Lom stavkirke – Store norske leksikon (original) (raw)
Kirkeskipet er langt og åpent til røstet. Lom har like mange midtromsstaver som Kaupanger stavkirke, men er ikke skjøtet på.
Kirkegården er omkranset av høye murer med inngang gjennom en overbygd port.
Lom stavkirke er en stavkirke i Lom kommune i Gudbrandsdalen, i kommunesenteret Fossbergom. Den er viet til Jesu mor Maria, døperen Johannes og Hellig Olav. I middelalderen het den Mo kirke (Moa kirkja).
Lom stavkirke står på flaten ved vestenden av Vågavatn, i utkanten av bygdesenteret og med den gamle prestegården på den andre siden av hovedveien. Like bortenfor ligger krysset der veien fra Bøverdalen og Sognefjellet møter hovedveien mellom Vågå og Stryn. Kirkegården er innhegnet av en høy mur med overbygd port.
Stavkirken er blant de største, selv uten de senere korsarmene og tilbygget i vest. Det høye, slanke spiret på takrytteren midt på mønet peker lukt til himmels. På gavlene gliser dragehoder. De tjærebredde veggflatene brytes opp av store, rødmalte krysspostvinduer med smårutet glass. Svalgangene som en gang gikk rundt kirken, er borte, og bare sporene i ytterveggene er tilbake. Kirkens utseende er i store trekk slik det har vært siden den ble utvidet på 1600-tallet. Takrytteren og spiret ble bygd i 1634, samtidig som kirken fikk korsarmer og sakristi i grovt bindingsverk. Tretti år senere ble skipet forlenget med et laftet tilbygg i vest. Byggmesteren var Werner Olsen, som også sto for utvidelsen av Ringebu stavkirke og bygde om den daværende stavkirken i Vågå.
Stavkirkens avtrappete takflater og sponkledde midtromsvegger gjør den lett gjenkjennelig til tross for de nyere bygningsleddene. Skipet og koret er i stor grad intakt fra middelalderen. Også apsis i øst har overlevd med sitt kjegleformete tak. Arkeologiske funn og spor i bygningen røper en sammensatt og uklar bygningshistorie. Spørsmålene dette reiser, kan kaste lys over vår forståelse av stavkirkenes utvikling og opprinnelse.
Lom stavkirke ligger på sletta i vestenden av Vågåvatn. I likhet med Ringebu stavkirke ble Lom bygget på av byggmester Werner Olsen i 1600-årene.
Stavkonstruksjonen
De høye slanke midtromsstavene har solid avbinding med doble tenger og andreaskors. Mellom buene i nordveggen er det plugget fast dekor med utskårne bladfliker.
Bare deler av ytterveggene er bevart, men rammeverket med staver, sviller og stavlegjer står som det har gjort i århundrer. Skipet er om lag 12 meter langt og 8,4 meter bredt, mens koret uten apsis måler rundt 6,4 meter i lengden og 5,3 meter i bredden.
Både skipet og koret har hevet midtrom, men med ulike løsninger. Midtrommet i skipet blir båret av indre frittstående staver: sju par mellomstaver i lengden, tre par i bredden, og med hjørnestavene er det 22 i alt. Denne skogen av stavtrær understreker lengderetningen. Samtlige staver på langsidene er forankret i grunnstokken. Bare på kortsidene, mot inngangen i vest og koråpningen i øst, er de midterste stavene forankret på en bjelke over gulvet og åpner kirkerommet fra inngangen og mot alteret. Orienteringen forsterkes ytterligere av at alle mellomstavene har ovalt tverrsnitt med bredsiden inn mot kirkerommet.
Stavene har trekantet avbladning i midtromsveggen, markert med svertete profiler. Midtromsstavene har begerformete kapiteler. Over kapitelene er stavene avstivet med bueknær. Bueknærne har påpluggete profiler med svart strekdekor og danner sammenhengende arkader rundt hele rommet nedenfor midtromsveggenes sviller. Stavene er også avstivet horisontalt med andreaskors og avbundet med en øvre og en nedre tang. Enkle bueknær under den nedre tangen danner en nedre arkaderekke. I tillegg er stavene avstivet mot omgangen med strebebjelker som er knyttet sammen med bueknær, en såkalt blondekrans som går rundt hele skipet. Mindre bueknær forsterker hjørneforbindelsene i kirken.
Inne i denne langstrakte kretsen av staver åpner midtrommet seg i full høyde, med åpent takverk med sperrer, saksesperrer og hanebjelker. Sperrebindene korresponderer med midtromsstavene og er avstivet med bueknær festet i stavlegjene. Midt på er langveggene forbundet med en slank bindebjelke på tvers.
Kirken har tenger og andreaskors som sannsynligvis ikke har vært planlagt fra begynnelsen av. Kapitelene på stavene er delvis avhogd, trolig for å gi plass til den øvre tangen. Muligens kan noen av skadene også skyldes himlingen som ble satt inn på 1600-tallet. Deler av tengene ser ut til å være gjenbrukt, eller så har de vært planlagt og laget for et annet formål. Spørsmålet en kan stille seg, er om planene har blitt endret under byggingen, eller om avstivningen er kommet til kort etter at skipet sto ferdig.
Korets konstruksjon avviker fra skipets. Omgangsveggene har hjørnestaver mot apsis i øst, mens de er føyd inn i mellomstaver i skipets østvegg. Tre par midtromsstaver er forankret på en vannrett ramme som er festet i omgangsveggenes stavlegjer over den nyere korhimlingen. Rammen er forsterket med solide, vannrette bueknær. Det østre stavparet er avstivet med andreaskors. Hjørnestavene i øst er runde, mens mellomstavene er firkanthogd. Mellomstavene korresponderer ikke med sperrebindene i takverket i øst. Takverket på sin side har fulle sperrebind av liknende salg som i skipet. Sett under ett er korløsningen i Lom svært særpreget sammenliknet med andre bevarte midtromskirker.
Dekoren
Korbuen er praktstykker av akantusskjæring, skåret i 1790-årene av Jakob Sæterdalen fra Vågåmo.
Den øvre delen av midtrommet sett mot vest. Andreaskorsene har varierende dekor.
Innvendig er skurden begrenset til enkle geometriske former og ornamenter uten plante- eller dyremotiver.
Midtromsstavene har begerformete baser med en tykk vulst over. Den samme formen er brukt på kapitelene. Mellom buefeltene på nordveggen er det plugget fast segmenter med skårne bladtunger i flere rekker, et trekk som finnes bare i Lom. Andreaskorsene har utskårne sirkel- og ellipseformer, dels med tannsnittprofiler. De forskjellige konstruktive leddene er markert med enkle svertete profiler. Tjærekosten har også vært brukt til å trekke opp konturlinjer i profiler og på buerekker og kapiteler. Buerekken øverst har strekdekor som minner dels om tannsnitt, dels om tausnoing. Om det er bevisst veksling eller bare frilynt penselføring, skal være usagt.
To store løver malt med tjærekost spaserer fritt på begge gavlveggene. Bueknærne i hjørnene ender i dyrehoder malt på veggene. Dyrefigurene er klart romanske med sin ranke holdning og med dråpeformete øyne og sving på halen. De er tydelig bevisst og i øynefallende plassert som en del av kirkens dekorasjon. Gjerningsmannen eller -mennene må ha stått på stillas, enten da kirken ble bygd, eller under en senere ombygging. Det samme gjelder de godt synlige runene. I nordøsthjørnet har en «Magne næraste granne» vært på ferde, mens to av andreaskorsene mot koret bærer innskriftene «Bergtor» og «Sigurðr».
Skipets utforming har stor likhet med Lustergruppen på den andre siden av Sognefjell, nærmere bestemt Kaupanger stavkirke, Hopperstad stavkirke og til dels Urnes stavkirke. Særlig karakteristisk er de ovalteljete midtromsstavene, som står i full høyde fra grunnstokkene til taket. Lom stavkirke har liknende påspikrete bueprofiler i arkadene som Hopperstad og Urnes. Stavene har små, grovt avrundete kapiteler og mangler de presist utskårne terningkapitelene som kjennetegner de andre stavkirkene i Lustergruppen. Detaljeringen i Lom er til sammenlikning mindre omhyggelig. Tilpasningen mellom kapiteler, staver og arkadebuer er ganske grov og mangler den presisjonen en finner i blant annet Hopperstad og Urnes.
Strekdekoren i arkadene er åpenbart inspirert av liknende motiver i stein eller tre, men den er uvørent utført sammenliknet med kirkene på den andre siden av Sognefjellet. Ulikt dem har Lom en mengde strekdekor og malte dyrehoder som åpenbart er en del av kirkerommets utsmykning. Mindre synlig er en sann mengde grafitti som er risset inn med knivspiss på veggplanker og staver, noen med runer, andre som figurer. Nordveggen i koret har en rekke hestehoder som er risset med sikker hånd, og en kvinneskikkelse i halvprofil med et kristogram over skulderen.
Altertavlen fra 1669 har et maleri av nattverden. Det vises fram av to engler som ble festet på i 1721. Veggdekoren er fra 1608, muligens av den samme maleren som året før dekorerte koret i Urnes stavkirke på den andre siden av Sognefjellet.
Kirkebenkene er slitt av årenes bruk. Vinduene og veggene i tverrskipene gir lys til det mørke hovedskipet.
Prekestolen er et praktstykke av akantusskjæring, skåret i 1790-årene av Jakob Sæterdalen fra Vågåmo.
Detalj av kapitelet på korskillestolpen på venstre side av midtgangen. Den er samtidig med nord- og sørportalene. Den andre stolpen i korskillet er en kopi fra 1700-tallet.
Lom stavkirke
Detalj fra korbuen
Den gjennomskårne planken stammer muligens fra et forsvunnet korskille og brukes som vange i klokkerbenken i koret.
En runeinnskrift er plassert godt synlig med store typer ved lysgluggen i nordøsthjørnet av skipet. I moderne språkdrakt står det «Jeg var her, Magne næraste granne».
I gavlfeltet spaserer det en løve.
Portaler og utvendig skurd
Små løver vokter inngangen til kirkegården.
Detalj av nordportalen. Både søyler, kapiteler og arkivolt er utskåret. Skurden holder seg pent på plass på hvert ledd. Løvene er værbitte, men holder stand.
Kirken har tre middelalderportaler helt eller delvis bevart, én for enden av hver tverrarm i nord og sør, og én i sørveggen i koret.
Sørportalen i koret er en søyleportal skåret ut i veggplankene. Baser, søyleskaft og arkivolt er i flatt toplansrelieff, trukket opp med profiler. Trolig har basene opprinnelig vært modellert på samme måte som kapitelene. Noe avhogd krager de fremdeles ut i døråpningen med en langstrakt begerform, omtrent som et moderne hvitvinsglass. Mot søyleskaftet har de en tykk halsring, og øverst er de avsluttet med en dobbeltprofil, motiver av liknende type som på midtromsstavene i skipet. Selve kapitelene er smykket med mykt utskårne bladformer, som har sine nærmeste paralleller i Hopperstads stavkirkes sørportal og svalgangen i Urnes stavkirke.
Kirkens øvrige utvendige skurd er helt annerledes enn korportalen og hører til en annen og noe yngre gruppe stavkirkeskultpur. Nordportalen er en enkel, rundbuet søyleportal, men svært rikt dekorert. Detaljene er dels visket ut av vær og vind, dels dekket av tykke tjærelag. Basene er formet som to katteliknende dyrehoder. Søyleskaftene er utskåret med ranker og eføy. Høye, sylindriske kapiteler, også med ranker, bærer stående løver. Arkivolten har en spiralformet rankefrise rammet inn av brede profiler. Sørportalen i skipet har trolig vært av tilsvarende type, men bare arkivoltfrisen er tilbake. Tilsvarende portaler er kjent fra blant annet Borgund stavkirke og Høre stavkirke, og skurden i Lom føyer seg klart til denne gruppen stavkirker i Sogn og Valdres.
Portalene står i tverrarmene fra 1660-årene, og deres opprinnelige plassering er uviss. Slitespor i skipets veggsviller kan tyde på skipet opprinnelig hadde tre portaler, i vest, nord og øst. En av dem er helt forsvunnet, og det er nærliggende å anta at den kan ha vært svært enkel, siden den ikke ble brukt om igjen, men vi vet det ikke.
Bare fragmenter er igjen av middelalderens innredning og inventar. De gir til gjengjeld et bilde av den presist utskårne detaljrikdommen som portalene er gang har hatt. Den ene søylen i korskillet har antakelig vært del av en alterbaldakin. Den andre er en senere kopi. Søylen hører stilistisk sammen med vangen på klokkerstolen, som er en del av en gjennomskåret planke med halvsøyle. Muligens kan planken stamme fra et korskille. Skurden og motivene knytter disse fragmentene sammen med portalene i skipet og vitner om at kirken fikk omfattende utstyr både ute og inne kort etter at den sto ferdig.
De sterkt værbitte delene av en mønekam og et dragehode er i dag på Maihaugen, mens kopier pryder kirken. Mønekammen har en gjennombrutt løpende ranke i sirkelformete slyng og et likearmet utskåret kors plassert midt på. Mens rankene er klart romanske og knytter mønekammen til portalene i skipet og Sogn-Valdres-tradisjonen, har korset klare trekk av ringeriksstilens bladformer, det vil si stiltrekk fra første halvdel av 1000-tallet.
Liknende forhold knytter seg til dragehodet. Her møter vi urnesstilen i det langstrakte hodet med snuteflik og smalt, forovervendt, dråpeformet øye. De gammelmodige trekkene med ekko fra 1000-tallet vitner kanskje helst om en svært konservativ tradisjon eller konvensjon om hvordan kirkebygg skulle smykkes utvendig. Liknende trekk finner vi i Borgund stavkirke, og trolig er også dragehodet fra Garmo stavkirke en etterreformatorisk kopi av et middelaldersk hode. Et dragehode er omtalt i Hegge stavkirke på 1600-tallet og er kjent også fra relikvieskrin og en rekke avbildninger fra middelalderen. Trolig har slik utvendig utsmykning vært langt vanligere enn det bevarte materialet tyder på.
Bare arkivolten er bevart av sørportalen. Den er av samme type som i nordportalen, og sannsynligvis var de to portalene svært like.
Korets sørportal er enklere og med eldre trekk enn de to i skipet.
Eldre portaler fra stavkirken ble flyttet til tverrskipsinngangene i 1660-årene. Her nordportalen som er av samme type som sørportalen i Borgund.
Lom stavkirke
Datering
Kirkestedet i Lom har trolig vært i bruk fra senest omkring midten av 1000-tallet. Utgravninger under gulvet i 1970-årene avdekket spor etter en stolpekirke med omkrets omtrent som midtrommet i stavkirken. Mot øst og stavkirkekoret har et nyere gravkammer fjernet det som måtte ha vært av spor etter et mulig kor for stolpekirken. Stolpene var satt ned i omhyggelig drenerte grøfter med bjelker i bunnen. Innenfor ytterveggene hadde stolpekirken seks stolpehull omtrent parvist plassert. Liknende plassering av stolpehull er funnet under gulvet i Urnes stavkirke. Disse indre stolpene har Håkon Christie tolket som spor etter en indre reisning, kanskje et hevet midtrom, og en mulig forløper til de bevarte midtromskirkene.
Stolpehullene i Lom har dermed en sentral plass i debatten om stavkirkenes opprinnelse. Myntfunn kan tyde på at stolpekirken ble reist i perioden 1030–1060. En av stolpene sto over en grav som trolig var fra kristen tid. Det innebærer at gravplassen er eldre enn den påviste stolpekirken.
Den nåværende stavkirken kan skrive seg fra flere byggeperioder. Årringsprøver fra antatt opprinnelige deler viser at én stokk er felt vinteren 1157/1158. Den yngste av prøvene uten barkkant ble datert til 1158. Skipet ser med andre ord ut til å kunne være bygd etter 1160.
Håkon Christie peker på at koret med sin særegne konstruksjon kan være yngre enn skipet. Koret er ikke årringsdatert, men teorien støttes av myntfunn. Av over 300 mynter fra slutten av 1100-tallet er mindre enn 2 prosent funnet under korgulvet. Til sammenlikning ble om lag 20 prosent av myntene fra Håkon 4 Håkonssons regjeringstid (1217–1263) funnet i koret. Det skulle gi en datering av det nåværende koret til et stykke inn på 1200-tallet. Korportalen kan stilhistorisk plasseres i samme periode som skipet, noe som tyder på at kirken har hatt kor også tidligere dersom portalen opprinnelig sto i skipet.
Lom stavkirke
Lengdesnitt mot sør, tverrsnitt og grunnplan viser de bevarte delene av stavkirken uten senere påbygg.
Lom stavkirke
Lom stavkirke
Arkeologiske funn
Lom stavkirke
Lom stavkirke
Lom stavkirke
Selv om brikker i puslespillet ennå mangler, har arkeologien brakt for dagen en rekke biter av kirkens historie og bruk. Helt øst i skipet har det stått sidealtre i nord og sør. Slike sidealtre er kjent fra en rekke middelalderkirker, som i Hopperstad stavkirke, der en alterbaldakin også er bevart. Et pilegrimsmerke fra Bari i Sør-Italia ble funnet ved siden av alterfundamentene og minner om at utenlandsreiser i middelalderen ikke var uvanlig, de tok bare litt lengre tid. Fargete glassbiter dukket også fram. Kirken hadde glassmaleri i middelalderen, men plasseringen er ikke klarlagt.
Flere runepinner som ble funnet, har regler med til dels forvanskete latinske innskrifter, trolig har de hatt magisk betydning. Én pinne gir et glimt av et tidløst drama på tvers av århundrene. En gang på slutten av 1200-tallet eller på 1300-tallet har en frier sendt pinnen til sin utkårete. Aslak Liestøl har oversatt beskjeden slik: «Håvard sender Gudny Guds helsing og sin vennskap. Og no er det min fulle vilje å be om di hand, dersom du ikkje vil vera med Kolbein. Tenk over dine ekteskapsplanar og lat meg få vita din vilje.» Svaret kjenner vi ikke.
Det ble også funnet andre håndskrifter på pergament og papir og i latinsk språkdrakt. Ett av dem er en latinsk grammatikk som har vært brukt i undervisning i Europa opp til vår egen tid. Håndskriftet er omhyggelig kopiert etter et forelegg fullt av misforståelser og feil og ble trolig pugget av latinelever eller prestelærlinger i Lom i høymiddelalderen. Et annet håndskrift er ett av to kjente med noter og tekst til en hymne til den hellige Thomas Becket av Canterbury. Det andre er i Nasjonalbiblioteket i Paris. Disse funnene er hittil enestående i norsk og internasjonal sammenheng, og de gir blant annet et innblikk i utdanningsnivå og liturgiske forhold i en større soknekirke i høy- og senmiddelalderen.
Mindre i samsvar med offisiell teologi er de mange pjotrposene som kom for dagen, magiske poser med dyre- og fugleklør brukt i folkemedisinen. I tillegg til de mange ordinære gravene under gulvet ble det funnet øskjer med aborter, stukket vekk for at også ufødte skulle få plass på vigslet grunn.
Lom stavkirke
Kirkerommet i dag
Tjærekosten har vært flittig i bruk for å framheve profiler og ornamenter på de ulike bygningsleddene. De litt stumpe buene har også fått strekdekor ytterst.
Kirkens interiør er bare mindre endret etter ombyggingene på 1600-tallet. Himlingen som ble lagt inn i skipet, ble fjernet ved en restaurering i 1930-årene. Samtidig ble enklere midtpostvinduer fra 1800-tallet erstattet med dagens krysspostvinduer. Midtromskontruksjonen ble befridd for maling og de overmalte dekorasjonene i koret avdekket.
Interiøret domineres av lysmalte vegger og store vindusåpninger, som lar stavkonstruksjonen stå som et gjennomlyst, mørkebrunt skjelett. Midt i skipet henger en utskåret og malt lysekrone i tre, en gave til kirken i 1664. På de enkle, blåmalte kirkebenkene skinner treverket gjennom på slitte flater. En noe falmet fane, sannsynligvis fra 1600-tallet, bærer innskriften «Lomb». Trolig er det fanen til datidens mobiliseringshær, de såkalte bondekompaniene.
Prekestolen glimrer med sine forgylte og svungne akantusblader. Selve stolen er fra 1666, da kirken ble utvidet mot vest, men dekoren er 100 år yngre. Den er skåret ut i 1790-årene av den kjente treskjæreren Jakob Sæterdalen fra Vågåmo. Han skar også korbuen.
Mens skipet er uten malt dekor, er koret rikelig forsynt. Veggene er dekorert med renessansens geometriske mønstre, mens himlingen er delt inn i kvadrater med blomster og blader. Midt i er et sirkelfelt med Jesu dåp, kranset av fire mindre medaljonger med evangelistsymbolene. Maleriene ble utført i 1608, muligens av en bergensmaler som året før hadde dekorert koret i Urnes stavkirke. Altertavlen med nattverdsmotiv er datert 1669 og er flankert av to slanke, utskårne engler fra 1721. I koret henger også en rekke lysskjold, minneplater med navn og slektsvåpen. Kirken har en stor samling malerier med religiøse motiver og dels med givernes navn. Ett av maleriene, muligens flere, skal være malt av Eggert Munch de første tiårene av 1700-tallet.
Lom stavkirke