Erik Valkendorf – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Erik Valkendorf

Erik Walkendorf

Født

1465, Danmark

Død

28. november 1522, Roma, Kirkestaten (nå i Italia)

Virke

Erkebiskop

Familie

Foreldre: Aksel Valkendorf til Glorup (død 1483) og Margrete Ulfeldt.

Farbror til Christoffer Valkendorf (1525–1601).

Erik Valkendorf

Erik Valkendorf var en av Christian 2.s fremste rådgivere. Da Christian skulle gifte seg med Elisabeth, forsøkte Valkendorf å overtale Christian til å avslutte forholdet til elskerinnen Dyveke. Erik Valkendorf treffer Sigbrit Willums og Dyveke på Bergens torv i 1507, maleri av Eilif Peterssen fra 1876.

Erik Valkendorf var en dansk-norsk geistlig. Han var erkebiskop av Nidaros fra 1510 til sin død i 1522.

Fra rundt 1500 var han kansler hos hertug Christian (senere kong Christian 2.), som sammen med faren, kong Hans, fikk kurien i Roma til å utnevne Valkendorf til norsk erkebiskop i 1510. Utnevnelsen av Valkendorf var et ledd i kongemaktens politikk for å styrke kontrollen med Norge. Erkesetet var det innenlandske maktsentrumet i Norge i denne perioden.

Hertug Christian antok at han ville få en kongetro støttespiller på erkebispestolen. Erik Valkendorf viste seg imidlertid som mye mer kirkens mann enn kongens mann. Han forsvarte kirkens rettigheter og kom i dyp konflikt med kongemakten og dens representanter i Norge. Dette skyldes uenighet om kirkens handelsvirksomhet, den kirkelige skattefriheten og den geistlige domsmakten. Erik Valkendorf reiste til Roma for å legge fram saken sin for paven, men døde der før han hadde fått gjort dette.

Valkendorf tok initiativet til de første liturgiske bøkene beregnet for hele landet, nemlig Missale Nidrosiense og Breviarium Nidrosiense, begge trykt i 1519. Valkendorf gjennomførte også en storstilt restaurering av oktogonen i Nidarosdomen.

Bakgrunn

Valkendorf ble immatrikulert ved universitetet i Greifswald i 1491, hvor han året etter ble tildelt baccalaureus-graden. Senere fikk han også magistergraden, men det er uvisst når og hvor. Fra begynnelsen av 1490-årene må han ha vært ansatt i det kongelige kanselli. Som kanselligeistlig fikk han en rekke prelaturer og beneficier som embetslønn, blant annet flere prostier. Fra 1499 omtales Valkendorf som hertug Christians kansler (sekretær). Han fortsatte også i denne stillingen da Christian fra 1506 fungerte som visekonge i Norge.

Erkebiskop

Missale Nidrosiense, side 1

Erik Valkendorf tok initiativet til de første liturgiske bøker beregnet for hele landet, nemlig Missale Nidrosiense og Breviarium Nidrosiense, begge trykt i 1519. Bildet viser tittelbladet til Missale Nidrosiense med Erik Valkendorfs våpenskjold, en rose omgitt av tre vinger. Nasjonalbiblioteket, D Pal 44.

Da erkebiskop Gaute Ivarsson døde i 1510, valgte domkapitlet Jens Krabbe til ny erkebiskop. Som en sterk tilhenger av riksrådskonstitusjonalismen hadde Gaute hatt et konfliktfylt forhold til hertug Christian. Hertugen ønsket derfor å plassere sin egen kansler i den viktige stillingen som erkebiskop, selv om Valkendorf etter eget utsagn måtte overtales. Med kong Hans’ gode forbindelser til kurien bød det ikke på problemer å få Valkendorf innsatt som erkebiskop.

Valkendorf var godt rustet for sin gjerning som erkebiskop. På mange felt var han forankret i gammel tradisjon, men han søkte også å stake ut nye kurser på basis av sitt allsidige erfaringsgrunnlag. Han var virksom på mange felt, ikke minst gjaldt dette forhold ved metropolitankirken (domkirken) i Nidaros. Her gikk han tungt inn med egne embetsinntekter for å utføre store reparasjonsarbeider på domkirken, særlig gjaldt dette oktogonen. Han kjøpte også en kostbar edelsten til Olav den helliges skrin, innstiftet en prebende ved domkirken og styrket kannikenes rettigheter.

Valkendorf hadde hele kirkeprovinsens interesse i sikte da han gikk i gang med å utarbeide felles liturgiske bøker. Han var den første i Norge som tok boktrykkerkunsten i bruk. Det var ledende kanniker ved Nidaros domkapittel som redigerte Missale Nidrosiense og Breviarium Nidrosiense, som ble trykt i henholdsvis København og Paris i 1519. Selv forfattet Valkendorf en beskrivelse av Finnmark, formet som et brev til pave Leo 10. Fremstillingen baserte seg delvis på inntrykk han selv hadde fått under en visitasreise til Finnmark. I Danmark støttet han en Saxo-utgave.

Forholdet til Christian 2.

Til å begynne med hadde erkebiskopen et relativt godt forhold til Christian 2., som ble konge i 1513. Valkendorf ble en lojal formann i riksrådet og fungerte som en slags stattholder i det nordafjelske Norge. Han kronet Christian til konge på olsokdagen i 1514 i Oslo. Året etter var Valkendorf i Nederlandene for å hente hjem Elisabeth (søster av den senere keiser Karl 5.) som Christians dronning. Under forhandlingene med de nederlandske statsmenn lovet Valkendorf å legge frem et krav om at Christian måtte skille seg av med sin frille, Dyveke. Dette ble ikke godt mottatt av kongen, og i Dyvekes mor, den mektige Sigbrit Willems, fikk Valkendorf en farlig fiende.

Konflikt mellom kongemakt og kirkemakt

Snart tørnet konge- og kirkemakt også sammen når det gjaldt viktige spørsmål knyttet til jurisdiksjon, økonomi og privilegier. For å vinne makt skjøv Christian det norske riksrådet til side og innsatte sine støttespillere Jørgen Hanssøn og Hans Mule som høvedsmenn på henholdsvis Bergenhus og Akershus. Jørgen Hanssøn var en ivrig tilhenger av Christians borgervennlige politikk og holdt seg i sin embetsførsel strengt til kongens befalinger. Da Bergen var et knutepunkt for erkesetets utenrikshandel, oppstod det snart alvorlige stridigheter mellom Jørgen Hanssøn og Valkendorf.

Hovedpunktene i uoverensstemmelsene var kirkens handel, omfanget av kirkens skattefrihet og den geistlige jurisdiksjon. Kongen mente at handelen måtte forbeholdes byborgerne for å bygge opp en sterk borgerstand. Ved å avhende sine verdifulle fiskeprodukter direkte til hanseatene, ble erkesetet og dets setesveiner konkurrenter til borgerne. I forbindelse med Christians ekstraskatter ble det også reist spørsmål om setesveinenes skattefrihet. Valkendorf hevdet at de var fritatt for all verdslig skattlegging, men Jørgen Hanssøn drev inn ekstraskattene med hard hånd.

I 1521 gav Christian ut en forordning som sa at brudd på kristenretten ikke lenger skulle pådømmes av en geistlig domstol; det var lagmennene som skulle dømme og fastsette bøtene også i denne type saker. Valkendorf besluttet i 1521 å reise til Danmark for å diskutere situasjonen med kongen. Skipet kom ut i uvær og havnet til slutt i Amsterdam. Da kong Christian senere kom til byen, kom det til en kraftig konfrontasjon mellom de to. Valkendorf dro videre til Roma for å legge frem sin sak for paven, men grunnet vakanse på pavestolen rakk ikke Valkendorf å få sin sak avgjort før han døde 28. november 1522. Den nye paven, Hadrian 6., betalte for Valkendorfs gravferd.

På 500-årsdagen for Valkendorfs dødsdag, ble det i 2022 avduket et minnesmerke over ham i kirken Santa Maria dell’Anima i Roma.

Avbildninger

Vi vet ikke hvordan Erik Valkendorf så ut, men i 1876 laget Eilif Peterssen et historiemaleri som skildrer møtet mellom Valkendorf (den gang hertug Christians kansler), Dyveke og mor Sigbrit Willems i Bergen i 1507; maleriet finnes siden 1997 i Nasjonalmuseet.

Erik Valkendorfs våpenskjold viser en heraldisk rose, omkranset av tre vinger.

Utgivelser

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Faktaboks

Erik Valkendorf

KulturNav-ID

ab0554db-87d5-47f4-af7f-791e1f3b86b6

Kommentarer