennesker og ressurser i farens stund, og uten imperier var det vanskelig for Storbritannia og Frankrike å bevare forestillinger om nasjonal ære og stolthet. Begge landene trengte utenlandsk valuta for å nedbetale sin høye gjeld til USA, og ønsket derfor å eksportere så mye kaffe, kakao, te, jordnøtter og bomull som mulig til land som betalte med dollar. Verdien av afrikanske kolonier ble enda større under det nye kappløpet om kopper, tinn, mangan, tungsten, platina, uran og andre mineraler, som nå skjøt fart med voldsom industrivekst i vestlige land og opprustning under kald krig og Koreakrigen (1950–1953). I Afrika satset både Frankrike og Storbritannia på det som historikere kaller «den andre okkupasjonen», der det ble investert i infrastruktur for eksport av mineraler og landbruksvarer. Fram til midten av 1950-tallet var det derfor tettere bånd snarere enn avkolonisering som sto på programmet.

Asia

India: kaos, konflikter og kriger

Nehru og Gandhi

Mountbatten med flere

Den britiske visekongen i India, Lord Mountbatten, underretter i juli 1947 Jawaharlal Nehru (til venstre), som representant for India, og Muhammed Ali Jinnah (til høyre), president for All-India Muslim League og talsmann for en selvstendig islamsk stat, det senere Pakistan, om den britiske delingsplanen for India. I bakgrunnen Lord Mountbattens rådgiver.

Uten nasjonalistbevegelser og opprør innad i koloniene, riktignok med varierende styrke og oppslutning, er det vanskelig å forklare imperienes sammenbrudd etter 1945. Når motstand nedenfra og kolonialisme som et voldssystem tillegges så stor vekt av dagens historikere, er det for å understreke at avkolonisering langt fra var en naturlig og velordnet prosess planlagt av europeiske regjeringer. Det første og mest kjente eksemplet er India, der en bred nasjonalistbevegelse, Kongresspartiet (Indian National Congress), ledet av Mohandas Gandhi og Jawaharlal Nehru, allerede i mellomkrigstida hadde støtte i store folkegrupper både i byene og på landsbygda. I 1942 startet de en kampanje for full selvstendighet, men istedenfor forhandlinger valgte britene å internere Kongresspartiets ledere og titusener av andre under resten av krigen.

Selv om en gruppe brøt ut av Kongresspartiet for å bygge opp en frigjøringshær med støtte fra Japan, så de aller fleste fram til et fritt India gjennom ikke-voldelig kamp. Etter krigen gjorde streiker i den framvoksende industrien, boikottaksjoner, marinemytteri og splittelse mellom hinduer og muslimer det det umulig for britene å styre en koloni med nærmere 400 millioner innbyggere. Det kom likevel brått på alle da de trakk seg ut allerede i 1947. Pakistan ble en egen stat på muslimsk grunnlag, og ble også tildelt territorier øst for India, som i 1971 rev seg løs under navnet Bangladesh. Storbritannia etterlot seg kaos, krig med hundretusener av ofre og millioner som flyttet eller flyktet over de nye landegrensene. Dette la grunnlaget for konflikter som fortsatt ikke er løst.

Med selvstendighet for den viktigste av de britiske koloniene, fulgte Myanmar (Burma) og Sri Lanka etter i 1948. Det gikk annerledes i Malaysia, som hadde stor strategisk betydning med rike forekomster av tinn, gummi og andre råvarer. Her sto kolonimakten overfor et opprør som sprang ut av kommunistparti med oppslutning blant innbyggere med kinesiske røtter. Storbritannia erklærte unntakstilstand i 1947, satte inn store militærstyrker og plasserte rundt én million interneringsleirer. Krigen varte deretter i mer enn ti år.

Kampen om Indonesia og Indokina

Kolonipolitikk (soldater, Dien Bien Phu)

Kolonipolitikk. Frigjøringen fra kolonimaktene måtte også i stor grad skje gjennom væpnet kamp. Bildet under er fra kampene om Dien Bien Phu i Vietnam i 1954, der franskmennene ble slått av vietnameserne, og derved mistet sine kolonier i Indokina.

Indonesia hadde vært okkupert av Japan under krigen, og i august 1945 erklærte en radikal nasjonalistbevegelse landet som en selvstendig republikk under ledelse av Sukarno. Men Nederland var på sin side fast bestemt på å gjenopprette kontrollen over en koloni med lønnsomme plantasjer, havner og olje- og kullforekomster. Det ble derfor ført en langvarig krig mot lokale geriljastyrker, der Nederland på det meste hadde 100 000 soldater, og hvor tallet på døde indonesere varierer mellom 100 000 og 200 000. Like viktig som den militære motstanden var det diplomatiske presset fra de to supermaktene og FN, og Nederland måtte gå med på selvstendighet i desember 1949. Som en del av avtalen ble den nye staten pålagt å overta kolonistyrets store gjeld, som Nederland hadde tatt opp for å finansiere en krig for å beholde sitt herredømme.

I Vietnam hadde nasjonalistbevegelsen Viet Minh, der kommunistpartiet utgjorde kjernen, kjempet militært mot det japanske okkupasjonsstyret. Ved frigjøringen i 1945 erklærte de landet som en uavhengig republikk med Ho Chi Minh som leder, men Frankrike hadde ingen planer om å gi seg frivillig som imperiemakt. De klarte å ta kontroll over den sørlige delen av landet, der en tidligere keiser, Bao Dai, ble gjeninnsatt noen år seinere. Men i nord sto Viet Minh sterkest, og kampen mot Frankrike utviklet seg raskt til en storkrig med rundt 400 000 soldater på hver side – Vietnamkrigen. USA leverte våpen og finansierte etter hvert 75–80 prosent av de franske utgiftene, mens Viet Minh samarbeidet nært med Sovjetunionen og Kina etter revolusjonen i 1949. Kamphandlingene endte med fransk nederlag etter et avgjørende slag i 1954. Samlete militære og sivile tap er høyst usikre, men varierer oftest mellom 600 000 og én million, hvorav langt de fleste på Viet Minhs side.

Under forhandlingene om Indokina, som ble avholdt i Genève i 1954 (Genève -avtalen) ble både Laos og Kambodsja egne stater. Vietnam ble derimot midlertidig delt mellom et kommunistisk nord og et USA-støttet sør, på samme måte som i Korea etter krigen i 1950–1953. Avtalen stilte i utsikt en folkeavstemning med sikte på nasjonal enhet, men dette satte USA seg mot i frykt for at Viet Minh ville vinne. Sammen med myndighetene i Sør-Vietnam fortsatte USA krigen som etter hvert også omfattet Laos og Kambodsja, helt fram til de ble tvunget til å innrømme sitt nederlag i 1975. Ikke i noen annen del av verden var avkoloniseringen så preget av krig, konflikt og rivalisering som i de sør- og sørøstasiatiske områdene som hadde vært okkupert av Japan eller underlagt europeisk herredømme. Alt i alt ble minst 2, 5 millioner asiater drept i kamp, mens mange flere millioner sivile mistet livet.

Afrika

Nasjonalt og internasjonalt press

Bevegelsen av alliansefrie stater

Bevegelsen av alliansefrie stater, deltakerne på møtet i Beograd i 1961. Møtet ble arrangert av daværende generalsekretær Josip Broz Tito fra Jugoslavia (nr. 5 fra venstre, øverste rad). Blant andre deltakere var Jamal Abdel Nasser fra Egypt (nr. 3 fra venstre, øverste rad), Sirimavo Bandaranaike fra Sri Lanka (nr. 2 fra venstre, andre rad), Makarios fra Kypros (nr. 1 fra høyre, andre rad), Haile Selassie fra Etiopia (nr. 1 fra venstre, tredje rad), Jawaharlal Nehru fra India (helt til høyre, tredje rad) og Achmed Sukarno fra Indonesia (nr. 1 fra venstre, nederste rad).

Utover på 1950-tallet ble det også i Afrika vanskeligere å forsvare de gamle imperiene, og både India, Indokina og Indonesia hadde vist hvor vanskelig det var å slå ned nasjonal motstand. Kolonialisme og kriger i Afrika begynte også å møte motstand på hjemmebane, ikke minst blant ungdom uten sterk, patriotisk og rasemessig identitet knyttet til imperiet. Særlig på dem politiske venstresida ble det også innledet samarbeid med afrikanske nasjonalistledere. I 1957 slo en britisk militærkommisjon fast at baser rundt om i verden ikke var like viktige atomrakettenes og ubåtenes tidsalder, og i både Frankrike og Storbritannia satset næringslivet mer på europeiske markeder enn i koloniene.

Etter andre verdenskrig ble det lagt mer vekt på høyere utdanning for å dekke behovet for afrikanere i administrasjon, helsevesen og skolesystemet. Tanken var at de skulle bli lojale medarbeidere, men isteden kom mange av dem snart til å utfordre kolonistyret gjennom aviser, partier og kampanjer for reformer. Stadig oftere brukte de også idealer om demokrati og menneskerettigheter for å begrunne sin kamp. Konsentrasjonen av arbeidsplasser i gruve- og havnebyer førte samtidig til framvekst av fagforeninger med streik som våpen, mens mange bønder protesterte mot at så mye av fortjenesten på deres eksportvarer havnet hos utenlandske storselskaper eller i kolonimyndighetenes statskasse. De gryende nasjonalistbevegelsene kunne derfor rekruttere ledere både fra utdanningseliten, fagbevegelsen, bondeorganisasjoner og en framvoksende kvinnebevegelse. I tillegg deltok mange veteraner fra andre verdenskrig, som fikk sine pensjoner spist opp av den raske inflasjonen. Drømmen om enhet og selvstendighet for hele kontinentet hadde allerede begynte å fenge etter en panafrikansk konferanse i Manchester høsten 1945, hvor flere afroamerikanske ideologer og framtidige statsledere deltok.

Samtidig som presset økte innefra i koloniene, ble kritikken av imperiemaktene forsterket da representanter fra 29 land kom sammen i Bandung i Indonesia i 1955. Det var første gang en internasjonal konferanse ble avholdt uten at noe vestlig land var invitert. Blant forgrunnsfigurene var statsledere fra Indonesia, Egypt, India, Kina og Jugoslavia, og ut fra dette møtet sprang Den alliansefrie bevegelsen (Non-aligned movement). Denne løselige alliansen hadde brodd mot supermaktenes militærblokker og alle former for kolonialisme og rasisme, og slik ble «den tredje verden» et begrep. Også den kinesiske revolusjonen i 1949 bidro til at land i det globale sør inntok en mer sentral plass i internasjonal politikk, selv om Folkerepublikken ble holdt utenfor FN helt fram til 1972.

Det som er kalt «opprøret mot Vesten» satte også sitt tydelige preg på FN, og verdensorganisasjonens betydning som plattform for motstand mot kolonialisme og rasisme kan ikke overvurderes. Et økende antall nye stater var også med på å drive fram FN-konvensjonene om politiske, sivile, økonomiske og sosiale rettigheter fra 1958. Sammen med Menneskerettighetserklæringen ti år tidligere ble det er argumentert med at disse var uforenlige med kolonisystemet. I 1960 tok Hovedforsamlingen et steg videre med Declaration on the granting of independence for Colonial Peoples (Res. 514). Nasjonal selvstendighetet var ikke lenger en gave man kunne ønske seg, men en rettighet som skapte et nytt normgrunnlag for organiseringen av verdenssamfunnet.

Ulike veier i Afrika

Kongo (tidl. Zaïre) (Historie) (Baudouin 1 og Kasavubu)

I forbindelse med høytideligheten ved overgangen fra kolonistyre til selvstendighet 30. juni 1960 kom Belgias konge Baudouin 1 til Léopoldville (Kinshasa). Her ble han mottatt på flyplassen av Kongos første president Joseph Kasavubu (til venstre) og landets første statsminister Patrice Lumumba (i midten).

Ghana, Nkrumah

Kwame Nkrumah, Ghanas første president. Han var en viktig forgrunnsfigur i Afrikas kamp for uavhengighet fra kolonistyret. Foto fra 1962.

På samme måte som under det europeiske kappløpet om Afrika mot slutten av 1800-tallet, kom Egypt til å spille en nøkkelrolle også i kolonisystemets siste år. Selv om landet oppnådde en form for selvstyre i 1922, beholdt Storbritannia sin økonomiske dominans, militærbaser og kontroll over Suezkanalen. Sammen med britisk støtte til opprettelse av staten Israel i 1948, etterfulgt av krig og massefordriving av palestinere, førte dette til at yngre offiserer under ledelse av Gamal Abdel Nasser i 1952 grep makten. Det ble slutt på kongedømmet, samtidig som det ble gjennomført flere jordreformer. Egypt ble også en inspirasjonskilde og støttespiller for videre kamp mot kolonistyret i andre afrikanske land, og bidro til at Sudan oppnådde selvstendighet fire år etter.

Da Nasser i oktober 1956 nasjonaliserte selskapet som drev Suezkanalen, der det var både franske og britiske eierinteresser, ble landet angrepet av en allianse mellom Frankrike, Storbritannia og Israel. I FN ble krigshandlingene fordømt mot bare fem stemmer, men fransk og britisk veto hindret Sikkerhetsrådet i å gripe inn. USA fryktet at krigen ville drive Egypt og andre arabiske stater inn i armene på østeuropeiske land, og truet britene med økonomiske straffetiltak. Da var det ikke annet valg for angriperne enn å innlede et ydmykende tilbaketog. Ettersom både Irak, Libanon, Syria og Jordan allerede var blitt selvstendige, ble det tydelig at de store imperienes glansdager i Midtøsten var over for godt. Som følge av nederlaget under andre verdenskrig måtte også Italia oppgi kolonistyret i Libya, Eritrea og Somalia.

Den videre avkoloniseringen i Afrika gikk raskest og mest fredelig for seg der det var mulig å forhandle med afrikanske eliter som var innstilt på å beholde nære forbindelser. I 1960 oppnådde de fleste franske koloniene selvstendighet i det som er kalt «Afrikas år», men Frankrike beholdt fortsatt en høy grad av økonomisk, politisk, militær og kulturell innflytelse. Av kritikere omtales dette ofte som overgang fra kolonialisme til nykolonialisme. Etter Ghanas selvstendighet, som fant sted allerede i 1957 med en sterk nasjonalistbevegelse under ledelse av Kwame Nkrumah, talte den britiske statsministeren, Harold MacMillan, i 1960 om «forandringens vinder» som blåste over Afrika. Mens mange i det konservative partiet i utgangspunktet ville beholde imperiet, ble avkoloniseringen nå framstilt som en naturgitt følge av et fullført siviliseringsoppdrag. Allerede året etter ble Tanganyika fritt med en samlende lederskikkelse, Julius Nyerere, mens det var rivaliserende partier og mer politisk strid i naboland i Uganda, Zambia og Kenya. I Belgisk Kongo trakk kolonimyndighetene seg brått ut i 1960, og etterlot seg en uforberedt regjering, regional splittelse og fortsatt utenlands dominans i den viktige gruvenæringen. Resultatet ble en langvarig krig med utenlandsk innblanding og deltakelse av FN-tropper, hvorav mange nordmenn.

Væpnet frigjøringskamp

FNLA

Portugal kjempet i det lengste for å holde på Angola. Den angolanske frigjøringsbevegelsen FNLA ble grunnlagt i Kinshasa i Kongo i 1962 med Holden Roberto som leder. Fotografiet viser FNLA-medlemmer i 1973. To år senere ble Angola selvstendig.

Selassie og Nasser på møte i OAU

Utviklingen tok en langt mer dramatisk og voldelig retning i kolonier der et hvitt mindretall ikke bare eide jord og mineralforekomster, men også dominerte de politiske institusjonene. I Algerie, Kenya, Sør-Rhodesia (Zimbabwe) og Namibia så nasjonale frigjøringsbevegelser derfor ingen andre utveier enn opprør og væpnet kamp. Mest langvarig og blodig ble krigen i Algerie, som startet i 1954. Med sine én million europeere ble landet regnet som en del av Frankrike istedenfor en koloni. Etter at Charles de Gaulle kom til makten i 1958, ønsket han at ressursene isteden skulle brukes på atomopprustning og økonomisk modernisering i hjemlandet. Da hadde dessuten både Marokko og Tunisia oppnådd selvstendighet, men forhandlingene med Den nasjonale frigjøringsfronten (FLN) ble ikke sluttført før våren 1962. Hvor mange som måtte bøte med livet i løpet av åtte år, enten i kamp eller av sykdom, varierer fra kilde til kilde. Mest sannsynlig ligger tallet rundt 500 000, men det er også anslått langt høyere og lavere tall.

Portugal var selv et autoritært regime med fascistiske trekk (Salazar), og kjempet i det lengste for å holde på Angola, Mosambik og Guinea-Bissau. Herfra ble det hentet både landbruksvarer, olje og diamanter, samtidig som koloniene var et viktig marked for portugisisk industri. Etter andre verdenskrig fulgte også en omfattende innvandring av portugisiske fattigfolk. Da det ble klart at Portugal nektet å følge FNs krav om avkolonisering, ble det i alle de tre områdene dannet frigjøringsbevegelser som slo inn på væpnet kamp fra midten av 1960-tallet. Vendepunktet kom først etter at krigstrøtte offiserer styrtet det portugisiske regimet våren 1974, og deretter la til rette for både demokratisering på hjemmebane og frigjøring i Afrika. Ikke noe annet sted spilte den kalde krigen så tydelig inn som i Angola, der en av de tre rivaliserende partene hadde Sør-Afrika og USA på sin side, men led nederlag for bevegelsen som ble støttet av Cuba og Sovjetunionen. Selvstendigheten i 1975 ble etterfulgt av borgerkrig og sørafrikanske angrep i mer enn et tiår.

I Sør-Rhodesia (Zimbabwe) erklærte det hvite mindretallet seg av uavhengig av Storbritannia i 1965. Det ble ikke anerkjent av noe land, men fikk økonomisk og militær støtte fra Sør-Afrika for å overleve i kampen mot frigjøringsbevegelsene helt til 1980. Namibia var underlagt sørafrikansk okkupasjon fra til 1990, da apartheidstyret selv var i ferd med å bryte sammen som resultat av frigjøringskamp, økonomisk straffetiltak, militært nederlag i Angola og indre splittelse. Med overgang til flertallsstyre i 1994 var det slutt på det som er kalt «tredveårskrigen» i det sørlige Afrika.

Den saharawiske demokratiske republikken (Vest-Sahara) er det eneste landet som ikke har oppnådd selvstendighet. Den tidligere spanske kolonien, som har et rikt fiske og verdifulle mineralressurser, er fortsatt okkupert av nabolandet Marokko med støtte fra USA og flere EU-land. Republikken er anerkjent av mer enn 80 land, og er medlem av Den afrikanske unionen (AU).

Karibia: både selvstendige stater og skatteparadiser

I Karibia er det fortsatt flere områder som ikke er selvstendige stater. Martinique og Guadeloupe regnes som franske oversjøiske regioner, der innbyggerne har status som franske statsborgere. Storbritannia forsøke i 1958 å samle sine karibiske – eller vestindiske – kolonier i en føderasjon med begrenset selvstyre, men den slo sprekker etter noen få år. Både Trinidad og Tobago, Jamaica, Grenada og Bahamas ble etter hvert uavhengige stater, men det er fortsatt fem mindre områder som er oversjøiske territorier underlagt britisk jurisdiksjon. Blant dem er skatteparadisene Caymanøyene og De britiske jomfruøyer, som spilte en viktig rolle da franske og britiske selskaper tok med seg kapital ut fra tidligere kolonier rundt selvstendigheten.

Økonomisk verdensordning og avkolonisert kunnskap

Mens avkolonisering i formell forstand handlet om overgang til nasjonal suverenitet med egne politiske institusjoner, stilte mange tidligere kolonier på 1960- og 1970-tallet krav om en ny økonomisk verdensordning (NØV). Det var et resultat av at den formelle og politiske selvstendigheten ikke var etterfulgt av en tilsvarende økonomisk uavhengighet. En viktig pådriver var en bred allianse av stater kalt G-77, som 77 av utviklingslandene med FN-medlemskap inngikk i 1964 (navnet er beholdt, selv om antallet i dag er 134). På programmet sto nasjonal kontroll over naturressursene, regulering av utenlandske selskaper, mer forutsigbare råvarepriser, industrialisering og vern om eget næringsliv i startfasen, Forslagene vakte først en positiv oppmerksomhet, men møtte sterk motstand i takt med at ideologien om frihandel og en mer liberalisert verdensøkonomi slo gjennom i store deler av verden. I de neste tiårene førte i tillegg utviklingslandenes gjeldskrise til at vestlige land, Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdens handelsorganisasjon (WTO) stilte liberalisering, privatisering og markedsløsninger som betingelse for lån og bistand. Under navnet «strukturtilpasning» befestet dette isteden den eksisterende verdensordningen og de globale maktforholdene.

Mens det tidligere var europeisk utvandring til koloniene, har det nå skjedd en migrasjonsstrøm den andre veien. Ettersom befolkningen i de gamle kolonimaktene har blitt mer sammensatt og imperietenkningen mer utfordret, blir avkolonisering også brukt om kravene om at akademiske institusjoner må gi mer plass til ikke-vestlige perspektiver og stemmer fra det globale sør og urfolksminoriteter. Museer er også under sterkt press for å gi tilbake kunst og historiske gjenstander som ble tatt fra koloniene. Det har samtidig blitt mer diskusjon om monumenter i det offentlige rom, der avkolonisering betyr utskifting av minnesmerker som hyller slavehandel, kolonialisme og rasisme.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer (2)