Israels forsvar – Store norske leksikon (original) (raw)

Invasjonen av Sør-Libanon 2006

Israelske soldater marsjerer inn i Sør-Libanon under krigen mot Hizbollah i 2006.

David Ben Gurion 1948

Yitzhak Rabin (med caps) som offiser sammen with statsminister David Ben-Gurion og kommandant for sørfronten Yigal Allon under krigen i 1948.

Sinai-fronten 1967

Israelske styrker rykker frem i Sinai under Seksdagerskrigen.

F-15I Ra'am

Haganah

Haganah var de sionistiske forsvarsstyrkene frem til opprettelsen av staten Israel 14. mai 1948. Etter dette utgjorde de stammen i det israelske forsvaret. Her er haganah-soldater i trening i mars 1948, to måneder før opprettelsen av Israel.

F-16I Sufa

Israels militær styrker ble etablert i 1948, kort tid etter selvstendigheten, i forbindelse med Palestinakrigen, da Israel ble angrepet av nabolandene. Israels forsvar (IDF) er en av de viktigste samfunnsinstitusjonene i Israel. Ikke bare er det avgjørende for landets sikkerhet, det er også en smeltedigel og nasjonsbygger gjennom verneplikt og lang militær tjeneste, og sammen med forsvarsindustrien et arnested for teknologisk innovasjon. Det israelske forsvaret er internasjonalt kjent under det engelske navnet Israel Defense Forces (IDF); Tsva-ha-Hagana le-Yisrael på hebraisk.

Faktaboks

Også kjent som

hebraisk צבא הגנה לישראל Tsva ha-Haganah LeYisrael (Tzahal eller Zahal), engelsk Israel Defense Forces, IDF

IDF er en høyteknologisk militærmakt med betydelig volum, og den sterkeste stridsevnen i Midtøsten. Dette skyldes både nasjonal forsvarsvilje, en stor og avansert forsvarsindustri og et nært samarbeid, med økonomisk og militær støtte, fra USA. Det israelske forsvaret har vært involvert i flere kriger med nabolandene og andre grupperinger, helt siden staten Israel – og IDF – ble dannet i 1948. IDF bygger på jødiske og sionistiske militære organisasjoner etablert før staten, som Haganah, Palmach, Irgun og Lehi. IDF har vunnet internasjonal anerkjennelse for militær dyktighet, men er også kritisert for behandling av sivile i konflikt og krig, inklusive på Vestbredden og Gaza, samt i Libanon.

Israel, og dermed IDF, har vært engasjert i krig med flere stater, framfor alt Egypt og Syria, men også Jordan og Libanon. Også Irak og Iran har rettet angrep mot Israel, og IDF har iverksatt militære aksjoner mot mål i disse landene. IDF har i tillegg vært i kamp med en rekke militsgrupper; først og fremst palestinske og libanesiske.

Forsvarets rammer

Det militære forsvaret er av nødvendighet høyt prioritert i israelsk politikk, med en høy posisjon i samfunnet, og med en sterk struktur og kultur. Gjennom verneplikt og med erfaring fra en rekke kriger, har mange mange høyere offiserer gått inn i sentrale samfunnsroller, inklusive på høyt nivå i landets politiske liv. Det er tette bånd mellom militære og politiske miljøer og ledere.

IDF ledes av en forsvsarssjef som er øverstkommanderende, og ansvarlig for hele det israelske forsvaret og dets tre grener; hær, flyvåpen og marine. Forsvarssjefen, som er Israels eneste trestjerners flaggoffiser, er direkte underlagt forsvarsministeren. Forsvarssjefen leder generalstaben, som samtidig utgjør overkommandoen, og hvor grensjefene inngår.

Regionalt samarbeid

Israel var tradisjonelt omgitt av fiendtlige stater, og har ikke hatt noen allierte eller militære samarbeidspartnere i regionen, men et tidvis unntak for Tyrkia. Selv om Israel inngikk en fredsavtale med Egypt i 1979 og en fredsavtale med Jordan i 1994, har ikke dette ført til et direkte militært samarbeid. Det samme gjelder senere tilnærming mellom Israel og andre arabiske stater.

Bilatralt samarbeid

Israel var avhengig av bistand utenfra for å bygge opp et moderne forsvar som kunne møte trusselen arabiske stater, som også – etter nederlaget for de militært sett underlegne israelske styrkene under krigen i 1948 – rustet opp.Frankrike var det landet som først, og i avgjørende grad, bidro til å utruste IDF med moderne våpen, herunder jagerfly. Det tette samarbeidet varte til Seksdagerskrigen i 1967, da en fransk våpenembargo ble innført. Samarbeidet ble styrket som følge av Osloavtalene, og en samarbeidsavtale om forsvar ble inngått i 1994.USA var lenge nølende til å levere våpen til Israel, noe som endret seg etter Seksdagerskrigen. Dette var begrunnet i å styrke Israels evne til å forsvare seg, men var også et utslag av rivaliseringen med Sovjetunionen under den kalde krigen, idet flere arabiske land, som Egypt og Syria, bygde opp sine forsvar med bistand derfra. Denne utviklingen, inklusive amerikansk støtte til Israel, forsterket seg under og etter Yom Kippur-krigen (Oktoberkrigen) i 1973. Forsvarssamarbeidet ble trappet opp under flere amerikanske presidenter, fra Ronald Reagan og til i dag. En avtale om strategisk samarbeid ble inngått i 1981; i 1987 fikk Israel status som en hovedpartner utenfor NATO. Samarbeidet har bestått, og består fortsatt, av en rekke elementer, framfor alt økonomisk støtte og utvikling leveranser av materiell, men også utstrakt samarbeid om etterretning. Israelske og amerikanske styrker trener og øver sammen, og USA har lagret materiell i landet. USA har også en base i Negev, ikke langt fra Gaza.

Tyrkia og Israel samarbeidet militært på 1990-tallet. Det israelske flyvåpenet kunne øve i tyrkisk luftrom, og Israel bidro til oppgradering av materiell for det tyrkiske forsvaret, og leverte materiell til Tyrkia, blant annet droner. Etter en periode med lite samarbeid ble de bilaterale militære kontakten gjenopprettet på 2000-tallet. De to land har blant annet begge interesser i krigen i Syria, og rollen til Iran i regionen.

Norge kan ikke selge våpen direkte til Israel, i henhold til norsk lov, og har begrenset adgang til import av israelsk våpenteknologi. Norske aktører bidro i 1968 til at Israel klarte å skaffe seg missiltorpedobåter fra Frankrike, i strid med rådende fransk våpenembargo mot landet.

Forsvarets innretting

IDFs hovedoppgave er å forsvare Israels eksistens, dets territorium og befolkning mot eksterne fiender, og sammen med andre aktører bidra til landets sikkerhet. Dette inkluderer å bekjempe all form for terrorisme. IDF har også, sammen med et grensepoliti, ansvar for å sikre Israels grenser og å bidra til sikkerheten til jødiske bosettinger i okkuperte områder.

Den fremste grunnsetningen i forsvarsdoktrinen er at Israel ikke har råd til å tape én eneste krig – av frykt for å bli utslettet som stat. Den fastsetter også at strategien er defensiv, uten territorielle ambisjoner, og et ønske om å unngå krig gjennom bruk av politiske virkemidler og troverdig militær avskrekking, og at opptrapping av en konflikt skal unngås.

Særlig etter Suezkrisen i 1956 ble forkjøpsangrep en ledetråd i israelsk forsvarspolitikk. Denne kom til uttrykk da IDF angrep Egypt og Syria før disse kunne iverksette sitt planlagte angrep på Israel i juni 1967. Erfaringene fra krigen i Sinai i 1956 innebar større vekt på mobilitet, med en oppbygging av panserstyrkene. Dette kom til anvendelse både i 1967 og 1973, og bidro i vesentlig grad til at Israel kom på offensiven i 1973.

Overlegenhet i lufta – med kontroll over luftrommet – er en essensiell del av den israelske forsvarsstrategien, og helt avgjørende på grunn av Israels lille territorium og manglende strategiske dybde. Den strategiske dybden ble mindre utsatt gjennom okkupasjonen av Sinai (til 1982), Vestbredden og Golanhøydene.

En grunnleggende forutsetning i israelsk forsvarspolitikk har vært en sterk etterretning som skal kunne gi minimum 48 timers varsel, med rom for mobilisering av reservestyrkene. Dette sviktet i 1973 og førte til at Israel var dårlig forberedt da Egypt og Syria angrep, og i 2023 da Hamas angrep.

I løpet av statens eksistens har Israel flere ganger endret sin militære doktrine for innretting av strukturer og systemer, særlig vektingen mellom troppearter og med en styrking av luftforsvaret.

IDF ledes ut fra et etisk regelverk som inkluderer forsvar av staten og lojalitet til landet og menneskeverd. Israelske soldater skal i henhold til dette verdsette menneskelivet og ikke bruke våpenmakt til å skade sivile. Ikke desto mindre er det israelske forsvaret, i flere konflikter og kriger, kritisert for sin opptreden overfor sivilbefolkningen, både under okkupasjon og krigføring, eksempelvis under invasjonen av Libanon, og beleiringen av Vest-Beirut, i 1982 og deretter; og under flere runder med krigføring i Gaza, ikke minst i 2024.

Forsvarets oppbygging

Det israelske forsvaret har en stående styrke på cirka 170 000, og reserve rundt 465 000. I tillegg kommer omkring 8000 halvmilitære grensepoliti. Gjennom vernepliktsystemet er en stor del av den israelske befolkning innrullert i reservestyrkene. Disse utgjør en vesentlig del av IDF og er blitt mobilisert ved alle kriger. De består av oftest godt trente avdelinger som er sammensveiset etter mange repetisjonsøvelser.

Det israelske forsvaret har verneplikt etter utvelgelse for jøder og drusere, med førstegangstjeneste på 32 til 48 måneder for menn, og 24 måneder for kvinner. Militærtjeneste er frivillig for kristne, muslimer og tsjerkessere. De samlede styrketall for Israels væpnede styrker er 169 500 aktivt personell, med en reserve på 465 000 personell. Ultraortodokse var unntatt fra tvunget militærtjeneste fram til 2024, da Israels høyesterett vedtok at ultraortodokse menn må tjenestegjøre.

IDF består av tre forsvarsgrener; Hæren, Marinen og Flyvåpenet, og en struktur med tre regionale kommandoer: Nordkommandoen (for forsvar mot Libanon og Syria), Sentralkommandoen (som dekker det sentrale Israel og Vestbredden) og Sørkommandoen (med ansvar for Negev og grensen til Egypt og Gazastripen). Det er også en hjemmekommando med særlig ansvar for forsvar av det sivile samfunn, samt søk- og redningsaksjoner. IDF har baser og installasjoner over hele landet.

Det israelske forsvaret er sterkt sentralisert, med tett samordning mellom land-, luft- og sjøstridskreftene (forsvarsgrenene) gjennom en felles generalstab. Den operative strukturen er knyttet til tre regionale kommandoene.

Israel har flere etterretningsorganer. Den militære etterretningen, Aman, er den største. Den utenlandsrettede, Mossad, er den best kjente. Flere spesialiserte miljøer sorterer under Aman, derunder oppklaringsenheten Sayeret Matkal, som ble etablert i 1957, primært for å skaffe etterretning fra arabiske land.

Verneplikt

Israelske spesialsoldater

I Israel er det allmenn verneplikt også for kvinner, og IDF har høyere kvinneandel enn alle andre land i verden. Her er soldater i et kvinnekompani i Combat Intelligence Corps i ørkenen i Sør-Israel.

Allmenn verneplikt – for både menn og kvinner – ble innført allerede fra etableringen av IDF i 1948. På samme måte som forløperen Haganah, som også hadde mobilisert bredt, skulle IDF være en folkelig forsvarsorganisasjon. Ideen var at folket selv skulle kjempe; det skulle ikke være noen institusjon som kjempet på vegne av folket. Denne tanken gjennomsyrer også dagens IDF, og dette er essensen i vernepliktsloven fra 1949, som la det formelle grunnlaget for de nære båndene mellom IDF og det israelske sivilsamfunnet,

Vernepliktsloven er endret flere ganger, senest i 2014 da unntaket for ortodokse (hasidiske) jøder som studerer ved en religiøs skole (jeshiva) ble opphevet. Bare jøder og drusere har verneplikt, men er frivillig for kristne, muslimer og tsjerkessere. Også en del jøder uten israelsk statsborgerskap velger å avtjene en avgrenset militærtjeneste i IDF gjennom _Mahal_-programmet. Andre deltar som frivillige i støttefunksjoner gjennom det internasjonale programmet Sar-El fra 1983. Også norske statsborgere har deltatt i disse programmene.

Verneplikten har for det meste bestått av en førstegangstjeneste på 36 måneder for menn og 21 måneder for kvinner. I tillegg kommer plikttjeneste i reservestyrkene – i prinsippet fire uker per år, i praksis mindre, til fylte 40 eller 45. Ved krig kan flere kalles inn, også over lengre tid. I 2014 ble førstegangstjenesten for menn redusert til 32 måneder. Det er en rekke unntak for kvinner, som tradisjonelt sett heller ikke har hatt stillinger i kampoppsetninger, selv om flere slike stillinger er åpnet opp også for dem.

Hovedstruktur

Det israelske forsvaret er bygd opp med stor slagkraft og høy reaksjonsevne. Israel er et lite land med liten såkalt strategisk dybde: Det er, særlig i befolkningstette deler og i nord, korte avstander til nabolandene, som flere ganger har gått til angrep. IDF må derfor ha høy beredskap for å møte angrep. Av den grunn har Israel i alle år lagt særlig vekt på et sterkt flyvåpen, inklusive – særlig i senere år – et omfattende og avansert luftvern.

Hæren har en aktiv personellstyrke på om lag 126 000 soldater hvorav rundt 100 000 vernepliktige. Hovedstrukturen i Hæren er infanteri, men med et sterkt innslag av panserstryker, og spesialstyrker. Hæren er organisert med flere kampbrigader; blant annet Givati-, Golani-, Oz- og Nahal-brigadene, så vel som en fallskjermbrigade og panserbrigader. Spesialstyrken Sayeret Matkal inngår i Hæren. Hæren har baser over hele Israel.

Marinen har en aktiv personellstyrke på rundt 9500 soldater, hvorav en knapp firedel er 2500 vernepliktige. Marinen består av tre flotiljer, hvor fartøyene inngår; henholdsvis missilbåter og ubåter. Spesialstyrken Shayetet 12 er organisert som en egen flotilje. Marinen har sin hovedbase, med verft, i Haifa, og baser i Ashdod, Atlit og Eilat.

Flyvåpenet har en aktiv personellstyrke på 34 000 soldater og en reserve på rundt 55 000 personer. Flyvåpenet består blant annet av én fly- og én helikoptergruppe, med fire luftvinger og flere baser i alle deler av landet. Spesialstyrken Shaldag er en del av flyvåpenet.

Hovedmateriell

Det israelske forsvaret er utrustet med overveiende moderne materiell, og høyteknologiske plattfomer og systemer, blant annet for overvåking, luftvern og cyberoperasjoner. Mye av materiellet av produsert av Israels egen forsvarsindustri pg av USA, og de to land samarbeider om system- og materiellutvikling.

Til de mest kjente systemene som er utviklet gjennom israelsk-amerikansk samarbeid hører Merkava stridsvogn, Kfir jagerfly, Reeshef-, Dvora- og Saar-klasse marinefartøyer, Jericho- og Gabriel-missilene, rakettforsvaret Arrow og luftforsvarssystemet Iron Dome. Egenproduserte standard håndvåpen inkluderer riflen Galil og maskinpistolen Uzi. Israelsk forsvarsindustri har tatt en lederposisjon innen elektronikk, blant annet for elektronisk krigføring. IDF var også tidlig ute med å ta i bruk ubemannede luftfartøy (droner).

Det er kjent at Israel har utviklet kjernefysiske våpen, og at flere systemer er tilpasset bruk av slike, men israelske myndigheter har ikke villet bekrefte dette. Tungtvann fra Norge har bidratt til Israels kjernefysiske program, og testing av israelske atomvåpen ble foretatt i samarbeid med apartheidstaten Sør-Afrika, som Israel også på andre områder samarbeidet med innen det militære området. Det er antatt at Israel har mellom 80 og 90 kjernefysiske stridshoder (2019, ICAN), som med interkontinentale ballistiske missiler har en rekkevidde på opptil 6500 kilometer.

Hæren er oppsatt med plattformer for alle troppearter, hvor tyngre materiell blant annet omfatter omkring 400 stridsvogner av typen Merkava, 250 selvdrevet artilleri og 1190 pansrede personellkjøretøy. I tillegg har hæren tungt artilleri og luftvernmissiler til selvforsvar.

Flyvåpenet er oppsatt med flere typer fly, og annet materiell, der kampfly og luftvern utgjør hovedtyngden. Israel har 315 kampfly (58 F-15 Baz, 25 F-15I Ra'am, 99 F-16C/D Barak, 98 F-16I Sufa og 36 F-35I Adir); og en rekke andre flytyper, inklusive ti tankfly, 65 transportfly og 142 helikoptre, hvorav 43 kamphelikoptre av typen AH-64 Apache. I tillegg har flyvåpenet ballistiske mellomdistansemissiler med atomstridshoder, missilforsvar, langdistanse-, mellomdistanse, lavforsvars- og luftvernmissiler, for selvforsvar, luftvernartilleri og tunge, middelstunge og lette droner.

Marinen er oppsatt med en flåte som omfatter fem taktiske undervannsbåter i Shayetet 7-skvadronen; sju missilfartøy i Shayetet 3-skvadronen); samt 42 patruljefartøy, tre landgangsfartøy og ett logistikk- og hjelpefartøy.

Bruk av forsvaret

Det israelske forsvaret har vært engasjert i flere omfattende kriger i regionen, i kamp med militsgrupper i flere land, og med angrep mot mål i Irak, Iran, Libanon og Syria, også utenom selve krigene. Det har i lengre perioder stått i lavintensitets krigføring. Deler av IDF deltar også i kontroll og operasjoner i okkuperte palestinske områder.

Særlig omfattende har krigsinnsatsen vært i de arabisk-israelske krigene i 1948, 1956, 1967 og 1973. Israel har gått seirende ut av alle disse, og spesielt ble IDF berømmet etter Seksdagerskrigen i 1967 da Israel gikk til forkjøpsangrep mot Egypt og Syria. Derimot ble IDF – og Israels politiske ledelse – kritisert etter at landet ikke var tilstrekkelig forberedt på det egyptisk-syriske angrepet under Yom Kippur-krigen i 1973.

Gjennom disse krigene vant IDF utstrakt internasjonal anerkjennelse. Respekten, både nasjonalt og internasjonalt, ble svekket etter invasjonen av Libanon i 1982, og den påfølgende okkupasjonen. Da IDF i 2000 trakk seg ut av Libanon, var det etter langvarig militært press fra militsgruppen Hizbollah, som påberopte seg å være den første arabiske styrke til å beseire den israelske krigsmakten. IDF invaderte også i 1978 Sør-Libanon og igjen i 2006.

Under Golfkrigen i 1991 ble Israel beskutt av raketter fra Irak, men – etter påtrykk fra USA – valgte israelerne ikke å besvare disse, for ikke å skape intern konflikt i den internasjonale koalisjonen.

Særlig fra 1960-tallet har IDF i tiltagende grad blitt engasjert i kontraterror-virksomhet, mest for å bekjempe palestinsk gerilja; først i og fra nabolandene, senere fra de okkuperte territoriene Gazastripen og Vestbredden. Tidlige angrep fra palestinsk gerilja (fedayeen), først fra Jordan (og den jordansk-kontrollerte Vestbredden), senere fra Libanon, bidro til at IDF opprettet spesialstyrker. Disse gjennomførte flere aksjoner på Vestbredden og inn i Jordan og Libanon.

Etter Seksdagerskrigen i 1967 fikk IDF nye oppgaver som okkupasjonsmakt, blant annet å opprette en militær administrasjon i de okkuperte områdene. Her ble IDF senere satt inn for å slå ned palestinske opprør (intifada) i 1987 og igjen i 2000. Den væpnede palestinske motstanden mot Israel ga seg deretter utslag særlig på Gazastripen, spesielt fra midten av 2000-tallet. IDF gjennomførte flere større operasjoner der, spesielt rettet mot Hamas. De største av disse har vært Operasjon Cast Lead i 2000, Operasjon Pillar of Cloud i 2012, Operasjon Protective Edge i 2014, Operasjon Breaking Dawn i 2022 og krigen mot Hamas i 2023–2024.

IDF har også iverksatt militære operasjoner utenfor Israel og nabolandene, blant annet en aksjon for å befri gisler fra et kapret fly ved Entebbe-flyplassen i Uganda (1976), bombingen av Iraks atomreaktor (1982) og angrepet på hovedkvarteret til Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) i Tunisia (1985).

Israel har ikke stilt styrker til internasjonale operasjoner, men én FN-styrke har siden 1948 operert i Israel (samt Egypt, Jordan, Libanon og Syria): United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO). En annen, United Nations Emercy Force (UNEF) ble satt inn mellom Israel og Egypt (i Gaza og Sinai) i 1956, mens United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) ble satt inn i Sør-Libanon i 1978 blant annet for å overse den israelske tilbaketrekkingen. United Nations Disengagement Observation Force (UNDOF) ble satt inn på Golan i 1974, for å overvåke en buffersone mellom Israel og Syria. Som følge av fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 1979, ble Multinational Force and Observers (MFO) satt inn i Sinai i 1982 for å overvåke avtalen.

IDF har bidratt med personell og materiell i en del humanitære innsatser, blant annet i Ekvatorial-Guinea, Honduras, Mexico og Nepal; og har bidratt med medisinsk hjelp under krigen i Syria.

Historie

Det israelske forsvaret har sine røtter i halvmilitære jødiske selvforsvarsgrupper fra årene før staten Israels selvstendighet. Undergrunnsorganisasjonen Haganah, som ble grunnlagt i 1920, i tillegg til dens kommandostyrker Palmach, som ble etablert i 1941, var særlig sentrale. Disse igjen bygde i noen grad på tidligere grupper som mer drev vakthold enn militær aktivitet, blant disse særlig Hashomer (opprettet i 1909), som inkluderte Bar-Giora (1907). Dette var i hovedsak vaktstyrker som skulle beskytte særlig kibbutzer, mest mot kriminelle. Jødiske soldater ble organisert i egne avdelinger under første verdenskrig, noe som også bidro til grunnlaget for IDF.

Etter at Hashomer oppløste seg selv i 1920, besluttet den sionistiske ledelsen i Palestina å etablere en ny militær selvforsvarsorganisasjon, Haganah, initiert av fagbevegelsen Histadrut, som svar på arabiske opptøyer. Før dette var en jødisk bataljon, Den jødiske legion, satt opp i 1917 etter at Storbritannia hadde tatt kontrollen over Palestina under første verdenskrig. I 1931 førte en splittelse i Haganah til at en annen undergrunnsorganisasjon, Irgun, ble opprettet. En splittelse der førte til etableringen av en tredje og mer militant geriljagruppe, Lehi, i 1940.

Da Israel ble proklamert som en selvstendig stat 14. mai 1948, var det jødiske samfunnet i Palestina allerede i krig. Den nye staten ble umiddelbart angrepet av en gruppe arabiske stater. Israel Defense Forces ble etablert gjennom en forordning av 26. mai 1948. Ved etableringen utgjorde Haganah hovedtyngden av IDF. Av den grunn bygde IDF på Haganahs organisasjon, doktrine og kommandostruktur til krigen var vunnet og den videre utvikling av forsvaret kunne finne sted. Også Irgun og Lehi ble i 1948 innlemmet i IDF.

Da Palestinakrigen endte i 1949, besto IDF av 12 brigader og et lite flyvåpen og en mindre marine, begge bygd opp av Palmach. IDF talte da over 80 000 soldater til sammen.

IDF har brukt militært materiell fra en rekke leverandører. Rundt selvstendigheten i 1948 fikk Israel materiell fra spesielt Tsjekkoslovakia så vel som fra Italia og Sverige. Mye ble imidlertid anskaffet på illegalt vis, og mye eldre materiell var lenge i bruk. Valg av materiell var lenge styrt både av økonomiske begrensninger og vanskeligheter med å få kjøpt våpen.

Flere land har hatt restriksjoner på våpenleveranser til Israel, for USA gjaldt dette frem til 1967. Før det var Frankrike viktigste leverandør, med blant annet leveranse av Mirage III kampfly. Fra 1968 ble franske leveranser stanset for en periode, og Israel produserte ulisensierte varianter av franske kampfly under navnet Nesher. Særlig etter krigene i 1967 og 1973 erobret Israel mye sovjetisk materiell fra Egypt og Syria, ikke minst stridsvogner, som så ble modifisert og inkludert i den israelske hæren. Under seksdagerskrigen i 1967 besto flyvåpenet av franske maskiner. Først i årene etterpå er flyvåpenet bygget opp basert på amerikansk materiell.

Samfunnsrolle

Tjeneste i IDF har lenge vært av stor betydning for sosial anseelse og karriere i det israelske samfunn, både i politikk og næringsliv. En rekke høyere israelske offiserer har gått inn i politikken, blant dem statsministrene Yitzhak Rabin, Ehud Barak og Ariel Sharon, mens Benjamin Netanyahu har en fortid i spesialstyrkene.

Verneplikten har gjennom årene også spilt en avgjørende rolle for å integrere de mange jødiske innvandrere til Israel. IDF har en egen utdanningsbataljon som blant annet bidrar til å lære innvandrere hebraisk språk, jødisk kultur og historie og israelsk samfunnsstruktur.

IDF har tradisjonelt hatt utstrakt oppslutning i det israelske samfunn. Mer enn de fleste lands forsvarsstyrker har IDF vært en helt sentral samfunnsbygger. Regionale politiske og militære forhold har nødvendiggjort et sterkt forsvar forankret i folket, med omfattende mobilisering i krise og krig. Den folkelige forankringen, videreført fra selvstendighetskrigen, er sentral i IDFs identitet. Dette reflekteres i både rekruttering, doktrine, ansvarsområde og etiske rammeverk. Sikkerhet er et overordnet politisk anliggende i Israel, og forsvarsmakten spiller i så henseende en helt sentral samfunnsrolle.

Kritikk mot IDF var lenge lite akseptert, samtidig som militære anliggender til dels er underlagt mediesensur i Israel. Etter invasjonen av Libanon i 1982 kom det imidlertid til utstrakte protester mot Israels krigføring, og en fredsbevegelse vokste fram.

Innad i IDF har kritikk særlig vært rettet mot mer politimessig tjeneste i okkuperte områder. Krigen i Libanon og operasjonene i de okkuperte områdene har i noen grad svekket det moralske grunnlaget for IDF i befolkningen. Samtidig har økonomisk utvikling av et mer moderne samfunn bidratt til å svekke IDF som et genuint folkeforsvar.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer